Jeg er hektet på mannen og det skikkelig

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om han gjør det med vilje eller hva, kanskje han liker at jeg sitter der og tilber ham på mine knær omtrent. Ofte ytrer at jeg er forelsket i ham eller elsker ham. Det begynte som normale forhold, med dating, nært forhold, man blir kjent, man har sex, man oppfører seg som kjærester, bare at han ikke vil være kjæreste. Han har alltid en grunn til at man ikke kan komme for nær hverandre. Og fordi han ikke anså oss som kjærester, så kunne han liksom komme og gå som han ville. Første gang han gikk fikk jeg stor kjærlighetssorg og tagg ham komme tilbake. Han gjorde det, etterhvert spøkte han liksom litt om det, at han kunne komme og gå som han ville.

Dette gjentok seg, alltid samme greia, som en evig runddans. Når han kom tilbake oppførte vi oss som kjærester, når jeg konfronterte ham med forhold, så var det alltid en grunn til at han ikke var klar.

"Ok, la meg gå, vi gjør det skikkelig slutt, jeg trenger at vi ikke er mer" sa jeg til ham. Så vi gikk fra hverandre og hjertet mitt blødde sårt. Noen måneder senere kom han tilbake til meg, han sa han savnet meg, hadde følelsr for meg, han bestilte en sydentur vi reiste på. Jeg var så utrolig lykkelig, vi oppførte oss som nyforelskede, jeg trodde jo det var oss nå, i og med at han innrømte han hadde følelser for meg og var så seriøs.

Da vi kom hjem tok det bare noen dager før han stakk igjen, det kjølnet av, og han oppførte seg som om det var en helt naturlig ting å gjøre, han skjønte ikke hvorfor jeg stilte spørsmål ved at han trakk seg unna meg.

Og jeg ble bare mer og mer hektet, mer og mer fanget, mer og mer ødelagt i selvbilde og selvtilliten.

Dette har pågått i så mange år, følelsene for ham er borte, men likevel klarer jeg ikke å ligge unna, likevel gjør han meg lykkelig med sitt nærvær.

Jeg har bestemt meg for å gjøre noe med det, for første gang leste jeg på hekta blogg og kjente meg så igjen i alle mulige beskrivelser og punkter. For første gang lærte jeg at det jeg føler og går gjennom, faktisk har et navn og en beskrivelse. Jeg har bestilt boken hektet på nettet, og ringt fastlegen min og bedt om henvisning til psykolog. Jeg føler at jeg trenger noen å prate med om dette, og dette er en stor del av min psyke og hverdag.

Jeg innser etterhvert hvor mye av meg som person og mitt liv dette tar på meg, og jeg vil det skal ende. Jeg vil en gang for alle ha ham helt ut av mitt liv, og jeg vil ikke ta ham tilbake.

For første gang føler jeg virkelig at det er dette jeg vil, og at jeg vet jeg vil finne styrken til det.

Men har noen andre her opplevd noe lignende?

Her er en sjekkliste jeg fant på hekta-blogg, og jeg kunne svare ja på omtrent samtlige..

Sliter du med følelsen av aldri å være god nok i forholdet ditt? Består dagene dine av urolig venting og utrygghet? Skammer du deg for mye til å ta det opp med kjæresten eller venner? Du er ikke alene. Den partnershoppende kulturen vi lever i legger klimaet til rette for urolige, forbeholdne forbindelser. Hvis du stadig lurer på om du er "inne" eller "ute" i forhold til kjæresten din, og hva som gjelds, da sitter du kanskje fast i et romantisk hekt.

Dersom du kan svare ja på de fleste av utsagene under, bør alt handle om å komme seg ut av forholdet.

• Jeg føler meg ofte avvist

• Jeg føler meg handlingslammet

• Jeg mister grepet på dagliglivets rutiner

• Jeg føler meg på evig jakt

• Jeg overveldes av motstridende følelser

• Jeg får ikke fred noe sted

• Jeg undertrykker ofte min indre alarmklokke

• Jeg lider av tolkningsfeber

• Jeg er ofte flau og skamfull

• Jeg har en voksende følelse av panikk

• Jeg isolerer meg

• Jeg opplever at selvfølelsen min skranter

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[Gjest navnelapp]

Trøsteklem, dette er ein forferdeleg situasjon å vere i, og eg føler med deg.

Mitt einaste tips til deg er at du må fylle livet ditt med noko anna enn eit søk etter og bekreftelse frå ein mann. Du må få dei bekreftelsane du treng frå andre enn menn i eller utanfor livet ditt. Meld deg som frivillig på frivillighetssentralen, bli med i Røde Kors, begynn med fjellklatring, ver støttekontakt eller bli familievenn med ein innvandrarfamilie i nabolaget ditt.

Du må gjere livet ditt meiningsfullt på nye måtar, og du må lære å forstå at du er verdifull akkurat slik du er. Ikkje nødvendigvis for han (som er ein dust og idiot som utnyttar ditt gode og kjærlege vesen), men for andre som du faktisk kan bety noko for. Du må ganske enkelt fylle livet ditt med noko anna enn ei evig jakt på ein kjæreste.

[AnonymBruker]

Trøsteklem, dette er ein forferdeleg situasjon å vere i, og eg føler med deg.

Mitt einaste tips til deg er at du må fylle livet ditt med noko anna enn eit søk etter og bekreftelse frå ein mann. Du må få dei bekreftelsane du treng frå andre enn menn i eller utanfor livet ditt. Meld deg som frivillig på frivillighetssentralen, bli med i Røde Kors, begynn med fjellklatring, ver støttekontakt eller bli familievenn med ein innvandrarfamilie i nabolaget ditt.

Du må gjere livet ditt meiningsfullt på nye måtar, og du må lære å forstå at du er verdifull akkurat slik du er. Ikkje nødvendigvis for han (som er ein dust og idiot som utnyttar ditt gode og kjærlege vesen), men for andre som du faktisk kan bety noko for. Du må ganske enkelt fylle livet ditt med noko anna enn ei evig jakt på ein kjæreste.

Ja, jeg skal innrømme at jeg trenger at han skal synes jeg er en god og flott person, fordi jeg faktisk er det også, tror jeg. Men han sender heller små fornærmende og sårende stikk mot meg enn komplimenter eller likegyldighet liksom. Og de gangene han kommer med komplimenter, ja da smeller det som et fyrverkeri inni meg, og vet du hva?

Han er klar over det, han er klar over hva slags makt han har over meg og psyken min. Han sa en gang "jeg synes det er rart og artig hvordan du lyser opp bare jeg gir deg et kompliment eller noe, du bare elsker det liksom" så lo han. Han mente det ikke søtt eller koselig, jeg innser det i dag at han både sendte stygge kommentarer og heller plukket selvtilliten min ned, så ga meg et kompliment for å se liksom.

Jeg er så ferdig med den drittmannen, nå trenger jeg faktisk bare styrke og veiledning til å komme meg bort fra ham. Kjærlighet var det for noen år siden, men ikke nå lenge, det er bare dritt igjen, for å si det sånn.

Tusen takk for et svar der du gjør det så klart for meg, og sier rett ut hva jeg bør gjøre. Dette er uutforsket område for meg, for inntil en stund siden trodde jeg at jeg var forelsket, men det er så langt unna det som en kan komme, hekting er ikke forelskelse, det er en avhengighet og en besettelse.

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[Gjest gjest]

Føler med deg. Er i nokså lik situasjon selv. Her har det holdt på i tre år, og det er slitsomt! Hvilke forklaringer gir din for at han ikke vil være i forhold? Manglende følelser eller andre ting?

[AnonymBruker]

Føler med deg. Er i nokså lik situasjon selv. Her har det holdt på i tre år, og det er slitsomt! Hvilke forklaringer gir din for at han ikke vil være i forhold? Manglende følelser eller andre ting?

Føler med deg, det er skikkelig tungt hva?

Han har aldri sagt han ikke har følelser for meg, det hadde egentlig bare vært det lettest om han hadde gjort det. Da hadde jeg gitt opp og gått, sett at det ikke var noe sjanse. I stede er det liksom sånn at han vil bli ferdig med noe personlige greier, han trenger bare litt tid på seg, han ser for sg meg som kjæreste, men han trenger litt tid til å bli klar, osv. Du vet, indikasjoner på at det blir oss i fremtiden, og med det i tankene, tolker jeg hans handlinger som kjærestehandlinger, når vi er i de periodene hvor han velger å være hos meg på.

Åh, jeg fatter ikke at jeg sitter og skriver dette, føler meg som en taper på toppen av alt. Dette har foregått i mange år, har fortalt noe av det til en venninne, og jeg hører meg selv argumentere mot henne med ting som "ja, men han har jo sagt at han bare ikke er klar, og han har jo sagt at han ser oss sammen i fremtiden, han har jo sagt det". Jeg klorer meg så veldig fast i det..

Det er tungt å sitte her og innse at dette er en tapt historie, at det ikke blir oss mer, at det aldri var oss.

Samtidig lurer jeg på hva han egentlig tenkte, og hvordan han føler seg i forhold til dette, som han har dratt ut i årevis.

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[AnonymBruker]

Føler med deg og kjenner meg igjen i alt du sier. Var i samme situasjon i 3 år og var ikke sterk nok til å komme meg bort fra han. Tok meg selv i å ha SYKE tanker som "hvis jeg bare blir gravid vil han elske meg" eller "håper jeg blir påkjørt så han blir redd for meg og kommer på sykehusbesøk". Etter 3 år fikk han, helt ut av det blå, ny kjæreste og dumpa meg på sms. Typ "vil at du skal høre dette fra meg, jeg har blitt sammen med NN og hun flytter inn hos meg". Trodde jeg skulle dø. Angret sånn for at jeg ikke hadde klart å komme meg ut av det selv, at han måtte dumpe meg på sms for at jeg skulle innse hva slags syk fyr jeg elsket. Tok meg 3 måneder så var jeg FERDIG med han. Det var tøft da. Mye gråting og mange hysteriske skrik i puta. Nå har jeg møtt en ny mann som elsker og forguder meg og jeg er sinnsykt glad for at jeg endelig er lykkelig og opplever sunn kjærlighet. Ønsker deg alt av lykke til i hele verden! Vær sterkere enn meg og bryt ut selv før han gjør sånn som min hekte-fyr.

Anonym poster: a25118404978293e8dae917f0c31a7b0

[AnonymBruker]

Føler med deg og kjenner meg igjen i alt du sier. Var i samme situasjon i 3 år og var ikke sterk nok til å komme meg bort fra han. Tok meg selv i å ha SYKE tanker som "hvis jeg bare blir gravid vil han elske meg" eller "håper jeg blir påkjørt så han blir redd for meg og kommer på sykehusbesøk". Etter 3 år fikk han, helt ut av det blå, ny kjæreste og dumpa meg på sms. Typ "vil at du skal høre dette fra meg, jeg har blitt sammen med NN og hun flytter inn hos meg". Trodde jeg skulle dø. Angret sånn for at jeg ikke hadde klart å komme meg ut av det selv, at han måtte dumpe meg på sms for at jeg skulle innse hva slags syk fyr jeg elsket. Tok meg 3 måneder så var jeg FERDIG med han. Det var tøft da. Mye gråting og mange hysteriske skrik i puta. Nå har jeg møtt en ny mann som elsker og forguder meg og jeg er sinnsykt glad for at jeg endelig er lykkelig og opplever sunn kjærlighet. Ønsker deg alt av lykke til i hele verden! Vær sterkere enn meg og bryt ut selv før han gjør sånn som min hekte-fyr.

Anonym poster: a25118404978293e8dae917f0c31a7b0

Uff, det gjorde skikkelig vondt å lese det du skriver, jeg har også sittet inne med slike tanker, at om jeg blir gravid med ham så blir vi en familie. Bare at i mitt tilfelle så er det faktisk ting han har sagt, at om han gjør meg gravid så vil han gifte seg med meg og vi kan flytte sammen og hele greia. Innlegget ditt ga meg en skikkelig støkk, og det som føltes så reellt den gang han sa det, skremmer meg i grunn bare nå, hvor sykt sagt det er til noen, liksom.

Jeg er så glad på dine vegne, at du har kommet deg unna ham. Og i dag tar jeg virkelig avgjørelsen om å komme meg unna jeg også. Heller gråte i puta, skrike om kveldene og gråte meg i søvn noen måneder frem, men med en indre visshet om at fra i dag er det over, det gjenstår bare en sørgeperiode, så er jeg fri.

Takk for innlegget ditt, jeg kjente det ga meg et spark videre i retningen jeg tror og vet er riktig. Jeg får motivasjon og inspirasjon ut fra det du skriver, takk.

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[AnonymBruker]

Uff, det gjorde skikkelig vondt å lese det du skriver, jeg har også sittet inne med slike tanker, at om jeg blir gravid med ham så blir vi en familie. Bare at i mitt tilfelle så er det faktisk ting han har sagt, at om han gjør meg gravid så vil han gifte seg med meg og vi kan flytte sammen og hele greia. Innlegget ditt ga meg en skikkelig støkk, og det som føltes så reellt den gang han sa det, skremmer meg i grunn bare nå, hvor sykt sagt det er til noen, liksom.

Jeg er så glad på dine vegne, at du har kommet deg unna ham. Og i dag tar jeg virkelig avgjørelsen om å komme meg unna jeg også. Heller gråte i puta, skrike om kveldene og gråte meg i søvn noen måneder frem, men med en indre visshet om at fra i dag er det over, det gjenstår bare en sørgeperiode, så er jeg fri.

Takk for innlegget ditt, jeg kjente det ga meg et spark videre i retningen jeg tror og vet er riktig. Jeg får motivasjon og inspirasjon ut fra det du skriver, takk.

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

Det varmer at min historie hvertfall kan være til hjelp, for for meg har det bare vært negativt at jeg opplevde det jeg gjorde. Man sier liksom at alt man opplever er verdt det fordi man lærer nye ting om livet osv... I mitt tilfelle fikk jeg ingenting ut av de 3 årene annet enn psykisk angst og forferdelig dårlig selvtillit. Han var så slem mot meg slik du også beskriver. Han dro på en 2 mnd reise for eksempel, og i løpet av den tiden sendte han meg 0 meldinger og jeg fikk vite på facebook at han var hjemme fordi han skrev det på wallen til en felles venn. Jeg ringte han og da spilte han helt cool og kald og bare "jeg hadde tenkt til å ringe deg, men så var det så fint vær så ville ned å bade"... Blir kvalm av å tenke på det. Har hundre lignende historier. Kom deg ut av det fort som f. Jeg anbefaler deg å blokke han på facebook og instagram og faktisk bytte tlf nr. Da vet du at han ikke kan ta kontakt med deg og du slipper å sitte å vente på meldinger - for la oss være ærlige her, vi som er hekta sitter å venter.

Anonym poster: a25118404978293e8dae917f0c31a7b0

[Gjest gjest]

Det er skikkelig tungt ja! Noen fine dager el uker der tenker at nå finner vi utav det, så gjør han noe som stresser meg/gjør meg urolig, så trekker jeg meg bort, så kommer han. Mye tankekaos og konflikter mellom fornuft, magefølelse og kjærlighet til han. Unnvikende når jeg tar opp ting, veldig forvirrende. Og blitt så glad i han.

Føler med deg, det er skikkelig tungt hva?

Han har aldri sagt han ikke har følelser for meg, det hadde egentlig bare vært det lettest om han hadde gjort det. Da hadde jeg gitt opp og gått, sett at det ikke var noe sjanse. I stede er det liksom sånn at han vil bli ferdig med noe personlige greier, han trenger bare litt tid på seg, han ser for sg meg som kjæreste, men han trenger litt tid til å bli klar, osv. Du vet, indikasjoner på at det blir oss i fremtiden, og med det i tankene, tolker jeg hans handlinger som kjærestehandlinger, når vi er i de periodene hvor han velger å være hos meg på.

Åh, jeg fatter ikke at jeg sitter og skriver dette, føler meg som en taper på toppen av alt. Dette har foregått i mange år, har fortalt noe av det til en venninne, og jeg hører meg selv argumentere mot henne med ting som "ja, men han har jo sagt at han bare ikke er klar, og han har jo sagt at han ser oss sammen i fremtiden, han har jo sagt det". Jeg klorer meg så veldig fast i det..

Det er tungt å sitte her og innse at dette er en tapt historie, at det ikke blir oss mer, at det aldri var oss.

Samtidig lurer jeg på hva han egentlig tenkte, og hvordan han føler seg i forhold til dette, som han har dratt ut i årevis.

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[AnonymBruker]

Det varmer at min historie hvertfall kan være til hjelp, for for meg har det bare vært negativt at jeg opplevde det jeg gjorde. Man sier liksom at alt man opplever er verdt det fordi man lærer nye ting om livet osv... I mitt tilfelle fikk jeg ingenting ut av de 3 årene annet enn psykisk angst og forferdelig dårlig selvtillit. Han var så slem mot meg slik du også beskriver. Han dro på en 2 mnd reise for eksempel, og i løpet av den tiden sendte han meg 0 meldinger og jeg fikk vite på facebook at han var hjemme fordi han skrev det på wallen til en felles venn. Jeg ringte han og da spilte han helt cool og kald og bare "jeg hadde tenkt til å ringe deg, men så var det så fint vær så ville ned å bade"... Blir kvalm av å tenke på det. Har hundre lignende historier. Kom deg ut av det fort som f. Jeg anbefaler deg å blokke han på facebook og instagram og faktisk bytte tlf nr. Da vet du at han ikke kan ta kontakt med deg og du slipper å sitte å vente på meldinger - for la oss være ærlige her, vi som er hekta sitter å venter.

Anonym poster: a25118404978293e8dae917f0c31a7b0

Det er vondt for oss begge fordi historiene vår gir oss ingenting, jeg har ikke fått noe ut av dette annet enn det samme som du, angst, dårlig selvbilde, jeg føler meg stygg, kjedelig, dum, ikke morsom å være med, eller noe. Han sa det jo til og med rett ut til meg en gang "det er ikke direkte gøy å være med deg, men du er jo kjekk ellers". Jeg fatter ikke at jeg da bare ikke åpnet utgangsdøren og sa Dra til helvete md deg. Men det er jo en trøsst at jeg ser det i dag, at jeg for ham aldri vil være bra nok til noe som helst, og det er ikke min feil.

Kjenner meg så igjen i det du forteller, han reiste vekk, han ringte deg ikke og ikke en eneste tekstmelding, men når du tok kontakt, da var det grunner til at han ikke tok kontakt, og de var ikke bra en gang, faktisk bare latterlig.

Jeg opplevde også det, men det var bare meg han ikke tok kontakt med, hvis han var syk eller noe, så var det liksom bare meg han ikke var i form til å være med. Husker en periode hvor han kom seg etter en operasjon i magen. Jg var forståelsesfull som aldri før, selvsagt skulle jeg ikke plage ham da, og selvsagt måtte han få fred. Samme uka som han liksom var aaaltfor dårlig og sliten til å treffe meg, ser jeg han sitter rundt et resturantbord med en masse kompiser. Så det var bare meg han ikke var i form til å se. Og det verste er at jeg ikke klarte å konfrontere ham, for jeg ville ikke ha det slengt i trynet, at han hadde en holdning som "hva, hva mener du?" liksom, når jeg følte han hadde såret meg.

Du vet, vi som er hekta kommer i siste rekke, men når alle andre spør, da er det ok.

Takk for at du deler, jeg er ny i dette, ny på å se min egen situasjon.

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[Gjest anonym]

Samme her- sliter med selvtillitten, føler meg ikke god nok, pen nok- noe galt må det jo liksom være når han vil, men ikke vil likevel...merker det har smittet over på sosialt samvær med andre og. Griper meg i å tenke at nå må jeg ikke mase, dette er sikkert ikke spennende for dem. Er på vakt. Ubevisst redd for at jeg er vel ikke nok for dem heller, jeg må passe meg så jeg ikke gjør noe galt.

Min hadde også en mageoperasjon. Jeg hadde så vondt av han, var forståelsesfull. Han var også ute og spiste med kompisene.

[Chloe-]

.

Endret 3. juni 2013 av Chloe-

[AnonymBruker]

Kjenner meg så utrolig igjen i historiene dere skriver, på en måte er dt trist og skremmende, på en annen så vet jeg mer og mer sikkert hva jeg sitter oppi.

Den følelsen av å ikke være god nok, jeg tror ikke jeg hadde den før jeg traff ham, det er noe hans holdning liksom har påført meg. Han har aldri gitt meg et skikkelig ektefølt kompliment, eller bare fortalt meg at jeg er flott som jeg er.

Mer det at "nja, njo, du er jo fin du": Halvhjerta i alt jeg har foretatt meg.

Man må vekk, man må faen meg bare vekk fra det før det ødelegger livet helt. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å "mase" på omgangsvenner osv. Mange mine venninner reagerer på at jeg ikke spør om å finne på noe, tar initiativ eller noe lenger, og jeg må innrømme at det er fordi jeg er redd for å mase og trenge meg på. Selv om jeg burde vite at de aldri oppfatter meg sånn, de savner meg og er glade i meg, vil være med meg. Det er bare så uvant, etter årevis hvor han finner på unnskyldninger for ikke å være med meg, mesteparten av tiden.

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[Gjest gjest]

Ja, det må jo være ganske forvirrende for vennene våre når vi opptrer anderledes! Og jeg har da holdt på slik i 3, nærmere 3, 5 år. Har du fått møte venner og familie?

[AnonymBruker]

Ja, det må jo være ganske forvirrende for vennene våre når vi opptrer anderledes! Og jeg har da holdt på slik i 3, nærmere 3, 5 år. Har du fått møte venner og familie?

Hans venner og familie? Vi vet om hverandre av navn, fordi vi alle bor på samme sted, dessverre. Han bor faktisk bare 500meter unna meg, men det føles ikke sånn fordi han alltid har holdt en avstand til meg som tilsvarer et avstandsforhold på andre siden av kloden liksom.

Han har aldri presentert meg for venner og familie, men han har snakket mye om det.

Det er trist, en ting er at jeg hektet meg i dette, men en annen er at han sa og gjorde så mange ting som sørget for at jeg ikke ga slipp heller.

Hva er dine ønsker for fremtiden? Hvordan vil du ha ting? Hva synes du selv at du fortjener?

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[Gjest gjest]

Ikke rart du er blitt hekta- kombinasjonen av å være glad i han og stadige drypp om at det kan bli bedre, med stadig avvisning er vel beste oppskrift for hekt. Hvor viktig føler en seg når en aldri kan bli presentert for fam og venner?

Jeg? Måtte gråte når jeg såg spørsmålet. Ser jeg har et oppgjør å ta med meg selv. Ønsker å bli den sterke og fornuftige jenta jeg var, få meg en kjæreste som virkelig lijer meg.

[Gjest gjest]

Hva med deg? Har du snakket med han og sluttet det helt av? Hva tenker du om det å bo så nærme hverandre fremover? Vi bor også på et ganske lite sted, og tenker det kan bli vanskelig.

[Ferny]

Kan jeg bare spørre - bor dere i samme by og treffes ofte....? Og oppfører dere som kjærester når dere møtes...?

I så fall kan jeg rett og slett ikke forstå at det har gått opptil tre år uten at dere er blitt ordentlige kjærester (eller, dere ER jo det i mine øyne....). Synes det er slemt at noen kan holde en fot utenfor hele veien på den måten der.

Du er jo bra nok! Og ingen bør behandle noen sånn. Æsj, blir helt dårlig av å lese sånt. Noen menn klarer ikke å se hvor bra de har det.

Jeg håper du kommer deg bort fra fyren, så kan han angre seg den dagen han innser at han aldri vil finne en så hengiven jente igjen.

LYKKE TIL! Håper du klarer å komme deg bort....!!

[AnonymBruker]

Ja, jeg sitter skikkelig dypt i det, og jeg føler ikke at det bare er min feil. Han er så flink til å prate for seg, når han og jeg prater sammen snakker han hele tiden om VÅR felles fremtid og inkluderer meg i alt. Han har det i kjeften, og slike ting gjør at håpet stiger og eksploderer underveis.

Vi er så fortapt, vi som er hektet på noen. Det blir en helt merkelig situasjon hvor alt vi føler egentlig ikke har noe realitet i det hele tatt. Jeg nekter å tro at jeg er så dårlig som jeg føler meg, at jeg ikke er god nok, pen nok, morsom nok, spennende nok osv. Slik som han har fått meg til å føle meg, under middels hva alt angår.

Har ikke snakket med ham, men jeg planlegger ikke å snakke med ham i det hele tatt før jeg har fått og lest den hekta boken. Kanskje det lyser opp noen momenter der. Og tips til hvordan man gjør det slutt med slike ting..

Det fine er at han ikke tar kontakt med meg heller, tenker jg, vår siste samtale handlet om følelser, forhold, svar og sånn..

Jg er flau for å si det, men dette greiene med oss har gått av og på i snart 6 år. Det er 6år for lenge og jeg vil det skal ende nå.

Anonym poster: 39c4b6aca8c2c7980657c79f36af5838

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest denne tråden innser jeg at jeg ikke er forelsket i min eks, men hekta.. Han sier ting som gjør at jeg hele tiden "holdes fast" ved han, for så å være helt fraværende i 2-4 dager. Huff. Tenker at jeg nå skal kutte kontakten, og bruke sommeren til å gjøre ting som får meg til å bli den jeg en gang var... Nå går dagene til å vente på om han tar kontakt, eller svarer når jeg har tatt kontakt. Forferdelig vondt og frustrerende! Jeg lurer på om jeg skal si til han at jeg velger å bryte kontakten helt?