Jævla eks!

[Gjest vimsa]

Saken er sånn hær :

For ca 12 måner siden "kastet" jeg ut eksen pga av en dårlig periode og en ufattelig teit krangel.

Han dro og jeg angret meg med en gang. Tok kontakt etter noen dager og da fant vi ut vi skulle prøve å få forholde til og fungere.

jeg merket fort han ikke var like giret som meg og egentlig bare gjorde det som passet han og var sammen med kompiser mens jeg prøvde og få han med på forskjellige ting.

Det skal og være sagt at jeg var og gravid oppi alt virrvarre!

SÅ en kveld fikk jeg nok å spurte om han om han trodde det kunne bli oss igjen, og da fikk jeg svare nei dessverre!

Jeg følte jeg døde innvendig! Hatet og elsket han på samme tid og tankene bare raste inni hode mitt

Jeg gikk en fødsel i møte og en barseltid alene.

Fødselen kom og det ble en fantastisk opplevelse. Jeg elsket barnet fra han kom til verden!

De første døgnene var jeg i lykkerus. pappaen kom på besøk og det var veldig koselig.

Merket litt på han at hele sitvasjonen var rar og han elsket og babyen av hele sitt hjerte.

Kom hjem fra fødestuen og ryktene om at eksen hadde funnet seg ny begynte og komme litt etter litt..

kjente jeg egentlig ga meg faen siden babyen var alt for meg.

fikk og høre at han under graviditeten drev og styrte med andre og drakk mye.

Så kom hverdagen for meg og prinsen (babyen) og jeg begynte og kjenne på savne etter pappaen og min eks.

MEN jeg lot han ikke se det! Jeg begynte å "leve".

Dro til frisør, fikk kroppen tilbake og følte jeg elsket live. det tror jeg han så for jeg merket mer og mer han så på meg på den måten han gjorde for 6 år siden.

idag vil han tilbake. Han sier han aldri har elsket noen så høyt som meg.

han ser ikke for seg et liv uten meg og barne! han sier og at perioden uten meg har vert GRUSOM!

så nå lurer jeg på en ting:

tror dere at jeg noen gang vil klare og legge bak meg alt som er skjedd mens det var slutt mellom oss?

Er det en manneting og finne trøst med en gang noe butter i mot?

Betydde de damene noe for han?

Vil av hele mitt hjerte ha han hjem igjen for jeg elsker han av hele mitt hjerte, men er så redd for at jeg ikke vil kunne sette strek over alt som er skjedd!

Skal og sies at han er ung, 7 år yngre en meg.

Men vi har en lang tid sammen og når vi er sammen behandler han meg som en prinsesse!!! han viser 24/7 at han elsker meg!

Er vel jeg som har vert kald og ikke vist min kjærlighet til han så jeg kan forstå han fikk NOK den dagen jeg kastet han ut

Plis kom med noen gode innspill...

[Gjest Gjest]

Hmm... Kanskje dere burde prøve på nytt.. Om ikke så for barnets skyld. Selv om jeg pleier å mene at menn som oppfører seg slik er drittsekker, så kan han jo ha forandret seg. For din egen sjelefred sin skyld så kanskje du burde det.

[Gjest Gjest]

Han er ikke første mannen som vil inn igjen i varmen etter ett tøft svangerskap. Sleipt... Melder seg ut i svangerskap og første baby tiden og vil tilbake i varmen igjen når de ser at mor til deres barn kommer ovenpå igjen fysisk og mentalt. Da går lyset opp for dem... "Å ja, hun er jo samme jenten likevel". Umodent. Egoistisk type spør du meg. Bare glem han å kom deg videre.

[Gjest anonym]

Han er ikke første mannen som vil inn igjen i varmen etter ett tøft svangerskap. Sleipt... Melder seg ut i svangerskap og første baby tiden og vil tilbake i varmen igjen når de ser at mor til deres barn kommer ovenpå igjen fysisk og mentalt. Da går lyset opp for dem... "Å ja, hun er jo samme jenten likevel". Umodent. Egoistisk type spør du meg. Bare glem han å kom deg videre.

Men ts kastet han jo ut! Synes du kan ta det veldig gradvis ts. Begynn og treff han, ikke ta han inn i varmen igjen med en gang, la han jobbe for deg!

Hvem var det forresten som tok initiativ til å være sammen igjen? Vet du om han har hatt noe forhold til noen andre i denne tiden, eller bare ons o.l?

[Gjest vimsa]

Ja jeg var den som kastet han ut... så er mye delvis min skyld at ting er blitt som det er blitt.

Men skal sies at jeg prøvde veldig hardt og få han hjem igjen, men da syntes nok han sitvasjonen var vanskelig nok og valgte det "gode liv" i stede med piker vin og sang.

Han nekter på ryktene om andre damer (noe jeg kan forstå) for han vil vel vi skal ha en god fremtid sammen.

Og ikke vil jeg vite.

men ryktene sier han har prøvd og vert sammen med noen andre, men interessen var ikke der fra hans side.

Men det som jeg føler kan være problemet er at tilliten kanskje er ødelagt for alltid.

Han har ALDRI i våres forhold vist antydninger til utroskap eller interesse av andre damer, men så fort jeg kastet han ut var det full rulle med en gang.

Tanken på og gå videre med noen andre med tider og stunder er utenkelig.

akkurat nå er det han jeg vil ha.

Har tenkt og la han jobbe litt, men redd for og samtidig skyve han fra meg.

Vi er blitt enig om og satse på forholde men ta det med ro.

Er samtidig rart at han skal bo en annen plass en sammen med oss. føler jeg mister kontrollen over hva han gjør og om han har andre

så hovedproblemet er vel at jeg ikke stoler lengre på han og da er det vel kanskje ikke håp?

[Gjest Gjest]

Ja jeg var den som kastet han ut... så er mye delvis min skyld at ting er blitt som det er blitt.

Men skal sies at jeg prøvde veldig hardt og få han hjem igjen, men da syntes nok han sitvasjonen var vanskelig nok og valgte det "gode liv" i stede med piker vin og sang.

Han nekter på ryktene om andre damer (noe jeg kan forstå) for han vil vel vi skal ha en god fremtid sammen.

Og ikke vil jeg vite.

men ryktene sier han har prøvd og vert sammen med noen andre, men interessen var ikke der fra hans side.

Men det som jeg føler kan være problemet er at tilliten kanskje er ødelagt for alltid.

Han har ALDRI i våres forhold vist antydninger til utroskap eller interesse av andre damer, men så fort jeg kastet han ut var det full rulle med en gang.

Tanken på og gå videre med noen andre med tider og stunder er utenkelig.

akkurat nå er det han jeg vil ha.

Har tenkt og la han jobbe litt, men redd for og samtidig skyve han fra meg.

Vi er blitt enig om og satse på forholde men ta det med ro.

Er samtidig rart at han skal bo en annen plass en sammen med oss. føler jeg mister kontrollen over hva han gjør og om han har andre

så hovedproblemet er vel at jeg ikke stoler lengre på han og da er det vel kanskje ikke håp?

Men hvis han har uttrykt at det er deg han vil ha, må du jo tro på deg, gi det en sjanse. Du skriver at han har møtt andre damer, men at han ikke var der følelsesmessig, sikkert fordi du var i hans tanker da. Du må ta det rolig, men samtidig være på vakt.

[Gjest vimsa]

tusen takk for svar

[AnonymBruker]

Mye fornuftig ressonering her.

Vær på vakt og ta det rolig, så vil du nok føle deg bedre etterhvert.

Kanskje til og med opprette tilliten igjen, om den skulle ha svktet litt siden sist.

Og ikke hør så veldig mye på rykter. Noen rykter starter som en fjær og forblir den fjæren den er, mens i noen miljøer forvandles de også fort til hundre høns og en full bondegård gjerne.

Og litt avsporing; Jeg er også veldig enig med å være skeptisk til folk som baksnakker andre mye.

Man lærer seg å se an hvem som burde høre hva, hvis det er noen risiko for at vedkommende snakker mye om en bak ryggen sin senere. Og dette er jo ikke akkurat en vanntett og god plan for gode relasjoner. Jeg var gjerne til dels en bøddel på dette område blant noen og om noen, men det resulterte bare ved at jeg ble et offer for det til slutt. Jeg lærte jo min lekse, men sommerfugleffekten skaper fortsatt noen ganger snodige vibrasjoner fra det.

Anonym poster: 764fcf03855202ff372984fea2aea8ab

[Gjest missy]

Jeg ville vel gitt han en sjanse.

Jeg ville vært ekstremt klar og tydelig, på hva du forlanger og forventer, og dersom han fortsetter å gjøre som det passer han er det selvfølgelig på huet og rævva ut.

Dessuten vil jeg skværet opp i hva som foregikk mens dere var on/off.

Mange synes kanskje du ikke har noen rett til å vite, men nå fikk dere er barn sammen, og det hadde for min egen del, stod jeg i dine sko, vært viktig å klare opp for å kunne legge seg bak seg, det som foregikk da du fødte og hadde barsel.

Hva slags liv levde han da og hva tenkte han.

Du er nødt til å skape en åpen dialog hvor dere begge får gitt uttrykk for hva dere ønsker dere. Man kan jo ikke leve på bare luft og kjærlighet.

Nå vet ikke jeg hvordan han er som familiemann og far, men vi vet alle at det krever å ha en liten.

Kranglene på evnt dempes/tas tak i og ryddes opp, og dere må ha realistiske forventninger til hvordan det blir å leve sammen med en baby.

Det er nok også lurt å finne en løsning dere begge er fornøyd med ifht. hvordan dere skal løse en oppkommende konflikt.

Du kan ikke sende han på dør, og han kan ikke stikke av.

Lykke til da!

[Gjest vimsa]

Tusen takk til alle dere som har orket å svare meg

Skal bruke litt tid på og finne ut hva jeg egentlig vil. Kanskje litt dumt med tanke på at eksen tror det er oss igjen.

Men pga av ungen har jeg veldig lyst og få det til og fungere. Elsker denne mannen uansett hvor mye vondt han har påført meg.

Må si som mamma sa tilier:

Jeg er enda sammen med pappaen din og hadde jeg skulle brydd meg om alt tøve han har gjort i live mens dere vaks opp hadde jeg og blitt alenemor dom resten av Norge.

Og jeg kan sitere at jeg har hatt en fantastisk oppvekst med gode foreldre som satte oss barna i første rekke ❤

Så nå må jeg bare bli mer glad i meg selv og slippe han mer innpå meg. Ikke være så redd for og bli såret og bare gi alt jeg har

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe ala det du opplevde, bare at det var få uker etter fødsel og at han flyttet inn til ei dame.

Jeg til han hjem igjen, fordi jeg helt ærlig trodde jeg elsket han og ønsket et liv med han. Men så kom hverdagen igjen, der jeg husker hva han gjorde, alt ved han irriterer meg og jeg er på grensa til å avsky han store deler av tiden, og resten av tiden så er han bare en person som er tilstedet for min del.

Grunnen til at jeg blir? Fordi jeg vil ha en oppvekst som jeg ikke hadde, og det var to trygge foreldre som var sammen. Jeg har livet meg selv fra jeg var liten at jeg skal aldri skilles, mine barn skal aldri mått oppleve mine/dine/våre sånn som jeg (selvfølgelig kan det fungerer bra, men det sitter så innprentet i meg, at jeg ikke klarer å tenke på det på en annen måte).

Du får ha lykke til.

Får håpe du en dag klarer å se på han med den respekten du hadde for han før, for det kommer aldri til å skje her. Den er helt borte..

Anonym poster: 3e8d37c9bf127c1cb9a773692c024463

[Gjest Vimsa]

Huff jeg er redd for og føle det samme som deg

Men akkurat nå vil jeg ha han tilbake, men er redd for at det vil komme en dag jeg vil være bitter for alt vi har gått igjennom!

Kanskje det beste er og la han gå, for og se igjen om noen år. Men er redd for at da vil det bli enda mer ubesvarte spm :/

Faen så vanskelig det livet er :'(