Avstandforhold

[AnonymBruker]

Hvordan løser man et avstandsforhold når den ene er fattig student, og den andre bor langt unna og jobber?

Fly er eneste mulighet, og fordi det ikke går direkteruter må jeg alltid mellomlande minst ett sted, noe som blir dyrt!

Bare én tur på besøk hos han, vil koste meg over 2000 kroner.. Synes ikke det er riktig at det bestandig skal være han som må ut med 2000 kr for å komme og besøke meg.. Men 2000 kr på en måned er veldig mye for en fattig student, og det er begrenset hvor mye jeg kan jobbe ved siden av studiene.

Hva ville dere gjort?

Anonym poster: a12f6091ca7207c5ffae9341874fda3a

[Gjest badeand1]

Slått opp. 2000 kr hadde vært uaktuelt å betale uansett om jeg hadde hatt økonomi til det eller ikke.

Men det er jo veldig lett å si sånne ting når man ikke er i situasjonen selv..

Eneste løsningen jeg ser er å få større inntekt men hvordan aner jeg ikke.

[Gjest Gjest]

Hvem har mest fleksibel timeplan av dere, og er dere begge i Norge?

[Ferny]

Slått opp. 2000 kr hadde vært uaktuelt å betale uansett om jeg hadde hatt økonomi til det eller ikke.

Men det er jo veldig lett å si sånne ting når man ikke er i situasjonen selv..

Eneste løsningen jeg ser er å få større inntekt men hvordan aner jeg ikke.

Slått opp?? Da er det ikke mye følelser der.

Jeg var i en lignende situasjon. For meg ble det avgjørende at jeg heller ville treffe han noen få ganger i året bare, enn å ha muligheten til å treffe alle andre gutter resten av året.

Jobb ved siden av studiene. Spar penger. Send meldinger, MMS, ring, skype, skriv brev og send kort. Alt går om man ønsker det nok.

[AnonymBruker]

Jeg slår jo ikke opp?!

Jeg vil jo være med han. Vi er jo forelsket og har det fint sammen.

Vi bor i Norge, men Norge er jo et langstrakt land da..

Vi har vel nogenlunde like fleksibel timeplan.. Han jobber fulltid og jeg studerer fulltid. Er kun i helger og ferier vi får møte hverandre.

Det jeg er mest redd for, er at han skal miste følelsene når vi ikke ser hverandre så ofte. Og at han synes det er dødskjipt å gå så lenge uten sex(haha, sikkert teit å bekymre seg for, men..) og vil finne seg ei annen jente, fordi et forhold uten sex ikke fungerer.. Vi kommer jo ikke møtes så ofte, mener jeg. Han vil jo bli seksuelt frustrert.

Det er jo minst 3 år det er snakk om her..

Jeg vil virkelig jobbe for at dette skal fungere i hvert fall..men er allikevel litt bekymret. Vil jo ikke miste han.

Anonym poster: a12f6091ca7207c5ffae9341874fda3a

[Gjest Linda]

Dersom det ikke er for en alt for lang tid klarer dere det! Jeg har vært i samme situasjonen i flere år! Jeg betalte alltid og det er en av grunnene til at jeg måtte gjøre det slutt. Brukte alt for mye penger på mannen og følte at han virkelig måtte være verdt det hvis jeg skulle holde ut mer. Er han verdt det? Si at du setter stor pris på det han gjør, at du aldri vil glemme det og at du vil gjengjelde det når du er ferdig med studiene. Si du da feks. vil kjøpe en lang ferietur til dere begge eller kjøpe noe han kan glede seg over. Kanskje gi han er dyr gave til jul/ bursdag en gang. Du kan jo alltids overøfre han pengene også senere. Han vil muligens gå lei dersom det kun er han som betaler over flere år, så dersom det ikke er mer enn la oss si 1-2 år skal det gå.

Ha en plan for hva dere ønsker med dette. Bruk skype mye og hold dere oppdatert på hverandres liv. Send han ting i posten. Det er viktig at også han føler at du er verdt det og at han er trygg på at det er en fremtid. Du kan jobbe en god del ved siden av studiene!

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Kjæresten bodde i Sør-Europa og jeg i Norge. 1 og et halvt år hadde vi langdistanseforhold. Jeg reiste annenhver måned og ble i 1-2 uker hver gang og i tillegg tilbrakte vi alle ferier (jul/påske/sommer) sammen. Han kom til Norge alt fra 4 dager til 8-9 dager om gangen den måneden jeg ikke kom. Dermed tilbrakte vi tid sammen hver måned selv om vi bodde i forskjellige deler av Europa og billetter kunne koste alt fra 1500-3000 kroner. Jeg jobbet HVER helg stort sett, gikk lite ut, brukte lite penger (var student da vi møttes). I tillegg ble studiet avsluttet så jeg var i en situasjon der jeg bodde ganske billig og jobbet så mye jeg kunne i deltidsjobben jeg hadde hatt. Han hadde en fleksibel jobb som gjorde at han kunne omrokkere på arbeidsdager og ofte jobbe flere uker uten en fri dag bare for å se meg...

Vi ga 100% og hadde tro på at vi skulle greie det selv om alle egentlig tvilte og ristet på hodet av hele greia. Ettersom tiden gikk ble vi mer deprimerte og han skjønte at det var på tide å finne en løsning som kunne gi oss mer stabilitet.. Vi kunne ikke fortsette i lengden å møtes så ofte og vi visste at vi aldri kunne klare å gå flere måneder uten å se hverandre. Så han sa opp jobben sin og flyttet hit og nå jobber han her i en fin jobb og bor sammen med meg.

Fremdeles er vi sikker på at dette er det rette!

Så for all del dersom du virkelig tror på forholdet så overlever det avstand...

Anonym poster: c668516ded4f9569a80ec00678b64b0d