Klisjeen "blir pga barna" ble virkeligheten min.

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å gjøre historien kort.

Min mann var utro og ble sammen med sin elskerinne.

Jeg ble knust og trodde at alt jeg ville var å få han tilbake. Etterhvert angret han og kom krypende tilbake. Jeg sa selvfølgelig ja, og trodde at dette var det jeg ville.

Det å ha ansvar for små barn alene, alt med flytting, deling av ring, dårlig økonomi var et helvete og da vi flyttet sammen igjen. Og alt var som før, så kjente jeg at jeg var tilfreds.

Men poenget er jo at jeg blir jo pga barna, jeg elsker han ikke, jeg liker å ha den tryggheten til både meg og barna.

Ofte så misliker jeg han fordi hva han gjorde mot meg, men det vet han ikke.

Jeg ser på han innimellom og kjenner jeg blir fysisk uvel.

Og noen ganger så håper jeg bare årene går fort, sånn at barna blir større og jeg kan gå fra han.

Sannheten er jo at jeg er ensom, neten på grensa til deprimert. Og jeg misunner virkelig mine venninner som er i et forhold som fungerer, der de elsker hverandre og respekterer hverandre.

For jeg har ikke lenger respekt for min mann. Velger han igjen å være utro så bryr jeg meg ikke. Jeg gidder inne en gang å sjekke telefonen eller andre ting som mange ande gjør i starten etter et utroskap. Jeg bryr meg bare ikke.

Jeg har lagt mine følelser på is, for jeg kan ikke risikere at jeg møter en annen mann og blir forelsket, for jeg har ingenting som holder meg fra å være utro mot han, bare min moral. Men innimellom så glipper moralen litt, da jeg tenker på hva han gjorde mot meg.

Er det andre som har opplevd dette? Som har tatt inn igjen en utro mann? Hvordan vel det for dere?

Anonym poster: d030e1916b639cbbf77108c261e369e8

[Løvetanten]

Jeg leser hva du skriver, men synes ikke du har tatt det riktige valget.

Pga barna er den mest forslitte og misforståtte klisjeen ever! Hvis du innerst inne tror at barna har best av å vokse opp i en dysfunksjonell familie med svik og bitterhet så trenger du terapi.

Ordet du leter etter er *feig*

[AnonymBruker]

Jeg leser hva du skriver, men synes ikke du har tatt det riktige valget.

Pga barna er den mest forslitte og misforståtte klisjeen ever! Hvis du innerst inne tror at barna har best av å vokse opp i en dysfunksjonell familie med svik og bitterhet så trenger du terapi.

Ordet du leter etter er *feig*

Ja, jeg er feig.

Men jeg var alene en stund med to små barn og dårlig økonomi og alt, og jeg vil ikke tilbake dit der jeg ikke vet om jeg klarer å få mat på bordet til barna.

Jeg kommer til å ha bedre råd innen noen få år, men inntil da er jeg omtrent blakk hele tiden. Så jeg velger det jeg tror er best for barna. Hadde jeg vært alene så hadde jeg gått, men da hadde jeg bare hatt meg å tenke på. Og hvem bryr seg om jeg må spise knekke brød en måned?

Men ja, jeg er sikkert feig...

Anonym poster: d9df71070165fb85e762ed72691fe84d

[AnonymBruker]

Klem til deg TS, synes du er sterk, jeg

Anonym poster: 4f590571458788908a250762f4a0ffc3

[Alina X]

Dette er jo en kjip situasjon for deg når du må bo sammen med en bare for å overleve hverdagen. Forstår godt at du har mistet all respekt og kjærlighet for din mann, men hva slags signaler sendte du da du tok han tilbake?Du signaliserte at du skulle glemme dette og gå videre, men også at du "godtok"utroskapet og at det kan vel skje igjen for du tar han jo tilbake....det kommer jo helt ann på hvordan han tolker det. Tolker han det som en tilgivelse, eller som at det er bare å fortsette siden det er bare å komme krypende tilbake.

Det er jo veldig trist at du må leve i et så ensomt ekteskap og alle andre rundt deg har det bedre, men jeg synes du burde fokusere på barna og tid med dem. Om du bor sammen med han fordi du må,så fortsett med det, men skill deg når du er klar. Se et arbeid som kan hjelpe deg økonomisk som kan få deg fortere vekk fra han.Det er ingen vits i å bli lenge hvis man selv ikke ønsker det og føler seg forrådt.

[Løvetanten]

Ja, jeg er feig.

Men jeg var alene en stund med to små barn og dårlig økonomi og alt, og jeg vil ikke tilbake dit der jeg ikke vet om jeg klarer å få mat på bordet til barna.

Anonym poster: d9df71070165fb85e762ed72691fe84d

Ja, du er det. Hvis du må klare deg selv så gjør du det! Det er ingen unnskyldning. Med mindre du er ute av stand til å arbeide så er det ingen unnskyldning. Og som alle andre kvinner så tar du sikkert med deg ungene når du drar, og da kan du se frem til tusenvis av kroner i stønader og bidrag hver eneste måned.

Det er utallige før deg som har klart det; både kvinner og menn som har gått fra alt.

[Missy1]

Det blir ikke noe bedre for barna om du går fra han når de er større.

Mamma og pappa gikk fra hverandre for noen mnd siden og det er et helvete. Siden jeg er voksen så føler de at jeg kan brukes som psykolog og alt annet piss så det går voldsomt utover meg. Jeg skulle ønske de gikk fra hverandre mens jeg var liten, da ville ikke så mye blitt lagt over på meg og jeg ville sluppet å vokse opp med foreldre som ikke elsket hverandre og som kranglet mye.

Når det gjelder å få oppleve et fint forhold som dine venninner har så kan du også få oppleve det, men så lenge du blir sammen med denne mannen så får du ikke det, han er bortkasta tid.

Håper du finner ut av det, det er tungt å gå sin vei, men det blir bedre.

[AnonymBruker]

Om du blir uvell av å se på mannen din så ser jeg ikke for meg at han kommer til å bli værende så veldig lenge uansett.

Anonym poster: 93bd197096aae1d03729a5889850e540

[Gjest Lille-pus]

Dette kommer jeg til å få pepper for, men jeg gjør det alikevel, - fordi det kanskje kan gi deg og dere noen tanker som kan hjelpe litt med å klarere nåsituasjonen.

Jeg tolker seg slik at dere deler hus, egentlig kanskje har beholdt vennskapet og omsorgen for hverandre, men lite annet ?

Du må være snill og korrigere meg der jeg nå tar feil.

Resten av samlivet dere to imellom er ikke-eksisterende av ulike grunner.

Dere har ikke lenger god sex, eller har overhodet ikke sex lenger.

Vet du om det dere har sammen er noe som dere begge to ønsker å beholde ? Det dere har bygget sammen og som er stabiliteten rundt det livet dere tillater omgivelse å se ?

Dersom det er slik så kan det muligens være en tanke å mellom dere to diskutere om en intern løsning er mulig å finne. En løsning hvor det dere har beholdes, men hvor det som mangler kan gis grenser og aksepteres dekket utenfor det dere har felles og som dere begge vil beholde ?

Mange løsninger, mange måter, - da må dere to mellom dere bli helt enige om kjøreregler og rammer.

Uvanlig ? Mest i forhold til det offentlig rom.

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å gjøre historien kort.

Min mann var utro og ble sammen med sin elskerinne.

Jeg ble knust og trodde at alt jeg ville var å få han tilbake. Etterhvert angret han og kom krypende tilbake. Jeg sa selvfølgelig ja, og trodde at dette var det jeg ville.

Det å ha ansvar for små barn alene, alt med flytting, deling av ring, dårlig økonomi var et helvete og da vi flyttet sammen igjen. Og alt var som før, så kjente jeg at jeg var tilfreds.

Men poenget er jo at jeg blir jo pga barna, jeg elsker han ikke, jeg liker å ha den tryggheten til både meg og barna.

Ofte så misliker jeg han fordi hva han gjorde mot meg, men det vet han ikke.

Jeg ser på han innimellom og kjenner jeg blir fysisk uvel.

Og noen ganger så håper jeg bare årene går fort, sånn at barna blir større og jeg kan gå fra han.

Sannheten er jo at jeg er ensom, neten på grensa til deprimert. Og jeg misunner virkelig mine venninner som er i et forhold som fungerer, der de elsker hverandre og respekterer hverandre.

For jeg har ikke lenger respekt for min mann. Velger han igjen å være utro så bryr jeg meg ikke. Jeg gidder inne en gang å sjekke telefonen eller andre ting som mange ande gjør i starten etter et utroskap. Jeg bryr meg bare ikke.

Jeg har lagt mine følelser på is, for jeg kan ikke risikere at jeg møter en annen mann og blir forelsket, for jeg har ingenting som holder meg fra å være utro mot han, bare min moral. Men innimellom så glipper moralen litt, da jeg tenker på hva han gjorde mot meg.

Er det andre som har opplevd dette? Som har tatt inn igjen en utro mann? Hvordan vel det for dere?

Anonym poster: d030e1916b639cbbf77108c261e369e8

Jeg skjønner følelsene dine veldig godt. Nå har jeg ikke barn, men jeg hadde en utro kjæreste som jeg valgte å bli hos en stund. Men jeg følte bare sinne og avsky, særlig i perioder. Og siden verken barn eller økonomi hadde innvirkning på mitt valg, så gikk jeg etter noen måneder. Jeg var jo på en måte fortsatt glad i han, men det ødela meg helt å gå rundt å føle på det han hadde gjort.

Og jeg skjønner det med økonomien. Nå er jeg en knekkebrødspisende student i utgangspunktet, og man kan ikke ha en sånn økonomi med barn inni bildet.

Prøvde å sette meg inn i din situasjon her. Hadde barna fortsatt vært veldig små, så hadde jeg helt oppriktig flyttet hjem til mamma og pappa. De hadde hatt plass til oss, og husleie etc ville forsvunnet som utgift for en periode.

Jeg mener - man blir virkelig helt ødelagt av å være i et forhold der man avskyr den andre personen. Jeg hadde støttet meg på familien min en stund. Selv om noen kanskje hadde sett på det som et nederlag....? Men jeg ser det ikke sånn. Skikkelig opptur om man faktisk har noen der som kan hjelpe.

Anonym poster: 4a80147eb1d29331f711cfe7805e7612

[Gjest Gorgonzola]

Snedig det der..... jeg har til dags dato aldri møtt/hørt/lest om en mann som enten blir, eller går, på grunn av barna. Har dere? Hvorfor er dette forbeholdt kvinner egentlig, vi som har likestilling og greier

Til trådstarter. Det er umulig å gi deg kvalifiserte råd basert på tre avsnitt med "din historie" i et liv som garantert har vart en stund med tanke på din livssituasjon. Skal jeg tippe er selve utroskapen det som river mest i deg.

Samtidig er det litt rart å lese at du har valgt å legge følelsene dine på is (i frykt for egen mulig forelskelse). Det går neppe an, dersom du faktisk har følelser. Det er ikke sånn at følelser (for andre) er utstyrt med en av/på bryter, noe dine (manglende) følelser for din mann uttrykkelig beviser.

Endret 1. juni 2013 av Gorgonzola

[jenteanonym]

Jeg synes ikke du skal fortsette å være sammen med denne mannen, du fortjener så mye mer! Om du går nå så har du muligheten til å oppleve det du ser dine venninner gjør. Hvis ikke trur jeg bare det er snakk om tid før din mann innser at han ikke er tilfreds i forholdet og forlater deg for en annen. Er man sterk nok klarer man det meste! Og jeg er helt sikker på at du klarer å få maten på bordet selvom du er aleine! Trur både du og barna har bedre av det, enn at barna skal vokse opp med foreldre med et slikt ekteskap som du beskriver (tenk på hva dere lærer barna om forhold?!) og at du skal måtte leve på den måten du gjør nå. Bit tenna sammen og gjør det du vet du kan klare! Forlat denne mannen som gjorde deg så mye vondt med utroskapen.

[AnonymBruker]

Våre historier har mange likhetstrekk, selv om han aldri gikk så langt som å flytte fra oss. Men han han var usikker en periode, og jeg valgte å fortsette når vi begge var innstilt på det. Det er et helvete innimellom. Er så lite som skal til ifht å bli minnet om hva han har gjort mot meg.

Nå har jeg fortsatt følelser for han (selv om jeg til tider også nærmest kan hate han), så der har vi det ulikt. Hadde jeg kun følt avsky og bitterhet, så kan jeg ikke skjønne at jeg hadde holdt ut. Hvordan takler mannen din livet for tida da? Gjør han det han kan for å bøte på skaden han har forårsaket? Har du i det hele tatt et ønske om å få et godt samliv med denne mannen igjen, eller er alt håp ute? Har dere prøvd familieterapi?

Anonym poster: 6b56ee6171cf64e15d996a1c0f6d289a

[Steinar40]

Snedig det der..... jeg har til dags dato aldri møtt/hørt/lest om en mann som enten blir, eller går, på grunn av barna. Har dere? Hvorfor er dette forbeholdt kvinner egentlig, vi som har likestilling og greier

Til trådstarter. Det er umulig å gi deg kvalifiserte råd basert på tre avsnitt med "din historie" i et liv som garantert har vart en stund med tanke på din livssituasjon. Skal jeg tippe er selve utroskapen det som river mest i deg.

Samtidig er det litt rart å lese at du har valgt å legge følelsene dine på is (i frykt for egen mulig forelskelse). Det går neppe an, dersom du faktisk har følelser. Det er ikke sånn at følelser (for andre) er utstyrt med en av/på bryter, noe dine (manglende) følelser for din mann uttrykkelig beviser.

Personlig vil jeg tro at det er vanlig at menn blir i forholdet pga barn.

Men det blir sannsynligvis ikke så mye pratet om. Vi menn holder det helst for oss selv, tenker jeg.

[AnonymBruker]

TS her.

Det er rart at folk mener at jeg skal gjøre noe som hår utover mine barn, fordi jeg kan klare det. Selvfølgelig KAN jeg klare det økonomisk alene, KAN er ikke en ønskesituasjon. KAN inneholder deling av soverom med to barn, KAN inneholder kanskje ikke mat dn stund. NEI, far har faktisk ikke noe særlig til inntekt ha. Heller, så jeg får ikke så mye stønad der. (Sjekket kalkulator på NAV).

Og jeg har ingen familie jeg kan støtte meg til, bo hos eller be om hjelp. Så hvis jeg da Ikke klarer det en måned, hva gjør jeg da?

For meg er ikke dette et alternativ. Jeg klarer ikke tanken på at jeg kanskje ikke skal klare det, og da ikke ha NOEN til å støtte meg mot.

Så jeg blir inntil jeg vet at jeg klarer det.

Men samtidig så sliter det selvfølgelig. Mannen min merker jo dette, og store deler av tiden sier han ingenting. Har han rett til å klage da deg var hn som i utgangspunktet gjorde dette mot meg? Nei, og det vet han vel. Hvis han ønsker å være med meg, så bør han opptre deretter. Og jeg tror han prøver det han tror er så godt han kan. Selv om det irriterer vettet av meg.

Jeg vet ikke om jeg kan få noen følelser igjen for mannen, om jeg klarer å se på han i nærheten av det jeg gjorde før. Om eg klarer i det hele tatt å tenke på å respektere han. Alt er borte ser det ut som, og dette tror jeg han vet. Innimellom så tar jeg meg i å tenke at kanskje, kanskje har jeg fått min hevn. Min hevn er at han får oppleve hvordan det man elsker avskyr deg fordi noe du har gjort, min hevn er at han ser hva han hadde og nå sitter der og vet at han aldri får det igjen.

At han ser på meg, ser hvor kald jeg er mot han og vet at han selv er skyld i dette.

Men det er vel bare en ønsketenkning, for hvem gjør noe sånt mot den man elsker over alt?

Så jeg vet ikke, kanskje han også har kommet fram til at han blir pga barnet.

Jeg vet at hvis jeg mot formodning skulle forelske meg (noe jeg ikke tror kan skje med min bitterhet og kulde nå) så vil jeg ikke tenke meg om to ganger. Om prinsen på den hvite hesten tilbyr meg å flytte inn og leve med han, ja da sier jeg ja på dagen. Må da være mye bedre enn å være her.

Bare så synd jeg ikke så hvordan han var før. Men kanskje jeg skal si "heldigvis", for hvis jeg hadde visst hvordan han var, så hadde jeg aldri fått barn med han og er det en ting jeg aldri vil angre så er det barna!

Anonym poster: d9df71070165fb85e762ed72691fe84d

[Britt Banditt]

Vil bare si at stønadene du får fra NAV (hvis du har hovedomsorgen) ikke bare kommer an på fars inntekt, for det er kun for barnebidrag, og det kan dere avtale privat. Hvis du tjener under ca 400 000 har du også rett på stønad til barnetilsyn, overgangsstønad (som ikke utgjør mye om du jobber fullt, men jo mindre inntekt, jo mer utgjør det, maks ca 13000 før skatt). Du har også rett på skattefradrag som enslig forsørger (ca 10 000 i året) og en ekstra barnetrygd. Ikke bruk økonomien som en unnskyldning for å bli i et dødt forhold.

[AnonymBruker]

Jeg er virkelig sjokkert over hvordan du ser på saken. Du blir sur fordi andre gir deg råd og trøster deg, bare fordi de er uenige med deg og oppfordrer deg til å gå... Det er så tydelig at du er feig. Ikke bruk økonomi som unnskyldning, det holder ikke. Denne mannen har vært en dust ovenfor deg, men du er like dustete som blir igjen. Slik situasjonen er nå må være den minst gunstige av alle. Enten så stikker du lagt vekk og tar med deg barna, eller så tilgir du denne mannen og skaper et fint hjem igjen for alle sammen. Men du trenger å få øynene opp, for slik du holder på nå vil aldri fungere. Ikke for deg, ikke for ham og hvertfall ikke for barna.

Anonym poster: 08b60165ed082b4aad619c49caddcc89

[Gjest sthedde]

Jeg syntes du skal være helt ærlig med han, angående hva du føler. Han har åpenbart følelser for deg, fordi han kom tilbake - så kanskje han kan få deg til å føle deg elsket igjen? Hvis han vet hvordan du har det.

Du har ditt eget liv, og du skal realisere deg selv! Ville du likt det om et av barna dine levde i et ulykkelig ekteskap, uelsket? Det er ikke verdens undergang å skille seg, og leve som alenemor. I Norge går det ganske greit. Når du har barna kan du gi de 100% oppmerksomhet, og når du ikke har barna kan du gi deg selv 100% oppmerksomhet. Du fortjener å ha det bra, kanskje til og med forelske deg igjen.

En annen løsning er at du blir hos mannen din, og forteller han akkurat hvordan du føler det.