Bli eller flytte hjem?

[AnonymBruker]

Hei! For øyeblikket går jeg andre året på en 5-årig utdanning i en av Norges største byer. Har de siste månedene begynt å lure på om jeg ønsker å flytte hjem igjen av den årsaken at jeg kjenner jeg sliter med å fullføre utdanningen min her jeg er nå. Ved å flytte hjem igjen vil jeg kunne ta et år til og få godkjent en bachelor i det samme som jeg studerer nå. Men så er det faktorer som virkelig holder meg igjen også... Har ikke hatt kjempe mange venner her jeg bor, men har det siste året fått god kontakt med flere av de jeg bor med, og fått en del venner via en studentorganisasjon. Kjenner at jeg trives veldig godt her for øyeblikket... Litt etter jeg begynte å leke med tanken om å flytte hjem, tok en gammel flamme (vi har vært mye fram og tilbake opp gjennom årene) av meg fra hjembyen min kontakt. Jeg liker denne gutten svært godt, og må innrømme at tanken om et forhold er noe som frister veldig. I tillegg har jeg jo familie og gamle venner i hjembyen, men må bygge opp et nytt sosialt nettverk (som jeg har brukt så lang tid på å bygge opp her jeg er nå). Vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre... Klarer ikke bestemme meg, og endrer mening hele tiden. Skal jeg ta valget kun med tanke på utdanning?? I hvor stor grad skal jeg la det sosiale påvirke valget mitt?

Anonym poster: 1e61f0fe21d165dbaef5b13b7f9c0fbe

[AnonymBruker]

tanker jeg fikk da jeg las det du skrev er at utdannelsen har du for alltid, men avbryte den for en gutt/mann som du har hatt et on off forhold til for å satse på han, det syns ikke jeg det er verdt å velge bort utdannelsen for, hvis han virkelig vil ha deg og har funnet det ut etterhvert så venter han til du er ferdig med utdannelsen , da er ikke tre år til noe tid i den store helheten

Anonym poster: f12d47b17ea78b8c570f915b43f1b1e2

[AnonymBruker]

Jeg ville satset på utdannelsen. Du sier jo også at du trives bedre der du studerer. En bachelor er vanligvis ikke så mye verdt på arbeidsmarkedet, og å sitte med en halvferdig utdanning kan du godt angre på senere.

Anonym poster: bd0263da2147119f52a667f692c90a06

[jenteanonym]

Ts her. Kanskje jeg ikke formulerte meg helt bra. Poenget er det at jeg ikke tror jeg klarer å fullføre tre år til på den utdanningen jeg tar nå. Hvis man tenker at alternativet er å stoppe opp halvveis i utdanningen, er det en annen mulighet å ta et år til i en annen by og få en bachelor. På den måten står jeg friere til å velge hva jeg vil ta master i og ikke minst når... Skulle jeg valgt kun med tanke på utdannelse ville jeg gjort det slik. Alt det sosiale, og denne gutten kommer ved siden av, og jeg vet ikke om jeg skal la noe av det påvirke valget mitt? Eller er det "lov" å la følelsene rundt det sosiale og gutten påvirke meg den ene eller den andre retningen?

Endret 1. juni 2013 av jenteanonym

[AnonymBruker]

Jeg ville satset på utdannelsen. Du sier jo også at du trives bedre der du studerer. En bachelor er vanligvis ikke så mye verdt på arbeidsmarkedet, og å sitte med en halvferdig utdanning kan du godt angre på senere.

Anonym poster: bd0263da2147119f52a667f692c90a06

Hva i all verden er dette for noe svar? At ofte er bachelor en halvferdige utdannelse? Har du bodd bak en Stein de siste årene?

Anonym poster: 5d4f03eee9cedf65cdae4df8fc6689eb

[Løvefrøken]

Har egentlig ikke noe godt råd å komme med, men jeg ville aldri anbefalt noen å velge pga en gutt... Om han er noe å samle på venter han til du er klar...

[AnonymBruker]

Hva i all verden er dette for noe svar? At ofte er bachelor en halvferdige utdannelse? Har du bodd bak en Stein de siste årene?

Anonym poster: 5d4f03eee9cedf65cdae4df8fc6689eb

Kommer helt an på hva man studerer, i noen tilfeller er ikke en bachelor så mye å ha på. Er det et mer yrkesrettet/progesjonsrettet fag er det noe helt annet. Jeg skrev det egentlig fordi ts skrev at hun muligens ikke kunne fullføre utdannelsen, hadde ingen intensjon om å være arrogant.

Anonym poster: bd0263da2147119f52a667f692c90a06

[jenteanonym]

Jeg vil nok komme til å ta en master uansett. Men da står jeg friere til å velge retning og ikke minst har jeg lengre tid på å finne ut hva jeg vil ta master i. Men uansett om det skulle "bare" blitt en bachelor, føler jeg ikke at det er grunn nok til å pine meg gjennom tre år til med det jeg går nå. En bachelor er betydelig bedre enn en halvferdig utdanning eller at jeg mistrives i jobben som ferdigutdannet.

Jeg ville satset på utdannelsen. Du sier jo også at du trives bedre der du studerer. En bachelor er vanligvis ikke så mye verdt på arbeidsmarkedet, og å sitte med en halvferdig utdanning kan du godt angre på senere.

Anonym poster: bd0263da2147119f52a667f692c90a06

[Katniss]

NOOOOO. Ikke dropp utdannelsen til fordel for en fyr. En fyr som ikke er kjæresten din en gang, men som du såvidt snakker med.

[jenteanonym]

Igjen, jeg dropper ikke utdanningen for en gutt! Les alle kommentarene i diskusjonen. Han tok kontakt igjen ETTER jeg hadde begynt å tenke at jeg ville fullføre utdannelsen en annen plass. Han er noe som følger med hvis jeg velger å bytte plass, men det er minst like mye som holder meg igjen (da tenker jeg på det sosiale miljøet jeg har bygd meg opp her jeg er nå)! Skulle jeg gjort valget basert på det sosiale trur jeg at jeg ikke hadde flyttet, men om jeg skulle tatt det mtp utdanning ville jeg nok gjort det. Spørsmålet mitt er om jeg bør la disse sosiale faktorene påvirke valget om bytte av studiested?

Setter pris på alle tilbakemeldingene, bare prøver å forklare situasjonen da jeg skjønner at første posten kanskje var misledende! :-)

NOOOOO. Ikke dropp utdannelsen til fordel for en fyr. En fyr som ikke er kjæresten din en gang, men som du såvidt snakker med.

[Bluegreen]

Igjen, jeg dropper ikke utdanningen for en gutt! Les alle kommentarene i diskusjonen. Han tok kontakt igjen ETTER jeg hadde begynt å tenke at jeg ville fullføre utdannelsen en annen plass. Han er noe som følger med hvis jeg velger å bytte plass, men det er minst like mye som holder meg igjen (da tenker jeg på det sosiale miljøet jeg har bygd meg opp her jeg er nå)! Skulle jeg gjort valget basert på det sosiale trur jeg at jeg ikke hadde flyttet, men om jeg skulle tatt det mtp utdanning ville jeg nok gjort det. Spørsmålet mitt er om jeg bør la disse sosiale faktorene påvirke valget om bytte av studiested?

Setter pris på alle tilbakemeldingene, bare prøver å forklare situasjonen da jeg skjønner at første posten kanskje var misledende! :-)

Jeg lurer litt på hvorfor du ikke tror du vil greie å fullføre utdanningen hvor du er nå? Er dette noe som ikke kan gjøres noe med? Jeg tenke at det må være avgjørende for beslutningen din.

[jenteanonym]

Jeg lurer litt på hvorfor du ikke tror du vil greie å fullføre utdanningen hvor du er nå? Er dette noe som ikke kan gjøres noe med? Jeg tenke at det må være avgjørende for beslutningen din.

Ja, du har et veldig godt poeng der. Grunnen til at jeg trur jeg ikke blir å klare å fullføre er at kravene er kjempe høye, og jeg synes rett og slett det er for vanskelig for meg. Karakterene er ikke noe særlig, og jeg har allerede flere stryk. Jeg skal kanskje klare å komme meg gjennom, men da blir det på et år ekstra og et karaktersnitt på D-E, noe som ikke er noe særlig å skryte av. Studiet jeg eventuelt vil søke overgang til er lettere, og jeg har nok fag til å få godkjent til sammen to fulle år der jeg eventuelt flytter over, slik at jeg bare mangler et år for å få en bachelor. Du spør om det er noe å gjøre med? Jeg vet rett og slett ikke. Vet ikke om jeg har nok motivasjon til det.

Endret 1. juni 2013 av jenteanonym

[AnonymBruker]

Min ene krone til ditt dilemma. Det høres jo ut som om du vil få en bedre og mer solid (bedre "karakterer" om du drar hjem. Du høres jo mer positiv ut til det du kan legge opp til der.

Du har sosiale fordeler begge steder, har du ikke? Lurer på om du tenker at det sosiale du kan få hjemme kun er det du ser "der borte ifra", men sosiale relasjoner er "flytende" og i stadig endring og du kan ende opp med ett fint og kanskje bedre sosialt liv hjemme enn du ser nå.

Jeg heller mot at du sterkt skal tenke positivt på å dra hjem.

Lykke til med valget og fremtiden.

Anonym poster: d37538b31e17581a93296045af80c636

[AnonymBruker]

Ja, du har et veldig godt poeng der. Grunnen til at jeg trur jeg ikke blir å klare å fullføre er at kravene er kjempe høye, og jeg synes rett og slett det er for vanskelig for meg. Karakterene er ikke noe særlig, og jeg har allerede flere stryk. Jeg skal kanskje klare å komme meg gjennom, men da blir det på et år ekstra og et karaktersnitt på D-E, noe som ikke er noe særlig å skryte av. Studiet jeg eventuelt vil søke overgang til er lettere, og jeg har nok fag til å få godkjent til sammen to fulle år der jeg eventuelt flytter over, slik at jeg bare mangler et år for å få en bachelor. Du spør om det er noe å gjøre med? Jeg vet rett og slett ikke. Vet ikke om jeg har nok motivasjon til det.

Er det juss du studerer? Hvis du studerer i Oslo så kan det hende det bare er opplegget som ikke passer deg? Jeg studerte i Bergen og der har man svært mye obligatorisk. Jeg er kanskje skoleflink, men bare når jeg tvinges til det. Fikk bare A og B, uten noe særlig pes. Frihet passer ikke alle.

Anonym poster: 3f47ecf4bbadfcb911d8103988a586f9

[AnonymBruker]

Snakk med veilederen din?

Anonym poster: 2706a8ffda014ebe53e03b4029c31616

[jenteanonym]

Min ene krone til ditt dilemma. Det høres jo ut som om du vil få en bedre og mer solid (bedre "karakterer" om du drar hjem. Du høres jo mer positiv ut til det du kan legge opp til der.

Du har sosiale fordeler begge steder, har du ikke? Lurer på om du tenker at det sosiale du kan få hjemme kun er det du ser "der borte ifra", men sosiale relasjoner er "flytende" og i stadig endring og du kan ende opp med ett fint og kanskje bedre sosialt liv hjemme enn du ser nå.

Jeg heller mot at du sterkt skal tenke positivt på å dra hjem.

Lykke til med valget og fremtiden.

Anonym poster: d37538b31e17581a93296045af80c636

Det var mange kloke ord her. Takk :-) Det er akkurat som du sier at det sosiale jeg har i hjembyen min er det jeg ikke har her og motsatt. Det du sier med at sosiale relasjoner er flytende var godt å høre, fordi det er jo derfor jeg ikke vil dra herifra, nettopp fordi jeg har brukt tid på å bygge det (lille) sosiale nettverket jeg har her, og jeg blir skremt av tanken på å skulle måtte begynne helt fra starten igjen. Men jeg har jo familie og gamle venner i hjembyen, og det er en betryggelse i prosessen med å skaffe seg nye sosiale relasjoner der.

[jenteanonym]

Er det juss du studerer? Hvis du studerer i Oslo så kan det hende det bare er opplegget som ikke passer deg? Jeg studerte i Bergen og der har man svært mye obligatorisk. Jeg er kanskje skoleflink, men bare når jeg tvinges til det. Fikk bare A og B, uten noe særlig pes. Frihet passer ikke alle.

Anonym poster: 3f47ecf4bbadfcb911d8103988a586f9

Studerer nok ikke jus nei!

[Bluegreen]

Ja, du har et veldig godt poeng der. Grunnen til at jeg trur jeg ikke blir å klare å fullføre er at kravene er kjempe høye, og jeg synes rett og slett det er for vanskelig for meg. Karakterene er ikke noe særlig, og jeg har allerede flere stryk. Jeg skal kanskje klare å komme meg gjennom, men da blir det på et år ekstra og et karaktersnitt på D-E, noe som ikke er noe særlig å skryte av. Studiet jeg eventuelt vil søke overgang til er lettere, og jeg har nok fag til å få godkjent til sammen to fulle år der jeg eventuelt flytter over, slik at jeg bare mangler et år for å få en bachelor. Du spør om det er noe å gjøre med? Jeg vet rett og slett ikke. Vet ikke om jeg har nok motivasjon til det.

Hvis du kjenner at det e mange fordeler med å bo hvor du nå bor ville jeg ha sørget for å skaffet meg god hjelp, og kommet deg inn på et spor som gjør at du ikke ser mørkt på resten av studiet.

Jeg gjorde det: skiftet kollokviegruppe til noen som brydde seg litt mer, og var mer innstilt på samarbeid - endret arbeidssted og vaner (bibliotek fra 9 til 15, og ALDRI jobb hjemme eller i helgene) og en mer praktisk tilnærming hvor jeg ikke stresset med å lese alt to ganger, men heller lese alt og skrive noe relevant til det, før neste tema.

Mange studenter i høyere år på samme studie vil gjerne være veiledere gratis fordi de føler de lærer på det også, så det er mange muligheter. Motivasjonen kan du eventuelt hente i å beholde det sosiale livet du har nå, og ikke i skolen direkte?

Uansett hva du velger tenker jeg at det er viktig å føle at man flyttet til noe, og ikke føle at man gir opp noe og flytte bort fra det. Da vil det uansett føles som et tap, er min erfaring.

[jenteanonym]

Hvis du kjenner at det e mange fordeler med å bo hvor du nå bor ville jeg ha sørget for å skaffet meg god hjelp, og kommet deg inn på et spor som gjør at du ikke ser mørkt på resten av studiet.

Jeg gjorde det: skiftet kollokviegruppe til noen som brydde seg litt mer, og var mer innstilt på samarbeid - endret arbeidssted og vaner (bibliotek fra 9 til 15, og ALDRI jobb hjemme eller i helgene) og en mer praktisk tilnærming hvor jeg ikke stresset med å lese alt to ganger, men heller lese alt og skrive noe relevant til det, før neste tema.

Mange studenter i høyere år på samme studie vil gjerne være veiledere gratis fordi de føler de lærer på det også, så det er mange muligheter. Motivasjonen kan du eventuelt hente i å beholde det sosiale livet du har nå, og ikke i skolen direkte?

Uansett hva du velger tenker jeg at det er viktig å føle at man flyttet til noe, og ikke føle at man gir opp noe og flytte bort fra det. Da vil det uansett føles som et tap, er min erfaring.

Ja, det går selvfølgelig an å gjøre endringer og sette all fokus på skolearbeid. Jeg sliter som sagt med at nivået er skyhøyt, og føler meg rett og slett ikke "smart nok". Jeg måtte ha brukt enorme arbeidsmengder dersom jeg skulle ha økt snittet mitt til C, og selv ikke med den arbeidsmengden ville jeg klart å fått A eller B. Vet ikke om jeg har kapasitet til det, og det hadde i aller høyeste grad gått utover det sosiale livet mitt. Jeg trur ikke dette er noe jeg hadde vært fornøyd med. Kanskje hadde den "falske" motivasjon vært der i et halvår, også ville jeg vært tilbake der jeg er nå. Det går selvfølgelig an å prøve, men om det er en suksess er veldig vanskelig å vite.

Bortsett fra det har du et godt poeng med at det er viktig å føle at du flytter TIL noe, ikke fra noe annet.

Endret 1. juni 2013 av jenteanonym

[AnonymBruker]

Ja, det går selvfølgelig an å gjøre endringer og sette all fokus på skolearbeid. Jeg sliter som sagt med at nivået er skyhøyt, og føler meg rett og slett ikke "smart nok". Jeg måtte ha brukt enorme arbeidsmengder dersom jeg skulle ha økt snittet mitt til C, og selv ikke med den arbeidsmengden ville jeg klart å fått A eller B. Vet ikke om jeg har kapasitet til det, og det hadde i aller høyeste grad gått utover det sosiale livet mitt. Jeg trur ikke dette er noe jeg hadde vært fornøyd med. Kanskje hadde den "falske" motivasjon vært der i et halvår, også ville jeg vært tilbake der jeg er nå. Det går selvfølgelig an å prøve, men om det er en suksess er veldig vanskelig å vite.

Bortsett fra det har du et godt poeng med at det er viktig å føle at du flytter TIL noe, ikke fra noe annet.

Kan du ikke ta opp dette med en studieveileder? I noen yrker (som mitt) spiller det desverre ingen rolle om du har A eller så vidt skraper deg gjennom utdannelsen - mangelen på folk er så stor at rått og råte blir ansatt. Om ditt yrke er slik at du trenger en høy karakter og kontakter i faget ville jeg nok sett meg om etter alternativer. Men kanskje er det et alternativ å skifte retning og bli der du er? Kanskje kan du satse på å gå noe saktere frem og få en deltidsjobb ved siden av? Kanskje er du rammet av "flink pike" syndrom og egentlig gjør du det helt ok?

Og så må du overveie hvor mye bacheloren er verdt i forhold til masteren? Du sier du likevel tenker å prøve på master etter å ha skiftet bosted og retning, men må du ikke da tilbake dit du er nå? Det ser litt ut som å gå etter bekken etter vann dersom du ikke er helt sikker på at du ikke får løst det ved å bli boende. For masteren bør du uansett ta rett etter bacheloren - å starte studier igjen etter noen år i arbeidslivet er rene helvete og garantert mye verre enn det presset du føler nå. Når folk starter opp igjen på universitetet sjonglerer de oftest barn, en jobb de bare delvis er permitert fra, langdistansependling, huskostnader, eldrende foreldre, etc, etc. Hvor vanskelig det enn virker nå så vil du se tilbake på det som rene lystseilasen om noen år. Jeg har vært der du er og ser tilbake på tiden som lett og leken (og det er ikke så mange år siden, altså).

Anonym poster: 8a76eb1a2c52fbb9f4424465ada367e3