Ambivalent ang barn

[AnonymBruker]

Jeg er rett og slett usikker på om jeg ønsker å få barn - i det hele tatt. Jeg er over 30, forlovet, vi gifter oss neste år. Mannen er like dan, usikker, men ikke negativ til tanken, men ser fordelene med å la være.

I noen perioder har jeg fryktelig lyst til å bli gravid, jeg vil veldig gjerne oppleve gleden av å lage et barn, og oppleve fødsel, og spedbarnsmånedene. Men deretter...17 år til?! Med småbarn, omgangssyke, diare, oppkast, pottetrening, sengevæting, hyling og skriking. Og samtidig også ansvaret for å lære dem alt de trenger her i livet. Hjelpe til med lekser, være med på håndball/fotball/riding, komme sliten hjem fra jobb og det som venter er kjøring av unger, masse klesvask, oppi leksehjelp og middagslaging. Og deretter de gledelige tenårene da ungen bare hater deg uansett, og det betyr at man er på rett spor.

Jeg hører rykter om at de små søte gode øyeblikkene veier opp for dette, samtidig har jeg venninner som ærlig innrømmer at de ofte har angret på at de fikk barn, helt til barna nærmer seg skolealder og begynner å minne om folk (som de faktisk har sagt selv). Så det er visst ikke bare å satse på enorm morslykke med en gang heller nødvendigvis.

Akkurat nå er jeg i en negativ periode, og det slår meg at når man er så "av og på" med denne innstillingen så er man kanskje ikke klar enda? Må man føle seg 100% klar og ovrbegeistret over temaene ovenfor for å få barn? Man burde kanskje det?

Hm, jeg vet ikke... Hvis vi utsetter barn har vi mange gode år foran oss, etter år med studier er endelig økonomien god, vi elsker å reise og har endelig råd til det. Vi er glade i det gode liv. Våre barneglade venner sier at det er uproblematisk å kombinere dette med barn, men så ser jeg jo selv hvor utrolig bundet de er, og at alt virkelig dreier seg om den lille uansett. Noe som er BRA selvsagt! Kommer dette av seg selv, at man er fornøyd med det?

Huff, nå er jeg virkelig negativ også da for tiden... Men spørsmålet er vel egentlig: er man først klar når man er klar og gleder seg hele tiden i år før man får barn? Eller er det normalt å ha slike tanker innimellom??

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

[sandkri01]

Jeg har ikke barn selv da, men jeg tror rett og slett at man er klar når man er klar; når begge parter vil det. Lev det gode liv mens dere kan, nyt hverandre, synes jeg Det er nok fantastisk å få barn, men det er vel best å vente til man er klar for det. Hvis man er usikker, synes jeg man bør man vente. Heller vente og se hva tiden bringer

[AnonymBruker]

Jeg er tenåring, og mamman min får tre klemmer daglig!

Anonym poster: ede972c7ff427d6de67f7515e6417e80

[AnonymBruker]

Våre barneglade venner sier at det er uproblematisk å kombinere dette med barn, men så ser jeg jo selv hvor utrolig bundet de er, og at alt virkelig dreier seg om den lille uansett. Noe som er BRA selvsagt! Kommer dette av seg selv, at man er fornøyd med det?

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Til spørsmålet ditt her: Ja, det vil jeg si. Det er jo ikke slik at vi har så mye annet vettugt å bruke tiden vår på - tvert imot føles det å ta seg av barnet som svært meningsfullt.

Og det slitsomme nettene er fort glemt. Kjærligheten til barnet er større enn alt og helt betingelsesløs. En voldsom kraft!

Jeg har aldri vært interessert i babyer, men ønsket likevel barn, et voksent barn. Jeg grudde meg for baby- og førskoleårene. Men alt er helt snudd på hodet etter at vi fikk barn: det bringer så utrolig mye glede i å være med på barnets utvikling og det å være ønsket og elsket tilbake. Hver dag har glede og mening.

Jeg kan ikke si det annerledes enn dette.

Anonym poster: 9c14034fc6ac1bebf5e4d753ac219a14

[aurtit]

Ikke jeg eller min samboer føler behov for barn på veeldig veldig lenge...kanskje ikke i det hele tatt...

Vi er i slutten av tyveårene... det er ingenting ved barn som frister, kun det motsatte

[AnonymBruker]

Det er slik, for de fleste, at man vokser/tilpasser seg den rollen veldig naturlig. Jeg skjønner deg godt på skepsisen- hadde samme skepsis selv. Følte meg ikke klar, men ser i ettertid at det er naturlig å være skeptisk. Venter man barn, må man nok regne med at det er naturlig med tvil. Skriver dette for å vise til setningen "man blir aldri klar", for denne er relevant Noen er nok klar, men 100% forberedt på det som venter, er ingen.

Anonym poster: 6e41cce8fe4dea64dd4b7fdc5859b4b1

[AnonymBruker]

Er du.. er du meg?

Akkurat sånn tenker jeg og. Blir ingen barn her med det første.. men kanskje senere? Hører også rykter om at en liten klem eller det at poden lærer seg å sykle gjør alt verdt det, men jeg vet ikke om jeg kjøper den altså..

Anonym poster: 388f65d086173bfc23409f5fd1eb4aee

[AnonymBruker]

Ingen tvinger dere til å få barn. Ikke få det fordi deres foreldre vil bli besteforeldre. Ikke få det fordi dere føler press fra samfunnet med å "måtte formere seg". Vent med å eventuelt få det til dere begge virkelig ønsker det fordi dere har lyst til å være foreldre.

Anonym poster: 7f879d898823bae49916fc33a07a1530

[AnonymBruker]

Det er et slit, så jeg er glad for at jeg ønsket meg dette for om jeg IKKE ønsket det er jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle holdt ut. På den andre siden tror jeg aldri man blir 100% klar noen gang. Jeg var veldig klar, min mann litt mindre men vi er begge foreløpig glad for at vi fikk det lille totalt altoppslukende lille vesenet selv om jeg er så sliten som jeg aldri noen gang har vært (selv i eksamensperiodene når jeg leste 70 timer i uka)

Men alle de små tingene veier foreløpig opp. Første gang hun sa mamma, når klemmer blir gjensidige, når hun strekker hender og viser hvor stor hun er, når hun lyser opp hver gang jeg kommer inn i rommet... Og lista går videre. Rart hvor stolt man kan bli av noe så trivielt som at den lille drikker sv egen kopp, eller lærte seg å krype. Ingen konstant mammalykke her i gården, men den kommer i steke glimt mange ganger om dagen, sammen med slitenheten.

Men til den som er enormt usikker vil jeg råde til å vente, til gjøre seg litt mer ferdig med reising, festing, avslapping etc, for man bør ønske barn mer enn 50% i alle fall for å klare å takle det!

Anonym poster: 7f71ad4a24354c259f463f89b9e159a9

[AnonymBruker]

Jeg er rett og slett usikker på om jeg ønsker å få barn - i det hele tatt. Jeg er over 30, forlovet, vi gifter oss neste år. Mannen er like dan, usikker, men ikke negativ til tanken, men ser fordelene med å la være.

I noen perioder har jeg fryktelig lyst til å bli gravid, jeg vil veldig gjerne oppleve gleden av å lage et barn, og oppleve fødsel, og spedbarnsmånedene. Men deretter...17 år til?! Med småbarn, omgangssyke, diare, oppkast, pottetrening, sengevæting, hyling og skriking. Og samtidig også ansvaret for å lære dem alt de trenger her i livet. Hjelpe til med lekser, være med på håndball/fotball/riding, komme sliten hjem fra jobb og det som venter er kjøring av unger, masse klesvask, oppi leksehjelp og middagslaging. Og deretter de gledelige tenårene da ungen bare hater deg uansett, og det betyr at man er på rett spor.

Jeg hører rykter om at de små søte gode øyeblikkene veier opp for dette, samtidig har jeg venninner som ærlig innrømmer at de ofte har angret på at de fikk barn, helt til barna nærmer seg skolealder og begynner å minne om folk (som de faktisk har sagt selv). Så det er visst ikke bare å satse på enorm morslykke med en gang heller nødvendigvis.

Akkurat nå er jeg i en negativ periode, og det slår meg at når man er så "av og på" med denne innstillingen så er man kanskje ikke klar enda? Må man føle seg 100% klar og ovrbegeistret over temaene ovenfor for å få barn? Man burde kanskje det?

Hm, jeg vet ikke... Hvis vi utsetter barn har vi mange gode år foran oss, etter år med studier er endelig økonomien god, vi elsker å reise og har endelig råd til det. Vi er glade i det gode liv. Våre barneglade venner sier at det er uproblematisk å kombinere dette med barn, men så ser jeg jo selv hvor utrolig bundet de er, og at alt virkelig dreier seg om den lille uansett. Noe som er BRA selvsagt! Kommer dette av seg selv, at man er fornøyd med det?

Huff, nå er jeg virkelig negativ også da for tiden... Men spørsmålet er vel egentlig: er man først klar når man er klar og gleder seg hele tiden i år før man får barn? Eller er det normalt å ha slike tanker innimellom??

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Det å ha barn, det er hva man gjør det til selv. Du sier at du ser hvor bundet folk blir, men de lar seg også bli bundet. Jeg har ei venninne som sikkert har vært på ferie eller bodd i store deler av verden, og hennes foreldre hadde tre små, ingenting hindret de. De har bodd i sikkert er annet land annethvert år siden barneskolen og til og med videregående.

Så de som lar barna begrense seg er jo skyld i det selv.

Jeg har alltid sagt at jeg vil reise osv. Jeg fikk ikke barn før jeg var nesten 26, og da hadde jeg vært ferdig utdannet og hatt fast jobb noen år. Enda så dro jeg veldig lite på ferie, men etter jeg fikk barn, så har lysten til å vise de verden blitt større og nå drar. Vi på ting. Og jeg synes det er mer morsomt og planlegge em tur der barna også kan ha glede av turen, enn bare jeg og mannen min.

Og jeg var veldig usikker på det å få barn selv, man skal jo oppdra det, klarer jeg det? Og det er innimellom jeg enda tenker over om jeg er en god nok mor, ingenting som tilsier at jeg ikke gjør en ok jobb i forhold til hvordan ungene er, men jeg er alltid redd for å skulle feile og ende opp med unger som hater meg.

Kan vel si at det var mitt forhold til mine foreldre.

Jeg ble "heldigvis" uplanlagt gravid, ellers tror jeg nok aldri at jeg hadde turt å få barn. Jeg hadde vært for redd for at jeg ikke passer som mor.

Anonym poster: 89ad102778670adeaaa097ba3d70828b

[Gjest Gjest]

Enten kommer lysten på barn, eller så kommer den ikke. Flere jeg kjenner har fått barn sent, i slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene. Kan ha sine fordeler det, og så absolutt noen ulemper. Fikk barn selv i en alder av 28, og da hadde ingen jeg kjenner fått barn ennå.

Som mamma til en jente selv må jeg si at livet uten barn må være stusselig, å bare tenke på seg selv og sine voksne behov og å vie livet mer til jobb og sitt ego enn private opplevelser som virkelig har verdi - slik ser jeg det, for å være helt ærlig. Jeg blir ikke helt lite provosert av barnløse som synes det er så kjedelig og traust å skulle ta hensyn til barns behov, når venner begynner å få barn. Utrolig lite sjarmerende og innsiktsfull holdning, men vidt utbredt. Dette var litt på siden, men min ærlige mening.

Det er lite som kan måle seg som like meningsfullt og menneskelig utviklende som det å få barn. Så kan man ha et rikt liv uten barn, så absolutt, men hvis det er en mening med livet - så er det å få barn pretty close den meningen. Sånn er det for meg. Selv om det er beintøft av og til. Kreftene til å hanskes med sitt eget barn og sørge for trygghet og kjærlighet er der hvis man er normalt skrudd sammen, fordi det er det vi er skapt til.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar på tankeluftingen min!

Mange bra svar også.

Godt å høre at jeg kanskje ikke er helt unormal som tenker slik.

Har tenkt mer på dette siden jeg skrev det og er enda sikrere på å vente en god stund. Jeg er klar over at man aldri blir 100% klar, men jeg er også klar over at det krever hele meg og litt til fra dagen barnet er født og til det er en voksen person. Får jeg barn blir det hovedprioritet i livet å skape et så godt menneske som mulig, noe som selvsagt krever mye tid og krefter. Man kan til en viss grad gjøre det til hva man ønsker, men så kommer barnehage (barnet må få dekket sosialt behov og læring), skole og fritidsaktiviteter inn som er utrolig viktig for barnet, og dermed også for oss. Jeg tror jeg skal vente til jeg føler meg endel klarere enn i dag i alle fall. Men mulig det føles annerledes når bryllupsmoroa legger seg og hvetebrøddagene er overstått. Kanskje baby og barn da er et naturlig neste prosjekt, vi får se. Kan håpe det kommer naturlig da. Jeg syne det er kjipt å bli gammel mor, det må jeg si, å få barn da andre nesten får barnebarn, men jeg tror allikevel det er bedre enn å få når jeg ikke egentlig er klar. For barnets skyld. Dessverre har jeg også en tante som fikk sin datter fordi hun "måtte" da hun rundet 40, og ikke fordi hun hadde spesielt lyst. Og helt tydelig fikk hun aldri den store gleden av å være mor. Det har ført til en meget spesiell oppvekst for mitt søskenbarn, og det preger henne som menneske nå som hun nærmer seg voksen, dessverre. Sånt er kjedelig å se. Min store skrekk er å bli sånn!! Men skal sies at hun ikke var gift heller da, hun fant bare et passende farsemne og ble gravid. Det er nok annerledes når vi i såfall er to om avgjørelsen etterhvert

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

[AnonymBruker]

Selv om det kanskje er litt uhørt å si dette, så betydde det mye for meg at jeg ikke så for meg et liv som godt voksen/gammel uten egen familie rundt meg. En ting er reisinga og det spennende livet man har i 30-årene, med god økonomi, tid til å dyrke hobbyer og reising. Da klarer man seg fint uten barn. Men hva når man blir 60-70? Da skal man ha sterke sosiale bånd til andre og være veldig sosialt aktiv for å veie opp mot egne blodsbånd.

Anonym poster: 0e32f4cfbcc1ae9d6123c4555dc1ec3c

[AnonymBruker]

Jeg har rundet 35 og har ikke barn. Det kan ha litt å gjøre med at mitt forrige lange forhold aldri var spesielt godt, og at det aldri føltes rett å få barn med han jeg var sammen med. Men i tiden som singel etterpå innså jeg at jeg faktisk ikke kjente noe stress eller spesielt ønske om å finne noen å få barn med (eller få barn), selv om jeg er i den "verste" alderen sånn sett. Nå har jeg kjent min nye kjæreste i nærmere ett år, og vi har det innmari fint. Han har barn fra før. Jeg kjenner ikke nå heller at det er viktig for meg å få barn; jeg har faktisk på mange måter nok med mitt eget og er såpass introvert at jeg tror det hadde vært veldig krevende for meg å skulle være tilstede for et barn 24/7.

Samtidig ser jeg absolutt det gode i å ha barn: Man elsker noen betingelsesløst, man er viktig for noen på en måte man ikke er det for noen andre, man kan utvikle seg på en måte som kanskje (men ikke nødvendigvis) hadde vært vanskelig om man bare hadde seg selv å tenke på. Nå er det ikke min erfaring at folk uten barn er mer ego, sære, umodne osv enn mange med barn. Men at en utvikler seg annerledes som forelder enn uten barn, det tror jeg nok. Å få barn for å ha noe å fylle tiden med i alderdommen synes jeg ikke er noe argument..

Anonym poster: fc11a7f8903a8beb82b78a3359ca7ccc

[AnonymBruker]

Jeg er rett og slett usikker på om jeg ønsker å få barn - i det hele tatt. Jeg er over 30, forlovet, vi gifter oss neste år. Mannen er like dan, usikker, men ikke negativ til tanken, men ser fordelene med å la være.

I noen perioder har jeg fryktelig lyst til å bli gravid, jeg vil veldig gjerne oppleve gleden av å lage et barn, og oppleve fødsel, og spedbarnsmånedene. Men deretter...17 år til?! Med småbarn, omgangssyke, diare, oppkast, pottetrening, sengevæting, hyling og skriking. Og samtidig også ansvaret for å lære dem alt de trenger her i livet. Hjelpe til med lekser, være med på håndball/fotball/riding, komme sliten hjem fra jobb og det som venter er kjøring av unger, masse klesvask, oppi leksehjelp og middagslaging. Og deretter de gledelige tenårene da ungen bare hater deg uansett, og det betyr at man er på rett spor.

Jeg hører rykter om at de små søte gode øyeblikkene veier opp for dette, samtidig har jeg venninner som ærlig innrømmer at de ofte har angret på at de fikk barn, helt til barna nærmer seg skolealder og begynner å minne om folk (som de faktisk har sagt selv). Så det er visst ikke bare å satse på enorm morslykke med en gang heller nødvendigvis.

Akkurat nå er jeg i en negativ periode, og det slår meg at når man er så "av og på" med denne innstillingen så er man kanskje ikke klar enda? Må man føle seg 100% klar og ovrbegeistret over temaene ovenfor for å få barn? Man burde kanskje det?

Hm, jeg vet ikke... Hvis vi utsetter barn har vi mange gode år foran oss, etter år med studier er endelig økonomien god, vi elsker å reise og har endelig råd til det. Vi er glade i det gode liv. Våre barneglade venner sier at det er uproblematisk å kombinere dette med barn, men så ser jeg jo selv hvor utrolig bundet de er, og at alt virkelig dreier seg om den lille uansett. Noe som er BRA selvsagt! Kommer dette av seg selv, at man er fornøyd med det?

Huff, nå er jeg virkelig negativ også da for tiden... Men spørsmålet er vel egentlig: er man først klar når man er klar og gleder seg hele tiden i år før man får barn? Eller er det normalt å ha slike tanker innimellom??

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Anonym poster: 2f54a182da36828cd0299e95dcdc9ca2

Jeg har to barn på 3 og 5 år. Det går ikke en eneste dag uten at jeg angrer grusomt på at jeg fikk barn. Skulle ønske jeg aldri hadde fått barn, at jeg kunne vært fri og faktisk oppleve lykke og meningsfulle ting. Jeg synes det er helt meningsløst å være mor, kanskje delvis fordi jeg fikk barn med en mann jeg aldri elsket og aldri har likt barn spesielt godt.

Å bli mor ødela livet mitt. Håper en tidsmaskin blir oppfunnet før jeg dør.

Anonym poster: 90ce68ed0193da37a46d9f134346836b

[AnonymBruker]

Jeg har to barn på 3 og 5 år. Det går ikke en eneste dag uten at jeg angrer grusomt på at jeg fikk barn. Skulle ønske jeg aldri hadde fått barn, at jeg kunne vært fri og faktisk oppleve lykke og meningsfulle ting. Jeg synes det er helt meningsløst å være mor, kanskje delvis fordi jeg fikk barn med en mann jeg aldri elsket og aldri har likt barn spesielt godt.

Å bli mor ødela livet mitt. Håper en tidsmaskin blir oppfunnet før jeg dør.

Anonym poster: 90ce68ed0193da37a46d9f134346836b

Huff, føler meg deg Kan jeg spørre om du vil utdype hva det er du synes er så ille med å ha barn? Dette er ikke ment som kritikk altså, jeg bare er så nysjerrig for jeg er usikker selv på om jeg vil ha barn i det hele tatt..

Anonym poster: 55b24014f0a88745cc901c7290366d25

[Gjest iGirl]

Jeg har to barn på 3 og 5 år. Det går ikke en eneste dag uten at jeg angrer grusomt på at jeg fikk barn. Skulle ønske jeg aldri hadde fått barn, at jeg kunne vært fri og faktisk oppleve lykke og meningsfulle ting. Jeg synes det er helt meningsløst å være mor, kanskje delvis fordi jeg fikk barn med en mann jeg aldri elsket og aldri har likt barn spesielt godt.

Å bli mor ødela livet mitt. Håper en tidsmaskin blir oppfunnet før jeg dør.

Anonym poster: 90ce68ed0193da37a46d9f134346836b

stakkars unger ..

[Gjest Gjest]

Selv om det kanskje er litt uhørt å si dette, så betydde det mye for meg at jeg ikke så for meg et liv som godt voksen/gammel uten egen familie rundt meg. En ting er reisinga og det spennende livet man har i 30-årene, med god økonomi, tid til å dyrke hobbyer og reising. Da klarer man seg fint uten barn. Men hva når man blir 60-70? Da skal man ha sterke sosiale bånd til andre og være veldig sosialt aktiv for å veie opp mot egne blodsbånd.

Anonym poster: 0e32f4cfbcc1ae9d6123c4555dc1ec3c

Dette er et godt poeng. Jeg vanker et sted der gjennomsnittsalderen er 75 år, og den ene tingen som går igjen i samtale og interesse er barna, barnebarna og oldebarna (!) Og dette er spreke folk, de reiser over hele verden, gjerne SAMMEN med storfamilien, deler hytte med barna sine og følgelig barnebarna, har store selskaper med storfamilien og treffes i hellligdagene... De få som sitter der uten barn og atpåtil er enker... de har jeg litt vondt av. Jeg har mange unger selv Heldigvis.

[Gjest Gjest]

Jeg har to barn på 3 og 5 år. Det går ikke en eneste dag uten at jeg angrer grusomt på at jeg fikk barn. Skulle ønske jeg aldri hadde fått barn, at jeg kunne vært fri og faktisk oppleve lykke og meningsfulle ting. Jeg synes det er helt meningsløst å være mor, kanskje delvis fordi jeg fikk barn med en mann jeg aldri elsket og aldri har likt barn spesielt godt.

Å bli mor ødela livet mitt. Håper en tidsmaskin blir oppfunnet før jeg dør.

Anonym poster: 90ce68ed0193da37a46d9f134346836b

Og det har aldri falt deg inn at faren kan få fullt ansvar? Eller sørget du for å skaffe dem med en fullstendig ubrukelig tulling og?

Det finnes også frivillig plassering via barnevern. Ingen som tvinger deg til å sitte der med dem.