Tårene stopper aldri å trille..

[Gjest gjest]

Jeg har det så ufattelig vondt, og jeg er så ensom.. Jeg sitter her en fredagskveld med mitt første glass vin nå på denne tiden fordi jeg har ventet i tilfelle noen skulle invitere meg med et sted. Jeg har gitt opp å spørre, alle venninner er kun opptatt av sine kjærester, og det uansett om de vet at jeg har det vondt..

Økonomien er meget dårlig om dagen, og regningene hoper seg opp..jeg orker ikke en gang gå i postkassen, blir bare deprimert..

Jeg tenker på faren min, som jeg ikke vet hvem er, hvor er eller om han i det hele tatt lever..Jeg er sannsynligvis ikke helt norsk, og jeg trenger å vite, men det er ingen å spørre..

Jeg mistet meg selv helt samtidig som jeg mistet personen som betydde mest for meg i livet. Jeg kommer aldri over ham..det er ingenting som funker. Psykolog har jeg gått til, men jeg har ikke økonomi til å fortsette. Jeg elsker ham så ufattelig høyt..Og han er nokk glad i meg den dag idag, men karrieren og jobben hans gjør at vi ikke kan være sammen. Det sårer sånn..Jeg hadde jo ikke valgt han bort for noe, jeg hadde funnet måter så det kunne fungere. Når han forsvant mistet jeg også all selvtillit.

Jeg ble voldtatt når jeg var yngre, og jeg tenker også på dette innimellom..Jeg fortalte dette til ham jeg elsker og stolte på mest, og han gjorde det samme mot meg. Jeg føler at jeg ikke har noen verdi..

Jeg tar på meg en maske hver gang jeg går ut døra, som er når jeg skal på jobb..Jeg prøver å trene, men jeg får angst når jeg kommer inn på studio, og jeg har ingen energi..Jeg er 25 år gammel, og holder på å forfalle..

Jeg har ruset meg litt tidligere for mange år siden, og har startet med dette igjen innimellom for å slippe og føle på alt..for å rømme bort for en kveld eller to..Og jeg tror at dette gjør deprisjonen verre..men jeg slipper også å sitte rastløs hjemme alene hver helg hvis jeg røyker meg en..jeg kan slappe av..

Jeg har ingen utdannelse, og jobben jeg har hater jeg..Det er en jobb, men kroppen min streiker. Jeg har senebetennelse i begge armer, konstant vondt i nakke/rygg/skuldre og en lønn som gjør at ting ikke går rundt..

Jeg har nok gjeld, og et studielån fungerer ikke. Jeg føler meg som en taper når min mor må betale billånet mitt, andre regninger og mat, og min bestemor kommer med mat og hundemat..

Bostedet mitt ser ikke ut..jeg har ikke energi eller ork til å gjøre noe her. Jeg kommer hjem, setter meg ned i sofaen, ser meg rundt også kommer tårene..jeg setter meg på dataen og søker på alt jeg kan komme over av informasjon rundt hvordan jeg kan hjelpe meg selv. Jeg blir kvalm av meg..

Jeg sitter i en ond sirkel jeg ikke kommer ut av. Ingen kan hjelpe meg..Jeg har ingenting. Jeg har prøvd å endre tankegang til ingen nytte..Og uansett hvor mye jeg vrir og vender på alt så kommer jeg ingen vei..Jeg føler meg bare enda mer verdiløs, ensom, dum, og fæl.

Utseendet mitt er vel helt okei, men for hver gang jeg ser meg selv i speilet så blir jeg styggere..Og jeg vet jo at det har med livssituasjonen å gjøre..Men jeg har jo ingen energi til å gjøre noe med det..

Jeg får aldri nok søvn da mange av tankene og hodekjøret kommer om kvelden når jeg legger meg..Enda en meningsløs dag hvor jeg har hatt det vondt..enda en dag med tårer og smerte..enda en dag med vondt på jobb, uten mitt livs kjærlighet eller venner..Og imorgen er det på`n igjen..Kan ligge å grue meg i mange timer..Noen ganger kan jeg planlegge en bedre start for meg selv og det blir tent en slags gnist, men så kommer det destruktive tilbake etter kort tid og jeg havner på bunnen igjen.

Det er så mye mer..men jeg ser at inlegget allerede har blitt for langt og veldig rotete..

Det er helt okei om ingen leser eller svarer på dette, det er fortsatt en slags "tømming" før leggetid og det kjennes godt på en måte. Og hvis det er noen som gidder å lese, og har sittet eller kjenner noen som har sittet i en lignende situasjon og kommet seg ut, så del gjerne tips og erfaringer. Jeg holder ikke ut å ha det slik flere år nå..

[AnonymBruker]

Skjønner hva du sliter med. Kanskje du kan prøve å våge å gjøre noe? Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si...

Kanskje du kan gjøre noe som tømmer dine tanker? Det gjør jeg ved å lage tanker ved hjelp av 3D grafisk programvare som jeg kan lage 3D objekter i data. Du kan f.eks gå til byen og rusle ?

Anonym poster: 90ba2a2e9be93b7d942ba411b1b59204

[AnonymBruker]

Det høres veldig vondt ut å ha det slik ..

Vet ikke helt hva jeg skal si videre...

Men jeg håper du får det bedre framover, håper du får hjelpen du trenger med tanke på det som er vanskelig og vondt og at du selv tar vare på deg selv...

Jeg tror også du vil ha interesse av å lese og skrive på denne siden: http://www.sidetmedord.no/

Her er det også forum hvor folk som har det vanskelig skriver.. Deler erfaringer, støtter hverandre osv

Anonym poster: 74e1cab0e5f98c37d62858f53d3bb299

[Gjest ts]

Takker for svar,

Jeg går turer. det hjelper der og da, og jeg kan jo ikke gå hele tiden..Jeg har gått mange timer i strekk flere ganger, og har selvsagt en bedre følelse etterpå enn om jeg kun ligger på sofaen.

Har vært inne der å lest litt (sidetmedord), men jeg føler ikke at det hjelper for meg å skrive med andre som har der like vondt, og kanskje verre. Det blir litt for mye fokus på alt det vonde og negative. Jeg trenger et friskt pust fra andre som kanskje har det bedre på mange områder, og som klarer å se ting fra en annen vinkel. Men jeg kanskje skal forsøke å gå inn der igjen, det kan jo minske denne ensomheten jeg sitter med. Jeg er litt redd for at jeg blir sittende på et forum hele dagene fordi jeg føler støtte, mens jeg mister enda mer av virkeligheten..

Jeg driver også med kreative ting. I perioder vel og merke. Og det får tankene bort fra det vonde, men det er også kun der og da. Og jeg blir sliten av å hele tiden måtte holde meg sysselsatt for å ikke gråte. Ofte kommer mange av tankene uansett, og hvis jeg setter meg å strikke f.eks., så minner det meg ofte om da jeg overrasket min kjære eks med puff og tøfler etter han kom fra konsert. Alt jeg gjør forbinder jeg på en eller annen måte med noe som gjør meg lei, og jeg ser ikke ut til å klare og komme bort fra det.

Jeg forstår jo at tankemønsteret mitt ikke er bra i det hele tatt..og at det er der feilen ligger..Men jeg klarer ikke endre det. Ingen andre som har prøvd klarer det heller desverre.

Jeg kanskje skulle ta opp en hel ny hobby, noe som jeg ikke kan relatere til vonde ting i fortiden. Men det er også så synd..for da mister jeg jo enda en liten del av meg selv.

Jeg vet bare at jeg må ta tak, men aner ikke hvor jeg skal begynne..

Det første jeg skal gjøre er å stå opp til en rimelig tid imorgen, gå en lang tur med mine fine hunder, dra på butikken og handle og få orden på hjemmet.. Det er hvertfall en start.

Det er så mye jeg har lyst til å lære meg og gjøre, og det er så forskjellig fra dag til dag..Men det jeg har lyst til imorgen skal jeg se på nærmere, og se om det ikke finnes noen bøker på biblioteket om emnet. Tror det er mye man kan bli flink til som selvlært uten skole, og det fungerer også best for meg.

Jeg forventer ikke at noen her sitter med svarene om hva jeg bør og skal gjøre med min situasjon, men jeg setter pris på at noen i det hele tatt tar seg tid til å lese et slikt innlegg av tanker og kaos. Og det kjennes godt og bare få litt ut.

[Gjest Gjest]

Du er verdiful! Kjemp for deg selv, du er verdt det, ikke glem det.

[Gjest ts]

Takk <3

Det føles litt som at jeg har gitt opp..Men jeg tenkerr også at om jeg hadde det, så hadde jeg ikke sittet her og "søkt" råd. Det er enda en vei ut av det, den er bare litt vanskelig å finne etter flere år..Men det skal gå på en måte.

[AnonymBruker]

Kunne du tenke deg å kontakte kommunen for å få en vernepleier eller psykiatrisk sykepleier eller liknende å snakke med? Det er gratis. Og de er jo ikke utdannet psykologer så det er ikke Behandling, men noen å snakke med. De kan komme hjem til deg eller dere kan møtes i en park. Bare snakke, rydde sammen, få hjelp til å sortere regningene. Det er litt opp til deg hva du ønsker.

Anonym poster: 2c855003033fe6939f3d10a5062e78e8

[acrv]

Ikke gi opp <3 hadde du bodd nerme her jeg bor kunne vi blitt venner hvis du ville, er alltid kjekt med nye venner, men typisk at du sikkert ikke bor i Rogaland..?

[Gjest Gjest22]

Trist å lese noe sånt.

Eneste jeg kan anbefale deg er å ta en skikkelig prat med deg selv slik at du bestemmer deg om du vil komme deg videre eller ligge i dvale og drømme om hvor godt du ville hatt det med han.

Blir lei meg av å lese slik hendelser fra unge damer som deg, hilsen gutt 21

[AnonymBruker]

På sidetmedord kan du skrive til de som driver siden. Du trenger ikke skrive på forumet med andre likesinnede.

Hvor bor du? Kanskje noen her inne bor i nærheten og kan treffe deg.

Du gjør mye rett for å hjelpe deg selv og du vet også hva du ikke bør gjøre. Som å ruse seg.

Får en ikke frikort når du har brukt så og så mye på psykolog slik du slipper å betale eller får igjen penger?

Når det kommer til jobben din, kan du ikke begynne å lete etter en ny? Det har mye og si at du liker jobben.

Anonym poster: ce3ce0e01ab641ee1c2cd3d7a5b02201

[K.B.E]

Har det veldig vanskelig selv for tiden. Så føler med deg. Selv vet jeg at jeg må stå på å prøve å ikke gjøre det verre enn det er.

For to år siden eller noe skrev en lærer jeg hadde på folkehøgskolen og jeg en liste over hva vi var takknemlige for. Det var veldig kjekt å gjøre! Prøv på det istedenfor å tenke negative tanker. Vet det er vanskeligere sagt enn gjort, men prøv, og mislykkes du prøv igjen senere en gang.

[AnonymBruker]

Ville bare gi deg en klem. Har det noe lignende sånn jeg og. At jeg bare plutselig begynner å gråte, av å tenke og se hvordan ting er rundt meg.

Reis ut når det er fint vær, reis på puber og møt nye mennesker. Jeg blir bedre med en gang jeg gjør det! Håper det går bedre etter hvert. <3

Anonym poster: 944d84e13931963b995d8619afc6f7fd

[Gjest Gjest22]

Til de av dere som har lyst til å møte nye folk og bor i oslo, jeg kan gjerne stille opp om dere vil Er ikke så lenge siden jeg flyttet hit så det eneste jeg gjør er å jobbe, kjenner ikke så veldig mange bortsett fra et par stk jeg har gått på skole med som bor her...

[AnonymBruker]

Jeg har det så ufattelig vondt, og jeg er så ensom.. Jeg sitter her en fredagskveld med mitt første glass vin nå på denne tiden fordi jeg har ventet i tilfelle noen skulle invitere meg med et sted. Jeg har gitt opp å spørre, alle venninner er kun opptatt av sine kjærester, og det uansett om de vet at jeg har det vondt..

Økonomien er meget dårlig om dagen, og regningene hoper seg opp..jeg orker ikke en gang gå i postkassen, blir bare deprimert..

Jeg tenker på faren min, som jeg ikke vet hvem er, hvor er eller om han i det hele tatt lever..Jeg er sannsynligvis ikke helt norsk, og jeg trenger å vite, men det er ingen å spørre..

Jeg mistet meg selv helt samtidig som jeg mistet personen som betydde mest for meg i livet. Jeg kommer aldri over ham..det er ingenting som funker. Psykolog har jeg gått til, men jeg har ikke økonomi til å fortsette. Jeg elsker ham så ufattelig høyt..Og han er nokk glad i meg den dag idag, men karrieren og jobben hans gjør at vi ikke kan være sammen. Det sårer sånn..Jeg hadde jo ikke valgt han bort for noe, jeg hadde funnet måter så det kunne fungere. Når han forsvant mistet jeg også all selvtillit.

Jeg ble voldtatt når jeg var yngre, og jeg tenker også på dette innimellom..Jeg fortalte dette til ham jeg elsker og stolte på mest, og han gjorde det samme mot meg. Jeg føler at jeg ikke har noen verdi..

Jeg tar på meg en maske hver gang jeg går ut døra, som er når jeg skal på jobb..Jeg prøver å trene, men jeg får angst når jeg kommer inn på studio, og jeg har ingen energi..Jeg er 25 år gammel, og holder på å forfalle..

Jeg har ruset meg litt tidligere for mange år siden, og har startet med dette igjen innimellom for å slippe og føle på alt..for å rømme bort for en kveld eller to..Og jeg tror at dette gjør deprisjonen verre..men jeg slipper også å sitte rastløs hjemme alene hver helg hvis jeg røyker meg en..jeg kan slappe av..

Jeg har ingen utdannelse, og jobben jeg har hater jeg..Det er en jobb, men kroppen min streiker. Jeg har senebetennelse i begge armer, konstant vondt i nakke/rygg/skuldre og en lønn som gjør at ting ikke går rundt..

Jeg har nok gjeld, og et studielån fungerer ikke. Jeg føler meg som en taper når min mor må betale billånet mitt, andre regninger og mat, og min bestemor kommer med mat og hundemat..

Bostedet mitt ser ikke ut..jeg har ikke energi eller ork til å gjøre noe her. Jeg kommer hjem, setter meg ned i sofaen, ser meg rundt også kommer tårene..jeg setter meg på dataen og søker på alt jeg kan komme over av informasjon rundt hvordan jeg kan hjelpe meg selv. Jeg blir kvalm av meg..

Jeg sitter i en ond sirkel jeg ikke kommer ut av. Ingen kan hjelpe meg..Jeg har ingenting. Jeg har prøvd å endre tankegang til ingen nytte..Og uansett hvor mye jeg vrir og vender på alt så kommer jeg ingen vei..Jeg føler meg bare enda mer verdiløs, ensom, dum, og fæl.

Utseendet mitt er vel helt okei, men for hver gang jeg ser meg selv i speilet så blir jeg styggere..Og jeg vet jo at det har med livssituasjonen å gjøre..Men jeg har jo ingen energi til å gjøre noe med det..

Jeg får aldri nok søvn da mange av tankene og hodekjøret kommer om kvelden når jeg legger meg..Enda en meningsløs dag hvor jeg har hatt det vondt..enda en dag med tårer og smerte..enda en dag med vondt på jobb, uten mitt livs kjærlighet eller venner..Og imorgen er det på`n igjen..Kan ligge å grue meg i mange timer..Noen ganger kan jeg planlegge en bedre start for meg selv og det blir tent en slags gnist, men så kommer det destruktive tilbake etter kort tid og jeg havner på bunnen igjen.

Det er så mye mer..men jeg ser at inlegget allerede har blitt for langt og veldig rotete..

Det er helt okei om ingen leser eller svarer på dette, det er fortsatt en slags "tømming" før leggetid og det kjennes godt på en måte. Og hvis det er noen som gidder å lese, og har sittet eller kjenner noen som har sittet i en lignende situasjon og kommet seg ut, så del gjerne tips og erfaringer. Jeg holder ikke ut å ha det slik flere år nå..

Det var veldig leit å lese om. Det bor nok mye mer i deg enn hva situasjonen din skulle tilsi.

Fikk selv en veldig vansklig start og hele 20åra ble tunge, grunnet sykdom og uheldige omstendigheter.

Var nær med å skyte meg selv mange ganger (ikke tull). Jeg klarte på et eller annet vis å holde hjula igang med jobb, men that¨s it. Nok ellers med å holde hodet over vannet. Ingen dame, ingenting whatsoever...

Mot slutten av 20årene fikk jeg noe pause fra uflaksen og lærte å kjenne meg selv mer som jeg ble eldre.

Hva er jeg god på ?, hva er mine fordeler ? og har jeg noengang brukt mine fordeler ?. Du har ingen fordeler med mindre du bruker dem.

Alt som før i mitt hode var negativt, singel osv osv tenkte jeg på som veldig positivt og en gave fra gud.

Jeg er fri til å hengi meg 24\7 til å skape meg noe uten forpliktelser ovenfor andre. Jeg gjorde nettopp det, starta en bedrift selv og etter 1.5år hadde jeg million omsetning, jeg startet med lite eller ingenting.

Der du er nå har du ikke lengre noe å tape høres det ut til. Du kan velge å gi alt, og da mener jeg *alt* for å få endringene du ønsker, eller du kan la tårene fortsette å trille. I prosessen der så lover jeg at du bryter såpass mange barrierer at du får en enormt mye bedre livskvalitet i retur. Du slutter å omstille deg etter andres forventninger og hva som passer alle andre best.

Om du hater jobben din, så si opp på mandag. Sa til min arbeidsgiver når nok var nok at de ikke kvalifiserer å ha meg som arbeidstaker lengre. Du er 25år og kvinne, tror du at du ikke får deg noen annen jobb på dagen om du virkelig vil ?. Sansynligvis så er du verdt 5x mer i måneden om du viser hva du er god for.

Du gir 100% av deg selv hver dag i en ny jobb, etter noen måneder så stiller du et ultimatimum om å gå ut å finne ny jobb igjen eller å få mer i lønn.

Lykke til

Anonym poster: 3df87c6a88c3cefbea06cb11c7745f52

[AnonymBruker]

Jeg har kanskje vært i en lignende situasjon tidligere.

Jeg fant meg selv i en ond sirkel jeg ikke klarte å komme meg ut av, med et tankemønster så destruktivt at det var ingenting som kunne hjelpe. Det var jo naturligvis det, men det er uhyre vanskelig å sitte ting i perspektiv slik når en sitter midt oppe i det.

Du er, enten du liker å tro det eller ei, overraskende fornuftig og reflekterende, så å fortelle deg hvordan du burde tenke, kommer jeg ikke til å gjøre. Det er bunn i grunn kun du som kan styre tankene dine inn på noen spor som føles mer riktig kanskje. Du har helt klart anlegg for det, men jeg tror ikke det hjelper deg stort å sitte å et forum dag ut og dag inn og søke "råd" hele tiden, uke etter uke. Hva jeg vil prøve dog, er å opplyse deg litt underveis gjerne. Jeg tror ikke du sliter så mye heller egentlig, men jeg har vel også bare sett hva som er på overflaten av isberget.

Jeg tror også du kanskje kunne ha hatt godt av litt struktur. På hverdagen og livet ditt. Innføre noen rutiner gjerne som ville pleid velvære og omstendighetene dine, slik at du ikke visner bort i en glemt hule et sted.

Og jeg håper inderlig det fortsatt er potensiale i deg, for at du skulle kunne elske deg selv. For du er jo helt klart verdt det. Å tro noe annet er bare tåpelig og ikke så overraskende gjerne?

Anonym poster: 194cda3d969f04ea556bc5986afca96d