Stebarnet hører ikke på meg lenger..

[Gjest Gjest]

Som overskriften sier, hører ikke lenger mitt stebarn på meg. Noe som gikk helt greit før, men nå er det visst skikkelig blokkert i øra.

Det kan være at jeg spør barnet om å f.eksrydde opp lekene sine fra stuegulvet før vi skal spise middag, men da bare får jeg et "tomt" blikk fra barnet, og jeg kan nesten høre at barnet tenker "du bestemmer ikke over meg, du er ikke moren min" osv.

Om barnet tramper inn med sko i stua, sier jeg til barnet at barnet kan ta av seg skoene før det går inn, men nada. Hører at jeg sier det, men ingen respons. Barnet svarer heller ikke, bare fortsetter marsjen sin.

Dette var noen eksempler, finnes flere situasjoner hvor øra detter av.

Er dette bare en "trassfase" eller hva skjer? Blir slitsomt i lengden når barnet hele tiden må høre det siste ordet av far, noe som ikke alltid hjelper det heller.

Barnet er 6 år.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så veldig mye erfaring med barn, men det er nok tildels en fase. Niesen min kan være sånn med både meg og besteforeldre... Samtidig er det nok viktig at du og faren er enige om at du også får bestemme sånne ting, og at barnet vet at det skal høre på deg i like stor grad som faren. Det at du er stemor har kanskje noe å si, men skal ikke fungere som en "unnskyldning" for barnet for å ikke høre på deg, spesielt ikke når det er oppgaver og ting hvor det egentlig vet hvilke regler som gjelder...

Anonym poster: 87d7ddc29637655888f5670b8bca6070

[Gjest Gjest]

Vi har jo begge sagt til barnet flere ganger, hvor barnet har påpekt at jeg ikke bestemmer, at jo, nn (meg) bestemmer like mye som pappa her i huset. Men barnet ser ut til å gi blanke katta, og kanskje spesielt når pappa ikke følger med.

Jeg orker ikke å bo i et hus der hvor jeg føler jeg ikke har noe respekt..

Ts

[Gjest Gjest]

Noen andre som kan komme med noen gode råd? Har snakket med bf om det, så håper han kanskje gjør noe med det.

Ts

[Løvetanten]

6-åringer kan være litt vrange, men det betyr ikke at de skal kjøre showet.

Dette er først og fremst noe pappaen må ordne opp i ved å bekrefte din posisjon som voksen og "regelmaker". Du må kunne si ifra og forvente at hun hører etter.

Hvordan er mor til barnet? Er på på lag med dere?

[Gjest Gjest]

6-åringer kan være litt vrange, men det betyr ikke at de skal kjøre showet.

Dette er først og fremst noe pappaen må ordne opp i ved å bekrefte din posisjon som voksen og "regelmaker". Du må kunne si ifra og forvente at hun hører etter.

Hvordan er mor til barnet? Er på på lag med dere?

Jeg snakker ikke så mye med barnemor sånn sett, men har hørt at barnefar og mor har diskutert at de må begynne å sette mer grenser for barnet, og da bli litt strengere på å følge opp dette og eventuelle konsekvenser. Men jeg har på følelsen av at mor er noe mer konsekvent, ihvertfall nå når barnemor og hennes nye kjæreste har fått barn sammen.

Barnefar sier også til barnet at jeg bestemmer like mye i huset her, og at barnet må høre på meg også når jeg sier ifra. Men dette fnyser nesten barnet bare av, og vil liksom ikke høre på det.

Jeg blir så oppgitt av det hele, for kommer på en måte ikke igjennom til barnet, og da blir det mest til at jeg er på nippet til å gi opp. Det har vært mange stunder hvor jeg bare sitter der, selv om barnet utagerer på meg, for det hører bare ikke etter. Og jeg vet det er jo heller ikke bra..

Huffameg, tror dere barnet kanskje blir noe bedre når det begynner på skolen? Hvor de lærer at barna MÅ høre på de voksne, og vise voksne respekt?

Ts

[Sweet77]

Men herre min da TS, bestemmer du, eller bestemmer du ikke?

Barn "gir" deg ikke automatisk respekt. Grenser er noe som må settes - av de voksne. Og barn vil teste dem ut, med jevne mellomrom, etter hvert som de vokser til og blir mer bevisste på nye ting i livet.

Skal du få respekt, så nytter det ikke å sitte og vente på at far skal gi barnet konsekvenser når det ikke hører på deg. Disse konsekvensene må du sette selv. Det betyr, at når barnet trasser deg, så kan du ikke bare gå furtent inn i stua med et stakkarslig "han hører ikke på meg!!". Du må da ta barnet for deg, forlange at det gjør som du sier, og ikke vike en tomme.

Du må også regne med å bruke tid. Om barnet fortsetter inn i stua med skoene på når det vet at du har sagt nei, så får du heller leie barnet ut i gangen, stille deg i døråpningen og bli der, om det så tar en time, til barnet tar skoene av. Eller gjøre som jeg ville gjort, og først prøve med: "Jeg gir deg EN sjanse til å få av deg skoene, og det er NÅ. Hvis ikke, kommer jeg til å plassere deg i gangen til du har bestemt deg for å samarbeide." Og så GJORT det, om barnet ikke hørte.

Barn leiter etter grenser. Når du har sagt noe, så vil det sjekke ut at det BLIR sånn. Dette er nok bare en periode, men hvis ikke du tar tak og setter konsekvenser, så kommer den ikke til å gå over.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Men herre min da TS, bestemmer du, eller bestemmer du ikke?

Barn "gir" deg ikke automatisk respekt. Grenser er noe som må settes - av de voksne. Og barn vil teste dem ut, med jevne mellomrom, etter hvert som de vokser til og blir mer bevisste på nye ting i livet.

Skal du få respekt, så nytter det ikke å sitte og vente på at far skal gi barnet konsekvenser når det ikke hører på deg. Disse konsekvensene må du sette selv. Det betyr, at når barnet trasser deg, så kan du ikke bare gå furtent inn i stua med et stakkarslig "han hører ikke på meg!!". Du må da ta barnet for deg, forlange at det gjør som du sier, og ikke vike en tomme.

Du må også regne med å bruke tid. Om barnet fortsetter inn i stua med skoene på når det vet at du har sagt nei, så får du heller leie barnet ut i gangen, stille deg i døråpningen og bli der, om det så tar en time, til barnet tar skoene av. Eller gjøre som jeg ville gjort, og først prøve med: "Jeg gir deg EN sjanse til å få av deg skoene, og det er NÅ. Hvis ikke, kommer jeg til å plassere deg i gangen til du har bestemt deg for å samarbeide." Og så GJORT det, om barnet ikke hørte.

Barn leiter etter grenser. Når du har sagt noe, så vil det sjekke ut at det BLIR sånn. Dette er nok bare en periode, men hvis ikke du tar tak og setter konsekvenser, så kommer den ikke til å gå over.

Lykke til.

Jeg gjør mitt beste, tro meg. Men synes det er fryktelig vanskelig til tider når barnet setter seg ordentlig opp mot meg. Og null ører, tydeligvis.

Hadde en situasjon her nå i sted faktisk, hvor jeg skulle gå for å hente en haug med klesvask, men barnet stilte seg demonstrativt foran meg og ville ikke la meg slippe forbi. Jeg sa at barnet måtte flytte seg, sånn at jeg kom forbi og spurte barnet om det ville være med å vaske klær, men "nei, det får du ikke og jeg skal ikke være med". Og da sa jeg det at da blir det ingen godis etter middagen, og da blir det litt mer på glid, men gir seg ikke helt. Det må fysisk flyttes bort. Og da får man et oppsnasent barn, som spyr ut noen barnslige gloser.

Nå er barnet rolig og sitter ordentlig.

Men jeg må vel bli enda "hardere" når jeg sier ting, og faktisk forvente mer av barnet. Det er jo tross alt 6 år, og vet hva som er lov og ikke.

Ts

[Sweet77]

Jeg gjør mitt beste, tro meg. Men synes det er fryktelig vanskelig til tider når barnet setter seg ordentlig opp mot meg. Og null ører, tydeligvis.

Hadde en situasjon her nå i sted faktisk, hvor jeg skulle gå for å hente en haug med klesvask, men barnet stilte seg demonstrativt foran meg og ville ikke la meg slippe forbi. Jeg sa at barnet måtte flytte seg, sånn at jeg kom forbi og spurte barnet om det ville være med å vaske klær, men "nei, det får du ikke og jeg skal ikke være med". Og da sa jeg det at da blir det ingen godis etter middagen, og da blir det litt mer på glid, men gir seg ikke helt. Det må fysisk flyttes bort. Og da får man et oppsnasent barn, som spyr ut noen barnslige gloser.

Nå er barnet rolig og sitter ordentlig.

Men jeg må vel bli enda "hardere" når jeg sier ting, og faktisk forvente mer av barnet. Det er jo tross alt 6 år, og vet hva som er lov og ikke.

Ts

Det må du. Du må heller ikke akseptere gloser eller oppsnasen oppførsel i etterkant av en "runde", men kjøre 0-toleranse på trassig oppførsel. Dette barnet utfordrer deg, og tar hver lille aksept - eller mangel på konsekvens - fra deg som en seier.

Sett barnet ved siden av deg i sofaen eller begrens friheten dets på annen måte når det kommer til slike ting, og forlang at det ber om unnskyldning. Forklar at du er glad i det og har respekt for det, og at nettopp derfor så får det ikke lov å oppføre seg sånn mot deg heller. Og at du vil gjøre nøyaktig det samme hver gang det skjer: plassere det i sofaen (eller hvordan du nå løser det) og ikke slippe det løs før det kommer med en unnskyldning.

Du må være heelt konsekvent om du skal oppnå resultater, også selv om det hyler og griner. Etter en stund så kommer barnet til å skjønne det og få den respekten for deg som det bør ha, og sannsynligvis får dere et godt og sterkt forhold også. Man får gjerne det når man gir nok oppmerksomhet og på riktig måte

Endret 1. juni 2013 av Flair

[Løvetanten]

Jeg skjønner at det er frustrerende, og jeg er ikke enig i kritikken du fikk av Flair.

Det er ikke sånn med stebarn at "enten bestemmer du, eller så bestemmer du ikke."

Tidevis kan det være et eneste stort minefelt.

Jeg tror ikke su trenger å bli "hardere". Jeg tror det trenger å modnes i barnet at du faktisk er en voksenperson som hun må høre på. Ikke bare et vedheng til pappa. Å bli for hard kan bare gjøre at du mister respekten hennes og bare blir den kjipe.

Men det er mamma og pappa som har ansvaret her. Det er deres jobb å sørge for at hun faktisk skjønner at stemor er en person som vil henne vel og som hun skal lytte til.

[Uglen]

Du sier at barnemor og hennes nye samboer har fått et barn til, og i den anledning har blitt strengere på hjemmefronten. Nylig? Kan det hende at 6-åringen opplever dette som vanskelig?

Ikke at det skal legitimere dårlig oppførsel, selvfølgelig. Men det slo meg når du nevnte det.

[Myrthel]

Utifra det du skriver her :"Jeg blir så oppgitt av det hele, for kommer på en måte ikke igjennom til barnet, og da blir det mest til at jeg er på nippet til å gi opp. Det har vært mange stunder hvor jeg bare sitter der, selv om barnet utagerer på meg, for det hører bare ikke etter. Og jeg vet det er jo heller ikke bra..

Huffameg, tror dere barnet kanskje blir noe bedre når det begynner på skolen? Hvor de lærer at barna MÅ høre på de voksne, og vise voksne respekt?" - er det tydelig at du ikke er myndig nok ovenfor barnet.

Et barn som holder på slikt, har hatt dårlige grenser. Fra nå av må du ALDRI gi deg, aldri bli passiv. Det er du som er voksen, det er du som bestemmer - og du må sette barnet på plass nå. Gjør du ikke det, vil barnet bare bli værre og værre. Da lærer det heller ikke å vise andre voksne respekt og blir et mareritt for lærere på skolen. (Tro meg - barn uten grenser er slitsomme for lærere, ja for alle voksne).

Start med å ta en prat igjen med pappaen. Forklar situasjonen og at du ønsker å markere deg som voksen ovenfor barnet. Spill på lag med pappaen, ellers kommer det aldri til å bli noen forandring. Deretter møter du barnet med en tydelig forandret holdning. Ta imot barnet og forklar det at du ikke lenger godtar slik oppførsel, og at dårlig oppførsel kommer til å få konsekvenser. (Vik aldri fra disse konsekvensene) Jeg har vært hos barnepsykolog i forbindelse med en jobb, og fikk disse rådene ovenfor et barn jeg arbeidet med. Resultatet var at barnet fikk respekt for meg, men det aller fineste var at barnet fikk en god trygghetsfølelse. Det viste hvor det hadde meg, det viste at jeg gjorde som jeg sa. Jeg ble en trygg og god voksenperson. Oppførte barnet seg pent, storkoste vi oss. Var barnet respektløst forsvant f.eks. lørdagsgotten.

Barn liker å ha grenser, det gjør de trygge. Utrygge barn blir vrange og tester absolutt alle grensene.

Lykke til.... Bare husk på å ikke gi deg, selvom 6 åringen raser og hyler. Da har du tapt, og det kommer ikke til å bli bedre.

Vil også legge til at du må rose masse ved positive ting, gi masse oppmerksomhet på ønsket adferd. (Målet er ikke å være streng og "slem", men å få et velfungerende og trygt barn, som dere koser dere sammen.)

Endret 1. juni 2013 av Myrthel

[Gjest Gjest]

Du sier at barnemor og hennes nye samboer har fått et barn til, og i den anledning har blitt strengere på hjemmefronten. Nylig? Kan det hende at 6-åringen opplever dette som vanskelig?

Ikke at det skal legitimere dårlig oppførsel, selvfølgelig. Men det slo meg når du nevnte det.

Altså, vil tro det bestandig har vært grenser i det huset, men med tanke på den lille at de kanskje ikke tillater hva som helst? Nå ble jeg faktisk litt usikker, når du kom med det spørsmålet, men mora virker som en person som kan å sette grenser, og vet hvordan hun vil ha det. Barnet dems blir straks 2 år.

Men barnemor har også sagt til far, at barnet kan være veldig oppsnasent og lite lydhør hos dem også, da kanskje spesielt til mor. Stefaren høres det som at det går greit med.

Helt fra jeg flyttet inn hos faren, har jeg prøvd å opptre på en voksen måte, og har sagt fra til barnet om det er "ulydig", noe både mor og far har sagt jeg kan gjøre, men det har blitt sånn etterhvert at barnet blokkerer stemma mi ute, om jeg kan si det på den måten.

Hadde en samtale med faren igår, hvor jegsa rett ut hva jeg følte om dette, og at om barnet ikke begynner å vise litt mer rerespekt for meg, vet jeg ærlig talt ikke hvor lenge jeg orker. Han skjønte det, og skulle bli flinkere til å høre etter hva som faktisk blir sagt fra barnet og ikke (en del spydigheter).

Jeg har og snakket med far, og spurt hvordan HAN vil at barnet skal bli oppdratt, sånn at jeg kan få et innblikk der også, men da sier han bare at han er enig i hva jeg synes, så da blir det deretter. Veldig vanskelig. Han vil nok, og har også sagt det at jeg skal være som en mor for dette barnet, men barnet har jo allerede enmor, så det skjer ikke. Jeg kan være en voksenperson i livets dets, som er med å har et ansvar for det, men jeg blir jo aldri mor til dette barnet i den forstand.

Jeg har også tenkt tanken at om jeg er altfor streng, får jo ikke barnet respekt for meg, siden jeg "sjefer" sånn. Men jeg vet ikke.

Hadde nesten regnet med å høre fra mange her inne på forumet, at siden jeg ikke er barnets mor, har jeg ingenting jeg skulle sagt og at jeg får som fortjent glad jeg ikke har fått høre noe om det, enda

Ts

[Gjest Gjest]

Utifra det du skriver her :"Jeg blir så oppgitt av det hele, for kommer på en måte ikke igjennom til barnet, og da blir det mest til at jeg er på nippet til å gi opp. Det har vært mange stunder hvor jeg bare sitter der, selv om barnet utagerer på meg, for det hører bare ikke etter. Og jeg vet det er jo heller ikke bra..

Huffameg, tror dere barnet kanskje blir noe bedre når det begynner på skolen? Hvor de lærer at barna MÅ høre på de voksne, og vise voksne respekt?" - er det tydelig at du ikke er myndig nok ovenfor barnet.

Et barn som holder på slikt, har hatt dårlige grenser. Fra nå av må du ALDRI gi deg, aldri bli passiv. Det er du som er voksen, det er du som bestemmer - og du må sette barnet på plass nå. Gjør du ikke det, vil barnet bare bli værre og værre. Da lærer det heller ikke å vise andre voksne respekt og blir et mareritt for lærere på skolen. (Tro meg - barn uten grenser er slitsomme for lærere, ja for alle voksne).

Start med å ta en prat igjen med pappaen. Forklar situasjonen og at du ønsker å markere deg som voksen ovenfor barnet. Spill på lag med pappaen, ellers kommer det aldri til å bli noen forandring. Deretter møter du barnet med en tydelig forandret holdning. Ta imot barnet og forklar det at du ikke lenger godtar slik oppførsel, og at dårlig oppførsel kommer til å få konsekvenser. (Vik aldri fra disse konsekvensene) Jeg har vært hos barnepsykolog i forbindelse med en jobb, og fikk disse rådene ovenfor et barn jeg arbeidet med. Resultatet var at barnet fikk respekt for meg, men det aller fineste var at barnet fikk en god trygghetsfølelse. Det viste hvor det hadde meg, det viste at jeg gjorde som jeg sa. Jeg ble en trygg og god voksenperson. Oppførte barnet seg pent, storkoste vi oss. Var barnet respektløst forsvant f.eks. lørdagsgotten.

Barn liker å ha grenser, det gjør de trygge. Utrygge barn blir vrange og tester absolutt alle grensene.

Lykke til.... Bare husk på å ikke gi deg, selvom 6 åringen raser og hyler. Da har du tapt, og det kommer ikke til å bli bedre.

Vil også legge til at du må rose masse ved positive ting, gi masse oppmerksomhet på ønsket adferd. (Målet er ikke å være streng og "slem", men å få et velfungerende og trygt barn, som dere koser dere sammen.)

Ja, jeg mener også det er riktig å sette grenser og gi konsekvenser, så der kan jeg nok virke som en "bitch". Men barnet ser ikke ut til å bry seg stort om det.

Og da er det viktig å få med barnefar på det sånn at barnet ikke løper rett til han om barnet ikke får det som det vil.

Barnefar er på "bedringens vei", men han har også sagt at han liker ikke å krangle og diskutere med barnet, om det så er ved middagsbordet, ved legging og ellers.

Så det er jo egentlig tydelig at barnet ikke har fått så mye grenser og konsekvenser før jeg kom inn i bildet, for far hadde aldri problemer før, ifølge ham selv. Kanskje litt sjalusi fra barnet også, at far har enda en person i livet sitt?

Ts

[Gjest Gjest]

Det må du. Du må heller ikke akseptere gloser eller oppsnasen oppførsel i etterkant av en "runde", men kjøre 0-toleranse på trassig oppførsel. Dette barnet utfordrer deg, og tar hver lille aksept - eller mangel på konsekvens - fra deg som en seier.

Sett barnet ved siden av deg i sofaen eller begrens friheten dets på annen måte når det kommer til slike ting, og forlang at det ber om unnskyldning. Forklar at du er glad i det og har respekt for det, og at nettopp derfor så får det ikke lov å oppføre seg sånn mot deg heller. Og at du vil gjøre nøyaktig det samme hver gang det skjer: plassere det i sofaen (eller hvordan du nå løser det) og ikke slippe det løs før det kommer med en unnskyldning.

Du må være heelt konsekvent om du skal oppnå resultater, også selv om det hyler og griner. Etter en stund så kommer barnet til å skjønne det og få den respekten for deg som det bør ha, og sannsynligvis får dere et godt og sterkt forhold også. Man får gjerne det når man gir nok oppmerksomhet og på riktig måte

Hva hjelper det vel å kreve en unnskyldning fra barnet, når du vet det likevel ikke mener det??

[Gjest Gjest]

Tror du bør velge dine kamper her ts. Husk også at barnet sannsynligvis ikke har ønsket å få en ny morsperson inn i livet sitt. Den eneste grunnen til at foreldrenes sine grenser blir godtatt er fordi at de er de biologiske foreldrene, og da kan man tillate seg mye mer. Det kan kanskje virke provoserende for barnet at du prøver å oppdra det. Vil foreslå at du gjør ting på barnet premisser, ikke forlang at han rydder. Foreslå at dere skal rydde sammen. Trampe inn med sko på? Javel, det er sånt som skjer. Mange voksne som gjør det også. Velg dine kamper, men vær for det meste en venn. Det tror jeg du tjener mest på å lengden.

[ViljaH]

Hvis far ikke liker å krangle, burde han ivertfall kjøre hardt på regler og konsekvens. Det der vil bygge seg opp til en ufyselig tenåring som konstant krangler!

[Sweet77]

Ja, jeg mener også det er riktig å sette grenser og gi konsekvenser, så der kan jeg nok virke som en "bitch". Men barnet ser ikke ut til å bry seg stort om det.

Og da er det viktig å få med barnefar på det sånn at barnet ikke løper rett til han om barnet ikke får det som det vil.

Barnefar er på "bedringens vei", men han har også sagt at han liker ikke å krangle og diskutere med barnet, om det så er ved middagsbordet, ved legging og ellers.

Så det er jo egentlig tydelig at barnet ikke har fått så mye grenser og konsekvenser før jeg kom inn i bildet, for far hadde aldri problemer før, ifølge ham selv. Kanskje litt sjalusi fra barnet også, at far har enda en person i livet sitt?

Ts

Det er mye mulig det kan ligge sjalusi der også, ja. Og nå har barnet lagt opp til "kamp". Det som er viktig tror jeg, er at du ikke blir en konkurrent om far, men at barnet "får" en ny omsorgsperson og venn, altså deg, istedenfor at du blir en som "tar" far fra barnet.

Akkurat nå river og sliter det i grensene du setter, ser hvor langt det kan gå og hvor mye du vil godta. Så forsøk å være denne vennen, samtidig som du ikke firer på grensene dine. Gjør ting sammen med det - gå en tur og kjøp en is, bare dere to, eller bak sammen - si du skal hjelpe henne å bake en kake til pappa, eller andre ting. Prøv å få til noe koselig hver dag, allier deg med henne istedenfor å bare være den som setter grenser. List dere inn sammen for å "skremme" pappa på morgenen osv, dette er små ting som gjør utrolig mye og skaper bånd.

Når du setter grenser, tenker jeg det er viktig med konsekvens, men at du ikke "kjefter". Det er ikke strengheten eller hardheten i stemmen som gir utslaget her, men at du ikke viker en tomme. Forklar barnet hvorfor du gjør det, sånn at barnet ser i øynene dine at du vil det vel.

Hva angår å forlange en unnskyldning når barnet "ikke mener det", så er jeg litt enig med Gjest. Samtidig er det viktig at det forstår at man må "gjøre opp for seg" om man med vilje er ekle mot andre. Jeg tenker at det å be om unnskyldning ikke skal kjennes som en "konsekvens" for barnet, men at det egentlig er en prosess, en fin en, der barnet skal kjenne det som en mulighet til å gjøre opp for seg. Samtidig er det en mulighet for barnet til å lære å tenke over hvordan egne handlinger påvirker andre.

Det du kan gjøre når barnet trasser, er å dra eksempler for det for å få dem til å se sin egen oppførsel, for det forstår de. F.eks: "Hvis jeg kommer inn på rommet ditt og river ned alle lekene dine fra hylla og tramper og griner, ville du syns at jeg var grei med deg da?" Så lar du barnet svare, og så forklarer du at "sånn kjenner jeg det også når du tramper inn med sko i stua. Og da blir jeg lei meg. Forstår du det?" Om barnet svarer positivt, så gir du det anledning til å love å forbedre seg. Om ikke, så sier du at da må det bli sittende og tenke over det til det har fortått. Og deretter gi det muligheten til å forbedre seg.

Veldig viktig at du samtidig med dette etablerer det vennskapsforholdet som jeg nevnte. Blir mye lettere for barnet å godta, og dere kan knytte et fint og nært bånd, som dere kan ha og bygge videre på i mange, mange år fremover

Som du ser, jeg er ikke enig i at man skal være mindre konsekvent eller være mindre voksenperson for barnet selv om det er et stebarn. Men jeg tror jobben kan bli litt tøffere, dvs at du må være mer standhaftig. Barn er barn og trenger disse tingene fra de voksne rundt seg enten de er stebarn eller ikke. Det kommer bare mindre automatisk med steforeldre.

Så ikke gi opp dette, og stå på. Jeg er sikker på at du får det til

Endret 2. juni 2013 av Flair

[Gjest Gjest]

Takk for gode svar alle sammen. Skjønner at det må til noen endringer, og jeg skal gjøre så godt jeg kan så håper på at samarbeidet med barnet blir lettere etterhvert!

Ts