Dårlig forhold til 16-årig stesønn

[Gjest Den onde stemor]

For ett og et halvt år siden bestemte min da 14-årige stesønn at han skulle flytte til oss 100%. Faren hans og jeg var i et helt ferskt samboerforhold, og jeg kjente egentlig ikke gutten. Det eneste jeg visste var at han slet på skolen, nedsatt orden og oppførsel, og gjorde det meste for å slippe unna. Han er av typen «gamer», og det er vel egentlig det eneste som betyr noe i denne verdenen. På grunn av det dårlige forholdet mellom hans foreldre har han nok fått lov til å holde på med sitt, men jeg kan ikke akseptere slik oppførsel i mitt hjem.

Så beskjeden var helt klar; – skal du bo her er det nye regler. Skolen og lekser er første prioritet, det blir ikke spilling hele døgnet, hold orden på rommet ditt, og bidra i hjemmet.

Jeg ga også beskjed om at jeg er streng. Jeg er streng for mitt eget barn på 11 år, og vil ikke gjøre forskjell. Egentlig er jeg vel ikke mer streng enn normalt, men for gutten var det nok en stor forandring, men han visste hva han gikk til.

Så, som sagt så gjort, han byttet skole og alt ble bedre. Han gikk opp to karakterer i de fleste fag, og hadde null fravær. Jeg kjørte han til skolen hver dag, og hentet han om han ba om det. Jeg ville gjøre et forsøk, fordi jeg synes han fortjente «en ny sjangse i livet».

Men gleden var ganske kort, han fikk ikke guttevenner her, og hang bare med jentene. Jeg personlig tror grunnen var at han ikke fant sin «like-mann». Her er de fleste gutta opptatt med fotball og håndball, og det er nok lenger mellom «gamerne» her enn i Oslo. Han reiste oftere inn til vennene sine, og ble mer og mer vanskelig og tverr.

Skolen meldte om stadig dårligere oppførsel, og at de hadde tatt han i røyking.

Han hadde ikke respekt for meg, og faren slet med å være konsekvent. Jeg hadde «krigen» med han hver morgen for å få han opp av senga, og å få både han og mitt barn tidsnok til skolen. Dette gikk etterhvert utover mitt barn som kom for sent, og jeg ble dritt lei av å krangle med han hver dag. Faren reiser på jobb kl. 05.30, så der var det ikke mye hjelp å få... Det er fælt å si det, men jeg fikk gutten mer og mer i halsen. Livet dreide seg mer og mer om å holde han på rett kjøl, det ble dårlig stemning i heimen, og alt det fører med seg...

Jeg var også i dialog med barnevernet, da han flere ganger ikke kom hjem om kvelden som avtalt, og vi var redd for hva han kunne finne på.

Så etter få måneder flytter han hjem til sin mor, og bytter tilbake til sin gamle skole. Det samme gamle mønsteret viser seg veldig fort, skulking, unnaluring og spilling hele natten.

Jeg skal forsøke å ikke snakke så veldig mye negativt om moren hans, men det er jo helt klart at hun ikke klarte håndteringen av han. I tillegg fikk hun ny samboer, og i løpet av det neste året var det gjentatte krangler og uoverensstemmelser hjemme der.

Vi hos oss planla en ferietur til utlandet mellom jul og nyttår. Gutten fikk tilbudet om han ville være med, men det ville han ikke, da det var alt for mange regler. Reglene var, stå opp om morgenen, bli med på stranda, bli med ut til middag om kvelden, og legg deg til normalt tid sammen med oss andre. Problemet var selvfølgelig at han ikke fikk «gamet»!

Resultatet er at han ikke var med oss.

Mens vi er borte utarter det seg en krangel hjemme hos moren. Han kaller moren sin stygge ting, blir helt krakilsk, har med seg venner hjem som røyker inne, og det ble vel rett og slett for mye. Moren og samboeren føler at de ikke klarer å kontrollere han, så de ringer politiet. Politiet henter han, og kjører han hjem til søsteren til moren hans. Det blir opprettet barnevernssak. Det kommer også frem at gutten har skaffet de andre på ungdomsskolen alkohol og røyk via en kontakt han har skaffet seg.

Når vi kommer hjem fra ferie kommer han hjem til oss.

Jeg liker ikke å ha han hos oss lenger, da jeg har blitt mer eller mindre redd han. Når han truer sin mor kan han gjøre det samme hos oss. Jeg har en datter på 11 år, og tenker også på henne. Jeg vil ikke at hans dårlige oppførsel skal gå utover henne. Resultatet er at jeg ikke får sove om nettene, går å legger meg på rommet hennes i regn redsel for hva han kan finne på... SLITSOMT!!!

Men hva gjør vi? Barnevernet pålegger oss mer eller mindre at han skal være hos oss, det er for såhvidt greit, men vi har fremdeles regler. Gutten lover på tro og ære at han skal respektere meg, og at han skal bli en ny og bedre gutt. Vi lager en avtale om at han skal forsette på skolen i Oslo, ta toget inn om morgenen, skru av PCen kl. 23 hver kveld, og holde orden på sine egne ting. Avtalen skal gjelde fram til endt skoleår. Dette er også en avtale som blir gjort med hans mor hos en megler.

Avtalen holder nøyaktig en dag, da er helvete løs igjen. Han står ikke opp om morgenen, og lager et salig bråk. Skur ikke av PC, kaos på rommet osv. Jeg får klar beskjed om at han aldri kommer til å vise meg respekt, så jeg behøver ikke prøve en gang. Jeg gjør han oppmerksom på at han har brutt alle avtaler, og at jeg ikke er fornøyd!! Resultatet er at han går på skolen og forteller at han har brutt avtalen hjemme, og at jeg har kastet han ut! Skolen tar kontakt med barnevernet, som igjen kontakter oss om dette. Morsomt – not!

Vi gjør igjen et forsøk, nå må han sitte på med faren sin på jobb kl. 15.30, det går ganske bra. Men innimellom vil han rett og slett ikke stå opp. Faren må dra på jobben, og gutten kommer flere timer for sent på skolen. Sånn holder vi på...

Han «gamer» fra han kommer hjem til han legger seg. Tar vi nettet fra han lager han et leven uten like. Er det dårlig dekning på nettet slår han i pulten og hyler og skriker, hyler og skriker gjør han forresten nesten hele tiden. Han sitter på skype med kompiser, og de lever seg helt inn i spillet. Det jomer i hele huset...

Jeg gir etterhvert opp hele gutten, dessverre, men jeg orker ikke mer. Jeg har nå et «ikke-forhold» til han. Han eksisterer ikke lenger for meg...

Nå nærmer vi oss skoleslutt med stormskritt, jeg er spent på hva som skjer... Flytter han hjem til sin mor? Vil hun ha han igjen? Hva gjør vi? Jeg er utslitt av å ha det slik!

Er jeg gal?

[AnonymBruker]

Oj, dette kunne vært skrevet av meg for ikke så lenge siden.

Min mann har en sønn med samme type utagerende oppførsel. Han bodde hos sin mor, men hun er personlighetsforstyrret og holdt på å ødelegge sønnen sin med å blande han inn i alle konfliktene hun laget med far. Far gikk til sak og hun mistet omsorgen, så sønnen flyttet til oss.

De første ukene var det fryd og gammen, men så begynte han å utagere. Han skulket, brøt alle regler, typisk gamer dette også så han fant ikke venner. Han begynte å gå etter mine barn, han begynte å fryse ut meg og slenge dritt til meg når faren ikke hørte eller var tilstede. Far sleit med grensesettingen og var heller ikke tilstede på morgenen, så jeg hadde ansvaret for å få ungen opp og avgårde til hyl , skrik og kjeft fra hans side.

Det tok ikke lang tid før situasjonen var helt låst. Gutten nærmest mobbet og frøys ut meg så lenge faren var på jobb. Oppførte som en skikkelig dritt mot meg og min familie, og hvis jeg grensesatte så var han rett på tråden til faren og sutret om hvor jævlig jeg var. En gang stakk han av og ble borte, så det var full leting. Når faren kom hjem var han som en sol, så far kunne ikke skjønne hvorfor vi hadde så mye konflikter.

Så jeg henvendte meg til Familievernkontoret, og far fikk endel tips om grensesetting etc. Men i bakgrunnen lurer mor. Hun er jo helt av skaftet, så hun driver på å presse sønnen med å si at livet hennes ikke er det samme uten han, at vi er jævlige med at, at han aldri hadde måttet følge de teite reglene hos henne etc etc.

Foast forward så ender det med at han flytter tilbake til mor. Far gikk med på det, og mor ble umiddelbart fulgt opp av Barnevernet pga hennes poenbare problemer og væremåte. Gutten er happy som bare det for vi var jo så kjipe med alle reglene og alt styret.

Han flytter til mor og han blir værre en noensinne. Sitter kun inne og gamer, spiser bare godteri og drikker en 6-pack 1 1/2 l cola hver helg, ingen grenser, ingen forventniger, skulker, mister karakterer.

Sånn det var så hadde vi ikke sjans til å håndtere han i den situasjonen vi var i. Vi hadde ingen støtte, fikk ingen hjelp, ble motarbeidet av mor og far så aldri helt problemet. Hadde han fortsatt å bo her så hadde ekteskapet røket, for jeg kunne ikke levd som dette. Heller ikke involvert barna mine i en så destruktiv situasjon.

Jeg gruer meg til hver eneste gang han kommer på samvær, for det er et helv... fra dag 1, Mas, nekt, kjefting, brøling og gaming, sabotasje, drittslenging. Fy søren som jeg gruer meg til sommeren

Anonym poster: 467c7f6af2751a24b9c05a5ba2c05165

[Gjest Gjest]

Ja, det høres nesten ut som samme sak...

Jeg føler meg ikke så snill, men jeg orker bare ikke la han ødelegge mer.

Jeg nevnte det ikke i forrige innlegg, men slik som det er akkurat nå bor vi alle i mitt hus. Jeg føler at faren tildels er ening med meg, men er redd det er fordi det er mitt hus. Han skal selge sitt hus og kjøpte seg inn her, men jeg er litt redd for hva som vil skje da...

Barnevernet har avsluttet saken, de synes det er greit at han pendler inn til Oslo hver dag kl 05.30. De gjør ingenting ovenfor moren som bare lar alt skli ut. De vil ikke høre på meg siden jeg ikke er en forelder... De ber far bare la han holde på, ungdom skal visst være slik... men ikke i mitt hjem!

Ferier og alt er på hold, for nå skal det først avklares hvor gutten skal bo, det blir ikke her – håper jeg...

[AnonymBruker]

Samme her også. Barnevernet gjorde absolutt ingenting, verken ovenfor gutten eller mora hans. De hadde "oppfølging" som bestod av at hun kom til de og fortalte ville historier hver 6.uke. Utover det skjedde ingenting. Har mistet all tillit til barnevernet etter dette.

Jeg hadde ikke latt han kjøpe seg inn hos deg før alt dette er avklart. Jeg hadde latt han og sønnen bo for seg selv frem til det ble en ordning på dette. Det er galskap at du også skal måtte håndtere denne situasjonen, og med hensyn til dine egne barn bør du holde det på en armlengdes avstand.

Anonym poster: 467c7f6af2751a24b9c05a5ba2c05165

[Gjest Gjest]

Nei, jeg holder igjen, og håper det drøyer med hussalget hans. Jeg ser at det er fornuftig at de bor for seg, men jeg synes det er veldig vanskelig... Om tre uker skal avgjørelsen falle, jeg er spent, og tror jeg avventer fremtiden fram til det. Hvis løsningen blir at han skal være her, tror jeg de får flytte begge to...

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring fra dine og mine barn og alle tenåringer. Noen på ville veier også.

Her hadde jeg strupet internettilgangen fra et avtalt klokkeslett. Skal gutten opp og ut av døra 5.30 neste dag så hadde jeg satt foten ned fra kl. 22. I helger muligens kl. 24. Vi hadde et program installert som kuttet all internettkontakt på ungers pc'er ved et bestemt klokkeslett. Du kan også ta beslag i ruteren og ta den med deg i senga. Jeg hadde avtalt at f.eks. kl. 11 så skal du opp i helgene.

Jeg hadde også ventet med at samboer kjøpte seg inn. Da kan dere heller være kjærester og bo fra hverandre. Ikke mange år før gutten ev. flytter for seg selv.

Ikke støtt opp om mobilabonnement som inneholder datatrafikk. Gi tydlig beskjed om at dersom du gjør dette så får det disse konsekvensene. Ta må du ta fra et gode som har verdi for gutten.

Bestill en time på familevernkontoret for dere alle. Om du må gå alene så gjør du det. Det er veldig greit å få snakket med noen profesjonelle.

Mest av alt så ber jeg deg om å sjekke om kommunen har et ungdomsteam/utekontakt mm. Dette er et lavterskeltilbud for ungdom. Jeg fikk øst ut av meg tanker og bekymringer og fikk veiledning. Tenåringen var motvillig i starten, men det traff blink. Ved å dra i alle tråder jeg kunne så kom tenåringen på rett vei. Uteteamet har en stor del av æren.

Anonym poster: 06f392f811371896cd5cad2168f74f12

[kontoinformasjon]

Ta fra han nettet til han har gjort lekser. Står han ikke opp om morgenen så ta fra han nettet (evt. PCen). Her må dere sette hardt mot hardt.

Han kan jo ikke oppføre seg slik senere i livet! Det finnes ingen som vil ha slike folk i jobb, skal han bo på gata eller hjemme hos dere resten av livet? Hvis han verken har karakterer eller står opp morgenen for å jobbe kan han umulig klare seg i livet.

[AnonymBruker]

Skremmende lesing. Jeg har en stesønn som minner om det dere beskriver, bare at han så langt holder seg selv i tøylene når han er på skolen. Han kommer seg opp til rett tid, oppfører seg greit på skolen og får greie karakterer. Men utenom det er ting slik dere beskriver. Moren hans mener det er normal tenåringsoppførsel, far og jeg mener at selv om man er tenåring og har hormoner som raser så må man kunne kreve et minimum av grei oppførsel (som å ikke rope, skrike, kjefte, skjelle ut, kaste ting i veggene osv) og at han gjør i hvert fall en huslig plikt pr uke. Pga dette mener mor vi er grusomme mot gutten og han slipper å komme til oss (han vil helst være hos mor). Hun har ikke tro på å gi konsekvenser ved uønsket oppførsel, så hun lar ham styre på. Samtidig klager hun sin nød over hvor slitsomt det er å være alene om ansvaret for gutten når han er så sint og vrang og hun krever at far tar mer tak i oppdragelsen. I samme åndedrag sier hun at far aldri kommer til å se sin sønn igjen fordi han er en så dårlig far som driver og stiller krav til gutten og stenger internett hver kveld. Jeg blir svett.

Underlig nok går ting veldig greit med guttens lillesøster. Hun er hos oss 50% av tida og trives. Mor har ingen innvendinger der om at vi er grusomme. Det eneste positive i dette er at lillesøsteren får litt pause fra sin bror mens hun er hos oss, noe hun trenger veldig. Uten å si det rett ut kommer det små drypp som tilsier at hun er redd broren sin og at hun helst vil bo hos oss for å slippe å være i samme hus som ham. Men samtidig er hun jo så glad i mammaen sin at hun ikke vil flytte derfra. En eneste stor vond knute hele greia.

Jeg gleder meg veldig til gutten enten vokser denne perioden av seg eller at han blir voksen og flytter for seg selv. Forhåpentligvis får vi en lettere tenåringsperiode med søsteren. Det er i hvert fall lov å håpe.

Emma

Anonym poster: 6f9d3c877461efb29ccb3af669dd3960

[estrella]

Hva med å høre med gutten om han ønsker å prate med noen? En psykolog for eksempel. Jeg var personlig en ganske sint tenåring når jeg var rundt 15 år. Det betydde ikke at jeg ønsket å ha det slik, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere sinnet mitt (og det gikk ut over familien). Det var mye lettere for min del å prate om situasjonen med personer som ikke var mine foreldre. Etterhvert finner man en løsning på problemet, lærer å si med ord når man føler seg urettferdig behandlet eller si ifra når man er sint (istedenfor å smelle i dører, skrike til foreldrene og lage livet surt for alle i hjemmet).

Det er jo ikke sikkert han er åpen for det i det hele tatt, men hvem vet? Jeg tror at hvis dere prater med han når han er i godt humør og ikke tester grenser så kan dere kanskje til slutt få en produktiv samtale hvor dere kan spørre om hva han føler omkring situasjonen og spørre han om han kunne tenkt seg å pratet med noen om det.

[Gjest Gjest]

Hei igjen, og takk for mange bra innspill!

Internett-tilgang og ruter er tatt fra han gjentatte ganger, da legger han seg bare til å sove etter at han har rast fra seg. Dvs, det var før faren klarte å gi han mobilabbonement med ubegrenset nett, er det mulig???

Han er svært lite konsekvent med han, det er til å bli sprø av. Hadde det ikke vært for at vi har det helt supert i forholdet, og datteren min er svært glad i han hadde jeg ikke holdt ut.

Gutten har vært hos både barnevern og BUP til samtaler... Mitt inntrykk er at de forstår seg i hjel på han. Ingenting er hans feil, han er ungdom og da er man hormonell, og kan komme til å si og gjøre ting som han vil vokse fra seg. Hvor har det blitt av den gode gamle respekten spør nå jeg?

I tillegg er han jo ikke dum, det har han jo egentlig bevist den første perioden han bodde her. Han gjør som regel et veldig godt første inntrykk, og kan prate for seg. Han lurte mange av mine en stund, helt til han ikke klarte holde masken lenger... Så jeg tror at de få samtalene han har hatt med barnevern og BUP ikke har gjennomskuet han. Og som jeg tidligere skrev, de er ikke så interessert i min versjon i allefall...

Vi skal visst forstå oss i hjel på disse unga... Jeg har mer troen på en konsekvent og bestemt holdning, det tror jeg de egentlig setter pris på. Jeg ser på min egen datter, jeg har kanskje sluppet billig unna med henne og hun er jo bare 11 år, men jeg tror man høster frukter av å være streng. Og da mener jeg ikke unormalt steng, men slik som lekser først, lek og morro etterpå. Ikke se på TV og spille dataspill ved en hver anledning. Ha en hobby, driv med aktiviteter av noe slag, da kan man heller gi dem litt slakk på dataspill/TV-titting i ny og ne... Ikke hver dag hele uka, det blir skremmende fort en vane har jeg skjønt!

Jeg foreslo forresten at 16-åringen her skulle begynne med trening av noe slag, komme seg ut litt. Det eneste han hadde lyst til da var paintball, det er vel det nærmeste han kunne komme dataspill in real life. For det går jo bare i slåssing, skyting og mord i spillene hans... Det er ikke noe tilbud om slikt i nærheten her, så da ble ikke det noe av heller. Men, men, mye syting fra min side nå, men veldig deilig å få det ut må jeg si!

[AnonymBruker]

Meg igjen fra det første svaret ditt.

Det er helt skummelt å lese, for dette er akkurat som min stesønn. Hjelpes.

Jeg kan si fra min erfaring at det blir ikke bedre. Så lenge han bor hos mor og hun ikke tar tak, og så lenge far ikke er villig til å ta ledelsen så vil det aldri ordne seg.

Hadde jeg visst hvordan det kom til å bli så hadde jeg ikke flyttet sammen med mannen min. Synd å si, men jeg må beskytte meg selv om mine barn.

Nå bor jo ikke sønnen her da, men det er noe med han hver eneste uke. En eller annen dritt-ting han har gjort, karakterer han mister, telefoner fra skolen, mas og trusler, samværsnekt...Han suger kreftene ut av oss selv på avstand

Anonym poster: 467c7f6af2751a24b9c05a5ba2c05165

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg ts.

Og ja, trenden i dag er at man skal forstå barn og ungdom i hjel. Særlig ungdom har jeg inntrykk av. Det har gradvis blitt mer fokus på at barn trenger rammer og grenser i tillegg til kjærlighet og forståelse, heldigvis. Men fortsatt opplever jeg at mange KUN skal forstå ungdommen i hjel og ikke stille krav til dem. "De er jo så hormonelle, man skyver dem bare fra seg ved å ha grenser". Men jeg tror ikke på den filosofien, det er kun en forbigående trend i likhet med fri oppdragelse og curlingforeldre.

Alle trenger grenser og rammer, uansett alder og hormonell tilstand. I de mest hormonelle periodene trenger man ikke terpe på detaljer og kreve unødvendige ting, men et minimum av normal folkeskikk må man kunne forvente. Ingen har lov til å behandle andre dårlig bare fordi de selv synes livet er vanskelig akkurat nå. Vi tillater ikke det av treåringen i trassalder, så hvorfor av en 16-åring som også trasser?

Det tar nok ikke mange årene nå før både fagfolk og foreldre ser at løse tøyler for ungdommen ikke var så bra likevel. Da kommer grensene tilbake. Men det hjelper jo ikke akkurat i dag. Og joda, noen ungdommer trives godt med løse tøyler og vokser på frihet under ansvar. Men de som ikke fungerer på den måten trenger åpenbart noe annet.

Emma

Anonym poster: 6f9d3c877461efb29ccb3af669dd3960

[Gjest Malika]

For ett og et halvt år siden bestemte min da 14-årige stesønn at han skulle flytte til oss 100%. Faren hans og jeg var i et helt ferskt samboerforhold, og jeg kjente egentlig ikke gutten. Det eneste jeg visste var at han slet på skolen, nedsatt orden og oppførsel, og gjorde det meste for å slippe unna. Han er av typen «gamer», og det er vel egentlig det eneste som betyr noe i denne verdenen. På grunn av det dårlige forholdet mellom hans foreldre har han nok fått lov til å holde på med sitt, men jeg kan ikke akseptere slik oppførsel i mitt hjem.

Så beskjeden var helt klar; – skal du bo her er det nye regler. Skolen og lekser er første prioritet, det blir ikke spilling hele døgnet, hold orden på rommet ditt, og bidra i hjemmet.

Jeg ga også beskjed om at jeg er streng. Jeg er streng for mitt eget barn på 11 år, og vil ikke gjøre forskjell. Egentlig er jeg vel ikke mer streng enn normalt, men for gutten var det nok en stor forandring, men han visste hva han gikk til.

Så, som sagt så gjort, han byttet skole og alt ble bedre. Han gikk opp to karakterer i de fleste fag, og hadde null fravær. Jeg kjørte han til skolen hver dag, og hentet han om han ba om det. Jeg ville gjøre et forsøk, fordi jeg synes han fortjente «en ny sjangse i livet».

Men gleden var ganske kort, han fikk ikke guttevenner her, og hang bare med jentene. Jeg personlig tror grunnen var at han ikke fant sin «like-mann». Her er de fleste gutta opptatt med fotball og håndball, og det er nok lenger mellom «gamerne» her enn i Oslo. Han reiste oftere inn til vennene sine, og ble mer og mer vanskelig og tverr.

Skolen meldte om stadig dårligere oppførsel, og at de hadde tatt han i røyking.

Han hadde ikke respekt for meg, og faren slet med å være konsekvent. Jeg hadde «krigen» med han hver morgen for å få han opp av senga, og å få både han og mitt barn tidsnok til skolen. Dette gikk etterhvert utover mitt barn som kom for sent, og jeg ble dritt lei av å krangle med han hver dag. Faren reiser på jobb kl. 05.30, så der var det ikke mye hjelp å få... Det er fælt å si det, men jeg fikk gutten mer og mer i halsen. Livet dreide seg mer og mer om å holde han på rett kjøl, det ble dårlig stemning i heimen, og alt det fører med seg...

Jeg var også i dialog med barnevernet, da han flere ganger ikke kom hjem om kvelden som avtalt, og vi var redd for hva han kunne finne på.

Så etter få måneder flytter han hjem til sin mor, og bytter tilbake til sin gamle skole. Det samme gamle mønsteret viser seg veldig fort, skulking, unnaluring og spilling hele natten.

Jeg skal forsøke å ikke snakke så veldig mye negativt om moren hans, men det er jo helt klart at hun ikke klarte håndteringen av han. I tillegg fikk hun ny samboer, og i løpet av det neste året var det gjentatte krangler og uoverensstemmelser hjemme der.

Vi hos oss planla en ferietur til utlandet mellom jul og nyttår. Gutten fikk tilbudet om han ville være med, men det ville han ikke, da det var alt for mange regler. Reglene var, stå opp om morgenen, bli med på stranda, bli med ut til middag om kvelden, og legg deg til normalt tid sammen med oss andre. Problemet var selvfølgelig at han ikke fikk «gamet»!

Resultatet er at han ikke var med oss.

Mens vi er borte utarter det seg en krangel hjemme hos moren. Han kaller moren sin stygge ting, blir helt krakilsk, har med seg venner hjem som røyker inne, og det ble vel rett og slett for mye. Moren og samboeren føler at de ikke klarer å kontrollere han, så de ringer politiet. Politiet henter han, og kjører han hjem til søsteren til moren hans. Det blir opprettet barnevernssak. Det kommer også frem at gutten har skaffet de andre på ungdomsskolen alkohol og røyk via en kontakt han har skaffet seg.

Når vi kommer hjem fra ferie kommer han hjem til oss.

Jeg liker ikke å ha han hos oss lenger, da jeg har blitt mer eller mindre redd han. Når han truer sin mor kan han gjøre det samme hos oss. Jeg har en datter på 11 år, og tenker også på henne. Jeg vil ikke at hans dårlige oppførsel skal gå utover henne. Resultatet er at jeg ikke får sove om nettene, går å legger meg på rommet hennes i regn redsel for hva han kan finne på... SLITSOMT!!!

Men hva gjør vi? Barnevernet pålegger oss mer eller mindre at han skal være hos oss, det er for såhvidt greit, men vi har fremdeles regler. Gutten lover på tro og ære at han skal respektere meg, og at han skal bli en ny og bedre gutt. Vi lager en avtale om at han skal forsette på skolen i Oslo, ta toget inn om morgenen, skru av PCen kl. 23 hver kveld, og holde orden på sine egne ting. Avtalen skal gjelde fram til endt skoleår. Dette er også en avtale som blir gjort med hans mor hos en megler.

Avtalen holder nøyaktig en dag, da er helvete løs igjen. Han står ikke opp om morgenen, og lager et salig bråk. Skur ikke av PC, kaos på rommet osv. Jeg får klar beskjed om at han aldri kommer til å vise meg respekt, så jeg behøver ikke prøve en gang. Jeg gjør han oppmerksom på at han har brutt alle avtaler, og at jeg ikke er fornøyd!! Resultatet er at han går på skolen og forteller at han har brutt avtalen hjemme, og at jeg har kastet han ut! Skolen tar kontakt med barnevernet, som igjen kontakter oss om dette. Morsomt – not!

Vi gjør igjen et forsøk, nå må han sitte på med faren sin på jobb kl. 15.30, det går ganske bra. Men innimellom vil han rett og slett ikke stå opp. Faren må dra på jobben, og gutten kommer flere timer for sent på skolen. Sånn holder vi på...

Han «gamer» fra han kommer hjem til han legger seg. Tar vi nettet fra han lager han et leven uten like. Er det dårlig dekning på nettet slår han i pulten og hyler og skriker, hyler og skriker gjør han forresten nesten hele tiden. Han sitter på skype med kompiser, og de lever seg helt inn i spillet. Det jomer i hele huset...

Jeg gir etterhvert opp hele gutten, dessverre, men jeg orker ikke mer. Jeg har nå et «ikke-forhold» til han. Han eksisterer ikke lenger for meg...

Nå nærmer vi oss skoleslutt med stormskritt, jeg er spent på hva som skjer... Flytter han hjem til sin mor? Vil hun ha han igjen? Hva gjør vi? Jeg er utslitt av å ha det slik!

Er jeg gal?

Jeg har sittet i samme situasjon, bare jeg var ungen! Så nå skal jeg forklare litt hvordan jeg den gangen tolket min nye stemor! Som du skrev selv så kjente du ikke han så godt når han flyttet inn. Slik var det også mellom meg å min stemor! Jeg er alt for at det skal være regler i heimen. Men en 14 åring mener og tror de er voksne de vet best selv og kan ta vare på seg selv (tror de ) for meg så var det at en fremmed person (mer eller mindre) skulle komme inn i mitt liv og bli en autorietetsfigur en som ga meg konsekvenser ol, når hun ikke kjente meg og jeg ikke kjente henne! Dette skapte en konflikt mellom meg og henne for i mine øyen så ble det rett og slett hvem fa** er du! (Vist du kjønner hva jeg mener) og som en tennåring så skal man jo ha blitt oppdratt til å vite hva som er rett og galt, når en ny person kommer og forteller en ungdom at det som har vært rett hele/delet av h*ns liv nå er galt så vil det automatisk komme en konfrontasjon! Nå er det ikke din oppgave og gi denne gutten noe form for konsekvenser, men du har for all del lov til å sitte krav til han i ditt hjem! Men regler ol burde aldri du ta opp, det er far sin oppgave! Du kan fortelle faren hannes hvordan du vil ha det. Og det blir far sin jobb og oppfylle ønskene dine.. At du er redd og sover med din datter, kanskje litt drøyt! Han er en "gamer" han har nok bare muskler i tomlene

[Kontormus]

Jeg har sittet i samme situasjon, bare jeg var ungen! Så nå skal jeg forklare litt hvordan jeg den gangen tolket min nye stemor! Som du skrev selv så kjente du ikke han så godt når han flyttet inn. Slik var det også mellom meg å min stemor! Jeg er alt for at det skal være regler i heimen. Men en 14 åring mener og tror de er voksne de vet best selv og kan ta vare på seg selv (tror de ) for meg så var det at en fremmed person (mer eller mindre) skulle komme inn i mitt liv og bli en autorietetsfigur en som ga meg konsekvenser ol, når hun ikke kjente meg og jeg ikke kjente henne! Dette skapte en konflikt mellom meg og henne for i mine øyen så ble det rett og slett hvem fa** er du! (Vist du kjønner hva jeg mener) og som en tennåring så skal man jo ha blitt oppdratt til å vite hva som er rett og galt, når en ny person kommer og forteller en ungdom at det som har vært rett hele/delet av h*ns liv nå er galt så vil det automatisk komme en konfrontasjon! Nå er det ikke din oppgave og gi denne gutten noe form for konsekvenser, men du har for all del lov til å sitte krav til han i ditt hjem! Men regler ol burde aldri du ta opp, det er far sin oppgave! Du kan fortelle faren hannes hvordan du vil ha det. Og det blir far sin jobb og oppfylle ønskene dine.. At du er redd og sover med din datter, kanskje litt drøyt! Han er en "gamer" han har nok bare muskler i tomlene

Jepp, dette tenkte jeg også når jeg leste startinnlegget. Ikke akkurat optimalt at det er du, og ikke far som tar tak i dette.

[AnonymBruker]

Jeg tror også det er vanskelig å få noe gjennom om det bare er du som stemor som følger opp de reglene og konsekvensene gutten er forespeilet. Dessverre, for jeg tror det er mye bra i dine holdninger og ikke minst intensjoner, og foreldrene gjør gutten en bjørnetjeneste om de ikke engang er konsekvente på viktige ting som å stå opp, rekke skolen, gjøre skolearbeid osv. Jeg tror utmerket godt (kanskje litt idealistisk?) at steforeldre også kan ha mye å si, men da må foreldre og steforeldre være enige og samarbeide. Om det bare er én part som er konsekvent vil en opprørsk tenåring naturlig nok gå dit hvor det ikke er konsekvenser.

Anonym poster: 656f1e5602e7f3f77b0a0e7774119e0a

[Gjest Gjest]

Jepp! Helt enig i dette jeg... Det blir vanskelig for meg å følge opp dette når jeg skal holde på alene. Det har derfor som jeg skrev i starten, blitt til at jeg har meldt meg helt ut, men det er ikke lett det heller...

Når det gjelder at jeg sov med datteren min, så var der bare i perioden etter at han var hentet av politiet, og vært helt krakilsk og atal mot sin mor.

Selvfølgelig er det faren som må fortelle han hvordan ting skal være, men så lenge jeg ble alene med han hver morgen i starten, måtte jeg gå i klinsj med han så og si hver dag, så det var vel kanskje dømt til å misslykkes... Jeg er ikke typen som gir opp så lett heller...

Jeg får jobbe mer med faren hans, kanskje en dag vi vil lykkes.

Jeg vil takke for alle tilbakemeldinger jeg har fått i dag :-)

Jeg har etterhvert som ukene og månedene har gått lurt mer og mer på om jeg har vært helt urimelig, men føler etter alle svarene her at jeg ikke er helt på jordet likevel.

Takk-takk!

[AnonymBruker]

Har ikke lest andre svar , men det er ikke din jobb å oppdra gutten. Regler og grenser skal komme fra far. Det er han som bestemmer. Hadde pappaen min sin nye kjæreste innført en haug med nye regler og prøvd å oppdra meg i mitt eget hjem når jeg var 14-16 år så hadde det virkelig klikket for meg. Synes synd i gutten jeg. Sliter hjemme med sin mor , og når han kommer til far er det en ukjent person som skal sette han på plass med en haug av regler og krav. Ikke rart han reagerer på en eller annen måte. Altfor lite info om hva far gjør her utenom at han starter tidlig på jobb. Dette må være hans prosjekt hvor han er den som bestemmer , og du bør holde deg i bakgrunnen..Du skal heller ikke mase ned far for å få han til å innføre regler han ikke kan stå inne for.

Hilsen Skilssmisebarn

Anonym poster: 7133ecb2990494ea937b36508af1bff0

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det faren som må fortelle han hvordan ting skal være, men så lenge jeg ble alene med han hver morgen i starten, måtte jeg gå i klinsj med han så og si hver dag

Det var sånn for meg også. Far var faktisk ikke tilstede, så den som måtte få han opp og avgårde var meg. Jeg jobber endel hjemmefra, og han var i tillegg ferdig på skolen rundt klokka 2. Da kom han hjem, og det var fullt kjør på ny.

Anonym poster: 467c7f6af2751a24b9c05a5ba2c05165

[Gjest Gjest]

Har ikke lest andre svar , men det er ikke din jobb å oppdra gutten. Regler og grenser skal komme fra far. Det er han som bestemmer. Hadde pappaen min sin nye kjæreste innført en haug med nye regler og prøvd å oppdra meg i mitt eget hjem når jeg var 14-16 år så hadde det virkelig klikket for meg. Synes synd i gutten jeg. Sliter hjemme med sin mor , og når han kommer til far er det en ukjent person som skal sette han på plass med en haug av regler og krav. Ikke rart han reagerer på en eller annen måte. Altfor lite info om hva far gjør her utenom at han starter tidlig på jobb. Dette må være hans prosjekt hvor han er den som bestemmer , og du bør holde deg i bakgrunnen..Du skal heller ikke mase ned far for å få han til å innføre regler han ikke kan stå inne for.

Hilsen Skilssmisebarn

Anonym poster: 7133ecb2990494ea937b36508af1bff0

Litt av grunnen til at gutten er som han er, er jo nettopp det at han aldri har fått noen grenser. Faren er mer eller mindre handlingslammet, klart det er vanskelig for han når han plutselig skal sette grenser for sønnen sin...

Jeg klarer ikke å sitte og se på at han går til grunne. Hva skal det bli av han da? Hvis ingen sier noe så gjør han heller ingenting... Dårlige karakterer, nedsatt orden og oppførsel. Jippi, litt av en start på livet...

[xinnia]

Dette er jo som å lese om MIN sønn.. på den alderen... jeg sykemelde meg i over 1 år, for å kunne være 100% mamma.

Det han slet med var rett og slett fravær av sin far!!

Men i dag er han en flott ung mann i 20 årene, snart ferdig med lærlinge tiden og planlegger høyere utdanning.

Vi har pratet masse nå som han endelig har blitt voksen, og han er flau og skammer seg over oppførselsen sin.. men der og da- var det mye følelser, forvirringer,usikkerhet - er ikke pappa gla i meg? sammen med løpske hormoner som rett og slett kræsjet.. og da ble det jeg som fikk gjennomgå..

Barnevernet-BUP, etc hjalp ikke en shit- det som på en måte funket, var at jeg forlangte at han fikk en mannlig miljø arbeider/støttekontakt

Og han er såå gla og takknemlig for at jeg aldri ga opp- selv ikke da det sto på som verst.