Hvorfor vi IKKE anmelder overgrep?

[AnonymBruker]

Hei,

Selv har jeg mitt(som alle andre). Jeg kjenner ikke min biologiske far, som er far til meg og min søster som er ett år yngre enn meg. Har ikke sett ham siden jeg var 3 år, og godt er det. Han mishandlet min mor, og er psykopat. JA, han ER faktisk psykopat, han har til og med papirer som forklarer at han er en psykopat.

Psykopater er ikke noe lette å ha med å gjøre, de er manipulative å manipulerer de fleste ganske enkelt. For egen vinning. Han stjal pengene fra oss, vi hadde til slutt verken mat eller sted og bo. Han trengte penger til gjeld, mer gambling og narkotika. Det var ikke bare fra oss han stjal, men fant også ut med noen kompiser at det å rane bensinstasjoner/butikker i ny og ne var en god ide. Han har også sittet i fengsel en del ganger når jeg tenker meg om.

Mamma sine foreldre likte ikke min far noe særlig, så de kuttet kontakt med mamma. Mamma var alenemor for 2 barn uten en god jobb, og vi levde veldig fattig en stund. Hun ville bli kvitt ham, så gjorde han en del merkelige ting(han spionerte i hagen, stjal posten vår o.l), mamma skiftet navn og flyttet. Så vi kom oss videre, ble kvitt ham til slutt.

Så møtte jo mamma denne fantastiske karen ett år senere. Siden jeg ikke kan bruke virkelige navn, kaller jeg ham for ''Tom''. Tom ble jo en farserstatning, i og med at vi ikke hadde noen annen far. Og det endte opp med at han ble ''pappa'' for oss. Mamma fikk kontakt med sine foreldre, etter hun ble kvitt min far.

Fra vi var små av likte Tom meg bedre enn søsteren min. Vet ikke hvorfor, men det bare var sånn. Mamma hadde butikk-jobb og var mye vekke. Tom var hjemme med oss og skulle ''passe på'' oss. Han hadde ett ekstremt temperament. Han slo hull i dører, og endte ofte opp med at min søster fikk ris på baken. Da snakker vi ikke om noen små klaps, men svære blåmerker som var så vonde at vi ikke kunne sitte. Jeg tror ikke jeg fikk det mer enn 3 ganger, men min søster fikk virkelig gjennomgå, mer enn 1 gang i måneden.

Det hører med historien at min lillesøster at hun gjorde en del ting som ikke var bra. Men det gir han ingen lov til å fyre løs på en liten jente på 3-4 år. Det var sånn i mange år, ingen av oss turte å fortelle mamma fordi vi ikke ville såre henne. I tilegg til at vi rett og slett var redde for at han skulle drepe oss, om vi sa noe. Hvem tror vel på små barn?

Han låste henne inne i skapet, var hardhendt mot henne når han dro henne i armen, tok tak i ansiktet og ba henne noen ganger om å dra, og ikke komme tilbake. Og jeg bare sto å SÅ på. I dag så tenker jeg på hva i helvette jeg har gjort. Jeg kunne sikkert ha hjulpet henne fra vi var bittesmå, men jeg var så redd.. Jeg føler meg skyldig og angrer i hel. Jeg har så vondt i hjertet mitt, hver eneste dag tenker jeg på hva jeg kunne ha gjort.

Mamma ble gravid med Tom, fikk lille ''Mia'' så giftet de seg. Jeg og min søster så på Tom som vår far. Vi trodde jo til slutt han hadde lov til å behandle oss på denne måten, og at det var normalt. Etter ett år skilte de seg, mamma klarte ikke å være sammen med Tom lenger, fordi han var så opptatt av å eie henne. Hun fikk i grunnen ikke gjøre noe annet enn å være med ham på fritid. Hun fikk ikke engang sove sammen med meg og søsteren min på ''overnatting'' hjemme.

Når mamma flyttet ut, ville jeg og min søster bo 50% hos mamma, og 50% hos Tom. Siden han egentlig ville adoptere oss, og han hadde jo vært vår far i 8 år. Det skilte seg rett før sommeren før jeg skulle begynne på ungdomsskolen, jeg var vel 12. Tom var helt ifra seg, og som de fleste andre barn begynte jeg og min søster og syntes synd på ham. Mamma fant seg en ny mann etter en mnd, og dette gikk enda mer inn på ''pappa''. Jeg er veldig lik min mor, på veldig mange måter og det endte opp med at jeg tok over en del av mammas oppgaver i huset. Vasket, ryddet og annet vanlig rutinearbeid. I løpet av sommeren så vi mye på TV til langt på natt, jeg og min søster hadde jo ferie. Hun la seg alltid litt tidligere, så det var kun jeg og Tom så satt og så videre. Var CSI som var det store.

Han strøk meg ofte på armen, og den ene gangen sovnet jeg. Jeg våknet av at han hadde flyttet seg fra den andre siden av sofen, og lå ved siden av meg med hånden innenfor trusen min. Han lå å tafset meg i underlivet, heldigvis stappet han ingen fingre inn i meg. Men lå å ''stimulerte'' utenfor. Jeg ble så sjokkert, at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg latet som jeg våknet skikkelig, da dro han ut hånden, så sa jeg at jeg gikk å la meg.

Etter dette fikk jeg panikk. Jeg fortsatte og bo der, for å passe på mine to andre søstre. Jeg ville jo ikke de skulle bo der med HAM. Jeg turte ikke si noe, til noen. Jeg tror ikke jeg var i stand til, eller visste hvordan jeg skulle forklare dette til noen. Det var flaut, og jeg følte meg krenket. Etter en stundt taklet jeg ikke fjeset på ham, han latet som ingenting. Noe som er en selvfølge. Jeg slo meg vrang, og skulle kun bo hos mamma. Søstrene mine skulle jeg ha med, men det var ikke så lett å overbevise dem om hvorfor. Fordi jeg ikke ville fortelle noe som helst av hva han hadde gjort mot meg, eller mot min søster når vi var små. Jeg fikk flyttet til mamma 100%, etter en stund fikk jeg med meg lillesøster 1. Jeg fortalte henne hva han hadde gjort, men hun trodde ikke helt på meg.. Tror hun var i benektelse fordi han var vår ''far''. Hun minste var jo halvt hans, så hun måtte bo 50% hos oss, og 50% hos Tom.

Jeg hadde mange problemer med meg selv etter hendelsen. Jeg hadde begynt på ny skole, hormonene begynte å hoppe og det var tiden for å finne ut av seg selv. Jeg hadde store depresjoner, drev med selvskading, og lå med gutter for å glemme at noen andre hadde vært der nede. Han første funket ikke så bra, så hvorfor ikke prøve en til? Måtte jo bli bedre etter neste.. Etter hvert ble jeg jo skolens ''tøs'', og dette gjorde ting enda verre. Ja, jeg ba vel om det siden jeg tøset rundt. Men selvtillitten min var på bånn, og det var i håp om at ting skulle bli bedre. Jeg ble enda mer deprimert. Siden ingen på skolen ville være med meg, begynte jeg å henge med mennesker som var eldre og ikke visste hva jeg hadde gjort på skolen min. Jeg hang med narkomane, tok aldri noe selv. Men så på mye rart. Etter to år, ble ting så ille at jeg skrev et brev til mamma, som jeg ikke skulle gi. Dette fant hun på rommet mitt, og vi måtte prate. Jeg ville ikke si noe, hylgråt. Det var så vondt.. Etter noen timer fikk jeg sagt det ut, i ord. Mamma ville anmelde han, men det måtte være opp til meg. Hun måtte være sikker på om jeg var klar for hva som ville komme om jeg gjorde det. Jeg lot være, fordi jeg var redd. Leste en del om slike saker, og de kommer sjeldent igjennom.

Min søster hadde det like tøft. Hun har også vært igjennom en del traumatiske opplevelser. Og begynte å naske, ble tatt en del ganger og endte opp på barnevernets kontor. Der fortalte hun dem om hvordan sistuasjonen vår hadde vært, og de anmeldte Tom på våre vegne uten å få tillatelse.

Så måtte vi alle inn i avhør, og håpe at det ble rettsak. Å vi fikk jammen rettsak, men klarte å tape den. Og hun minste bor 40% hos sin far. Hvor fæl jeg føler meg? Jeg føler meg grusom, og skyldig. Skyldig for at hun minste skal bo hos en mann som liker å tafse på små barn. Det er ikke bare henne jeg er bekymret for, men hennes venninner og alle andre små barn han kan skade for resten av deres liv!

Mamma sier jeg har prøvd så godt jeg kan. Men det var tydeligvis ikke godt nok.

En sånn mann burde ikke få lov til å vandre fritt, og late som om han er en fantastisk mann. Han burde sitte i fengsel, og ta konsekvenser for sine handlinger. Men han hadde vel så mye å tape, og han er veldig opptatt og vinne. Som de fleste andre psykopater. Han klarte vel med sine løgner han fortalte i vitne og rettsak, og manipulere alle til å tro at jeg var den som løy. Å her sitter jeg med en skyldfølelse som er ubeskrivelig vondt. Jeg klarte ikke å redde noen. Til tider vet jeg ikke engang hva som er meningen med at jeg lever..

Dette er vel grunnen til at man ikke ønsker å anmelde overgrep. Det er en hard prosess, og man kommer sjeldent igjennom med ett godt resultat. Hvorfor man skal orke å gå igjennom avhør, rettsak og alt det der? Fordi man prøver, man vil hjelpe andre. Man vil hjelpe andre som ikke skal havne i samme situasjon. Men forstår godt de som lar være, føler selv alt var forgjeves, desverre. Skulle ønske det ikke var slik, men jeg er temmelig sliten.

Dette ble skrevet for egenterapiens skyld. Tror jeg trengte å få det ut, er ikke så lett å prate med andre om dette. Ikke engang samboeren min, selvom vi har vært sammen i 3 år. Ja, psykolog har jeg også prøv. Men fortsatt, sliter jeg så mye mer enn jeg viser.

Tviler på at noen i det hele tatt har tatt seg tid til å lese igjennom alt dette.

Jeg skal prøve å bli mye mer positiv.

-TS

Anonym poster: 250eebfe97990fe91ee80146feb44ce5

Anonym poster: 250eebfe97990fe91ee80146feb44ce5

[AnonymBruker]

Jeg leste innlegget ditt. Det var trist lesing. Håper det går bra med halvsøsteren din.

Anonym poster: f324f34fa9c326457ae5a32ddc9c7603

[AnonymBruker]

Jeg har også lest, og jeg ønsker deg og søstrene dine alt godt.

Barn har aldri ansvaret for at slikt skjer, men jeg kjenner også på følelser om at jeg skulle/kunne gjort ting annerledes i mitt liv - selv om jeg intellektuelt forstår at noen ting ikke var mitt ansvar. Følelser er ikke så lett å styre.

Anonym poster: 92adec5d70a9a14b3bfecea21a7ed17f

[AnonymBruker]

Du skriver veldig godt om trasige ting.

Ingenting av det som har skjedd var din feil. Som barn og ungdom er det lett å tenke at "hvis jeg bare hadde gjort sånn eller slik i stedet så...", men når man er voksen og ser på barn og unge så vet man at disse ikke har kunnskap, makt og styrke nok til at man kan forvente noe sånt av dem. Det er aldri barnets feil når overgrep skjer. Du har vært gjennom en veldig tøff oppvekst. Jeg håper du får den hjelpen du trenger for å bearbeide dette og klare å gå videre i livet med hodet hevet.

Jeg må innrømme at etter rettssaken i Øygard-saken så har jeg mista litt troen på rettssystemet og en hel del mennesker. For selv i den saken med åpenbare seksuelt ladde meldinger på sms og skype som bevis så mener overgriperen og hans nærmeste at han er uskyldig, halve bygda ser ut til å støtte ham og han fikk redusert straffen betraktelig i lagmannsretten selv om han også der ble dømt. Dette har fått meg til å tenke at hvis ikke så sterke bevis er nok til at alle skjønner at han er en overgriper som fortjener å settes bak lås og slå i årevis, hvordan i all verden skal man da kunne nå fram i overgrepssaker der man ikke har noe skriftlig materiale som bevis? Huff, for en trist verden.

Marianne

Anonym poster: 31e1d9882340e09dcc658f8fadd04cd0