Fra det ene til det andre?

[AnonymBruker]

Jeg har datet en gutt nå i snart to mnd, og her forleden hadde vi en liten samtale om hvor vi står i forhold til hverandre. Da vi startet å henge sammen, var vi begge enige om at vi kun skulle være "pulevenner", og at dersom den ene av oss enten fikk følelser eller ville avslutte det, måtte vi snakke om det (ikke bare late som ingenting). Han tok opp ganske tidlig at han ville vi skulle være eksklusive, og jeg var enig. Nå har vi altså hatt en ny samtale om hvor vi står, da dette har utviklet seg til å bli mer enn bare "pulevenner". Vi møtes ofte bare for å være sammen, lage mat, dra på stranden, fjellet etc. Jeg har møtt flere av hans venner, og han mine. Jeg har også møtt foreldrene hans ved to anledninger (helt uformelt).

Så, sist vi snakket om dette, sa han at han var redd for at jeg hadde fått inntrykk av at vi var på vei til å bli kjærester, noe som fikk han til å holde igjen litt. Han var redd for at jeg skulle bli såret, og sa at han likte å være sammen med meg, men at han ennå ikke hadde utviklet veldig sterke følelser for meg. Han sa også at han bruker veldig lang tid på akkurat det (med eksen brukte han et år, før de ble sammen), mens jeg har hatt en tendens til å forhaste meg inn i ting. På en måte er det veldig godt å bare ta det rolig, for i utgangspunktet var jeg jo ikke på utkikk etter et forhold. Jeg er ikke forelsket i ham, men jeg liker ham veldig godt, og har lyst til å være mye sammen med ham.

Han skal på guttetur til syden i sommer, og jeg kjenner jeg gruer meg.. Jeg har ingen "rett" til å gi han restriksjoner ang turen, men siden vi er eksklusive har jeg jo visse forventinger om at han holder seg i skinnet når han er på tur. Er det naivt? Har lyst til å snakke med ham om det, høre hva han tenker om det, om han vil være helt fri og frank der nede. Da kan vi bare avslutte alt her og nå tenker jeg. Jeg spurte ham om han kunne se for seg noe mer med meg i fremtiden, og da sa han ja, men at han som sagt bruker veldig lang tid på slikt.

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men håper på å høre fra andre i samme situasjon kanskje? Hva jeg kan forvente og ikke.. Blir litt smågal!

Anonym poster: 3e933baee50b4ae986bd7425bc0fa4ef

Anonym poster: 29c1e56bc39576d6a6ccb9ba2feed028

[Luring-59]

Synes dette pulevenn-greiene høres veldig brysomt ut.

Men jeg er jo litt gammeldags da.

Da jeg var ung, ble man kjærester først og så kom pulingen etterhvert som en slags frukt av at kjærligheten blomstret.

Hvordan kan man pule uten å få følelser for hverandre?

Og er det noe godt å pule med noen man ikke har følelser for?

Endret 31. mai 2013 av Luring-59

[AnonymBruker]

Synes dette pulevenn-greiene høres veldig brysomt ut.

Men jeg er jo litt gammeldags da.

Da jeg var ung, ble man kjærester først og så kom pulingen etterhvert som en slags frukt av at kjærligheten blomstret.

Hvordan kan man pule uten å få følelser for hverandre?

Og er det noe godt å pule med noen man ikke har følelser for?

Jo, det er vel helst den mest ønskelige rekkefølgen. Men når man går single over lang tid, kan behovet for nærhet og sex bli såpass stort at en pulevenn er praktisk Jeg har hatt mye bra sex uten følelser i bildet, men må innrømme at den aller beste sexen har jeg med noen jeg har følelser for. Jeg får ganske fort følelser også, og er "redd" for at det blir utfallet i dette tilfellet. Men så langt er ingen av oss forelsket, vi bare nyter hverandres selskap, og tar ting derfra. Det er denne gutteturen til syden som får meg til å tvile på om jeg vil fortsette..

Anonym poster: 147f9af9898dc1b04775290cdc13ec42

[Luring-59]

Jeg må nok melde litt pass her for jeg har dessverre (eller heldigvis, alt etter som man ser det) ikke noe erfaring med pulevenner. Er likevel litt nysgjerrig på hvordan dette funderer og om det fungerer i det hele tatt. Regner med at det er en del forutsetninger som skal stemme og at disse forutsetningene vil variere fra person til person (som i de fleste mellommenneskelige forhold).

Men hvis hensikten er at man skal glede hverandre innenfor et avgrenset område og ikke involvere seg for mye i hverandres liv, så er det vel greit å avgrense aktiviteten til det seksuelle. Men det blir kanskje litt kjedelig igjen for vi har jo mange ulike behov.Og når flere behov blir tilfredsstilt samtidig oppleves det mye sterkere.

Du sier at du ikke er forelsket. Samtidig liker du ikke å tenke på at han kan ha seg med andre. Så da må du jo ha noen følelser for ham likevel.

Jeg har hatt nære forhold til kvinner som har gått mer på det personlige planet, hvor det ikke har vært aktuelt å ha sex sammen, og da møter man en lignende problemstilling. Nemlig at når man har er nært forhold til en person av motsatt kjønn, så vil man før eller senere få lyst til å ha sex sammen. Og der har vi problemstillingen om hvorvidt man kan kan være venner uten å oppleve seksuell tiltrekning. For meg har det bare vært mulig når disse kvinnene ikke har vært spesielt tiltrekkende rent fysisk, at de har vært mye eldre enn meg, eller mye yngre. Er de gamle nok vil jeg assosiere dem med min mor og er de unge nok vil jeg assosiere dem med min datter.

Men jeg hadde i en periode en slags "soulmate" som var en svært tiltrekkende kvinne på min egen alder. Det var heller brysomt og forstyrret forholdet til våre kjære ektefeller. Så vi valgte å bryte den nære kontakten. Jeg har forståelse for at enkelte kan mene at slike forhold kan defineres som utroskap selv om man ikke har sex sammen.

Beklager hvis dette var en avsporing fra problemstillingen din

[AnonymBruker]

Jeg må nok melde litt pass her for jeg har dessverre (eller heldigvis, alt etter som man ser det) ikke noe erfaring med pulevenner. Er likevel litt nysgjerrig på hvordan dette funderer og om det fungerer i det hele tatt. Regner med at det er en del forutsetninger som skal stemme og at disse forutsetningene vil variere fra person til person (som i de fleste mellommenneskelige forhold).

Men hvis hensikten er at man skal glede hverandre innenfor et avgrenset område og ikke involvere seg for mye i hverandres liv, så er det vel greit å avgrense aktiviteten til det seksuelle. Men det blir kanskje litt kjedelig igjen for vi har jo mange ulike behov.Og når flere behov blir tilfredsstilt samtidig oppleves det mye sterkere.

Du sier at du ikke er forelsket. Samtidig liker du ikke å tenke på at han kan ha seg med andre. Så da må du jo ha noen følelser for ham likevel.

Jeg har hatt nære forhold til kvinner som har gått mer på det personlige planet, hvor det ikke har vært aktuelt å ha sex sammen, og da møter man en lignende problemstilling. Nemlig at når man har er nært forhold til en person av motsatt kjønn, så vil man før eller senere få lyst til å ha sex sammen. Og der har vi problemstillingen om hvorvidt man kan kan være venner uten å oppleve seksuell tiltrekning. For meg har det bare vært mulig når disse kvinnene ikke har vært spesielt tiltrekkende rent fysisk, at de har vært mye eldre enn meg, eller mye yngre. Er de gamle nok vil jeg assosiere dem med min mor og er de unge nok vil jeg assosiere dem med min datter.

Men jeg hadde i en periode en slags "soulmate" som var en svært tiltrekkende kvinne på min egen alder. Det var heller brysomt og forstyrret forholdet til våre kjære ektefeller. Så vi valgte å bryte den nære kontakten. Jeg har forståelse for at enkelte kan mene at slike forhold kan defineres som utroskap selv om man ikke har sex sammen.

Beklager hvis dette var en avsporing fra problemstillingen din

Takk for bra svar!

Jeg vet ærlig talt ikke om dette "pulevenn"-opplegget fungerer for meg, for ja, jeg har jo blitt følelsesmessig interessert. Men forelsket er jeg nok ikke, enda (selv om det kan se ut til at det går dit hen). Vi har det utrolig koselig sammen, holder hender, prater om alt, ler mye sammen og koser oss, så det er vel bare naturlig at man får følelser for hverandre. Jeg vet om flere som har pulevenner, men da er det kun sex, ikke noe mer. Jeg syns det er vanskelig akkurat nå, fordi vi har kommet hverandre veldig nær, samtidig som vi hadde denne praten om at vi tar ting rolig, det er ingen sterke følelser (enda) osv. Derfor føler jeg ikke at jeg har "rett" til å nekte ham å rote med andre jenter når han skal på guttetur, men jeg kjenner at det svir bare ved tanken..

Anonym poster: 147f9af9898dc1b04775290cdc13ec42

[Gjest Marmot]

Jeg tenker litt det samme som Luring-59, og jeg lurer helt ærlig på; dersom dere er eksklusive og møtes for å bare være sammen, treffer hverandres venner og familie, hva i all verden er forskjellen fra det og å være kjærester? Det vil jo ikke innebære noen praktiske forskjeller, så greia her er at han/dere har litt forpliktelsesangst og vil late som om dette bare er useriøst og uforpliktende?

Jeg er nok også for gammel for et slikt "forhold", men jeg tenker i hvert fall at om han skal være helt fri når han er på guttetur, må du være veldig sikker på om det er ok for deg før du går med på det. Hvis du kjenner det minste at du vurderer å gå med på det bare for at han ikke skal forsvinne helt for deg, bør du sette stopp, for da er i hvert fall du på vei inn i noe mer enn han er.

[Gjest]

Går som en and, kvekker som en and...

Dere er eksklusive. Møter hverandres venner. Har møtt foreldrene. Mye sammen. Du føler for å ha kontroll på han i forhold til sydenturen.

I min verden så er det det samme som å være sammen. Hadde dere vært "pulevenner" så hadde dere ikke hatt den sosiale biten.

Hvorfor tror du han vil være eksklusiv, men ikke sammen? Hadde han ikke hatt følelser for deg så hadde det vel ikke spilt noen rolle om du hadde hatt et helt fotballag i tillegg til han.

Er redd jeg også hører med i gjengen som synes at "pulevenn" er et patetisk omskrivninsord for uforpliktende forhold eller forhold som der er lettere å bryte.

Du bestemmer hva som er OK for deg. Om du føler at dette blir rart og ikke fungerer, så tar du en prat med han om det. Enten bør han kunne gi deg noen forsikringer og at dere kommer til en ny forståelse om forholdet, ellers så bør du legge det på is.

Så lenge omgivelsene dine oppfatter deg som i et forhold med han, så kan du risikere at du går glipp at en fantastisk fyr som passer perfekt for deg, men som ikke vil blande seg inn i et trekantdrama.

Så lenge du er i et limbo-forhold med en person som ikke vil forplikte seg, så har du i praksis satt livet ditt på vent i mellomtiden.

[Gjest Marmot]

Så lenge omgivelsene dine oppfatter deg som i et forhold med han, så kan du risikere at du går glipp at en fantastisk fyr som passer perfekt for deg, men som ikke vil blande seg inn i et trekantdrama.

Så lenge du er i et limbo-forhold med en person som ikke vil forplikte seg, så har du i praksis satt livet ditt på vent i mellomtiden.

Akkurat dette er jeg veldig enig i, og jeg tenker også at det er rart å vente på sterke følelser før man blir kjærester, det er noe som kommer etterhvert. For min del ville usikkerheten satt en helt effektiv stopper for alle følelser, så jeg kunne ikke gjort det sånn.

[AnonymBruker]

Akkurat dette er jeg veldig enig i, og jeg tenker også at det er rart å vente på sterke følelser før man blir kjærester, det er noe som kommer etterhvert. For min del ville usikkerheten satt en helt effektiv stopper for alle følelser, så jeg kunne ikke gjort det sånn.

Takk for svar, dere har alle mange gode poeng. Tidligere har jeg hatt en tendens til å forhaste meg når jeg har vært i bli-kjent-fasen, noe som har resultert i forhold på noen måneder, hvor vi etter hvert innser at vi ikke passer sammen likevel. Derfor syns jeg egentlig det er litt godt å ta det rolig nå, jeg vil ikke ha et kort forhold igjen. Vi bor i en liten bygd, og ja, alle tror vi er sammen (fordi vi har blitt observert sammen ute på butikken, restaurant osv). Jeg har også tenkt på det du Themis sier, at jeg på en måte setter alt annet på vent og at jeg kan gå glipp av "mannen i mitt liv" ved å gå å vente på ham jeg dater nå. Men som sagt, så er det litt godt å ta det rolig, SÅ lenge jeg føler at vi er på vei mot noe mer seriøst.

Det han sa da han foreslo at vi skulle være eksklusive, var at han følte det ble feil å rote med andre så lenge vi holdt på. Jeg tror nok at både han og jeg har litt vanskelig for å forplikte oss til noe akkurat nå (selv om vi på en måte er forpliktet til hverandre allerede ). Jeg hadde tenkt å være single en stund nå, men slike ting er jo vanskelig å planlegge. Jeg har også barn fra tidligere forhold (han har ikke møtt ungene, om dette skulle bli seriøst vil jeg ikke involvere dem før det har gått en god stund), noe som gjør at han kanskje vil bruke god tid på å kjenne om dette er noe han kunne tenke seg å satse på?!

Vi har så vidt snakket om denne sydenturen han skal på, men jeg får meg ikke til å si hva jeg egentlig tenker om det..

Anonym poster: 147f9af9898dc1b04775290cdc13ec42

[Gjest Marmot]

Jeg er helt enig med deg i å bruke god tid (spesielt når vi har barn fra før), og gjorde det samme selv med kjæresten min. Men da involverte vi ingen andre. Vi ble ikke observert steder og å treffe hverandres familie var helt utenkelig. Slik dere har gjort det, har dere jo ikke egentlig tatt det rolig (med unntak av å involvere barnet), så jeg skjønner liksom ikke helt. Det blir like mye brudd nå når alle tror dere er sammen.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg i å bruke god tid (spesielt når vi har barn fra før), og gjorde det samme selv med kjæresten min. Men da involverte vi ingen andre. Vi ble ikke observert steder og å treffe hverandres familie var helt utenkelig. Slik dere har gjort det, har dere jo ikke egentlig tatt det rolig (med unntak av å involvere barnet), så jeg skjønner liksom ikke helt. Det blir like mye brudd nå når alle tror dere er sammen.

Nja, jeg er ikke helt enig der. I starten var vi bare hjemme hos meg (når ungene var med far), og så film, pratet osv. Etter hvert ble det tilfeldige turer ut, som i å finne på noe annet sammen (trene, gå på stranden, spille volleyball osv), og da er det naturlig at en møter kjentfolk (i hvert fall her i bygda ). Jeg synes det er viktig å bli kjent med hverandre i mange forskjellige settinger og situasjoner, og jeg ser stadig nye sider ved ham etter hvert som vi finner på ting utenfor hjemmet. Han har ikke møtt mine foreldre ennå, da jeg har veldig høy terskel for å ta med noen hjem til dem. De vet ikke en gang at jeg dater (om de da ikke har hørt det på bygda..). Her vi bor, må man bare bli flink til å ikke bry seg så mye om hva andre folk sier og tror om deg, så det at folk som ikke kjenner oss så godt tror at vi er sammen vil ikke gjøre noen forskjell for OSS dersom vi ikke skulle fortsette å treffes.

Jeg setter stor pris på svarene deres, de er saklige og får meg til å tenke over at dette kanskje er mer seriøst enn jeg har likt å innrømme.. SÅ, da spør jeg dere om råd ang gutteturen: skal jeg fortelle ham hva jeg tenker om det, og høre om han i det hele tatt har tenkt over det? Det er litt over en mnd til han reiser, så mye kan vel skje på den tiden..

Anonym poster: 147f9af9898dc1b04775290cdc13ec42