Når forelskelsen går over...........

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år, men jeg savner den berusende følelesen av å være forelsket. Flørte med menn, få oppmerksomhet og spenning.

Jeg savner ungdomstiden jeg egentlig aldri fikk siden jeg har vært i forhold siden tidlig tenårene.

Hva gjør man da? Jeg tror ikke min mann føler det samme. Han har egentlig slått seg til ro på en måte. Jeg sliter veldig med dette og er ulykkelig om dagen.

Håper dere har noen gode råd.

Anonym poster: aaac375c86b73cf4560ed70264636bed

[slalotte]

Jeg og sambo ble sammen da jeg var 16 år og jeg følte det på samme måte når jeg var 19 år.. det ble slutt men vi ble sammen igjen.. 26 år nå og er lykkelig

Man blir litt rastløs men prøv å gjør noe sammen, ha det morsomt sammen.. da får dere rast fra dere sammen

[slalotte]

Og forelskelse dabber av, men jeg trives bedre med samboer nå en da jeg fløyt på skyer.. jeg kan slappe av mer i kroppen og vi har det veldig morsomt sammen..

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år, men jeg savner den berusende følelesen av å være forelsket. Flørte med menn, få oppmerksomhet og spenning.

Jeg savner ungdomstiden jeg egentlig aldri fikk siden jeg har vært i forhold siden tidlig tenårene.

Hva gjør man da? Jeg tror ikke min mann føler det samme. Han har egentlig slått seg til ro på en måte. Jeg sliter veldig med dette og er ulykkelig om dagen.

Håper dere har noen gode råd.

Anonym poster: aaac375c86b73cf4560ed70264636bed

Forelskelser kommer og går da. I varierte doser gjerne, men dør det hele egentlig noen gang helt? Vi er er kanskje forskjellige her gjerne og, hvor noens flamme kanskje er sterkere enn andres. Til tider og utider.

Jeg og sambo ble sammen da jeg var 16 år og jeg følte det på samme måte når jeg var 19 år.. det ble slutt men vi ble sammen igjen.. 26 år nå og er lykkelig

Man blir litt rastløs men prøv å gjør noe sammen, ha det morsomt sammen.. da får dere rast fra dere sammen

Var du forelsket hele tiden da? Ingen bølgedaler eller noen form for berg og dal-bane aktig?

Og forelskelse dabber av, men jeg trives bedre med samboer nå en da jeg fløyt på skyer.. jeg kan slappe av mer i kroppen og vi har det veldig morsomt sammen..

Er du morsom?

Og joda, er jo som oftest mye bedre å slappe av i kroppen.

Anonym poster: aab209b11f99bce4ac3e97edd8265f67

[AnonymBruker]

Sørg for å gjør ting bare dere to, finn på noe koselig en gang i blant som kanskje vekker gamle følelser

Anonym poster: 2dd9c0d456a65dfa0666e68be0fe7ad0

[AnonymBruker]

Ser på det som en bok jeg elsker å lese. Første gang jeg leste den var alt nytt og alt spennende. Nå vet jeg alt men kan se på det med en annen vri. Og jeg elsker boka like mye nå som første gang jeg leste den

Anonym poster: 1bbaa6b5f5d59ca21e70361be036a727

[Steinar40]

Kvinnfolk og forelskelse, er i grunnen det eneste jeg kan si om dette.

[Havbris]

Hvor gamle var dere da dere ble sammen? Og hvor lenge har dere vært sammen nå?

[AnonymBruker]

Kaller du meg en bok?

Anonym poster: aab209b11f99bce4ac3e97edd8265f67

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år, men jeg savner den berusende følelesen av å være forelsket. Flørte med menn, få oppmerksomhet og spenning.

Jeg savner ungdomstiden jeg egentlig aldri fikk siden jeg har vært i forhold siden tidlig tenårene.

Hva gjør man da? Jeg tror ikke min mann føler det samme. Han har egentlig slått seg til ro på en måte. Jeg sliter veldig med dette og er ulykkelig om dagen.

Håper dere har noen gode råd.

Anonym poster: aaac375c86b73cf4560ed70264636bed

I feel you!

Har det på helt samme måte selv...kjeder vettet av meg i dette forholdet, vil ut være forelsket, spenning, kribling i magen osv...

Men dette er trygt og greit...så får vel bare henge med... forhold er oppskrytt!

Anonym poster: a8f35718cd3a46a76da1bf6da9867745

[Havbris]

I feel you!

Har det på helt samme måte selv...kjeder vettet av meg i dette forholdet, vil ut være forelsket, spenning, kribling i magen osv...

Men dette er trygt og greit...så får vel bare henge med... forhold er oppskrytt!

Anonym poster: a8f35718cd3a46a76da1bf6da9867745

Var det slik i starten av forholdet - forelsket, spenning, kribling i magen osv?

Endret 30. mai 2013 av Havbris

[AnonymBruker]

Var det slik i starten av forholdet - forelsket, spenning, kribling i magen osv?

Tja...det er jo som regel det i begynnelsen av forhold, fordi alt er nytt og spennende...

Men jeg har jo aldri vært fysisk forelsket i han, og det har jeg vist godt fra dag 1. Derimot så har vi mye til felles, og vi er veldig rett for hverandre på mange måter..

Så jeg gikk kanskje inn i dette forholdet av "fornuftige grunner" etter å ha kommet ut av et forhold der jeg var drit forelsket og betatt men han var en dritt sekk som slo meg...

Han er veldig snill, kunne aldri vært utro, vi ler mye sammen osv..... men herregud jeg savner å være forelsket!

men sånn er det kanskje bare?

Anonym poster: a8f35718cd3a46a76da1bf6da9867745

[Steinar40]

Rusmisbruk.

[Ferny]

Tja...det er jo som regel det i begynnelsen av forhold, fordi alt er nytt og spennende...

Men jeg har jo aldri vært fysisk forelsket i han, og det har jeg vist godt fra dag 1. Derimot så har vi mye til felles, og vi er veldig rett for hverandre på mange måter..

Så jeg gikk kanskje inn i dette forholdet av "fornuftige grunner" etter å ha kommet ut av et forhold der jeg var drit forelsket og betatt men han var en dritt sekk som slo meg...

Han er veldig snill, kunne aldri vært utro, vi ler mye sammen osv..... men herregud jeg savner å være forelsket!

men sånn er det kanskje bare?

Anonym poster: a8f35718cd3a46a76da1bf6da9867745

For mange selvstendige mennesker vil det ikke være mange "rasjonelle"/"fornuftige" grunner til å gå inn i et forpliktende forhold. Er det ikke derfor vi har forelskelsen?? Rusen man blir avhengig av, og som gjør at man holder ut de kjipe periodene med tanke på det berusende begjæret som stadig vender tilbake...??

Jeg vil si det er totalt skivebom å gå inn i et forhold utelukkende basert på fornuften. Ingen er SÅ bra at man ikke finner noe å irritere seg over i lengden. Og da tror jeg faktisk minner om forelskelse og en dypere kjærlighet stiller sterkere enn "et godt vennskap"/"en bra person"(på papiret).

[AnonymBruker]

Hvor gamle var dere da dere ble sammen? Og hvor lenge har dere vært sammen nå?

Ts, her. Jeg var 23 og vi har vært sammen i 16 år. Da kom jeg fra et annet langt forhold.

De første årene var jeg veldig forelsket, men nå lengter jeg litt ut. Jeg fikk aldri oppleve det å flørte og leve ut ungdomstiden siden jeg hele tiden har vært i fast forhold. Jeg kjenner nok at det melder seg nå.

Jeg skulle levd livet ut den gangen....

Anonym poster: aaac375c86b73cf4560ed70264636bed

[Gjest Lillesiren]

For mange selvstendige mennesker vil det ikke være mange "rasjonelle"/"fornuftige" grunner til å gå inn i et forpliktende forhold. Er det ikke derfor vi har forelskelsen?? Rusen man blir avhengig av, og som gjør at man holder ut de kjipe periodene med tanke på det berusende begjæret som stadig vender tilbake...??

Jeg vil si det er totalt skivebom å gå inn i et forhold utelukkende basert på fornuften. Ingen er SÅ bra at man ikke finner noe å irritere seg over i lengden. Og da tror jeg faktisk minner om forelskelse og en dypere kjærlighet stiller sterkere enn "et godt vennskap"/"en bra person"(på papiret).

Setter du erlikhetstegn mellom forelskelse og dypere kjærlighet? JEG vil si det er fullstendig skivebom å gå inn i et forhold utelukkende basert på følelser dersom det er mange fornuftige grunner til å ikke gjøre det, som i ts sitt tilfelle der eksen(som hun var stormende forelsket i) slo henne.

News flash: Følelser kan ta feil! For de fleste av oss er ofte fornuft og følelser linket sammen, man faller for personer som passer oss bra. Men, i tilfeller der følelsene leder oss på ville veier er det lov å bruke fornuften også, selv når det kommer til valg av partner!

Lar man fornuften få en rolle også så slipper man kanskje noen av disse kjipe periodene, fordi man har valgt en man passer bra sammen med.

Endret 31. mai 2013 av Lillesiren

[Ferny]

Setter du erlikhetstegn mellom forelskelse og dypere kjærlighet? JEG vil si det er fullstendig skivebom å gå inn i et forhold utelukkende basert på følelser dersom det er mange fornuftige grunner til å ikke gjøre det, som i ts sitt tilfelle der eksen(som hun var stormende forelsket i) slo henne.

News flash: Følelser kan ta feil! For de fleste av oss er ofte fornuft og følelser linket sammen, man faller for personer som passer oss bra. Men, i tilfeller der følelsene leder oss på ville veier er det lov å bruke fornuften også, selv når det kommer til valg av partner!

Lar man fornuften få en rolle også så slipper man kanskje noen av disse kjipe periodene, fordi man har valgt en man passer bra sammen med.

Enig i newsflashen din. Men les det innlegget jeg siterte du.

Jeg tror forelskelse kan gå over i dypere kjærlighet, setter ikke likhetstegn. Jeg tror også man kan bli glad i en person man aldri har vært forelsket i, men for meg er det i hvert fall en annen type kjærlighet.

[Gjest Lillesiren]

Enig i newsflashen din. Men les det innlegget jeg siterte du.

Jeg tror forelskelse kan gå over i dypere kjærlighet, setter ikke likhetstegn. Jeg tror også man kan bli glad i en person man aldri har vært forelsket i, men for meg er det i hvert fall en annen type kjærlighet.

Jeg gjorde det.

Det tror jeg også, samtidig tror jeg også et "fornuftsforhold" kan gå over i en dypere kjærlighet dersom man åpner opp for det. Jeg så programmet "Typisk deg" her en dag der de tok for seg lykke. Forskning viser faktisk at par som går inn i frivillig arrangerte ekteskap blir lykkeligere sammen over tid enn de som var stormende forelsket (typiske den vestlige oppskriften på et vellykket ekteskap) i begynnelsen. Det ble vist to lykkekurver der den vestlige var bueformet med en peak etter ca 10 år før det begynte å gå nedover, mens for de arrangerte så gikk kurven stødig oppover hele tiden.

Mye av dette ligger nok også i hvilke forventninger man har til hva et godt samliv skal innebære.

Et noe retoriske spørsmål: Handler ikke dyp kjærlighet om hvor mye en er villig til å ofte for et annet menneske, hvor mye raushet man evner å utvise fordi man elsker vedkommende, eller handler det om hvilke følelser og rus den andre gir deg?

[Ferny]

Jeg gjorde det.

Det tror jeg også, samtidig tror jeg også et "fornuftsforhold" kan gå over i en dypere kjærlighet dersom man åpner opp for det. Jeg så programmet "Typisk deg" her en dag der de tok for seg lykke. Forskning viser faktisk at par som går inn i frivillig arrangerte ekteskap blir lykkeligere sammen over tid enn de som var stormende forelsket (typiske den vestlige oppskriften på et vellykket ekteskap) i begynnelsen. Det ble vist to lykkekurver der den vestlige var bueformet med en peak etter ca 10 år før det begynte å gå nedover, mens for de arrangerte så gikk kurven stødig oppover hele tiden.

Mye av dette ligger nok også i hvilke forventninger man har til hva et godt samliv skal innebære.

Et noe retoriske spørsmål: Handler ikke dyp kjærlighet om hvor mye en er villig til å ofte for et annet menneske, hvor mye raushet man evner å utvise fordi man elsker vedkommende, eller handler det om hvilke følelser og rus den andre gir deg?

Ja, kan godt hende de som går frivillig inn i arrangerte ekteskap blir lykkeligere. Men det tror jeg handle mye om kultur også. Lykke er relativt begrep. I noen kulturer verdsettes familieliv og stabilitet mye høyere enn den typiske vestlige trenden med å skulle "realisere seg selv". Her får mennesker panikk av tanken på at de ikke fikk rast fra seg i ungdomstiden, selv om de tilsynelatende har et godt liv med ungdomskjæresten. Jeg tror ikke disse menneskene hadde blitt mer lykkelige om de fikk tildelt en "tilfeldig" partner den gangen de giftet seg. Som du sier - det handler mye om hva samfunnet allerede har bygget opp av forventninger. I Norge i dag tror jeg virkelig ikke arrangerte ekteskap hadde slått an. Det verken forventes eller er nødvendig at man gifter seg for å ha det bra (både økonomisk og sosialt). Hadde jeg levd for noen hundre år siden, så hadde jeg kanskje stresset mer med å finne meg en mann, og hadde sikkert lettere godtatt om foreldrene mine pekte ut en passende. Kan hende jeg hadde blitt skikkelig glad også! Hvem vet....

Og jeg tror så absolutt man kan lære å elske noen. Mennesker med et normalt følelsesliv vil nødvendigvis bli glad i en person de omgås daglig. Men jeg hadde savnet sex og nærhet med en person jeg virkelig var tiltrukket av.

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det.

Det tror jeg også, samtidig tror jeg også et "fornuftsforhold" kan gå over i en dypere kjærlighet dersom man åpner opp for det. Jeg så programmet "Typisk deg" her en dag der de tok for seg lykke. Forskning viser faktisk at par som går inn i frivillig arrangerte ekteskap blir lykkeligere sammen over tid enn de som var stormende forelsket (typiske den vestlige oppskriften på et vellykket ekteskap) i begynnelsen. Det ble vist to lykkekurver der den vestlige var bueformet med en peak etter ca 10 år før det begynte å gå nedover, mens for de arrangerte så gikk kurven stødig oppover hele tiden.

Mye av dette ligger nok også i hvilke forventninger man har til hva et godt samliv skal innebære.

Et noe retoriske spørsmål: Handler ikke dyp kjærlighet om hvor mye en er villig til å ofte for et annet menneske, hvor mye raushet man evner å utvise fordi man elsker vedkommende, eller handler det om hvilke følelser og rus den andre gir deg?

Jeg tror det er viktig at man ikke polariserer. I tillegg må man huske at alt er relativt. De fleste samfunn i verden hvor frivillige arrangerte ekteskap gjennomføres er gjerne uland med mye analfabetisme og begrensede muligheter for utdanning for kvinner. Hvis en kvinne i et slikt land finner seg en mann hun vet vil behandle henne bra vil dette være tilnærmet som å vinne i lotto. Man ser det også med mange kvinner fra filipinene og thailand som gifter seg med norske menn de knapt kjenner. Mange rynker på nesten men for disse kvinnene er det utrolig mye bedre enn det livet de mest sannsynlig ville fått ved å måtte ta til takke med en konemisshandlende thailandsk bonde som ville satt de til å jobbe beinhardt hver eneste dag.

I vesten er vi dessverre blitt hjernevasket av eventyr og disney til å tro at forelskelse varer evig og er det man skal basere seg på uansett. Jeg tror at modenhet og erfaring gjør en mer i stand til å skille mellom overfladisk "forelskelse" og reel kjærlighet. Man ser hvordan mange i tenåra blir blendet og faller for en person som absolutt alle andre kan se er totalt feil for en. Men å høre etter - neida. Men det er da også en del av oppveksten, en erfaring rikere.

Mine besteforeldre fant hverandre i 20-åra. Min bestefar la merke til henne med en gang mens hun var litt mer tilbaketrukken da hun generelt var litt skeptisk til mannfolk. Men det tok ikke lang tid før de fant ut at de var utrolig like, hadde den samme humoren, hadde de samme verdiene og ikke minst drømmene for fremtiden. Min bestefar fortalte at han brukte sykle 2 mil hver vei for å sitte og prate med henne der hun bodde til langt utpå kvelden og han måtte komme seg hjem igjen. Hver dag på jobb var han stuptrøtt men lykkelig.

Jeg har kun hatt gleden av å observere de i de senere åra som barnebarn. Men jeg kan si at det forholdet, den kjærligheten og ikke minst alt det andre de deler - det er min drøm og noe jeg unner alle å oppleve. Det er reelt, det er ekte - uansett hva skilsmisseprosenter sier.

Jeg husker også da jeg var 17 og gikk på vgs og vi fikk en lærer som var arrangert gift. Hun var fra india og i en time tok hun opp dette og pratet mye med oss om det. Dette var forsåvidt interessant og hun argumenterte da også veldig med det at det hele startet veldig kjølig og heller varmet seg opp etterhvert. Jeg betviler ikke at noen kan definere dette som lykke men jeg finner det også lett å kalle det å være tilfreds. Jeg husker også veldig at hun svarte avkreftende da vi spurte om hun noensinne hadde forsøkt et forhold hvor hun og en partner hadde funnet hverandre selv. Altså hadde hun ingen kunnskap for å vurdere det ene opp mot det andre. Vi la også merke til at det meste av argumentasjonen gikk på at forhold basert på kjærlighet i større grad endte opp i samlivsbrudd enn arrangerte forhold. Ikke at kjærligheten mellom de to var større.

Jeg har personer i livet mitt som jeg elsker av hele mitt hjerte, jeg respekterer de stort og de vil alltid være en del av mitt liv. Dette er mine nærmeste venner og min nærmeste familie. Disse punktene alene er derfor ikke ensbetydende med en optimal partner fordi det i min verden da mangler noe essensielt. Følelsen av å være ufullstendig uten den andre.

Anonym poster: 86a69db28159ac91ef059fd10b782cc7