Kjipt av meg?

[AnonymBruker]

Er det kjipt av meg å si til folk at jeg ikke ønsker besøk hjemme den aller første tiden med nyfødt? Er ikke snakk om en mnd altså, men så lenge vi føler vi trenger det. Er førstegangs.

Jeg er sikker på at jeg trenger tid til meg selv og baby, og barnefaren. At vi trenger tid på å bli kjent, finne rytmen, få til amminga, slappe av siden vi ikke kommer til å sove så mye om natten og rett og slett bare få være litt familie vi tre uten at andre skal fly ned dørene..

Tenkte å si ifra om dette til familien, at vi ønsker fred og ro hjemme den første tiden. Synes du det er kjipt?

Jeg har sagt det er greit å møte opp på sykehuset, så tar vi det første besøket der. Så kan vi slappe av ordentlig når vi kommer hjem (så mye som går an med nyfødt, hehe..).

Noen i familien er veldig slitsomme nemlig. (Høylytte og bråker med hunden osv. Gjør narr av oss osv).

Anonym poster: 34c0477d3ad274b0ce0a2a5592d68491

[kaffegjest]

Nei, synes ikke det. Selv ønsket jeg verken besøk på sykehuset eller hjemme før 1 måned...men svigermor og far inviterte seg selv etter 2 uker...alt for tidlig for meg! Først etter 2 måneder var jeg egentlig klar for besøk.

[AnonymBruker]

Spørs litt hva du mener med familie?

At søsken med kone/mann og tre bråkete unger på slep, fjerne kusiner og demente oldeforeldre blir bedt om å vente en liten stund, bør være greit. Men kanskje de nærmeste, spesielt besteforeldre (og med fare for å være litt tradisjonell og kjønnsbunden, bestemødre) bør få komme og ta en titt ganske raskt? De er ofte uvurderlige som barnepassere og avlastere, de fleste jeg kjenner som har bestemødre tilgjengelig "bruker" dem ganske ofte. Og jeg hadde nok blitt litt lei meg hvis jeg ikke fikk sett det nyfødte barnebarnet på flere uker, tror nok mange ville blitt det...

Men øvrig familie og venner kan tåle og vente litt synes jeg.

Anonym poster: 7aca25a538cbbfb0d82c9673e7cd50f7

[Snakkis]

Vil anbefale deg på det sterkeste å ikke ta inn hele familien på sykehusbesøk, de nærmeste er jo greit. Dette fordi at man blir ekstremt hormonell etter fødselen og gråter så å si for ingenting.

De 2 første dagene hjemme er vel greit å få litt fred, men du får ikke noe rutine på baby med det samme. Det tar tid. Dere skal jo bli kjent med hverandre. Du kan jo eventuelt dele besøket opp?

Du må jo også ha besøk av helsesøster den første uken hjemme.

At noen gjør narr av dere som familie er ikke noe du kommer til å tenke så mye på når du får den lille bebyen. Drit i de sier bare jeg

Lykke til

Endret 29. mai 2013 av melonen

[AnonymBruker]

Disse familiemedlemmene er noen som ikke besøker oss så ofte. De var her for første gang på besøk på 3 år for noen dager siden

Tenkte at de kunne få hilse på på sykehuset, så gikk det noen uker, så kunne de hilse på igjen om de ville. Men at jeg den første uken trenger tid alene.

Men nå fikk jeg høre at de kanskje ikke gidder å møte opp på sykehuset. Begynner nesten å gråte av tanken på å ha dem på besøk hjemme den aller første tiden

Anonym poster: d3bb1d0bdd7a482f3fd46e9f752e1cf9

[sandkri01]

Besteforeldre og tanter/onkler er vel greit å få besøk av iblant, siden de er så nære. Men det er jo lurt å finne rytmen som du sier, og blir vant til det nye livet så privatliv trenger dere nok!

[AnonymBruker]

Jeg som bestemor hadde blitt såret om jeg var uønsket i noen måneder.

Hvorfor ikke la meg være en ressurs? Jeg kan lage middag til alle. Jeg kan se etter babyen mens du dusjer eller sover en time eller to. Jeg forventer ikke strøkent hus og en opplagt mamma (eller pappa) og full servering. Jeg vil bare bli involvert og by på hjelp samt å bli kjent med det babyen.

Skal du overse meg i flere måneder for så å synes det er kjekt at jeg nå kan være bestemor (når det passer deg)?

Anonym poster: 755284aa2cef7ec21f1ee983fae0322e

[Stinelin]

Jeg synes det er helt greit å si fra hvordan det passer best. Jeg slet skikkelig med besøk i starten. Min mor var overbevisst om at hun var en ressurs, men var egentlig bare en plage. Jeg ble stressa, fikk brystbetennelse, mistet melka osv. Alt ble bdre da hun reiste. Men det kommer jo helt an på hvilket forhold du har til dine. Jeg mener at slektninger må akseptere at mor trenger å komme til hektene.

[Stinelin]

Skal du overse meg i flere måneder for så å synes det er kjekt at jeg nå kan være bestemor (når det passer deg)?

Anonym poster: 755284aa2cef7ec21f1ee983fae0322e

Dette synes jeg er egoistisk tankegang. Jeg mener at du kan ta hensyn til mor her, og vente til det passer. Hun er faktisk viktigere enn deg i denne situasjonen, og du og barnet vil få all verdens tid til å bli kjent selv om du står over den første måneden.

Mange bestemødre tror de er en ressurs, men noen ganger er bare å ha en annen person i huset egentlig en belastning.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt greit å si fra hvordan det passer best. Jeg slet skikkelig med besøk i starten. Min mor var overbevisst om at hun var en ressurs, men var egentlig bare en plage. Jeg ble stressa, fikk brystbetennelse, mistet melka osv. Alt ble bdre da hun reiste. Men det kommer jo helt an på hvilket forhold du har til dine. Jeg mener at slektninger må akseptere at mor trenger å komme til hektene.

Jeg tolker det slik at din mor var hos dere over flere dager.

Jeg er AB over og svarte ut i fra det å komme for noen timer og ikke bo der noen dager.

Anonym poster: 755284aa2cef7ec21f1ee983fae0322e

[AnonymBruker]

Jeg som bestemor hadde blitt såret om jeg var uønsket i noen måneder.

Hvorfor ikke la meg være en ressurs? Jeg kan lage middag til alle. Jeg kan se etter babyen mens du dusjer eller sover en time eller to. Jeg forventer ikke strøkent hus og en opplagt mamma (eller pappa) og full servering. Jeg vil bare bli involvert og by på hjelp samt å bli kjent med det babyen.

Skal du overse meg i flere måneder for så å synes det er kjekt at jeg nå kan være bestemor (når det passer deg)?

Anonym poster: 755284aa2cef7ec21f1ee983fae0322e

Måneder? Er snakk om et par uker.

Anonym poster: d3bb1d0bdd7a482f3fd46e9f752e1cf9

[LillaFrosk]

Jeg synes det virker helt greit hvis det er snakk om en kort stund. Om du sier til folk at du gjerne vil ha ro den første uken for å komme inn i nye rutiner osv, så ser iallefall jeg det som helt greit. Om det derimot er snakk om en måned eller to, synes jeg det er litt kjipt, så fremt det ikke foreligger spesielle grunner.

[AnonymBruker]

Jeg som bestemor hadde blitt såret om jeg var uønsket i noen måneder.

Hvorfor ikke la meg være en ressurs? Jeg kan lage middag til alle. Jeg kan se etter babyen mens du dusjer eller sover en time eller to. Jeg forventer ikke strøkent hus og en opplagt mamma (eller pappa) og full servering. Jeg vil bare bli involvert og by på hjelp samt å bli kjent med det babyen.

Skal du overse meg i flere måneder for så å synes det er kjekt at jeg nå kan være bestemor (når det passer deg)?

Anonym poster: 755284aa2cef7ec21f1ee983fae0322e

Men så er det ikke alle bestemødre som er som deg da. Er noen som faktisk forventer at du skal varte dem opp og kritiserer alt du gjør med ungen og generelt bare er slitsomme å ha på besøk.

Anonym poster: 144634f612fbc7b91d43274c9d01e70e

[Yesterday]

Jeg vil ikke ha besøk den første uken ca, altså på sykehuset og noen dager hjemme. Men etter det så kan de nærmeste komme, vil ikke at folk skal løpe ned døra etter bare en uke. Vi er forskjellige så du kan jo ønske det du vil Håper at folk respekterer det!

[Sol79]

Folk er jo forskjellige, men jeg syns det var ganske slitsomt med besøk på sykehuset. For det første syns jeg det var grusomt vondt å sitte etter fødselen, jeg var bekymret for hvor mye jeg blødde, jeg svettet som en gris og følte meg så utrolig ufresh, jeg var bekymret pga ammingen, følelsene mine gikk i hytt og gevær (plutselig kunne jeg bli så lei meg at tårene bare spruta) og jeg var generelt sliten. Da jeg kom hjem hadde jeg fått litt mer kontroll på kroppen, meg selv og den nye situasjonen og var mer klar for kos. Amming gjorde jeg alltid på soverommet når vi hadde besøk pga startproblemer så måtte jeg ligge... Og alle som kom på besøk hadde med seg enten mat eller kaker selv. Og for en stas det var å vise fram mitt eget lille under made by myself og mannen. Akkurat det hadde jeg ikke klart å vente med!

[Adrianne]

Med førstemann sa jeg fra på forhånd (til besteforeldre, venner etc) at vi kom til å si fra når det passet med besøk. Siden besteforeldrene bodde langt unna, og kom til å bo hos oss når de kom på besøk, sa jeg at vi ville sette pris på det hvis de ventet minst en uke før de kom. Dette virket det som om de hadde full forståelse for, og ingen sure miner.

Min fødsel gikk fint, og jeg hadde lite/ingen plager i etterkant. Var i fin form nesten med en gang. Jeg, pappan og mini var 3 dager på sykehuset og fikk da god tid til å bli kjent med den lille. Da vi kom hjem var det først bare deilig, men det gikk bare en dag eller to før vi begynte å ønske besøk, og da føltes det lenge å vente de siste dagene før familien kom tilreisende Vi ville jo så gjerne vise frem babyen!

Med nummer 2 fikk vi besøk på sykehuset allerede den dagen han kom til verden. Var også da i fin form, og syntes ikke dette var stress i det hele tatt. Men da var vi flyttet til hjemstedet vårt, og ingen av de besøkende skulle/måtte overnatte. Var snakk om et besøk på 30 minutt eller noe.

Jeg synes man kan være litt egoistisk i en slik situasjon, og ta i mot besøkende når det passer en selv/pappan/babyen. Men det kan være greit å informere om dette på forhånd, slik at familie og venner ikke bare forventer å kunne komme med en gang etter fødsel.

[AnonymBruker]

Hvis det er snakk om å ha gjester i sitt eget hus som gjør at ting føles trangt i denne nye situasjoner, så hadd jeg sagt at langveisreisende nesten må vente et par uker. Vi har en stor leilighet, men den føles likevel raskt trangt, så tror jeg hadde blitt rimelig stresset, til og med av min mor, som egentlig ikke gjør noe særlig ut av seg.

For de som bor 5 minutter unna av familie så antar jeg, og synes jeg det er greit, at de ser knerten i løpet av de første dagene.

Anonym poster: 4282f9872d4e6b0a23636a16650dc09b

[AnonymBruker]

Det spørs hva slags forhold du har til familien din tenker jeg.

Jeg fikk besøk av søsken og foreldre samme dag som vi kom hjem, men det gjorde ingenting for de lagde mat, ryddet og hjalp oss med alt. De var en ressurs.

Hadde jeg fått beskjed om å vente i en mnd eller to med å besøke en nær venninne eller søster el. så hadde jeg blitt fornærmet rett og slett. Ikke forvent deg for mye interesser for babyen når de først får lov til å komme da.

At man trenger ro, ja for all del. Jeg hadde fint ventet en uke eller to jeg, men en mnd og to synes jeg er lenge.

Anonym poster: f78b4b42870aca0ea1a6df0d5ea8907f

[Teriyaki]

Jeg synes i alle fall besteforeldre skal få komme på besøk, så fremt du ikke har et dårlig forhold til dem.

Jeg synes det var stor stas med besøk på sykehuset. Når vi får nestemann så vil jeg gjerne la familie få tid med den nye, men denne gangen får de komme til oss, for det var slitsomt å dra på besøk til dem den første tiden.

[Redbull]

Jeg syns du skal vente med å bestemme deg til etter at babyen er komt. Tenkte nemlig akkurat som deg før babyen ble født, men når jeg kom hjem var jeg VELDIG klar for besøk begge gangene. Nå har jeg fått to sovebabyer og ikke amma noen av de da, så kanskje lett for meg å si. Men vent med å bestemme deg til etter at babyen er komt er mitt råd Lykke til!