Har du noen gang følt at du er ment for å bli noe stort?

[AnonymBruker]

Da jeg var liten var jeg en stille jente og pliktoppfyllende. Jeg gjorde ikke så mye anstrengelser på skolen men fikk toppkarakterer i det meste hele veien - i tillegg til at lærere alltid fortalte meg og foreldrene mine at jeg var et stort talent og "ja en dag kommer hun til å bli noe stort". Jeg hadde alltid et stort behov for å lese og skrive men dette falmet etterhvert som "livet" tok fatt og jeg måtte gå på universitet, jobb, osv. Før voksenlivet var jeg overbevist om at jeg skulle bli noe.

Er dette bare et barns drøm? Er det den drømmen jeg mistet?

Jeg sitter her nå i slutten av 20-årene og lurer på hvor årene ble av og hva jeg har gjort alle disse årene (naturligvis studert og jobbet... reist...). Festing ble mer viktig for meg og det å være sosial. Den stille hjemmekjære jenta ble plutselig borte og tilbake sto en selvsikker og snakkesalig jente som ingen knapt kjente igjen. Jeg mistet litt av den mystiske biten av meg selv. Jeg greide ikke skrive så mye lengre og etterhvert ble denne delen av meg helt begravet. Jeg sluttet å lese fordi jeg følte pensumbøker måtte prioriteres. I tillegg hadde jeg muligheten til å bli modell og jeg fikk mange tilbud - men jeg var redd for å feile og redd for å ikke bli tatt seriøs. Jeg taklet ikke og takler fremdeles ikke for mye oppmerksomhet rettet direkte mot meg. Jeg trives best i bakgrunnen men ønsker jeg var motsatt. Jeg tenker jo ofte hvordan livet hadde vært om jeg grep sjansen da jeg hadde den.. og mulighetene dette ville ha gitt meg.

I grunn prøver jeg å si.. er det for sent for meg å følge barndomsdrømmen? Er det for sent siden jeg ikke har vedlikeholdt meg ved å lese og skrive kontinuerlig. Kan talent forsvinne?

Har dere gitt slipp på muligheter eller glemt hva drømmene deres var før dere avsluttet videregående? Har dere drømmejobben og utrettet det dere vil i livet?

Hilsen en som er forholdsvis ung enda men føler meg eldgammel innvendig.

Ønsker jeg kunne gå tilbake i tid!

Anonym poster: d07168adbc0224bb27bb104ff0f50199

[Gjest Svampebob1]

Det blir aldri for sent for noe.

Om du vil følge drømmene dine, så er det opp til deg.

Kanskje du fortsatt er ment for noe stort, bare at du har ikke funnet det som er deg i voksen alder enda?

Det finnes de som aldri finner dette... Og de færreste utnytter faktisk potensialet sitt. Skal du utnytte det, så må du bli bedre kjent med deg selv og søke litt "innover" ;-).

Spørsmålet er vel heller, hva hindrer deg?

[AnonymBruker]

Jeg er veldig som deg, bare yngre, og nå ser det ut til at jeg ikke får utdannet meg særlig heller. Alle har fortalt meg hele livet at jeg er uvanlig reflektert, klok etc, uten at jeg egentlig gjorde noe for å oppnå det. Jeg sitter med en følelse av at dersom jeg kunne utmerke meg slik når jeg var direkte middelmådig i forhold til det potensialet jeg satt på, hva kan da skje om jeg virkelig får utfolde meg og utnytte hva enn jeg sitter inne med til det fulle?

Jeg skriver, i likhet med deg. Lesingen er det så som så med; jeg forsøker å lese mye, men hver gang jeg leser noe virkelig bra (og det er stort sett det virkelig gode jeg leser...) blir jeg så forferdelig inspirert og klarer knapt å sitte i ro; jeg må skrive!

Tilbake til det tråden egentlig handler om; nei, det er ikke for sent. Du er slettes ikke gammel! Kanskje må du gjøre ting som ikke faller seg naturlig for den personen du har blitt, men det er bare meningsløse grenser uansett - gi slipp på dem, utfold deg! Hvilken rolle spiller det at du har mistet det mystiske preget? Jo visst er det typisk for de virkelig store å ha et mystisk preg, men hvorfor skulle du følge denne malen? Jeg tror at dersom man holder seg selv innenfor grenser og rammer vil dette avspeiles i det man skaper. Kunst handler ikke om løgn, men om sannhet, uansett hvor bisarr og fordreid den måtte synes for den som ikke ser!

Den eneste som kan svare på om det er for sent, er deg selv. Så jeg spør deg; er det for sent?

Anonym poster: 43cd03b4b50cc2d32a7f4b76ad111db5

[Gjest Aegon Targaryen]

Nei det har jeg aldri følt

[Lille Solstråle]

Det er aldri for sent, ts

[Gjest navnelapp]

Eg har tenkt ein del på dette, og eg lurer på kor smart det er å seie til barn at dei er så kloke, så flinke og at dei kjem til å nå langt. Det er så utruleg mykje viktigare å lære barn gode arbeidsvanar, ei systematisk og grundig tilnærming til oppgåveløysing og å dele kunnskap og klokskap.

Når fagleg flinke barn blir "dyrka" så risikerer ein at dei føler at ting kjem lett til seg, og dermed orkar dei ikkje å gjere det som skal til for at positive ting faktisk skal skje for dei. Dei klarer ikkje å halde fast ved arbeid og oppgåveløysing som hovudaktivitet, og kan lett føle at livet er meiningslaust og tomt.

[crystalcharm]

Du må konstant fortsette å lære og utvikle deg, du stopper aldri etter du har fått oppfylt det og det målet. Du stopper ikke nå, aldri, så lenge du lever er alt mulig. Påminn deg sjøl hver dag at du må gjøre ting som betyr mest/hva du elsker hver dag, og så kommer utdanning og diverse som du kan få et ståsted i samfunnet for. Grunnen til det er at selvutvikling er nøkkel til hva du kommer til å bli i livet og det er ytterst viktig for deg som et menneske Vi ALLE har et unikt potensiale, men ikke alle griper den fordi de er så betinget i tankegangen deres pga livsstil, miljø og diverse. Det gjelder å våkne opp

[Gjest Svampebob1]

Det gjelder å våkne opp

Det er det veldig få som gjør, virker det som.. Dessverre.

De få jeg kjenner som har "våknet" har gjort det etter en virkelig tøff tid i livet.

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg skrevet selv! Har egentlig bare godtatt livet mitt slik det er nå, med mann og barn. Men føler at jeg kunne blitt "noe stort" hvis jeg hadde prioritert annerledes. Hilsen kvinne 29.

Anonym poster: 814f3adff526fb34d9e5a561b569d2f9

[AnonymBruker]

Ja, jeg folte det for. Jeg er bare 19 ar gammel men pga. hendelser i mitt liv har alt endret seg de siste manedene. Jeg er redd for a folge mine drommer. Dessverre er det slik at foreldrene mine har aldri fortalt meg at jeg kan bli noe stor. De har faktisk flere ganger foreslatt at jeg ikke burde soke hoyere utdanning. Ikke fordi de tror at jeg ikke er smart nok (vel, det haper jeg ikke), men fordi de ikke ser poenget med det. Jeg tror problemet er at nar man drommer for stort og blir fortalt mange gode historier og ikke far hore om de negative aspektene, kan man lett bli lamslatt. Noe jeg har blitt. Hadde en drom som jeg onsket a oppna men det er folk rundt meg som begrenser meg og min vilje.

A bli fortalt at du kommer til a bli noe stort er ei ikke en garanti pa at man kommer til a bli det. Det virker som du er opptatt av hva andre hadde forventet av deg. Er du fornoyd med de valgene du har tatt? med den jobben du har? Fordi om du er det, men du er misfornoyd fordi andre er misfornoyd med deg, er det feil.

Anonym poster: 9251a79164801b7cb38a8164c74c5944

[Chien]

Ja, hver gang jeg spiser junkfood føler jeg at jeg kommer til å bli noe stort. Heldigvis varer den tanken bare i omlag 20 sekunder, så kan jeg nyte resten med helt OK samvittighet.

[AnonymBruker]

Kanskje kunne du blitt modell da du var yngre, men det er en snarvei og et blaff. Allerede nå ville du sannsynligvis vært uaktuell for de fleste modelljobber. Jeg er selv ca 10 år eldre enn deg, og det er først nå jeg føler at en av mine største drømmer begynner å gå i oppfyllelse. Det har kun vært mulig pga. tålmodighet og at jeg aldri har sluppet målet helt av synet.

Du må imidlertid vite hva målet er. Ut fra innlegget ditt virker det ikke som du har et konkret mål eller felt der du kan utmerke deg. Folk som er "noe stort" er det som regel bare som en konsekvens av at de har fulgt interessene sine mye lenger og mer fokusert enn de fleste andre, målet var aldri å bli kjent. Du må også være villig til å ofre mange andre ting, som fritid eller en normal og trygg inntekt.

Når det gjelder skrivingen, vil du gjøre det fordi du synes det er gøy, eller fordi andre sier at du må gjøre det for å "bli noe stort"? Hvis du synes det er gøy, hvorfor gjør du da heller andre ting?

Anonym poster: 98f6061891e4771b6e51da394dc4ecde