Hvordan leve med en slik mor?

[Focklop]

Min mor har over mange år vært med på å ødelegge alt det jeg har av selvtillit. Jeg startet en annen tråd her for 3 år siden ("Mamma respekterer meg ikke") hvor jeg egentlig beskrev mye av det samme, men det har nå gått tre år, og ting har forandret seg. Jeg var 16 år, helt på bunn og klarte ikke å formulere med godt nok, i tillegg ikke tenke helt klart.

Selve hovedproblemet har alltid vært respekten. Den finnes ikke overhode, og er nå likegyldig. Etter alt hun har gjort med meg ser jeg ikke noe grunn til å respektere dette mennesket, selv om det er vondt med tanke på at det faktisk er min egen mor. For å gjøre en lang historie kort: det startet veldig tidlig i tenårene, og min oppfatning er at hun ble i overkant "streng" fordi hun var innstilt på at jeg ville bli frekk og ufyselig i tenårene, eller kanskje hun bare ble skremt av at jeg begynte å bli mer voksen. Jeg fikk kjeft for ting jeg ikke hadde sagt, eller fordi noe var "frekt sagt" (det var aldri det). Ble "straffet" i form av å aldri få gjøre det jeg ville, visste hun at jeg gledet meg til å besøke en venninne arrangerte hun "rundvask" i huset like før jeg skulle dra, osv. Hvis jeg ikke gjorde det jeg fikk beskjed om truet hun alltid med å ta vekk det kjæreste jeg hadde i livet. Pianoet, hunden min, eller melde meg av ridekurset. Virket som det var veldig vanskelig for henne å se at jeg hadde det morsomt på noe vis, eller bare var glad.

Det som såret mest, og som fremdeles gjør det, er mobbingen. Hun vet alltid hvilke knapper hun skal trykke på. Typisk scenario, tatt fra virkelig hendelse da jeg var 12: Jeg sitter i enden av sofaen, mamma og min bror i motsatt ende. Mamma begynner å snakke om noe hun vet er et sårt tema, bruker skarpe ord som virkelig går innpå meg. Jeg forteller henne med en klump i halsen at jeg ikke liker at hun sier slik, mamma begynner å le og snur seg til min bror og sier "hahahah! ser du? hun er så nærtakende! er det mulig! hahaha!". Begge sitter og ler. Jeg begynner å gråte. Mamma sier sarkastisk "naamen, begynte du å gråte nå, hæ? stakkaaar... hahahaha!" Sånn foregikk det frem og tilbake, lenge. Jo mer jeg gråt og prøvde å fortelle hvor såret jeg ble, jo mer lo de begge. Hun "favoriserer" også broren min. Han kan være så stygg han vil, men kommer jeg med en likedan kommentar får jeg faen meg høre hvor fæl jeg er. Tar også "side" med kjæresten min om vi diskuterer noe mens hun er til stede, skal alltid være med å hjelpe og bevise at jeg har feil.

I tillegg til det nevnt ovenfor elsker hun å sette meg i dårlig lys, spesielt i større selskap. Hun passer på å være så glad og lykkelig og vri det om til noe morsomt, men det ender jo som regel opp med at det hun har sagt får meg til å virke som en skikkelig teit og dårlig person. Og så står hun og ler, selvsagt. Synes det er så morsomt at datteren hennes er en raring. Favoritthistorien hennes er å fortelle alt og alle om hunden vår som bare ELSKET å spise på trusene mine, BRUKTE truser som den fant på rommet mitt. Bare husk det liksom, BRUKTE TRUSER, må poengtere det 2-3 ganger. Ja, kjempeherlig at du fremhever for alle at jeg glemmer å kaste trusene mine i skittentøyet, mamma.

Nå er jeg 19 år, flyttet sammen med kjæresten i april i fjor. Merker det er veldig godt å være så lite sammen med mamma. Vi kan snakke mye sammen og ha flotte samtaler, jeg er jo glad i henne som min mor. Men det mennesket hun viser seg å være mesteparten av tiden takler jeg ikke... Blir kvalm av det. Noen måneder før jeg flyttet ut klarte jeg å skrive et brev til begge foreldrene mine, akkurat da var jeg drittlei hvordan jeg ble behandlet, med kronisk sykdom på toppen av det hele. Skrev i brevet at jeg var såret, og at jeg blant annet hadde selvmordstanker før jeg møtte kjæresten min. Ingen av foreldrene mine kom og snakket med meg, pappa gikk og la seg(sånn behandler han sin smerte), jeg måtte personlig gå ned til mamma og spørre hva hun syntes om brevet. Det første hun sa? "Tror nok du må ta deg en tur til doktoren," med øynene limt fast på facebook.

Etter jeg flyttet ut opplever jeg selvsagt ikke så mye av dette lenger, og kjæresten min synes jeg har fått så mye bedre forhold til mamma. Men saken er jo at det er bedre fordi vi ikke er sammen, er vi sammen er forholdet akkurat som før. Jeg forstår bare ikke hvorfor hun er nødt til å være så ekkel. Jeg har endelig startet opp med hest igjen, noe som forandret livet mitt og gjorde meg frisk. Uansett hvilken lidenskap jeg har i livet, hva jeg ønsker og drømmer om, vil hun enten ikke høre eller passe på å komme med noen kommentarer som om det jeg gjør er noe dritt. Som da jeg skulle søke på videregående i 2009, jeg ville søke musikk som andrevalg. Da fikk jeg høre: "Du må ikke tro at du er flink nok på piano til å gå musikklinja"... Wait, what? Jeg spilte Mozart, Bach og Beethoven da jeg var 6 og trodde mine ferdigheter på piano var det jeg virkelig kunne være stolt av. Takk for den.

Må bare presisere at det ikke nytter å snakke med henne. Alt er jo min feil, det er jeg som har gjort henne slik. Det er jo ingen som bryr seg om henne. Hun har det så fælt selv. Det er ikke med måte på hvor mye som skal feile henne som unnskyldning for å mobbe sitt eget barn. Hva skal jeg gjøre? Hvordan kan jeg klare å leve med dette? Har begynt å ta henne litt på småting, vender det slik at også andre personer rundt hører hvor stygg hun nettopp var. Da ler hun det bare bort og sier "men kjære vene, det var da ikke ment slik!".

Og bare én ting til: Mamma går skole, og ringer meg i hytt og pine for å skryte om alle karakterene hennes og hvordan det gikk på den og den prøven, om jeg kan noe om visse tema, blablabla. Det er skryting på høyt nivå, og om hun er usikker må jeg gjøre ALT jeg kan for å hjelpe henne, ellers er jeg visst skikkelig fæl. Jeg synes dette er så ekkelt. Jeg føler nesten som om jeg er min egen mors mor. Jeg må hjelpe henne med leksene, rose henne opp i skyene når hun har gjort det bra, støtte henne før eksamen og forklare henne at "nei mamma, det var stygt sagt" når hun snakker om dagens krangel med læreren sin. Det er ekkelt, men igjen litt godt at hun føler jeg er så flink at jeg kan hjelpe henne.

Hva i huleste skal jeg gjøre? Hjelp.

[slalotte]

Jeg har selv problemer med min mor.. eneste grunnen til at jeg fortsatt har kontakt med henne er fordi jeg har en sønn og venter en til..

Så vær så snill du som ikke har barn redd deg selv og si at du må kutte kontakten med henne.. si at det er fordi dere ikke kommer noen vei og du må pleie deg selv..

[slalotte]

Og husk at noen ganger må man sette seg selv først.. det passer seg å være egoistisk noen ganger!

[Focklop]

Jeg har selv problemer med min mor.. eneste grunnen til at jeg fortsatt har kontakt med henne er fordi jeg har en sønn og venter en til..

Så vær så snill du som ikke har barn redd deg selv og si at du må kutte kontakten med henne.. si at det er fordi dere ikke kommer noen vei og du må pleie deg selv..

Jeg føler jeg ikke kan, da mister jeg pappa i samme slengen. Jeg er så glad i pappa'n min, selv om han ikke akkurat har vært min største støttespiller... Det er jo tross alt moren min også, det skal litt mer til før jeg gir slipp på noe så viktig.

[AnonymBruker]

Først: dette høres veldig trist ut, og det er synd at du har blitt så negativt påvirket av det mennesket som står deg nærmest.

Men av ren nysgjerrighet: tror du hun kan kjenne seg igjen i det du skriver, eller har hun en helt annen versjon? Noen mennesker er ikke så slemme som det kan virke som, de er "bare" utrolig selvsentrerte og uten evne til å se hva de gjør mot andre.

Ikke at det nødvendigvis spiller noen stor rolle, dine følelser er riktige for deg uansett om hun mener det sånn eller slik. Men jeg bare undres, fordi jeg som mor har vanskelig for å forstå at noen går inn for å være så infame med vilje. Og litt fordi min mor er noe av det samme, selv om hun på ingen måte er slem med vilje. Men hun er helt blind for andre enn seg selv, vanvittig selvsentrert, og det har vært mye drama hjemme som handler om henne, henne og atter henne... og jeg lurer på om det kan være litt av samme greia. Ikke fæl og slem med vilje, men med begrenset evne til å se andres ståsted, kanskje?

Anonym poster: d4b1fba0e9f5d88631c0b8ac97117d3e

[AnonymBruker]

Fy søren, for en fæl mor! Jeg syns faktisk at du skal mer eller mindre kutte henne ut av livet ditt. Det virker ikke som om hun kommer til å forandre seg. Ikke la henne ødelegge mer for deg Hva sier broren din om oppførselen hennes?

Dette er ikke normal eller akseptabel oppførsel av en mor! Du fortjener bedre....

Anonym poster: c7fbec35b3b125b123b76cedb7988079

[Focklop]

Først: dette høres veldig trist ut, og det er synd at du har blitt så negativt påvirket av det mennesket som står deg nærmest.

Men av ren nysgjerrighet: tror du hun kan kjenne seg igjen i det du skriver, eller har hun en helt annen versjon? Noen mennesker er ikke så slemme som det kan virke som, de er "bare" utrolig selvsentrerte og uten evne til å se hva de gjør mot andre.

Ikke at det nødvendigvis spiller noen stor rolle, dine følelser er riktige for deg uansett om hun mener det sånn eller slik. Men jeg bare undres, fordi jeg som mor har vanskelig for å forstå at noen går inn for å være så infame med vilje. Og litt fordi min mor er noe av det samme, selv om hun på ingen måte er slem med vilje. Men hun er helt blind for andre enn seg selv, vanvittig selvsentrert, og det har vært mye drama hjemme som handler om henne, henne og atter henne... og jeg lurer på om det kan være litt av samme greia. Ikke fæl og slem med vilje, men med begrenset evne til å se andres ståsted, kanskje?

Anonym poster: d4b1fba0e9f5d88631c0b8ac97117d3e

Når hun bevisst finner ømme punkter, trigger dem og stiller seg til og ler når jeg blir såret - det ser jeg ikke på som uvitenhet. Dessverre

[slalotte]

Da burde du få henne med på å prate med en proff så hun kamskje får høre det av noen andre..

Men hvis du sier hun ikke vil prate med deg så blir det kanskje vanskelig..

Men du må tenke på fremtiden.. hva om når/hvis du får barn, hvordan tror du forholde mellom dem og moren din kommer til å være?

Og dette sliter tydelig på selvtilliten din og det kommer virkelig til å gå ut over dine venner og iallefall kjæresten din..

Lykke til og håper virkelig det ordner seg for deg, synd at du har måttet vokse opp med en sånn mor..

[Focklop]

Fy søren, for en fæl mor! Jeg syns faktisk at du skal mer eller mindre kutte henne ut av livet ditt. Det virker ikke som om hun kommer til å forandre seg. Ikke la henne ødelegge mer for deg Hva sier broren din om oppførselen hennes?

Dette er ikke normal eller akseptabel oppførsel av en mor! Du fortjener bedre....

Anonym poster: c7fbec35b3b125b123b76cedb7988079

Takk for omtanken Broren min er litt som henne, men jeg vet han bryr seg om meg. Han spiller som regel på lag med henne om de finner på at jeg fortjener kjeft på noe vis.

[AnonymBruker]

Jeg valgte tilslutt å kutte kontakten med min mor.

Jeg sa til henne at jeg gjerne ville ha kontakt, men kun hvis hun var villig til å behandle meg med respekt og omsorg. Jeg sa at ballen lå hos henne, og at jeg var her når hun var klar.

Neste dag slettet hun meg fra Facebook og jeg har ikke hørt et pip fra henne etter det...

Anonym poster: 03fafee5b1cf93891387b7cc7276aa00

[Focklop]

Jeg valgte tilslutt å kutte kontakten med min mor.

Jeg sa til henne at jeg gjerne ville ha kontakt, men kun hvis hun var villig til å behandle meg med respekt og omsorg. Jeg sa at ballen lå hos henne, og at jeg var her når hun var klar.

Neste dag slettet hun meg fra Facebook og jeg har ikke hørt et pip fra henne etter det...

Anonym poster: 03fafee5b1cf93891387b7cc7276aa00

Uff, helt tragisk at det skal ende slik... Å kutte kontakten må bli det siste jeg gjør, og det skal som sagt mye til. Det er ikke noe jeg ønsker, men trist hvis det noen gang må bli slik Det nytter ikke å gå med noen i ryggen som konstant rakker meg ned, spesielt nå som jeg er i en veldig sårbar alder med tanke på jobbsøking, familie og andre viktige valg som avgjør fremtiden min...

[Focklop]

Men du må tenke på fremtiden.. hva om når/hvis du får barn, hvordan tror du forholde mellom dem og moren din kommer til å være?

Jeg tror forholdet mellom mine barn og deres mormor vil ha et kjempefint forhold, hun er helt fantastisk med småbarn. Men aldri i verden om hun skal få være lenge alene sammen med dem. Og jeg gruer meg til denne tiden, kommer til å få høre om alt jeg gjør feil, og får hun barnet for seg selv vil hun prøve å hjernevaske det med en gang til å tro at "mamma gjør feil, se på hva mormor gjør!"...

Barnevakta bli mine svigerforeldre, og de er noen fantastiske mennesker, selv om de er gammeldagse, hihi

[slalotte]

De fleste mødre er sånn fra før også.. at de kan best så jeg håper ting ordner seg mellom dere før den tid..

[Adhara]

Man velger dessverre ikke familien sin, men man velger hvor mye tid man vil tilbringe sammen med dem. Siden du er utflyttet, så trenger du vel strengt tatt ikke tilbringe tid med henne i det hele tatt.

Skjønner at det er trist med tanke på faren din, men han har tydeligvis valgt å ikke støtte deg. Du må jo nesten spørre deg selv om det er verdt det.

[Focklop]

Man velger dessverre ikke familien sin, men man velger hvor mye tid man vil tilbringe sammen med dem. Siden du er utflyttet, så trenger du vel strengt tatt ikke tilbringe tid med henne i det hele tatt.

Skjønner at det er trist med tanke på faren din, men han har tydeligvis valgt å ikke støtte deg. Du må jo nesten spørre deg selv om det er verdt det.

Faren min er vanskelig å forstå seg på, men jeg vet at han vil mitt beste. Han har ikke vært så flink til å støtte meg når jeg har kranglet med mamma, men ellers har han alltid vært så god og snill. Han er veldig konfliktsky, og iblant har han faktisk forsvart meg da mamma har angrepet meg uten grunn. Jeg er ei pappajente, han har gitt meg så utrolig mye godt i livet, og det er ikke noe jeg vil gi slipp på. Pappa er så god å ha, kanskje ikke som en støttespiller, men på grunn av alt annet han gjør. Jeg vil ALDRI gi slipp på pappa, og jeg vet veldig godt hvor glad han er i meg. Vi deler samme interesser, jeg er så glad for alt annet han har gjort for meg. Han skulle fått pris for alt han har gitt meg, egentlig. Musikken, hvor han alltid har støttet meg for fullt (første gang jeg så han med tårer i øynene var da jeg spilte piano på konsert, å se hvor stolt han var av meg var helt ubeskrivelig godt, i motsetning til mamma som mente jeg ikke var flink nok til å gå musikklinja en gang), alt han har lært meg om naturen, vist meg hvor mye vakkert det er utenfor husets fire vegger. Pappa er helt fantastisk på mange måter utenom å være støttespiller i hjemmet. Utenfor er han verdens beste pappa, rett og slett.

Begynner nesten å gråte nå, innser egentlig hvor viktig pappan min er...

[Focklop]

Kan bare legge til at pappa er en sånn type som ikke viser at han er lei seg, han reagerer med å bli sint og frustrert og lar det gå utover andre. En dårlig egenskap som dessverre ofte har gått utover meg når jeg og mamma har kranglet, men innerst inne vet jeg at han ikke ønsker at jeg skal ha det vondt. Det er jo ikke sikkert at han har ønsket å tatt mamma sitt parti, det tviler jeg egentlig sterkt på. Men sånn blir det ofte noen ganger, man blir sint på den man er mest redd for. Han blir for eks. kjempesint og kjefter hvis jeg begynner å gråte. Det ser jeg på som et tegn på at han hater å se at jeg blir lei meg, og velger å kjefte på meg istedet. Synd at det er slik, men jeg forstår ham iallefall litt. Han gjør det ikke for å være slem.

[Aja]

Det jeg tenker når jeg leser er at det virker som moren din må rakke ned på andre (selv sin egen datter) for å selv å føle seg bra. På det du forteller om skolen hun tar, så virker hun veldig usikker.

Jeg lurer også på hvordan hun er mot faren din? Det er vanligere enn man tror at mannen blir psykisk undertrykket av kona. Jeg tenker at det kanskje er derfor han ikke alltid har klart å stå opp for deg.

Du har heldigvis en innsikt i at det er hun som er problemet og ikke du. Da har du allerede kommet langt på vei. Du har blitt voksen nå og du vet at du kan klare deg uten henne. Du er tøff og sterk!

Siden du ikke vil kutte kontakten med henne, lurer jeg på om du bare må "holde ut" med henne. Men du skal hele tiden tenke inne i deg at det er du som er den sterke, du trenger henne ikke og det er henne det er synd på. Men du holder ut på grunn av faren din. Når du vet dette inni deg så trenger du ikke la henne knekke deg, selv så vanskelig som det er.

Tenker og at du kan snakke med "noen voksne om det" i virkeligheten også. Kanskje på helsestasjonen eller lignende. Ønsker deg masse lykke til!

[~white lady~]

Enig med Aja.

Moren din høres ut som hun sliter med et dårlig selvbilde. Hun ser du lykkes, med musikken og andre ting, og blir sjalu. Du får ikke lov til å være bedre enn henne, derfor rakker hun ned på deg for å føle seg bedre selv.

Jeg kan til en viss grad forstå hvordan du har hatt/har det, moren min har noen av de samme "egenskapene"- dvs rakke ned på og latterliggjøre for å fremheve seg selv. Hun har hatt en fæl oppvekst og har ingen selvtillit.

Flyttet hjemmefra da jeg var 16, og har vært svært sjeldent på besøk der etter det. Vi har telefonkontakt, men det er sjelden jeg som tar intiativ til å ringe.

Du trenger nok ikke kutte kontakten med moren din, men du kan ikke forandre henne heller. Du har gitt uttrykk for hvordan du har følt deg behandlet, uten at det har nådd fram. Moren din klarer ikke å se saken ifra din side, og hun bryr seg ikke nevneverdig heller.

For meg er det uforståelig at noen kan være slik mot sine egne barn, men erfaringsmessig ligger det ofte mer bak, at oppførselen blir egosentrisk fordi man sliter selv.

Lurt av deg å flytte ut. Konsentrer deg om det som gir deg positiv feedback, og booster selvtilliten. Moren din har hatt sin sjanse, og nå er løpet kjørt. Gå videre, det fins mange flotte mennesker der ute det er verdt å bli kjent med, som ikke hakker på og ødelegger andre ved første og beste anledning.