Forventer jeg for mye?

[AnonymBruker]

Heisann.

Følte bare for å lufte tankene litt og kanskje få andre's synsspunkter.

For noen år siden fant jeg den store kjærligheten, etter flere mislykkede forhold slo lykken ned som lyn fra klar himmel.

Eneste "minuset" var at h*n bodde på en annen kant av landet.

H*n hadde hus og full jobb, mens jeg leide en leilighet og kun hadde en deltidsjobb som jeg ikke trivdes i.

I det store og hele var jeg lei av det livet jeg levde, følte jeg ikke kom noen vei. Hang mye med venner, som stadig påpekte hvor kjedelig jeg var om jeg ønsket å ha en helg for meg selv.

Jeg danset for det meste etter andres pipe, lot meg lett styre da jeg ikke orket å alltid bli hakket på om jeg gjorde noe som ikke falt i god jord.

For å si det enkelt, jeg følte ikke jeg levde mitt eget liv.

Forholdet til foreldrene mine var helt greit, men kunne vært bedre. Følte jeg aldri sto til forventningene deres.

Så, etter å ha besøkt kjæresten min noen ganger (for noen uker om gangen), fant jeg ut at jeg virkelig trivdes her.

Ingen av oss hadde helt troen på et avstandsforhold, så vi ville ta sjangsen på å bo sammen.

Jeg så dette som en gyllen anledning til å komme meg bort fra alt, starte på nytt med blanke ark og gjøre det som føltes riktig for MEG.

Foreldrene mine tok det pent, men var bekymret for at jeg hastet meg inn i noe. Det var jo så langt hjemmefra...

Vennene mine derimot reagerte forskjellig. Ei venninne ble skikkelig sur og mente jeg var egoistisk, barna hennes var jo glad i meg og jeg burde jo tenke på dem også.

Andre ble bare sure, snakket fint til meg, for så klage seg til andre bak ryggen min.

Andre øsnket meg bare alt godt.

Nå har jeg bodd her noen år, jeg har endelig fått et godt liv! Jeg er tilfreds med meg selv og føler jeg mestrer ting på egenhånd. Jeg får endelig være meg selv uten at jeg trenger å høre på hvor plagsom jeg er (har ADHD), men blir heller møtt med forståelse.

Da jeg flyttet ned ville jeg jo holde kontakt med venner, og gjorde så godt jeg kunne. Men da jeg knapt nok fikk respons tok jeg det som et hint, at de ikke var interessert i ha kontakt. Så jeg ga opp.

Da fikk jeg huden full for at jeg aaaldri tok kontakt og at jeg kom til å miste venner om jeg fortsatte slik.

syns dette var helt feil og ikke minst urettferdig da jeg var den som hver jævla gang hadde tatt kontakt!!

Ellers etter at jeg flytta ble forholdet til foreldrene mine også mye bedre, og jeg vil påstå vi aldri har hatt et så godt forhod som nå. Jeg lar dem slippe inn å være en del av livet mitt, i motsetning til før da jeg alltid holdt dem ute.

De ser også at jeg endelig har det oppriktig godt, og det er vel noe alle foreldre ønsker for sine barn?!

Så når jeg da har reist hjem og prioritert tid med familie de gangene jeg kun har vært på snarvissitt, har jeg igjen fått huden full av venner som er dødelig fornærmet for at jeg ikke kom på besøk.

Men har noen av dem besøkt meg ennå? Nei!!

De eneste som har vært her er familien min, venner har fint uteblitt.

De klager på avstand og at det koster, men det er jo like langt for meg og ikke minst like dyrt!!

Dette er snakk om voksne folk, utrolig nok...

Så nå har jeg knapt kontakt med noen av dem, jeg orker ikke jage etter dem mer...men det er kanskje det som svir? At jeg ikke lenger står på pinne for dem og kommer med en gang de sier hopp...

Er det virkelig jeg som er feilen her? Skal vennskap bare gå en vei? Jeg trodde jo det gikk begge veier...

Forventer jeg for mye av dem?

Det tar "bare" en halv dag å kjøre hit, så jeg bor jo ikke sååå langt borte heller.

Beklager et evig langt innlegg, men ble så revet med i frustrasjonen...

Anonym poster: 52afcfe50f26cdaf19f6c3d5f0df6783

[AnonymBruker]

Aldri skjønt meg på folk som klager over å ha masse venner og familie.

Anonym poster: 8dab5db93b090ae9f8feaef6ddbd2daa

[AnonymBruker]

Klager verken over å ha venner eller familie. Jeg har ikke mange venner, men en stor familie jeg setter veldig pris på.

Det jeg derimot stusser over, er jo om det er riktig at venner hele tiden kan forvente alt av meg, men selv ikke gi/gjøre noe igjen.

Er det riktig at jeg ALLTID skal komme på besøk og ALLTID ta kontakt, mens de ALDRI kommer hit eller tar kontakt?

Er det slik ekte venner skal være?

Det er jo det jeg lurer på, har ingenting med at jeg ikke setter pris på de jeg har rundt meg...

Anonym poster: 52afcfe50f26cdaf19f6c3d5f0df6783

[AnonymBruker]

Nyt livet du har nå. Få deg venner som gir og ikke bare krever! Du har alt på ditt rene spør du meg:-)

Anonym poster: 05fa3bbf0a03af5455068127a91b93b2

[Gjest Gjest]

Det er fordelen med å være gutt, slike problemer har vi aldri. Venn er venn uansett hvor lang tid det tar før vi møtes. Kos deg du, det er ikke du som er sær.

[Gjest Blondie65]

Det er fordelen med å være gutt, slike problemer har vi aldri. Venn er venn uansett hvor lang tid det tar før vi møtes. Kos deg du, det er ikke du som er sær.

Det er min mening at dette er uavhengig av kjønn.

Trådstarter: tro meg - du er ikke tjent med å opprettholde ensidige vennskap. Konsentrere deg om dine nye venner isteden.

[Gjest BettyBoop]

Heisann.

Følte bare for å lufte tankene litt og kanskje få andre's synsspunkter.

For noen år siden fant jeg den store kjærligheten, etter flere mislykkede forhold slo lykken ned som lyn fra klar himmel.

Eneste "minuset" var at h*n bodde på en annen kant av landet.

H*n hadde hus og full jobb, mens jeg leide en leilighet og kun hadde en deltidsjobb som jeg ikke trivdes i.

I det store og hele var jeg lei av det livet jeg levde, følte jeg ikke kom noen vei. Hang mye med venner, som stadig påpekte hvor kjedelig jeg var om jeg ønsket å ha en helg for meg selv.

Jeg danset for det meste etter andres pipe, lot meg lett styre da jeg ikke orket å alltid bli hakket på om jeg gjorde noe som ikke falt i god jord.

For å si det enkelt, jeg følte ikke jeg levde mitt eget liv.

Forholdet til foreldrene mine var helt greit, men kunne vært bedre. Følte jeg aldri sto til forventningene deres.

Så, etter å ha besøkt kjæresten min noen ganger (for noen uker om gangen), fant jeg ut at jeg virkelig trivdes her.

Ingen av oss hadde helt troen på et avstandsforhold, så vi ville ta sjangsen på å bo sammen.

Jeg så dette som en gyllen anledning til å komme meg bort fra alt, starte på nytt med blanke ark og gjøre det som føltes riktig for MEG.

Foreldrene mine tok det pent, men var bekymret for at jeg hastet meg inn i noe. Det var jo så langt hjemmefra...

Vennene mine derimot reagerte forskjellig. Ei venninne ble skikkelig sur og mente jeg var egoistisk, barna hennes var jo glad i meg og jeg burde jo tenke på dem også.

Andre ble bare sure, snakket fint til meg, for så klage seg til andre bak ryggen min.

Andre øsnket meg bare alt godt.

Nå har jeg bodd her noen år, jeg har endelig fått et godt liv! Jeg er tilfreds med meg selv og føler jeg mestrer ting på egenhånd. Jeg får endelig være meg selv uten at jeg trenger å høre på hvor plagsom jeg er (har ADHD), men blir heller møtt med forståelse.

Da jeg flyttet ned ville jeg jo holde kontakt med venner, og gjorde så godt jeg kunne. Men da jeg knapt nok fikk respons tok jeg det som et hint, at de ikke var interessert i ha kontakt. Så jeg ga opp.

Da fikk jeg huden full for at jeg aaaldri tok kontakt og at jeg kom til å miste venner om jeg fortsatte slik.

syns dette var helt feil og ikke minst urettferdig da jeg var den som hver jævla gang hadde tatt kontakt!!

Ellers etter at jeg flytta ble forholdet til foreldrene mine også mye bedre, og jeg vil påstå vi aldri har hatt et så godt forhod som nå. Jeg lar dem slippe inn å være en del av livet mitt, i motsetning til før da jeg alltid holdt dem ute.

De ser også at jeg endelig har det oppriktig godt, og det er vel noe alle foreldre ønsker for sine barn?!

Så når jeg da har reist hjem og prioritert tid med familie de gangene jeg kun har vært på snarvissitt, har jeg igjen fått huden full av venner som er dødelig fornærmet for at jeg ikke kom på besøk.

Men har noen av dem besøkt meg ennå? Nei!!

De eneste som har vært her er familien min, venner har fint uteblitt.

De klager på avstand og at det koster, men det er jo like langt for meg og ikke minst like dyrt!!

Dette er snakk om voksne folk, utrolig nok...

Så nå har jeg knapt kontakt med noen av dem, jeg orker ikke jage etter dem mer...men det er kanskje det som svir? At jeg ikke lenger står på pinne for dem og kommer med en gang de sier hopp...

Er det virkelig jeg som er feilen her? Skal vennskap bare gå en vei? Jeg trodde jo det gikk begge veier...

Forventer jeg for mye av dem?

Det tar "bare" en halv dag å kjøre hit, så jeg bor jo ikke sååå langt borte heller.

Beklager et evig langt innlegg, men ble så revet med i frustrasjonen...

Anonym poster: 52afcfe50f26cdaf19f6c3d5f0df6783

drit i disse såkalte vennene dine hjemmefra. De er ikke ekte venner.

[AnonymBruker]

Spesielt hun som ga deg "forbud" mot å flytte inn med kjæresten fordi barna hennes er glad i deg. Herrefred, hvilken planet lever hun på???

Anonym poster: 2ae0939d136b69265ff522a5eea1faa1

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for svar!

Jeg visste vel egentlig at det ikke er slik det skal være, selv samboer som knapt har møtt dem har reagert på hvordan de er.

Men noen av dem har vært svært flinke til å spille på samvittigheten min, dum som jeg er har jeg jo da begynt å lure på meg selv og trodd det virkerlig er jeg som er helt forferdelig

Men godt å se at noen ser det litt fra min side også

Anonym poster: 52afcfe50f26cdaf19f6c3d5f0df6783

[Mus-Katt]

Det høres ut som innmari mye drama... Altså, jeg bor i et annet land og jeg forventer ikke å få besøk individuelt av de venninnene jeg har. Da slår jeg det heller sammen sånn at når jeg er i Norge så møtes vi der. Det er jo da enklere for alle. Det er selvsagt hyggelig hvis de vil besøke meg her, men ikke noe jeg forventer.

Mine venner og inkludert meg selv forventer lite av hverandre, og vi har det fint som det er. Det er aldri drama, det er kun hyggelig de gangene vi prates på facebook, et par sms hver mnd, en telefonsamtale 2-3 ganger i året. Og alt er som det var da vi var yngre... Ting er ikke forandret.

Jeg tror det er viktig å luke ut energisugere og folk som bare lager drama. I tillegg synes jeg du skal skru ned forventningene dine litt, folk har også egne liv, økonomi, jobb og vil gjerne ha kvalitetstid sammen med mann, barn, eller bare rett ut på sofaen. Vennskap som er preget av mye ting man "bør gjøre" har en tendens til å suge energi.