Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger....

[AnonymBruker]

Kort bakgrunnshistorie:

Vi har to barn. En på 8 år og en på 2,5 år. Yngste er nå midt i trassalder og alt blir en he****es kamp. 8-åringen har nylig fått en ADHD-diagnose. Diagnosen er såpass fersk at medisinering er ikke påbegynt, og vi skulle se an behovet for medisinering og prøve forskjellige teknikker først.

Nå står vi midt i en dårlig periode. 8-åringen fikler med ting og ved flere anledninger har vi funnet disse tingene ødelagt under senga. Blader og bøker under hodeputa for å skjule at h*n leser til langt på kveld i stedet for å sove, noe som gjør h*n overtrøtt og sur og til en liten kverulant på dagen. For å si det mildt.

Tydeligvis er mannen drit lei av det her nå, og det er jo forsåvidt jeg også. Men der hver jeg bare vil at det skal gå over og prøver å holde ut den tiden det står på så forsterker mannen hele greia med å hele tiden gå og plukke på og mase om alt det her.

"Du har tatt den! Det er ikke ditt!" Typisk setning her nå. Eller så er det jo "Herregud, hva er poenget med å ødelegge alt du har i henda? Tenk om (minste) hadde ødelagt alt som var ditt?!"

På kvelden så kan det bli sagt ting som at 8-åringen "oppfører seg som en idiot", "kommer til å bli kriminell", og "gir opp, ingenting som hjelper på slikt idioti uansett!"

Det her gjør jo 8-åringen enda mer frustrert og gjør det enda vanskeligere å få snudd situasjonen. Når jeg sier til mannen at det der fungerer faktisk ikke, og at jeg er dritt lei av å høre på den konstante hakkingen og kranglingen så svarer han bare "Ja, unnskyld da! Det er sikkert min skyld at h*n oppfører seg sånn. Takk for den!"

Jeg når virkelig ikke fram, og jeg har sagt i fra om at nå er det rett før jeg gjør noe drastisk bare for å slippe å være midt i alt det her.

Dette er ikke en enkelt periode. Det har vært flere perioder tidligere som har vært noe likt. Konstant repitisjon i stedet for å prøve å snakke om hva som ligger bak osv.

Jeg har sagt akkurat hva jeg mener, og jeg har prøvd å minne på hva som bør gjøres. Men det synker ikke inn. For når vi står midt oppe i det hele så blir det ikke gjort.

Kanskje jeg bare skulle gjort alvor ut av det nå. Faktisk gjøre noe drastisk og bare gå. Skru av mobilen, la bilen stå igjen og bare være i fred. Kanskje de da klarer å sette pris på det de har og slutte å forsterke det negative som har overtatt totalt....

Akkurat nå føles det som at jeg hadde hatt det mye bedre alene. Så får den sure, kranglete gjengen seile sin egen sjø....

Anonym poster: 99cc2e64c5665b7a85022033a72a3a22

[MLy92]

Det gjør du ikke for barna dine sin skyld. Kanskje dere burde gått til familieterapi? Hvert fall må du finne en måte å nå fram til mannen din, for klarer dere ikke å samarbeide ordentlig om barna, og være enige og hva som bør gjøres - så vil det hvert fall ikke fungere. Dere må finne en løsning, ellers vil det gå utover barna. Sånn er det å få barn, det er mye ansvar og man må forberede seg på at det kan bli vanskelig til tider. Stå på!

[AnonymBruker]

Nei jeg hadde nok uansett ikke klart å bare stikke av og aldri komme tilbake.

Men kanskje de kunne trengt en støkk.For å se at de faktisk har noe å miste ved å fortsette på den samme måten... Alt annet er jo prøvd.

Anonym poster: 99cc2e64c5665b7a85022033a72a3a22

[Trimsi]

Uff, dette er nok en ganske så typisk situasjon å komme i når man har en krevende småbarnsperiode, selv uten barn midt i trassen og en med ADHD diagnose.....

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og kjenner (først og fremst) mammaer som har fortalt meg lignende ting.

Først og fremst, dette er en ond sirkel. Mannen din er sliten og takler problemene dårlig, ungene blir bare værre av dette og du gir til slutt opp. Dere må gjøre noen skikkelig grep! Hør med kommunen om ikke dere kan få et par timer med barne/familie terapauter. Dere bør bli prioritert sider sønnen deres har fått en diagnose. Det kan være utrolig hjelpsomt å få noen utenifra til å vurdere proplemer og komme med løsninger. Dette vil sansynligvis også virke bedre på mannen din som ikke gidder å høre på dine råd, men durer i vei på en veldig uheldig måte.

Hvis dere ikke har muligheter til å få hjelp ekstern er det uansett viktig at du ikke gir opp!

Prøv å få satt deg ned med mannen din når dere har litt alenetid, snakk ut om hvilke foreldre dere ønsker å være og om hvordan det å kritisere og kalle et barn negative ting bare forsterker adferden. Dere kan f.eks skrive ned en "handlingsplan", det er ofte lettere når ting er skrevet ned på papiret. Kanskje dere kan finne bra lesestoff om hvordan man takler krevende utfordringer med barn?

Ønsker dere uansett lykke til!

[Gjest Pling]

Høres ut som dere trenger en "Supernanny".

Vet ikke hva slags tjeneste i Norge som tilbyr hjelp og råd i slike tifeller.

[Gjest Elseby13]

Det er tydelig at dere har såpass store problemer at det i verste fall kan ødelegge familien! Første skritt er å innse at dere trenger hjelp og det må skje raskt. Sett mannen din ned en kveld etter at barna er i seng og forklar dine frustrasjoner. Dere må kontakte familievernkontoret eller ligninde i deres kommune og få hjelp, snarest!