Slå opp med en fantastisk mann

[AnonymBruker]

Trenger hjelp og råd, for jeg føler meg så låst i min egen situasjon. Håper noen kan komme med konstruktive tilbakemeldinger til meg.

Mitt dilemma er nemlig det at jeg vurderer å gjøre det slutt med en virkelig fantastisk mann. Og jeg føler meg helt gal som tenker det. Jeg er i slutten av tyveårene (27 år), og dette har vært mitt første "normale" og sunne forhold. Vi har vært sammen i snart fem år, bodd sammen i fire av dem. Vi har bare hatt det fint sammen. Han er snill, kjekk, pålitelig og stabil, med god utdannelse og jobb. Mitt forrige forhold var en vits. Jeg var tenåring, og fyren mye eldre enn meg. Kort sagt følte jeg meg bare utnyttet og hundset med i de årene vi var sammen. Det var ikke bra for noen av oss.

Jeg gikk hele studietida mi og følte meg ensom og misslykket, trodde at ingen ville ha meg og at jeg skulle ende opp alene. Har aldri følt meg særlig pen eller greid å tatt kontakt med menn jeg har likt på en konstruktiv måte.

Så møtte jeg altså min nåværende kjæreste. Og det var slik en lettelse! Jeg har følt meg klar til å binde meg og stifte familie fra første dag med ham. Det viste seg også at vi var en grei match, og etterhvert ble det jo samboerskap og det som hører med. Men så har det liksom stoppet der. For et par år siden fikk jeg endelig presset igjennom at vi skulle begynne å lage barn. Men vi har ikke fått det til :-( Vi har vært under utgreiing, og det er visst ikke noe galt med noen av oss. Det er kombinasjonen oss som ikke funker.... Dette i tillegg til at han hverken har fridd, eller at vi har karret oss til å få kjøpt leilighet eller bil sammen, gjør at jeg egentlig bare har sett mørkt på det den siste tiden. (Jeg har fridd flere ganger, men han sier han vil gjøre det selv?).

Jeg har innsett at jeg egentlig aldri har elsket ham. Er jo selvfølgelig glad i ham, men flammen har vel aldri brent. At det bare har vært et "convenience" forhold, og at jeg har fokusert alt for mye på å endelig ha møtt noen og vært klar til å stifte familie. Han er som sagt kanskje den snilleste jeg har møtt, behandler meg bra, men vi har aldri greid å kommunisere skikkelig. Føler på en måte at vi ikke er på samme bølgelengde. Har aldri ledd av vitsene til hverandre, og har ikke samme verdensperspektiv... Nå er vi ganske samkjørte på at vi begge ønsker familie og alt det der, men jeg har mistet litt troen. Det siste året har jeg også begynt å tro han er direkte uintelligent og dum og lat. Er som om jeg aktivt leter etter alt som er feil med ham.

Noe i meg sier meg altså at dette ikke er rett, mens en annen del er livredd for å bli gammel og barnløs og ensom. Jeg føler meg selvfølgelig rimelig shitty som tenker slik om kjæresten min, som tross alt er glad i meg og ønsker å kjempe for oss. Vet jo at han fortjener noen som er like glad i ham, som han er i kjæresten sin. Men det egoistiske i meg stopper meg fra å kutte alle bånd.

Hadde tiden stått stille, og jeg ikke blitt eldre, er jeg ganske klar på hva jeg ville gjort. Men det er utrolig skummelt å skulle gjøre noe jeg kanskje angrer på resten av livet... Er fullt klar over at jeg ikke kommer til å møte noen som er like bra som ham. Men kanskje noen som er bedre for meg?

Noen synspunkter?

Anonym poster: 89e67d3694907a80dd583de30b643ac9

[MsMax]

Var i en lignende situasjon. Var sammen med en fyr i flere år fordi han var så bra på "papiret", men fant ut at kjemien aldri var der, men at jeg innbillte meg følelser fordi han var så ålreit osv.

Men høres litt ut som du bare er lei av at det ikke skjer noe nytt i forholdet?Har du snakket med han om kjøp av leilighet/hus f.eks.? Hva sier han ang giftemål (annet enn at han vil fri selv, gi han tid)?

[appaloosa]

Var i en lignende situasjon. Var sammen med en fyr i flere år fordi han var så bra på "papiret", men fant ut at kjemien aldri var der, men at jeg innbillte meg følelser fordi han var så ålreit osv.

Men høres litt ut som du bare er lei av at det ikke skjer noe nytt i forholdet?Har du snakket med han om kjøp av leilighet/hus f.eks.? Hva sier han ang giftemål (annet enn at han vil fri selv, gi han tid)?

For å være ærlig så har jeg bedd om å sette alt dette litt på vent. Har vært så skuffa disse årene vi har prøvd å gjort meg gravid, og det ikke har skjedd. Har hatt flere spontanaborter, og hatt det ganske kjipt. De siste månedene har vi derfor ikke aktivt prøvd å lage barn. Jeg har også sagt at jeg ikke ønsker å se etter leilighet akkurat nå (vi bydde på leilighet senest i høst, men fikk ikke tilslag). Jeg er så fryktelig usikker, og prøver å være ærlig om det. Dette er selvfølgelig også med å gjøre ting vanskelig for oss.. På en måte er det allerede slutt inni hodet mitt, men jeg greier ikke å gjøre alvor av det. Frykten for hva som skjer etterpå er for stor... bah..

Edit: ser jeg posta det opprinnelige innlegget som anynom. Men det er altså jeg som er trådstarter.

Endret 27. mai 2013 av appaloosa

[Gjest me]

Er i liknede situasjon selv. Har vært sammen med en supergrei mann i flere år. Det har aldri vært noe kjempekjemi eller de store følelsene der. Men har var alle tiders og jeg trodde vi skulle kunne få et fint liv sammen. Dessverre er jeg lei nå, savner et sjelefrende. Noen som jeg kunne ha lange samtaler med, ha samme humor, som liker samme type filmer og musikk som meg... Så jeg vurderer å avslutte forholdet. Mens han vil at jeg skal bli. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil finne et menneske som er mer lik meg. Samtidig tenker jeg at jeg kanskje er urimelig og bortskjemt, og jeg redd for at jeg kanskje aldri finner han og samtidig mister en flott mann...

[appaloosa]

Er i liknede situasjon selv. Har vært sammen med en supergrei mann i flere år. Det har aldri vært noe kjempekjemi eller de store følelsene der. Men har var alle tiders og jeg trodde vi skulle kunne få et fint liv sammen. Dessverre er jeg lei nå, savner et sjelefrende. Noen som jeg kunne ha lange samtaler med, ha samme humor, som liker samme type filmer og musikk som meg... Så jeg vurderer å avslutte forholdet. Mens han vil at jeg skal bli. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil finne et menneske som er mer lik meg. Samtidig tenker jeg at jeg kanskje er urimelig og bortskjemt, og jeg redd for at jeg kanskje aldri finner han og samtidig mister en flott mann...

Det er akkurat dette jeg også føler på! Føler meg litt omvendt-hjernevasket. Vet jo at dette med soul-mate og drømmemannen ikke eksisterer, selv om vi er oppflasket med det gjennom Hollywoodfilmer og legeromaner. Det rasjonelle i meg sier at dette er så bra som det kan bli, at den stormende forelskelsen hører fjortisstida til. Men samtidig så er det jo det jeg savner, og kjenner at jeg håper at skal finnes. At man kan finne en man har god kjemi med, samme humor som, flere felles interesser med.... Men skjønner at jeg kan risikere å bytte bort mange av de gode egenskapene min nåværende kjæreste har, med egenskaper jeg absolutt ikke er kompatibel med.. Vanskelig :-/

[MsMax]

Om følelsene ikke er der så synes jeg man skal gå videre, både for din egen og hans skyld så man finner det manfortjener å ha i livet

Du fortjener å finne noen du virkelig har følelser for, og han fortjener å være med noen som vil være med han!

Merka mye til den dårlige samvittigheten selv når jeg gikk ut av forholdet, tenkte at jeg var smålig som hadde en så "perfekt" mann og likevel ikke være fornøyd.

[AnonymBruker]

Følte meg som en dritt når jeg slo opp med eksen min.

På papiret var vi en perfekt match,samme hobbyer, samme humor, likte de sammen seriene, filmene, bøkene, men, følelsene var ikke helt der.

Trodde jeg aldri kom til å finne en som passet meg bedre, så jeg holdt ut alt for lenge på grunn av en tullete frykt.

Ikke lenge etter at vi gikk hver til vårt, så fant jeg en mann som passer meg utrulig mye bedre. Vi liker ikke nødvendigvis alle de samme tingene, og synet vårt på verdenen er ganske så forskjellig. Men vi utfyller hverandre.

Dessverre gikk det ikke like bra for eksen min. Han sluttet på dop for min skyld, men så fort det ble slutt så begynte han igjen, han er ikke til å kjenne igjen. Radmager og neddopa...

Anonym poster: 35b5a526c3f86765bf86eb72fb7de965

[PrimoFanten]

Følte meg som en dritt når jeg slo opp med eksen min.

På papiret var vi en perfekt match,samme hobbyer, samme humor, likte de sammen seriene, filmene, bøkene, men, følelsene var ikke helt der.

Trodde jeg aldri kom til å finne en som passet meg bedre, så jeg holdt ut alt for lenge på grunn av en tullete frykt.

Ikke lenge etter at vi gikk hver til vårt, så fant jeg en mann som passer meg utrulig mye bedre. Vi liker ikke nødvendigvis alle de samme tingene, og synet vårt på verdenen er ganske så forskjellig. Men vi utfyller hverandre.

Dessverre gikk det ikke like bra for eksen min. Han sluttet på dop for min skyld, men så fort det ble slutt så begynte han igjen, han er ikke til å kjenne igjen. Radmager og neddopa...

Anonym poster: 35b5a526c3f86765bf86eb72fb7de965

Beklager å måtte si det men hva er det som er så ufattelig tiltrekkende med lav-IQ radmagre neddopa gutter sånn i utgangspunktet ?. Er vel det "skal redde dem" behovet som trigges hos dere.

Ressurssterke selvstendige mannfolk er jo total turnoff visstnok iallefall. For de aller fleste utenom golddiggers selvsagt. Man prøver så hardt man kan for å komme dit som mann i den tro at det ikke er noe negativt når alt kommer til alt....men.

[appaloosa]

Beklager å måtte si det men hva er det som er så ufattelig tiltrekkende med lav-IQ radmagre neddopa gutter sånn i utgangspunktet ?. Er vel det "skal redde dem" behovet som trigges hos dere.

Ressurssterke selvstendige mannfolk er jo total turnoff visstnok iallefall. For de aller fleste utenom golddiggers selvsagt. Man prøver så hardt man kan for å komme dit som mann i den tro at det ikke er noe negativt når alt kommer til alt....men.

Haha. Unnskyld at jeg ler litt av dette. Men det er tragikomisk, og jeg forstår akkurat hva du mener. Hvorfor er det ikke nok å være en grei, skikkelig kar? Jeg tror damer flest absolutt vil ha en oppegående og fornuftig fyr. Og det er ikke det dette handler om.. Det er heller det at jeg VET at mannen jeg har nå nettopp er fantastisk, på alle måter. Men er han fantastisk for meg? Kan vi bli gamle sammen og fortsatt ha det bra? Det er det som gjør det så vanskelig for meg...

[frøkna]

Ut i fra hva du skriver syns jeg du bør gjøre det slutt. Vil du egentlig gifte deg og få barn med en mann som egentlig bare er din venn? Ut i fra hva du skriver virker det som om du er i et vennskapsforhold. Det kan gå, men hva skjer om du faller hodestups forelsket i en annen om et år eller to? det er ikke fair mot han du er med nå.

[PrimoFanten]

Haha. Unnskyld at jeg ler litt av dette. Men det er tragikomisk, og jeg forstår akkurat hva du mener. Hvorfor er det ikke nok å være en grei, skikkelig kar? Jeg tror damer flest absolutt vil ha en oppegående og fornuftig fyr. Og det er ikke det dette handler om.. Det er heller det at jeg VET at mannen jeg har nå nettopp er fantastisk, på alle måter. Men er han fantastisk for meg? Kan vi bli gamle sammen og fortsatt ha det bra? Det er det som gjør det så vanskelig for meg...

Du har vel nettopp lært deg selv å kjenne såpass nå at du har et bedre besluttningsgrunnlag nå enn før.

Mener at man ikke lærer seg genuint å kjenne før man ihvertfall er passert 30år.

De fleste jeg kjenner er sammen med hverandre av helt feil grunner.

De blir sammen med noen for å bli sammen med noen ...dypere går det ikke. Heh..

[estrella]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Estrella

[AnonymBruker]

Sliter med samme dilemma selv, han er perfekt på alle måter, men jeg ELSKER ham ikke. Den eneste jeg har elsket er eksen min, og hver gang jeg har snakket med ham kjenner jeg at jeg savner ham og blir sur på samboeren.

Han har gjort utrolig mye for meg og stilt opp for meg både når jeg har hatt store prosjekter på jobb og etter at jeg ble kronisk syk.

Men så spør jeg meg selv, er jeg virkelig sikker på at jeg vil få det bedre med en annen? Vi har det jo bra på de fleste måter med to felles dyr, nykjøpt leilighet +++. Eksen er uansett i et lykkelig forhold med en annen. Arg, kjærligheten altså!

Anonym poster: ad32b7a0e0f362662856ba2243fb1b93