AnonymBruker Skrevet 27. mai 2013 #1 Skrevet 27. mai 2013 Hørte spesielt supermannen Nils Johan Semb bruke dette da han kommenterte fotballkamper. "Stabæk kan sette innpå en Alanzinho, de har en Daniel Nannskog.." Hva er dette, noen som kan si litt om fenomenet, hvor det kommer fra osv? Anonym poster: 4638e731e51a639dd02810a13cac3f25 1
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2013 #2 Skrevet 27. mai 2013 Det er vel bare et eksempel på kreativ (og god) språkbruk. Når man setter artikkel foran, refererer navnet plutselig til mer enn bare akkurat den personen. I disse tilfellene blir Alanzinho og Nannskog nesten synonymt med fotballspiller med noenlunde like ferdigheter som disse. Andre typer bruk av artikkel ved særnavn kan f.eks. være "Jeg har en liten Hansen her", når man har besøk av et barn med dette etternavnet og ringer foreldrene for å si fra. Eller, man kan si, "det bor tre Hansener i denne blokka". Eller "jeg kjenner mange Oler". Språk er morsomt. Anonym poster: be4b369d5d72dcbd0eebac182c30f182
AnonymBruker Skrevet 27. mai 2013 #3 Skrevet 27. mai 2013 Forts... Det å bruke artikkel i tilfeller hvor det normalt ikke brukes, gjør at man endrer egenskapene til substantivet. "Kaffe" er f.eks. i utgangspunktet et utellelig substantiv/mengdesubstantiv. "Jeg drikker mye kaffe." "Han har vært og kjøpt kaffe." Om man setter artikkel foran, tvinger man det imidlertid til å bli tellelig: "Blir du meg og tar en kaffe?" Omvendt kan et tellelig substantiv som f.eks. "hest" gjøres om til mengdessubstantiv ved å utelate artikkel: "Har du smakt hest?" Da refererer ordet plutselig til "hestekjøtt", som jo ikke er tellelig. Anonym poster: be4b369d5d72dcbd0eebac182c30f182
Vårsøg Skrevet 29. mai 2013 #4 Skrevet 29. mai 2013 Som AB over meg her sier, så er det å sette ubestemt artikkel foran egennavn en måte å få egennavnet (som refererer til en bestemt person) til å få en mer generell betydning, altså referere til personer med lignende egenskaper som den referenten som var utgangspunktet. Dette er et tilfelle av metonymi, en del av figurativt språkbruk, som også bl.a. inkluderer metaforer, idiomer o.l.
AnonymBruker Skrevet 29. mai 2013 #5 Skrevet 29. mai 2013 Ok, takk for gode forklaringer, selv om jeg holder fast ved at jeg synes det er en irriterende uvane Anonym poster: 4638e731e51a639dd02810a13cac3f25
AnonymBruker Skrevet 29. mai 2013 #6 Skrevet 29. mai 2013 Ok, takk for gode forklaringer, selv om jeg holder fast ved at jeg synes det er en irriterende uvane Anonym poster: 4638e731e51a639dd02810a13cac3f25 Jeg blir faktisk ganske trist, jeg, når jeg ser i hvor stor grad folk irriterer seg over kreativ språkbruk, språklige virkemidler, lek med språket, og lignende fenomener. Det er jo akkurat dette som er mye av grunnen til at språk er gøy og fascinerende! Anonym poster: be4b369d5d72dcbd0eebac182c30f182 3
Vårsøg Skrevet 30. mai 2013 #7 Skrevet 30. mai 2013 Ok, takk for gode forklaringer, selv om jeg holder fast ved at jeg synes det er en irriterende uvane Anonym poster: 4638e731e51a639dd02810a13cac3f25 I ditt første innlegg skrev du ingen ting om at du syntes det var en irriterende uvane, så jeg svarte ut i fra det du skrev der. Språk og språkbruk har fortsatt mange uløste gåter. Det man i dag vet er at hjernens oppbygning og funksjoner også er med på å gi form til språket. Det å bruke et figurativt språk, har sammenheng med hvordan de kognitive prosessene fungerer. Det vil si at vi er nødt til å uttrykke oss på en måte som ikke overbelaster vår kognitive kapasitet, og kombinert med at vi også har evne til å trekke slutninger og skjønne at ikke alt er helt firkantet, så er figurativt språk en effektiv måte for hjernen vår til å økonomisere de språklige virkemidlene vi har til rådighet. Nå som jeg skjønner at du synes det er irriterende, så lurer jeg på hva som er irriterende? Og hvorfor er det irriterende? Hvordan skulle man, ifølge deg, ha sagt det for å uttrykke akkurat samme mening? Synes nemlig det er interessant å skjønne hvordan andre tenker. Kanskje har du en nyttig tanke om dette fenomenet som jeg tidligere ikke har tenkt på. Jeg ser fram til eksemplene dine.
Gjest Armule Skrevet 30. mai 2013 #8 Skrevet 30. mai 2013 (endret) Minner meg om min dialekts bruk av "han/hun". F.eks. "Jeg ringte han Ola igår", "Jeg snakka med ho Alice om fotballkampen". Man MÅ jo ikke bruke ordet han/hun i denne sammenhengen, men det kommer naturlig i det muntlige språket. Jeg skriver altså ikke slikt, men det er såpass inngrodd i det muntlige språket mitt. Endret 30. mai 2013 av Cervix
Vårsøg Skrevet 30. mai 2013 #9 Skrevet 30. mai 2013 Det du beskriver, Cervix, er at man setter til et ord som han/hun foran et navn. Dette gjøres fordi intonasjonsmønsteret og eventuelt de fonologiske reglene for dialekten din skal "gå opp". Det gjøres altså nærmest automatisk, fordi å si setningen uten disse ekstra ordene, vil høres helt feil ut, og da brukes slike "hjelpeord". Men det endrer ikke betydningen/referansen til Ola, Alice, eller hvem du nå enn snakker om og nevner med navn. Det er et annet fenomen enn hva TS beskriver, som handler om figurativt språk, fortolkninger, assosiasjoner, innskrenkede eller utvidede referanser osv. Skal ikke være lett, dette. Men at det ytre sett kan ligne litt, det er jeg enig i.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå