Mann med barn fra før - forholdet til eksen sin

[AnonymBruker]

Jeg er i ferd med å involvere meg med en mann med barn. Sønnen er 4 år gammel.

Det virker som om han har et godt forhold til eksen (moren til barnet), og det er jo vel og bra - i hensyn til barnet.

Men jeg lurer på; Hva bør jeg være forberedt på, dersom jeg går inn i dette forholdet?

Må jeg "finne meg i" at han tilbringer tid sammen med sønnen i eksen sin bolig? Spiser middag sammen? Hva er normalt?

Anonym poster: a3e7d0ac8a7f687e109df94b253901f5

[Gjest Gjest]

Det er ikke vanlig at faren tilbringer tid sammen med eksen og felles barn i hennes bolig. Det er sånt man kan gjøre dersom begge er single og fungerer godt sammen (men da kunne de jo like godt ha bodd sammen, mener nå jeg). Det er jo sønnen han skal ha samvær med, ikke eksen. Du burde ta opp disse tingene med han, og skal det være familiesammenkomster hvor han også skal delta burde du også bli invitert.

[Gjest navnelapp]

Dette varierer frå familie til familie, men når barnet er såpass lite må du vere budd på at dei et middag i lag (etterkvart kanskje også saman med deg, viss du er komfortabel med det), feirar bursdagar og andre høgtidsdagar saman og at dei er saman på arrangement i barnehagen og om nokre år på skulen. Dette kan vere alt frå 17- mai-markering, juleavslutning, sommarfestar eller dugnadar.

Viss du føler at dette er å "finne seg i" at dei tilbringer tid saman bør du kanskje sjå deg om etter ein annan mann. Viss du syns at dette virkar som to vaksne, fornuftige foreldre som gjer sitt beste for at barnet skal ha det bra, så har dokke ei framtid saman. Og viss du er innstilt på å samarbeide og bidra inn i desse situasjonane så mykje som kjæresten din og mammaen til barnet ynskjer så kan dette bli veldig bra.

[Marsipan]

Det eneste du trenger å "finne deg i" når du involverer deg med noen med barn fra før, er at du aldri blir nummer 1 i vedkommendes liv. Barnet vil alltid være viktigere enn deg, og dette er noe som kan være vanskelig å svelge for en som ikke har barn selv.

Utover det må du jo nesten bare snakke med pappaen om hvordan han gjør det nå. Dersom han vanligvis spiser middag hjemme hos eksen to ganger i uka, kan du ikke forlange at han slutter med dette fordi du kommer inn i bildet. Personlig ville jeg vel hatt betenkeligheter med å involvere meg med en mann som hadde så nært forhold til eksen, men det er en annen diskusjon.

Det viktigste er at du ikke blir den store, stygge ulven som "ødelegger" noe. Du har ikke lyst til å ha den rollen verken i forhold til eksen, barnet eller mannen selv.

Når det er sagt: Dersom du klarer utfordringene vil du antakeligvis også få masse positivt ut av et bonusbarn. Gutten er så liten at du vil bli en naturlig ressurs i hans liv, og det å få være del av et barns liv, veier godt opp for de utfordringer man måtte møte!

[AnonymBruker]

Det er sånt man kan gjøre dersom begge er single og fungerer godt sammen (men da kunne de jo like godt ha bodd sammen, mener nå jeg)

Per i dag praktiserer de dette og begge er single, men jeg vet ikke om han hadde endret på det dersom han ble sammen med meg. Spørsmålet mitt er egentlig om jeg kan "kreve" at han endrer på det, eller om jeg bør forstå at det gjør samværet med sønnen enklere, ettersom han slipper å tenke på logistikken.

Anonym poster: 88667ceacb29ac8119e0c6a116d51aa3

[Gjest Gjest]

Dette varierer fra situasjon til situasjon. Mye som spiller inn her, f.eks. hvor lenge siden det ble slutt, om det er spesielle grunner til at de gjør det, eller kanskje det bare er hva de mener som blir den letteste overgangen for barnet.

Uansett; det er foreldrene som skal avgjøre hva som er rett for dem og deres barn. Ingen andre har noe med det, og ingen kan si at dette ikke er greit, eller at det er unormalt.

En ny dame bør finne ut hva mannen og ekskona ser på som normalt for dem, og hvordan de har tenkt å ha det fremover. Så får hun avgjøre om dette er noe for henne, eller ikke.

Er det ikke greit, synes jeg hun skal trekke seg stilt og rolig ut av forholdet.

Men regner med at de fleste heller vil lage et drama, stille han et ultimatum og på den måten ødelegge det greie forholdet som de to foreldrene faktisk hadde. Jeg er ikke littegrann i tvil om at grunnen til mange dårlige forhold mellom to skilte foreldre skyldes ny partner!

Men fint at du TS ønsker å tenke over dette nå i startgropen (etter det jeg forstår). Håper DU avgjør hva du skal gjøre, ikke hva han skal gjøre. Men det viktigste er at du spør han først hva som er normalt for han, i hans forhold til sin ekskone.

[hjärterdam]

Jeg kan fortelle deg hvordan mitt forhold med min eks er, vi har en sønn som nå snart er seks år gammel. Det finnes så klart ikke noe fasitsvar på hvordan der er, så hva du kan forvente er vanskelig å si noe om.

Jeg og min eks møtes ikke ofte i hverdagen, han er 50% hos hver av oss (mandag ettermiddag - mandag morgen annenhver uke) den av oss som barnet har vært hos leverer i barnehage og den andre henter. Dette vil vi sannsynligvis gjøre om på når han begynner på skolen pga frakt av skolebøker og slike ting, slik at skiftingen da vil foregå søndag kveld eller noe slikt.

Vi ringes 3-4 ganger i uka, noen ganger fordi sønnen vil snakke med den andre, andre ganger fordi vi trenger å gi beskjeder.

Vi møtes også hvis det er noe spesielt, noen skjemaer som skal fylles ut, søknader som skal sendes osv (Ikke vært særlig aktuelt før nå ved skolestart med SFOplass, skjemaer til barnehagen og slike ting).

Og selvfølgelig om det noe vi annet vi trenger å prate om som angår barnet.

Vi møter begge til foreldresamtaler, og treffes etter foreldremøter hvis bare en av oss fikk dratt for å overbringe beskjeder. Når vi først møtes for slike ting passer det noen ganger også slik at vi spiser sammen, men vi gjør ikke det på fast basis.

Vi feirer bursdager sammen, altså barnets. Iviterer til barneselskap hos en av oss eller på et lekeland, og begge er tilstede.

Når barnet er sykt får barnet være i ro, mens den av oss som skal være hjemme (tilstreber annenhver dag her), er hos den som barnet er hos. Dette har enda ikke skjedd mens noen av oss har vært samboer, så om det vil bli løst på samme måte da vet jeg ikke enda, men for barnets skyld mener jeg det er riktigst å slippe å bli flyttet på.

På 17. mai, avslutninger, fotballkamper, turneringer osv er begge tilstede så sant de har mulighet.

Denne 17. mai var også min nye samboer tilstede, dette fungerte helt fint. Hvor mye han vil være involvert i ting som fotballkamper osv er ting jeg tenker må komme etterhvert som man ser hva som er naturlig.

-

Når man går inn i et forhold med barn er det noen kameler som må svelges. Er det virkelig så ille om han spiser med sin eks og sønnen nå og da? Du skriver ikke noe om hvor ofte det er snakk om, men jeg kan vanskelig forestille meg at det er flere ganger i uka?

Det er viktig for barna å se at foreldrene klarer å gjøre ting sammen selv om de ikke bor sammen. Samme hvor mye man vrir på det vil de alltid være "mor, far og barn", og det er faktisk noe man godtar når man blir sammen med noen med barn, og så får man heller klare å kommunisere (uten å "kreve") som voksne menensker rundt hvor mye kontakt det skal være.

[Snakkis]

Det er ikke vanlig at faren tilbringer tid sammen med eksen og felles barn i hennes bolig. Det er sånt man kan gjøre dersom begge er single og fungerer godt sammen (men da kunne de jo like godt ha bodd sammen, mener nå jeg). Det er jo sønnen han skal ha samvær med, ikke eksen. Du burde ta opp disse tingene med han, og skal det være familiesammenkomster hvor han også skal delta burde du også bli invitert.

Jeg kjenner veldig mangen som har det slik du sier IKKE er normalt. Det er ikke alle som har super sjalusie kjærester og fungerer godt som venner. Detter syntes jeg er super bra.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner veldig mangen som har det slik du sier IKKE er normalt. Det er ikke alle som har super sjalusie kjærester og fungerer godt som venner. Detter syntes jeg er super bra.

Da skjønner jeg ikke hvorfor de i det hele tatt gikk fra hverandre i utgangspunktet. Er man venner, bør man i det minste klare å fungere sammen i hverdagen og ikke bryte opp med de belastninger det fører med seg for barnet. Hvor vanskelig kan det være?

[Snakkis]

Da skjønner jeg ikke hvorfor de i det hele tatt gikk fra hverandre i utgangspunktet. Er man venner, bør man i det minste klare å fungere sammen i hverdagen og ikke bryte opp med de belastninger det fører med seg for barnet. Hvor vanskelig kan det være?

skriver du til meg nå???

Endret 27. mai 2013 av melonen

[AnonymBruker]

skriver du til meg nå???

Jeg tror hun misforsto det du skrev

Anonym poster: 88667ceacb29ac8119e0c6a116d51aa3

[Snakkis]

Jeg tror hun misforsto det du skrev

Anonym poster: 88667ceacb29ac8119e0c6a116d51aa3

Det tror jeg også

[AnonymBruker]

Da jeg traff min mann, spiste han, barnet, og barnets mor middag sammen en gang i uka, ved henting/levering av barnet.

Da jeg kom inn i bildet nevnte far dette, men jeg syntes jo at det er hyggelig for barnet sin del, så de fortsatte med det en stund, til mor fikk seg kjæreste. Etterhvert så gled det over av seg selv, og ble sjeldnere, og de hentet/leverte ikke alltid barnet hjemme hos hverandre heller, men av og til på skolen. De har fortsatt en god tone, men alt forandret seg da begge to fikk seg kjæreste på hver sin kant. Nå vet ikke jeg om mors nye kjæreste har hatt innvendinger her, men jeg har i allefall ikke tenkt at jeg har noe med akkurat det.

Anonym poster: 23cbcf1cf22b3227686e0d2e0dbccbf2

[Gjest Gjest]

Jeg antar jeg er helt unik i denne sammenhengen : av forskjellige og vanskelige årsaker bor jeg sammen med min eks. etter at jeg for noen år siden ville skilles og ble deretter skilt. Vi samarbeider godt i dagliglivet og er fortsatt veldig delagtig og tilstede i vårt felles barns liv. Det fungerer gjennom samarbeid og ved at jeg personlig har tatt på meg offer-rollen ved å sette til side mitt eget kjærlighetsliv, mens hun har funnet seg en kjæreste. Derfor er hun mest ute av huset og det fungerer helt topp for meg, og jeg har da selvsagt mer samvær med vårt barn enn det hun har. I denne situasjonen har jeg tatt et definitvt valg om å avstå fra romantiske forhold og kjærlighetsliv. Slik det er nå så blir det helt umulig å begi seg inn i noe forhold, og antar mitt liv er på vent i 2-3 år til i denne sammenhengen. Jeg visste allerede når jeg ble skilt at jeg måtte påta en del ansvar overfor barnet, fordi hun jobbet skift bl.a. I tillegg er jeg i en trøblete økonomisk situasjon som gjør det hensiktsmessig for begge å dele boutgifter.

Men, dette er nok ytterpunktet i diskusjonen som pågår her vil jeg anta...

[Gjest Marmot]

Da skjønner jeg ikke hvorfor de i det hele tatt gikk fra hverandre i utgangspunktet. Er man venner, bør man i det minste klare å fungere sammen i hverdagen og ikke bryte opp med de belastninger det fører med seg for barnet. Hvor vanskelig kan det være?

Eks-mannen min og meg er blitt venner-ish de siste mnd. At vi kan være venner-ish når vi bor fra hverandre, har minimalt med "personlig" kontakt og ikke har noe å krangle om, er IKKE det samme som at vi kan leve sammen.

Vi spiser middag sammen av og til, en av gangene har farens nye kjæreste vært med. Vi gjør det ikke fordi VI har så himla stort behov for å være sammen (om vi ikke hadde barn sammen, hadde vi helt garantert ikke hatt noe kontakt mer), men fordi vi merker at det er viktig for sønnen vår at han av og til får være sammen med både mamma og pappa samtidig. Vi har også en avtale om at barnets bursdager skal feires hjemme der han bor, og faren og hans familie kommer til oss.

Både faren og jeg har nye kjærester, og hadde noen av dem reagert på dette, hadde de rett og slett måttet finne seg noen andre å være sammen med.

[Gjest Gjest]

Det finnes ikke en normal blant splittede familier, så du må sette deg grundig inn i hva din kjæreste ser for seg, og om han er i stand til å ta hensyn til deg også.

En forelder skal alltid ta hensyn til barnet, men fellesmiddager er ikke nødvendigvis bedre for barnet enn de positive ringvirkningene av at mor og far etablerer og opprettholder harmoniske og gode nye forhold.

For min del må han prioritere og forplikte aeg til nåtid og fremtid, som er hans barn, våre barn og meg, ikke til eksen. Dette skaper ingen vansker hos oss, da han uansett vil ha tiden med datteren i fred fra hennes mor, også før jeg kom inn i bildet. Pass deg for menn som gjerne vil tekkes barnemoren, hvis han ikke er trygg på sin rolle og berettigelse uavhengig av barnemorens meninger, kan livet deres vli ganske surt.