Vennskap svikter

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette kort og konsist, men vi prøver.

Jeg hadde 2 gode venner, la oss kalle dem for A og B. De var faktisk to av mine nærmeste, helt til de fant hverandre. Etter en uenighet jeg hadde med A så flokket hun seg skikkelig sammen med B. Siden den gang har ikke ting vært helt de samme. Hver gang jeg har hatt noe som helst mening om noe, eller har villet diskutere noe med én av dem så har de gått bak min rygg og diskutert det sammen, så har den andre kommet og blandet seg. De er stortsett alltid uenige med meg, så da har jeg plutselig to personer som sitter og forteller meg hvor dust jeg er fordi jeg har en mening om noe som helst. Det er lite hyggelig, og selv om jeg ikke liker å si det, så er det litt sårende. Det er A som er verst. Hun tror hun eier B, akkurat som en hund som har markert noe. Omstendighetene er slik at jeg tilbringer mye tid med B, og det tror jeg gjør A skikkelig sjalu. Det gjør ikke akkurat situasjonen noe bedre. Uansett så går det ikke an å ha en sakelig samtale med noen av dem lengre uten at jeg skal bli rakka ned på. Jeg har sagt i fra til dem, men det virket som de bare lo av det.

I tillegg til dette så virker det veldig som A prøver å rive andre folk med seg, og få dem til å gå i mot meg. Jeg er veldig aktiv i en organisasjon og har i mange år hatt mye ansvar. Har prøvd å trappe litt ned på det, men jeg ender opp med all jobben likevel. Uansett så innebærer en del av dette arbeidet ganske mange andre ledd, og jeg er avhengig av at disse leddene gjør jobben sin. Her om dagen var det noen som overhørte A fortelle en hel mengde mennesker at det var min feil at noe tok så lang tid. Jeg er jo avhengig av at et firma i Canada gjør jobben sin effektivt. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det enn å mase på dem, noe jeg gjør. Dette er A fullt klar over, men likevel har hun en trang til å gå å fortelle hele verden at jeg ikke gjør jobben min! Den eneste som ser dette er kjæresten min, og han aner heller ikke hva hun har i mot meg. Alle andre klarer hun stort sett å vippe med seg.

Kunne skrevet en bok om hvor nedlatende A (og B) er ovenfor meg, men får gi meg her.

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal med dette. Bare at jeg er drittlei av hele greia, og føler jeg har mista 2 gode venner uten å ha gjort noe galt. Er utrolig barnslig. Vi er godt oppi 20-åra, alle tre, og jeg føler jeg er tilbake på barneskolen.

Hilsen surmuler'n

Anonym poster: e886e04e002fac60aa71be9357fbe60d