Frustrert-finner ingen god emnetittel heller....

[Gjest Gjest]

Nå har jeg vondt i magen-er veldig urolig og usikker-og kunne trenge noen utenforståendes tøst og råd-eller rett og slett bare litt oppmerksomhet.

Situasjon i korte trekk:

Er skilt, to store barn, bor i en stor byog har en ok jobb.

En eks som er umulig å forholde seg til pga psykisk sykdom.

Kjæreste som bor i en annen by-som også har egne barn, med deltsamvær 50/50.

Mine barn er hos meg alltid bortsett fra annenhver helg hvis jeg er heldig.

Jeg er sliten.

Sliten av hele tiden åha ansvaret for ALT.

Sliten av å forholde meg til min ex, og dekke over for hannårhan skuffer barna.

Sliten-KJEMPEsliten-av å savne kjæresten min.

Jeg er frustrert.

Mest frustrert over ex.

Men også frustrert over forholdet til kjæresten.

Han har så mye tid forseg selv, likevel føler jeg ikke at han prioriterer meg, føler at han sitter med all makt i forholdet, han bestemmer når vi kan være sammen og ikke-avhengig av hva han føler for der og da. Han planlegger ikke, og jeg savner han ofte unødig fordi jeg tror at han ikke dukker opp-men så gjør han det likevel.

Frustrert over meg selv-som ikke klarer å formidle dette til han.

Og over meg selv fordi jeg er så "hekta" på han. Det er som om livet ikke har meninghvis jeg ikke er med han, fåroppmerksomhet etc. Føler meg noenganger som et lite tullete barn, som eller en logrende hun. Blæh!

(legger til at jeg snart blir 40, så det der er litt flaut)

Jeg lurer på:

Jeg harvært sammen med han i over 3 år. Vi er bare kjærester, eller særboere om du vil. Jeg er veldig usikker på om jeg er villig til å ha det sånn i årevis. Det er av ulike årsaker uaktuelt med samboerskap.

Jeg føler at kjæresten min er superfornøyd. Han får jo i pose-og-sekk: fast kjæreste som han kan kose med når han vil. Og han kan stikke av når det blir for mye mas med meg/barna mine/exen min. Da sitter jeg oppe i det, mens han kan kose seg hjemmeeller invitere en kollega på middag eller gjøre andre ting. Så kan han ringe til meg glad og fornøyd, og fortelle om hvor fin dag han har hatt.

Jeg er rett og slett misunnelig på han! Det gjør meg også irritabel. Men overfor han er jeg en pusekatt eller logrebikkje som står klar til å være blid, søt og kosete. Så drar han, og jeg blir trist og frustrert og savner. Og det har gått 3 år og mer.

Jeg kjenner nå at dette orker jeg ikke. Jeg må først og fremst bli MYE flinkere tilå fortelle han hva jeg vil (men da må jeg vite det selv først!), samt klare å leve et lykkelig liv når han ikke er her.

Faktisk så blir jeg nesten flau over meg selv når jeg leser det jeg skriver-at det går an å være så opphengt i en mann! Uff og uff.

Men hvordan skal jeg jobbe med meg selv-oss-meg sånn at vi begge får det bra?

Og så er det min ex. Men det er en lang historie. Tror ikke jeg drar den nå. Men den historien er veldig utmattende både for meg og kjæresten min. Noe som også gjør det forståelig at han av og til trenger å være litt for seg selv.

Innspill?

Ps å droppe forholdet er nok ingen løsning

Pps beklager hvis det er mye skrivefeil, jeg skriver på ipad og det går litt fort her. Dessuten begynner jeg å bli litt trøtt....

[Gjest Gjest]

Uff og uff.... Men måtte trekke litt på smilebåndet også, for jeg kjente meg bittelitt igjen.... Det du skal gjøre er å ta en skikkelig prat med kjæresten din. Si akkurat hvordan du føler det, og at du ønsker at dere skal ta forholdet ett steg videre (for det er jo det du vil). Ja, det føles sikkert veldig risikabelt å gjøre det. Men gjør det likevel, for din selvrespekts skyld. Da får du vite akkurat hva han ønsker. Og vil han forsette å ha det slik som nå, så har du i alle fall forsøkt. Du skal ikke nøye deg med disse smulene, for du kan få det så mye, mye bedre. Ang forholdet til eksen din, så vil dette også bedre seg dersom DU får det bra i forholdt ditt. Men du må tørre å stå for det du ønsker, og tørre å gjøre noen forandringer. Lykke til!

[Gjest gjest/Ts]

Uff og uff.... Men måtte trekke litt på smilebåndet også, for jeg kjente meg bittelitt igjen.... Det du skal gjøre er å ta en skikkelig prat med kjæresten din. Si akkurat hvordan du føler det, og at du ønsker at dere skal ta forholdet ett steg videre (for det er jo det du vil). Ja, det føles sikkert veldig risikabelt å gjøre det. Men gjør det likevel, for din selvrespekts skyld. Da får du vite akkurat hva han ønsker. Og vil han forsette å ha det slik som nå, så har du i alle fall forsøkt. Du skal ikke nøye deg med disse smulene, for du kan få det så mye, mye bedre. Ang forholdet til eksen din, så vil dette også bedre seg dersom DU får det bra i forholdt ditt. Men du må tørre å stå for det du ønsker, og tørre å gjøre noen forandringer. Lykke til!

Takk for svar!

Jeg vet at jeg må prate med han om det.

Det er litt vanskelig, både å finne et passende tidspunkt, og ordene. Men det vanskeligste er at jeg er redd for å begynne å gråte, og at det vil utvikle seg til en krangel. Jeg er nok altfor konfliktsky, spesielt når jeg føler at jeg har mye å tape.

Føler at forholdet vårt har kjølnet, at vi ikke lenger prater sammen så mye, ringer på skype, har lange telefonsamtaler og sender søte smsér til hverandre.

Lurer på om løsningen er at jeg holder meg litt unna, sånn at han får sjansen til å savne meg. Er bare redd for at han ikke gjør det.

Han vet at jeg synes denne særbo-greia er vanskelig, og det er nok heller ikke noe alternativ at vi flytter sammen. Så hva er egentlig alternativet? Tror at det jeg ønsker er at han er litt mer "på", og at han får meg til å føle meg prioritert.

flere synspunkter der ute?

[AnonymBruker]

Hva med å slutte å være logrete og vise ham hvem du faktisk er?

Så kan han ta stilling til om framtiden blir felles eller ei

Anonym poster: 5a5752f7d30859e0063b2487c9b8a9d0

[Gjest gjest/Ts]

Hva med å slutte å være logrete og vise ham hvem du faktisk er?

Så kan han ta stilling til om framtiden blir felles eller ei

Anonym poster: 5a5752f7d30859e0063b2487c9b8a9d0

Takk!

Ja, helt enig.

Det er vel bare et spørsmål om å ta seg sammen. Stille krav og ha tydelige grenser. Samtidig er det en psykologisk bøyg. Fordi jeg ikke vil miste han, mister jeg heller meg selv litt, om du skjønner....

Samtidig tror jeg ikke vi får det bra sammen uten at jeg også har det bra. Og da må jeg mer på banen.

Har nøyaktig det samme problemet med eksen, jeg klarer ikke å være kontant nok.

*Skal ta meg selv i nakken*