Hva slags forstyrrelse er dette?

[Gjest Undrende]

Hei alle sammen! Jeg føler at jeg ikke kan snakke om dette til noen jeg kjenner, fordi det er nesten for sært. For å klargjøre er jeg 31 år gammel. Vi har vært venner i mange år, og for noen år siden ble vi forelsket, og startet det jeg trodde kom til å bli et forhold, der vi "utvikler oss sammen etc". Men jeg er flau og ikke lite undrende over et så uvanlig samlivsproblem.

Jeg visste fra før at han har hatt litt problemer psykisk. Men han har alltid vært den snille, som alle synes har vært veeeeldig snill, og litt rar på en god måte.

For å gjøre en lang historie kort må jeg hoppe over utfyllinger, men det jeg her lister opp forklarer det meste som jeg lurer på.

Han snakker utelukkende negativt om andre, at de er som ville apekatter, at de er ute etter å skulle "ha noe" om man stikker ut lillefingen, enhver samtale dreier seg umiddelbart om "folk" og "de", selv om det ikke var det vi snakket om.

Grunnen til at han blir oppfattet som "snill", er at han gir all plassen til andre. Og utsletter seg selv. Dette gir seg utslag som det jeg oppfatter som passiv-aggressivitet. Ikke ovenfor andre, men ovenfor meg som må høre på alt dette nevnt ovenfor. Han er sint på alle som tar for stor plass, og forstår ikke at det er han selv som utsletter seg selv.

Om han gjør et tappert forsøk på å fortelle meg noe han mener er intressant, snakker han seg så til de grader rundt grøten uten å komme til poenget, og etter masse om og men viser det seg at det er noe så allment kjent at alle vet det. Og så forteller han stadig hvor mye han vet og hvor mye han "får inn" om andre mennesker. (utelukkende negative ting.)

Han har den merkelige egenskapen at han sier ting. Men det han sa var noe helt annet enn det han hadde tenkt på. Dette har vært kilde til mange frustrasjoner, da han mener jeg skulle forstått det han egentlig mente å si. UFORSTÅELIG!!!

Jeg har prøvd de siste årene, virkelig prøvd. Det som virkelig satte kroken på døra var når jeg gravde litt på dette, viste det seg at han oppriktig mente at man kan ikke være snill og klok samtidig. Er man intelligent, er man som ville dyr og apekatter som kun tenker penger etc. Er man snill, "tar man ikke plass", les er så dum som overhodet mulig. jeg mener bokstavelig talt.

Når vi ble sammen må jeg kalle at jeg var regelrett i forelskelsespsykose, og han var jo snill, som var bra for meg siden jeg hadde et dårlig forhold for noen år siden. Ensom var jeg vel også. Men dette har vært veldig snikende, det at jeg har lagt merke til hvor alvorlig det faktisk er. Man må leve lenge og vel sammen for å oppdage graden. For dem som bare treffer ham innimellom virker han bare litt rar. Og litt fjern, og ikke så altfor glup.

Men han har faktisk ingen personlighet! Jeg mener: Ingen. I det hele tatt. han har ingen meninger om noe som helst. (Bortsett fra konseptet "folk", og verden generelt, han minner meg om en gammel dame som surt står og speider bak kjøkkengardinet.)

I starten når vi hadde sex fikk jeg en solid støkk når han ville være "lilleskje", begynte å lage samme damelyder som meg. Han klarte aldri å liksom være mann, han bare sutret seg til sex. Men det tok ikke så altfor lang tid før han begynte å snakke til meg med babystemme, og presterte å synge barnesanger til meg midt i kassakøen med tilgjort barnestemme og den teiteste dansen. Han ble faktisk snurt når jeg ga beskjed på en fin men tydelig måte om å slutte med det der, etter at vi kom hjem. Han klarte ikke å forstå hvorfor jeg ikke klarte å se gjennom det, at det egentlig ikke var sånn han var. Siste gangen han skulle prøve seg på sex, stod han midt på gulvet med hodet på skakke som en liten jente, tok pekefingen på venusberget mitt og sa med irettesettende babystemme: Neeeeeiiiii..?

Det var like før jeg slo!

Men hva i alle dager er dette for en "diagnose"? Med fare for at dette blir langt, må jeg også tilføye at han generelt er veldig "hjelpeløs". Han kan ingentig, vet ingenting, og har plassert seg bak meg som en trofast, hjelpeløs disippel. Og det har han ingen problemer med heller! Det hadde jeg hatt!

Eneste jeg vet, er at han startet utstrakt bruk at hasj fra han var 15 til 27 år. Men om dette er den eneste forklaringen på dette snodige "mennesket" sin oppførsel vet jeg ingenting om.

Om ingen kan svare er det greit. Uansett skal du ha takk for at du leste innlegget mitt. Det finnes mye mer, men det blir altfor langt.

Jeg leste gjennom her nå, og ser jeg har ikke fått med meg mer enn en brøkdel.

[Hanna!]

Av det du skriver så kan jeg ikke lese ut en klar diagnose, untatt når det gjelder at han sier ting han ikke tenker, det kan være dårlig impulskontroll og generell lav sosial intelligens. Men må innrømme at jeg synes det er verre at du ville slå til ham bare fordi han oppførste seg avtennende? Hvorfor er du egentlig så sinna på ham forresten? Det virker som det er personligheten hans du ikke liker og da burde dere vel strengt tatt ikke være sammen.

Hvis du er interessert i å diagnostisere ham så er dette ikke nok, men det kan godt hende han har noe, han virker ikke nevro-typisk. Men husk at en diagnose ikke kan forandre personligheten hans.

[AnonymBruker]

Sorry, men nå lo jeg høyt !

Dette er jo ikke en mann. Det er en prepubertal liten gutt som nekter å vokse opp.

Og du er sannsynligvis langt for passiv, og har kanskje vært for slapp rundt forventningene dine til hvordan mannen i ditt liv bør være. Det at du lar ham fortsette med denne latterlige...

Og der kom pizzaen på døren, så da gidder jeg ikke mer. Peace !

Anonym poster: 55eeead029d273c446b8f007d747c7d7

[Gjest Gjest]

TS her, jeg takker for svar! Til dem som vil dømme meg nord og ned med en gang, må jeg bare minne om at dette har vært svært slitsomt. Jeg lufter, mest fordi det er godt å fortelle litt til noen. Jeg synes dette er litt intressant også, og det hadde vært en bonus å få noen innspill på hva dette kan være. Uten at jeg er stygg med mannen, det er jeg ikke, og har ikke vært heller.

[Gjest Gjest]

Tvilsom at han har blitt slik av bare hasj. Å stille disgnose over nett er strengt tstt umulig. En utredning er ganske omfattende og gjøres ikke på en dag

[AnonymBruker]

Jeg kan heller ikke komme med noen spesiell diagnose, syntes oppførselen hans virker veldig rar. Kan jeg spørre deg om du vet noe om hans barndom, spesielt de første leveårene? Er klar over at man ikke skal dra forhastede slutninger, men for meg kan det virke som at hans barndom på et eller annet vis ble ødelagt, at han aldri kom seg videre. Han hadde en mor som ikke støttet han og var der for han da han trengte det. Han opplevde noe, som moren visste om, men ikke gjorde noe med. Han har en stor trang til å bli tatt vare på og vil ha oppmerksomhet, samtidig som han ikke vil ta plass, dette lærte han som ung at ikke var lov. Dette trenger ikke å ha noe rot i virkeligheten, men jeg vet om et tilfelle der mannen hadde mange like trekk som du forteller om, og denne mannen hadde ekstrem omsorgsvikt som ung, selv om det for andre så ut som en veldig bra og stabil familie uten at jeg kan si noe mer om dette.

Men vil spørre deg, hva er det du vil videre? Vil du finne han en diagnose, som en annen nevner, det vil ikke hjelpe han. Psykolog er vel mer en ide. Men det er ikke sikkert han kommer til å forandres. Skal du fortsette å være sammen med han, det høres ikke ut som om dere har et sunt forhold.

Og en siste ting, bor dere sammen? Før dere eventuelt flyttet sammen, bodde han alene da? Så du noengang dette stedet? Var det unormalt ryddig og ordentlig der eller var det mye rot og skitt?

Som sagt, det jeg skriver her kommer fra en erfaring med en person med lignende trekk som du beskriver, men det betyr ikke at noe av dette stemmer overens med denne personen.

Anonym poster: c632cf067af58a805cf9405eb638da29

[Gjest Huoi]

Første som slår meg her er: hvordan er hans mor??

Ifht diagnose kan man tenke unnvikende personlighetsforstyrrelse- men som sagt så tror jeg du må se til barndom og oppvekst.

Ifht hasjbruk så kan det være at han stagnerte på 17års stadiet. MEN hvem 17åringer sutrer da?

Du må være et tålmodig menneske! Jeg hadde SLÅTT jeg og- hadde ikke det da, men hadde nok kjent på behovet.....

Tror ikke han blir bedre uten behandling hos psykolog. Men da må han jo innse at han har et problem sjøl...

[Eriks]

Min diagnose er at han er en vanlig mann som ikke tar livet så seriøst, og liker å spøke om barnslige ting. Jeg mistenker heller at du har svevd på en sky av forelskelse, og nå som den har tatt slutt begynner du å irritere deg over alt det du ikke brydde deg om før. Dette var du inne på selv, og jeg tror det er kilden til problemet.

Endret 26. mai 2013 av Eriks

[AnonymBruker]

Forslag på mulige diagnoser:

-Engstelig/ Unnvikende personlighetsforstyrrelse (men med masse innestengt aggresjon pga at andre klarer å formidle sine behov, mens han trekker seg unna

- Avhengig personlighetsforstyrrelse

- Baby fetisj (tenner på å bli behandlet som en baby og tatt vare på, tisse i bleier etc)

- Sosial forbi

- Aspergers (en slags høytqfungerende autisme, men problemer med empati ogmsosiale relasjoner)

Og dårlig selvbilde, uten at det er en spesifikk diagnose. Han må rakke ned på andre (i ditt påsyn, men for feig til å gjøre det direkte) for å hevde sitt skadede ego.

Anonym poster: 23e67ab13562c0a4b40bf535a1b4c5c9

[Gjest TS]

TS her, jeg takker for svar!

Eriks: Han tar livet svært seriøst. Han kan aldri le (da mener han at han mister kontrollen), og han er en stivsnipp av de skjeldne. Forelskelsen min gikk svært raskt over, og jeg har som sagt brukt noen år på å innse alvoret i hva jeg enn skal kalle dette. Jeg har kjent ham siden vi var barn.

Moren er veldig stresset, flink pike som blir syk av alt stresset og har kontrollbehov. Ellers hyggelig. Lite jordet for å si det sånn. Jeg vet ikke om noen dårlig barndom, men det var litt kaos i puberteten. Uti puberteten ble han behandlet for psykose og var innlagt og ved en rekke tilfeller helt borte i sin egen verden.

Forholdet er på vei til å bli avsluttet snart. Jeg prøver egentlig bare å forstå. Før meg hadde han ingen dame, han var over 28 år da vi ble sammen. Ikke spesielt rotete der han bodde, ei heller spesielt ryddig. Mye dataspilling, og han fikk etterhvert svært få venner. En han var venn med var narsissistisk, og etter ham fikk han helt noia på "folk".

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke spørre en plass hvor du kan få et kvalifisert svar?

http://forum.doktoronline.no/index.php?/forum/7-psykiatri/

Anonym poster: 81b3d7a41c48c8922defc963cca68c97

[Gjest Gjest]

TS her! Tusen takk, det skal jeg gjøre