Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Jeg rota meg borti en kollega for ei god stund siden, og alt var flott og fint, ei stund. Men nå er han på tur å ødelegge meg. Han har et sykt psykisk grep på meg, og selv om jeg nå sikkert en 6-7 ganger har bedt han om å holde seg unna gjør han ikke det.

Jeg deler kontor med han, og jeg er sykemeldt på grunn av dette, jeg klarer ikke å være i samme rom som han. Jeg har pådratt meg angst og ble på et tidspunkt lagt inn på psykiatrisk sykehus ei uke på grunn av han. Dette vet han.

Jeg har PTSD og går i behandling for dette en gang i uka. Dette vet han også.

Likevel lar han meg ikke være i fred.

Jeg lar vær å ta telefon, og jeg svarer ikke på tekstmelding, men jeg møtte han på kontoret i dag (jeg måtte innom å hente noe). Så er det på han igjen, og han trekker meg til seg, til slutt satt jeg i armkroken hans, selv om det er det siste jeg ville. Jeg har grått i nesten 4 timer og jeg er helt fortvilt.

Etter dette ber jeg han om å dra til helvete, igjen. Jeg håper jeg var så stygg nå at det skal holde, men jeg er redd det ikke gjør det denne gangen heller. Jeg liker ikke å være stygg med andre, så også dette gjør jo vondt.

Livet mitt er et mareritt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som hele livet mitt raser sammen, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å jobbe sammen med han.

Jeg har mista meg selv i det her, jeg er forvirra, får ikke sovet, får ikke spist, får ikke til å leve. Jeg er så sliten.

Jeg klarer ikke å hjelpe meg selv lengre, for jeg er så langt nede. Hva gjør jeg? Hvordan kommer jeg meg ut av dette? Jeg er redd han. Hjelp?

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[AnonymBruker]

Hva gjør du? Du snakker med sjefen din. Og legen din ev pyskologen din, så de kan skrive et lite skriv du gir til sjefen din.

Anonym poster: 6d9c085bd43361785e80295b30a883bc

[AnonymBruker]

Jeg er veldig redd for å blande inn sjefen, for de er gode venner. Jeg er også redd for å ødelegge arbeidsmiljøet for de andre som jobber sammen med oss.

Situasjonen er helt fortvilet. Jeg er så redd for at ingen vil forstå hvor ille det er om jeg tar det opp med en utenforstående. Alle synes han er så snill og flink.

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[Athena27]

Kan du dokumentere at denne kollegaen din trakasserer deg? Tekstmeldinger, e-poster f eks? Har du sagt klart og tydelig i fra til denne kollegaen at det er slutt mellom dere?

Har dere en personalansvarlig i bedriften du arbeider i?

Loven er helt tydelig på dette området. Selv om din leder og din kollega er "venner", skal ikke dette vennskapet gå foran hans ansvar som leder. Din leder har ett personalansvar og skal da behandle alle rettferdig og i samsvar med loven. Din leder og din kollega kan godt være venner, men det vennskapet skal ikke på noen som helst måte innvirke på hans lederansvar, hans beslutninger eller hans håndtering av personalsaker.

Opplever du allikevel dette vennskapet mellom din leder og denne kollegaen så nært, så kan du gå videre i tjenesteveien til personen over. Da bare forklarer bakgrunnen for at du ønsker å snakke med denne personen og ikke din nærmeste leder.

[AnonymBruker]

Jeg har selvsagt sletta alt, jeg ville ikke ha noe som minnet om han. Alle sms, alle bilder jeg har fått og nesten alle e-post.

Jeg har så sagt så tydelig fra som det er mulig. Jeg har skreket og brølt til han, sendt han sms, ringt han, alle mulige varianter på å få stoppet dette. Jeg la alle tingene hans i en pose, for å gjøre det enda mer tydelig....men nei. Etter noen dager begynner han på nytt.

Jeg er nok redd for at jeg må gå over hode på han, og be om hjelp. Få noen andre til å si det til han, at han plager meg helt forferdelig. Men jeg er så redd for å ikke bli trodd. Men jeg må vel.

Dette blir vanskelig. Jeg gruer meg fryktelig for hva som skjer fremover.

TS

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[Athena27]

Nå vet ikke jeg hvor stor virksomhet det er du arbeider i, men kan du be om å bli overført til en annen avdeling?

[AnonymBruker]

Nei, jeg kan ikke flyttes på, og vil heller ikke. Da har jeg tapt, om dere skjønner. Jeg vil ikke at han skal jage meg fra min egen jobb, som jeg er så glad i.

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[Athena27]

Skjønner det, selvfølgelig ! Jeg hadde nok tenkt akkurat det sammen selv.

Da må du nok gå til en overordnet å gi dem en status over situasjonen. Det vil kreve litt mot, men for å løse situasjonen er det det som må til. Eller, du kan forsøke å ta en rolig og saklig prat med denne kollegaen en siste gang for å se om det kan bidra til at han lar deg være i fred. Advar han gjerne om at du tar det videre dersom han ikke trekker seg tilbake og at forholdet mellom dere for videre fremtid kun skal være arbeidsrelatert.

[AnonymBruker]

Skjønner det, selvfølgelig ! Jeg hadde nok tenkt akkurat det sammen selv.

Da må du nok gå til en overordnet å gi dem en status over situasjonen. Det vil kreve litt mot, men for å løse situasjonen er det det som må til. Eller, du kan forsøke å ta en rolig og saklig prat med denne kollegaen en siste gang for å se om det kan bidra til at han lar deg være i fred. Advar han gjerne om at du tar det videre dersom han ikke trekker seg tilbake og at forholdet mellom dere for videre fremtid kun skal være arbeidsrelatert.

Det kan jeg gjøre, komme med en liten trussel. Det har jeg ikke tenkt på. Takk, det er ikke alltid man ser det opplagte når man står midt oppi det.

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[Athena27]

Det kan jeg gjøre, komme med en liten trussel. Det har jeg ikke tenkt på. Takk, det er ikke alltid man ser det opplagte når man står midt oppi det.

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

Bare hyggelig !

Min anbefaling er å gå frem på en rolig og saklig måte. Dere skal ha en arbeidsrelasjon videre, ikke glem det. Du kan si at du ønsker ham alt godt videre men at han ikke er den rette gutten for deg (?).

[AnonymBruker]

Bare hyggelig !

Min anbefaling er å gå frem på en rolig og saklig måte. Dere skal ha en arbeidsrelasjon videre, ikke glem det. Du kan si at du ønsker ham alt godt videre men at han ikke er den rette gutten for deg (?).

Akkurat det der har jeg forsøkt så mange ganger, å være rolig og saklig, men det har ikke nytta.

Det er derfor jeg bare se meg nødt til å sette hardt mot hardt. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt han. Han har nesten klart å ødelegge meg.

Terapauten min sier han antagelig er hekta på meg, og særlig fordi jeg ikke har klart å avslutte på en skikkelig måte, at han dermed klistrer seg enda mer på meg. Han høres ut som en mann i dyp krise, sier han. Det gjør det jo enda verre.

Vi er to skada mennesker som ender opp med å plage hverandre. Det er så vondt.

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[Gjest doktor]

Du er nødt til å si nei på en tydelig og klar måte. Holde fysisk avstand. Dersom han ikke gir seg går du ut. Dersom han følger etter gir du ham beskjed om at dersom han ikke slutter vil du melde ham til politiet. Dersom han da fortsetter så GÅR DU TIIL POLITIET - rett og slett for å holde ord.

Dere er ikke to "skada" sjeler. Akurat nå skader han deg og du deg selv så lenge du ikke setter klare grenser. Det er nå skadingen skjer.

Akkurat det der har jeg forsøkt så mange ganger, å være rolig og saklig, men det har ikke nytta.

Det er derfor jeg bare se meg nødt til å sette hardt mot hardt. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde møtt han. Han har nesten klart å ødelegge meg.

Terapauten min sier han antagelig er hekta på meg, og særlig fordi jeg ikke har klart å avslutte på en skikkelig måte, at han dermed klistrer seg enda mer på meg. Han høres ut som en mann i dyp krise, sier han. Det gjør det jo enda verre.

Vi er to skada mennesker som ender opp med å plage hverandre. Det er så vondt.

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så ynkelig, blir så forelsket og så ender det opp i at jeg må true for å få han unna meg. Jeg veksler mellom sinne og savn. Jeg likte han jo så godt, og nå har det blitt slik, at hele hverdagen min preges av han.

Jeg mistet pappaen min ganske nylig, og jeg har ikke fått tid og rom til å sørge over det heller. Han har vært på meg 24t i døgnet, også da pappa lå for døden. Det var akkurat som han ikke forsto at jeg hadde en kjempekrise på gang.

Alle gode råd tas i mot med stor takk, for jeg er ikke i stand til se hva som er rett og galt. Jeg forstår ikke hvorfor han gjør dette mot meg. Jeg ligger jo helt nede. Hvorfor går han å plukker seg ei jenta som er i dyp krise fra før? Jeg var jo enkel å få has på, så mye trøst som jeg trengte. Kunne han ikke bare vært venn?

Jeg starta i terapi før jeg møtte han, og jeg skulle jo endelig få ordna opp i alt som plager meg. Hvem legger seg etter ei jenta med traumer?

Hvorfor holder han forsatt på når jeg får angstanfall og må ha legehjelp? Jeg har aldri hatt angst før.

Nå ser dere grunnen til at jeg som vanligvis er flink å sette grenser har det så vanskelig i dette. Jeg vil jo bare ha fred, å slippe å ha han i livet mitt. Jeg sier jo alt dette til han, men han ser ikke ut til å forstå. Da prater han bare om hvor vondt han har det, og så trur jeg det er noe galt med meg, som er så slem med han.

Huff, bare rot!

TS

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[AnonymBruker]

Dere på KG liker jo en god historie, og jeg trenger hjelp til å forstå dette. Her er litt av hva han har holdt på med:

Sendt meg sms fra jeg har våkna til jeg har gått å lagt meg. Hver dag, aldri under 30-40 sms. Det har pågått siden i fjor sommer. Uten en eneste dag opphold.

Ringt meg flere ganger i uken. Han prater lenge, fra 1 til 3 timer.

Flyr inn om ut av kontoret mitt, en gang i timen.

Han følger etter meg når jeg går ut for å ta meg en røyk.

Dukker opp over alt der jeg er uten at jeg har invitert han.

Meldt seg inn i samme treningsstudio som han.

Når jeg sier at jeg drar snart bort, for å komme meg unna han, så sier han at han vil komme å besøke meg.

Han er overalt, og jeg har ikke fått rom for meg sjøl til å tenke en hel tanke siden lenge før jul.

Han overøser meg med komplimenter, og når jeg sier jeg vil ikke ha mer, så sier han at han gråter over meg.

Jeg er så stressa og paranoid at jeg til og med er redd for at leser på KG.

Hva er det her for slags fyr? Det er jo ikke normalt, er det vel? Noen som har vært med på noe lignende?

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62

[AnonymBruker]

Rettelse: samme treningsstudio som MEG.

Anonym poster: 1f60524e377cadcd0c8dd6799488ae62