Jeg trenger råd og gjerne noen som er / har vært i samme situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på snart 30 år som giftet meg for et år siden. Jeg var lei av "feil" menn og ikke minst umodne menn og da jeg fant han jeg er gift med nå på nett føltes alt bare så veldig riktig. Vi har samme humor, interesser og han er en jeg kan snakke med om det meste. Han er sosial og det som er viktigst for meg er at han ikke drikker eller røyker, siden jeg er avholden fra alkohol og røyk.

Jeg har hatt og har endel problemer psykisk da jeg har opplevd mye traumatisk i livet mitt. Så det å finne han var også en trygghet for meg da han har en veldig god familie da jeg ikke har noen andre i livet mitt enn han og noen venner.

Noen sier at man ikke blir kjent med et menneske før det har gått 7-8 år... Det vet jeg ikke, men det er kanskje mulig? Jeg har ikke kjent han mer enn i 3 år. Det som er utfordringen her er at jeg er altfor "god" på å fokusere på feil og negative ting og det kværner i hodet på meg dag inn og dag ut, derfor måtte jeg bare lufte det her, da jeg ikke har noen venner jeg føler jeg stoler nok på.

Vi har ikke felles økonomi, og det fungerer i grunn veldig greit. Vi betaler halvparten av fellesting som husleie og strøm. Jeg bor i hans leilighet og betaler halve lånet og husleien til han. Avtalen er når han selger at han skal ha 300 000 av gevinsten siden han har pusset opp hele leiligheten før jeg var inn i bildet, og resten deler vi oss i mellom. Dette er veldig generøst til å være han... Hverdagen er en annen. Vi har to biler og før han fikk seg ny nå nylig så brukte han omtrent bare min bil. Jeg fyller alltid full tank en gang i uka og dette følte jeg han utnyttet da han omtrent kun brukte min bil og ikke hans egen. Da jeg konfronterte han med dette, sa han bare at vi var gift, og at man deler på ting. Det er jo forsåvidt greit det, men nå har det seg også sånn at han tjener 10 000 mer enn meg i mnd. En annen ting er at han titt og ofte spør om jeg kan kjøpe matvarer eller medisiner til han hvis jeg skal på butikken. Han sier jeg skal få penger tilbake, men det skjer så og si aldri. Tror det har skjedd 2 ganger at jeg har fått igjen det jeg har brukt. Hadde det vært snakk om 50 lapp så er det ikke noe stress, men det er som regel snakk om 2-300 kr...

Da han har en sønn med en annen dame, så blir det mye klesinnkjøp til han siden han er såpass liten og vokser fort. Dette er det også jeg som står for. Da jeg sier til han at jeg syns jeg er veldig snill som gjør dette, så får jeg bare høre at han for eks har kjøpt ting til uteplassen eller dyr hekk/blomster som jeg ikke har vært med på å betale, og da føler jeg at jeg ikke har så mye å forsvare meg med. Dette gjelder også kino eller ting som han bestiller på nettet for eks. Det er alltid jeg som må "legge" ut. Og sier jeg at han kan gjøre det selv, blir han utrolig sint og sur ( han er langsur i tillegg, noe som ikke er særlig hyggelig) Så da gjør jeg det heller uten å si noe. Det er ofte sånn at han "tar" av mine ting som er helsekostprodukter eller matvarer som koster en del og hvis jeg tuller med han og sier at neste gang får han kjøpe det, så kommer det igjen opp at vi er gift, og det blir for dumt.

I tillegg er han veldig egen tenker mye på seg selv. Han skal alltid ha viljen sin på alt og etter å ha kjempet i mot en god stund har jeg nå bare gitt opp, for jeg gidder ikke mer, så jeg bare jatter med. Jeg er sikkert ikke perfekt jeg heller, men jeg vet at jeg er altfor snill og at det ikke er noen annen jente som hadde føyd seg sånn som det jeg gjør.

Saken er den at jeg blir så deprimert av hele situasjonen. Vi har heller ikke mye sex fordi han er her som på alle andre områder. Driter i meg og fokuserer bare på seg selv. Noe som er veldig kjedelig og ikke tenner meg i det hele tatt. Og tro meg, jeg har tatt det opp med han, men det skjer ikke så mye. Tror han er vant til jenter som tar styringen i senga, men sånn er ikke jeg. Man skal gi for å få er min tanke.

Andre ting som kan nevnes. Jeg gjør alt av husarbeid og kjører sønnen i barnehagen hver dag. Det har også blitt sånn at jeg ikke kan ha en kveldsjobb fordi jeg må være hjemme med sønnen hans. Han jobber ofte kveld. Så føler meg ganske låst og vet ikke helt om jeg er komfortabel med denne situasjonen.

Hadde jeg kunne gjort valget om igjen, så hadde jeg nok ikke giftet meg, men det er for sent. I gode og onde dager har jeg lovet.. Tenker at jeg heller vil ta livet mitt enn å synke dypt og be om skilsmisse etter så kort tid.

Noen som har vært i samme situasjon eller kan gi meg noen oppløftende ord eller råd?

Anonym poster: 5af7b7222d1e5a71ae4b26ac8e7040a8

[Gjest Gjest]

Jeg håper for din del at dere har en skriftlig kontrakt på at du skal ha din del av kaka ved evnt salg av leiligheten.

[AnonymBruker]

Ja, det har vi :-)

Anonym poster: 5af7b7222d1e5a71ae4b26ac8e7040a8

[AnonymBruker]

Skriv ned alt du "kjøper" for han i en måned og vis han at det faktisk blir snakk om en del

Ellers ville jeg snakket med han om å få felles økonomi, det er faktisk ganske smart og sparer for en del krangler etter min mening. Om dere fortsatt vil ha litt som er deres, kan dere avtale at dere får f.eks 40% av lønnen på en egen konto som dere kan bruke på det dere vil, mens resten skal dere være enige om:)

Når man er gift synes jeg det blir for dumt med "mitt og ditt". At ikke spis disse matvarene, for de har JEG kjøpt,

Anonym poster: 96c9ced52a8a9d88aee81a69c94b7f69