Bekymringer og utrygghet til besvær

[AnonymBruker]

Tenkte jeg skulle lufte tankene mine litt her for min egen del og kanskje få noen innspill.

Jeg er en ensom gutt med en personlighets forstyrrelse (unnvikende). Det har opp gjennom tidene

skapt endel vanskligheter sosialt så jeg har hatt få venner. i 6 år har min bestevenn vært ei

chatte venninde som har vært gjennom både veldig gode tider og vansklige tider og støttet hverandre.

Men nå ser det ut som det går mot slutten av vennskapet, noe som gjør meg dypt trist. Jeg er usikker

på om det er mine egne tanker som jobber imot meg og aktivt saboterer for relasjonen vår.

Jeg har vært en stor støttespiller for hu gjennom mange situasjoner og den siste tiden har ikke vært et

unntak. Det skjer mye i livet hennes og hun kommer til å bli en kjent tv personlighet, i tillegg har

hu funnet seg en gutt som hu liker bedre enn hennes nåværende kjæreste. Hu har pratet om han i mange måneder

men hu var for sjenert til å ta kontakt. Så jeg har hele tiden pushet henne og boostet opp selvtilliten og

lagt litt press på at hu skulle ta kontakt å bli kjent med han. Har hele tiden vært positiv til prosjektet

ettersom det kan føre til en enda bedre livskvalitet for hun.

For 1 uke siden fikk jeg hu endelig til å kontakte han og de fant tonen med en gang og la hverandre til

på Skype og Facebook. Jeg syntes dette var en meget gledelig nyhet, men så spurte jeg om noe dumt uten å

tenke meg om, vet ikke engang hvorfor jeg gjorde det, jeg burde ha tenkt lengre enn som så for det kunne

være svaret jeg fikk ikke ville bli det jeg hadde tenkt meg. Jeg spurte hvertfall "blir vel skikkelig bra

med en spennende, smart og fascinerende person i livet ditt til en forandring så slipper du kjede deg^^"

hvor jeg da fikk som svar "mhmmm det blir bra :D", det svaret kom så brått og uventet på at jeg ble helt

perpleks og sjokkert. Det var som å bli slått i magen for det svaret betydde jo indirekte at hun syntes

jeg var en kjedlig, lite smart og lite fascinerende person. I mitt hode så kan det sammenlignes med om

f.eks jeg fant meg en ny venn og sa til gamle vennen min "fått en ny bedre person enn deg inn i livet mitt,

du er kjedlig og lite spennende".

Så i 1 uke har jeg gått og grublet og kværnet på dette, har gått til sengs hver kveld med klump i magen og sorg.

Spekulert og analysert og mer eller mindre kjørt meg selv ned, mine automatiske tanker har vært at jeg ikke

er tilstrekkelig, eller har noen betydning for henne, at jeg er dum og kjedlig, uønsket.

Atmosfæren i samtalene etter det har bært stort preg av det og hver gang hun har spurt meg om noe som handler

om meg så har jeg skifta tema med en gang og BARE pratet om den nye flammen hennes. Mange timer hver dag, bare

pratet om han og bryti meg selv ned.

Det føles litt kleint, jeg er jo voksen men det er sammenlignbart med f.eks en familie hvor foreldrene

slutter gi oppmerksomhet til det ene barnet sitt og en ny bebi får alt. I vennskapet vårt har det vært slik at

jeg alltid har hatt 100% prioritet over andre og hu har alltid fortalt andre hvor glad i meg hu her, hvor

spennende jeg er og det har jeg hørt hele tiden så jeg har aldri følt min plass har vært truet ettersom

vennskapet var solid og bygget på gjennsidig trygghet. Det har også vært tilfeller tidligere hvor noen

av vennene hennes følte seg tilsidesatt til fordel for meg, og de stilte så da ultimatum "han eller meg" og

valget falt da alltid på meg.

Jeg har holdt tankene mine for meg selv, men igår krevde hun en forklaring på min snodige og distanserte

oppførsel siste uka så jeg slapp katta ut av sekken og syntes det svaret hu kom med at det blir en positiv

forandring med noen spennende mennesker i livet. Hu ble meget sur ettersom hun mente jeg hadde fisket etter

en bekreftelse eller avkreftelse, hun mente også at jeg burde oppsøke hjelp siden jeg reagerte så fjollete.

Det var mye heftig diskusjon frem og tilbake og hu gav null inntrykk for å forstå hvorfor jeg reagerte som

jeg gjorde. Men etterhvert kom vi frem til at den beste løsningen var og ikke fiske mer etter bekreftelser

og at vi ikke skulle prate om han nye gutten mer. Hu sa også at jeg har prioritet over han, og at jeg var

kjempe spennende. Hu sa også at svaret hu kom med var en missforståelse, hun hevdet hun trodde jeg mente

hennes nåværende kjæreste når jeg spurte om den positive forandringen. Jeg følte jeg kunne slå meg til ro

med den forklaringen selvom jeg fremdeles er en smule skeptisk og vi skværet opp.

Så gikk det 4 timer og vi chattet igjen på kvelden, jeg tenkte at siden vi hadde prata så mye om en annen

den uka her så skulle jeg prate litt om hva som er nytt i livet mitt. Jeg fikk bare "hehe :D" eller "okeyy :D" svar

noe som er helt absurd, vi har alltid svart energisk og kommet med hele setninger som svar. Og vi har mange

ganger diskutert at folk som bare svarer "hehe :D" eller "okey :D" til ting er egoistiske og frekke.

Jeg ble da umiddelbart bekymret igjen å spurte "du er vel opptatt med han..." og hu sa "vi chatter så er litt distrahert :D"

og så snakket hu om at hu skulle begynne camme med han etterhvert. Husker i sin tid at hu kjøpte seg webcam og skaffet

seg cam utelukkende for å bruke det med meg, men det skjedde aldri mer en 2 ganger så jeg sa "er vel ikke lenge til

han har sett deg mer på cammet du kjøpte for å bruke med meg enn du har brukt det på meg" og hu sa "hehehehe :D"

og da havnet vi i en gigantisk krangel igjen som denne gangen endte på en dårlig note og hu mente at vennskapet ikke

fungerte helt lenger. Jeg drakk så veldig mye alkohol å la meg.

Så her er det jeg tenker litt på , er det meg selv og min egen hjerne som konstruerer hindringer i relasjonen og

jobber destruktivt for å ødelegge min selvfølelse og vennskapet? Eller er mine tanker preget av sunn fornuft og sunn

reksjon på en følelse av å bli tilsidesatt? Det ironiske er jo at jeg på sett og vis har aktivt jobbet for å få han

inn i livet hennes som igjen førte til hele smørja her.

Er det best jeg revurderer følelsene mine å innser at jeg har handlet fjollete eller kan det være at noe videre

vennskap ikke vil være fruktbart ettersom det vil være altfor mye utrygghet mellom oss?

oi ble nesten en bok det her...

Anonym poster: 758ae821cd458e8c26454c40ee4673e3

[AnonymBruker]

Er det best jeg revurderer følelsene mine å innser at jeg har handlet fjollete

Ja. Ikke tenk så mye.

Anonym poster: 4dbe9ca7a660595120329c7a4ba8ff60

[Gjest Faerunpedia]

Det er nok usikkerheten din som ødelegger her. Jeg ville ikke tenkt over det første svaret hennes, altså det med en spennende person i livet hennes. Du overanalyserer situasjonen, kanskje fordi du er redd for å miste henne nå når hun har kjæreste? Hun er nyforelsket, det er normalt at hun er litt distansert, men synes du bør høre på henne når hun sier at hun setter vennskapet deres høyt. Ikke ødelegg det med paranoide tanker.

[AnonymBruker]

tusen takk for responsen dere har nok rett. jeg er livredd for å miste a, ser på hu som ei søster som jeg forguder. har mista foreldrene mine for ikke lenge siden så føler hu er en av de siste jeg har igjen som jeg virkelig er glad i.

har vært gjennom noen røffe tider, men de siste 2 månedene har jeg kommet meg bra. ble dog helt kortslutning oppi hjernen min og alt raknet når hu bekreftet at det ville blitt en positiv forandring med en spennende og smart person å prate med i livet sitt, men det var nok som hu sa ikke ment slik.

hu har hatt kjærester alle de 6 årene vi har vært kjent, 2 forskjellige. men i begge forholda var det jeg som var første prioritet ovenfor de og hu pratet mye mye mer med meg enn med de. så det ble brått ukomfortabelt at det ble litt anderledes nå. jeg husker jo selv hvordan det kan være når man er nyforelsket, og i tillegg så har hu jo masse annet å styre med siden hu skal bli en kjent tv personlighet.

Anonym poster: 758ae821cd458e8c26454c40ee4673e3