Min mor har blitt en fremmed

[Gjest Kaja]

Min mor har i mange år slitt med angst og depresjoner. Det er blitt normalt for meg å forholde meg til en syk mor som kan ha gode perioder til tider. Hun har alltid vært der for meg fra jeg var liten til jeg ble i tenårene. Men med tiden nå som jeg er i 20-årene har hun bare forsvunnet inn i sin egen verden, hvor jeg ikke finnes lenger. Jeg trodde aldri jeg skulle si at min mor føltes ut som en fremmed for meg. Jeg kjenner henne ikke igjen. Ingenting av det hun sier eller gjør er noe som får henne til å være en mor for meg.

Mange ganger tenker jeg at kanskje jeg er for kritisk, men likevel syntes jeg at hun skal være mer opptatt av at jeg f. eks kommer meg trygt hjem fra en ferie enn at jeg skal kjøpe nok røyk til henne på taxfreen. Det er en sorg i meg fordi jeg ikke vet hvem hun er lenger.

Kanskje det er noen her som har vært oppi det samme eller kjenner seg igjen? Det føltes veldig rart å si slik om min mor som jeg elsker så høyt. Jeg tror heller ikke jeg kan klare å si det til henne, fordi jeg er redd det kan såre henne slik at hun blir enda mer deprimert...

Jeg savner min mor slik hun var og kan være.

[Gjest Gjest]

https://www.morild.org/ For barn med psykisk syke foreldre. Du er fortsatt din mors barn selv om du er voksen.

Sjekk om det er noe/noen på siden som kan hjelpe deg.

*medfølelse*

[Gjest Jenta]

Du er blitt voksen og hun behandler deg slik mener du ?

[Gjest Kaja]

Tusen takk for svar og medfølelse.

Ja, eller jeg har akkurat blitt 20. Hun behandler meg ikke som en datter, men mer som en hun bare er bekjent med. Vanskelig å forklare med ord. Det er ikke det at hun er slem mot meg i ord eller handlinger, men hun er ikke en mamma. Min mor har på en måte blitt en annen.

[Thalassos]

Jeg kan til en viss grad relatere meg til det du beskriver. Mamma har ikke hatt et så godt liv, og sliter nå med min lillebror som selv har en psykisk sykdom. Mamma har vært mye deprimert og har slitt med forskjellige angstlidelser. Nå har det gått såpass langt til at hun drar til et annet land og "overlater" problemet til oss her hjemme. Hun har det veldig bra der nede, så jeg unner henne absolutt det, men det gjør vondt når jeg må sitte å være mammas mor, fortelle hva som er rett og galt osv. Jeg har alltid mye å fortelle, det er kanskje ikke like interressant for henne, men jeg er fortsatt hennes datter selvom jeg er 20 år, og liker selvfølgelig å få hennes oppmerksomhet utover andre ting enn det du beskriver f.eks. Det begynner å bli bedre, men det kan være veldig vondt.