Når det ikke er verdt det lenger.

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpet i går kveld, uken før eksamen. Han har alltid vært en person jeg trodde aldri ville såre meg, og som ikke var som alle andre. Helt fra dag én, lot jeg meg selv tro at han var et menneske som aldri ville gjøre noe vondt. Og som jeg, trolig ville ende opp med til slutt. Vi hadde til og med lagd planer om å flytte sammen.

Aldri i livet mitt har jeg sluppet en person så nærme, og som jeg virkelig med hånden på hjertet kan si at jeg elsket. Ingen har noen gang fått en så stor plass i livet mitt. Aldri har jeg heller hatt det bedre med noen andre.

Men alt sammen er helt ubetydelig nå. Smerten jeg føler i kroppen, den intense trangen til å bryte ut i tårer hvert femte minutt, og følelsen av å "ikke være verdt det". Han grunnga det i utgangspunktet med at: "vi har krangler, dette orker jeg ikke." Krangelen som utløste det hele, omhandlet en liten bagatell som blåste seg opp.

Vi har i det siste kranglet en del. Og terskelen er lav, da begge har en del å gjøre fortiden. Likevel trodde jeg at vi skulle klare det gjennom denne siste uken, til eksamener var over for oss begge.

Vi pratet utrolig lenge i går, og det ble til at han mente at JEG var den som ikke ville være sammen "hvis du tenker deg om". Men om det var mitt ønske, så hadde vel ikke jeg på død og liv ønsket at vi skulle holde sammen på tross av at vi av og til krangler om småting (som jeg synes er av liten betydning)? Jeg følte hvertfall at vi hadde langt flere gode stunder enn dårlige. Og er det en ting jeg har lært, så er det at mennesker som tilbringer flere timer sammen hver eneste dag, ender opp med å bli irritert, krangle og være uenige. Alle nære relasjoner er slik. Terskelen er lavere.

Jeg var utrolig lei meg, og jeg klarte ikke å skjule det. Etter en halvtimes tid, begynte han å trekke tilbake at han hadde slått opp. Han sa: "hvis du vil være sammen med meg, så kan du det....""Jeg vil jo være sammen med deg... Men..."

Han prøvde å ordne opp. Likevel var jeg klartenkt nok til å innse at han gjorde det kun fordi han så hvor lei meg jeg var. Aldri tror jeg han har sett meg sånn.

Men jeg var så utrolig knust at jeg ikke ville la meg selv føle det samme igjen. Å bli sammen med en som nettopp såret deg så utrolig hardt? Det virket som at alt han sa trillet så lett ut av munnen hans. Og han grunnga det ikke ordentlig engang.

Den personen jeg så i går kveld, var ikke gutten jeg ble kjent med. Ikke han som pleide å være fullstendig god, og som lovet meg at han aldri skulle gå fra meg (med mindre jeg var utro).

Jeg var ikke verdt det for ham, og jeg vil veldig gjerne at han skal bli like ubetydelig for meg, som jeg føler at jeg var for ham.

Uansett om jeg klarer det eller ei, vet jeg: at tiden leger alle sår. Håper bare tiden kan være litt effektiv, og lege dette her raskt. For om en uke, har jeg eksamen. Jeg studerer tunge fag ved universitetet, så jeg trenger god søvn, mye fokus, og en stor dose motivasjon! Jeg innså det ikke før jeg stod opp i dag tidlig, men alt han har sagt, om hvor mye han vil meg godt, ikke er riktig. En som vil meg fullstendig godt, ville ikke gjort dette mot meg uken før min første eksamen på universitetet - som begge vet vil være vanskelig.

Kjære Gud: Vær snill å la følelsene mine forsvinne helt. Jeg vil ikke føle noe som helst. Ingenting. I en uke.

- På forhånd takk!

Anonym poster: b004e72e1e4846df37fdb6e56ccea18d

[Gjest kimhan92]

Høres ut som du har det kjempe vanskelig nå . Vis du vil glemme han , hør på death metal

[AnonymBruker]

Å bli dumpet så kort før eksamen er dårlig gjort! Å ikke føle noe er vel vanskelig, men hent frem sinnet i stedet. Si til deg selv at den idioten skal ihvertfall ikke få ødelegge eksamen også. Ta deg en jogge/gåtur om kvelden og få ut litt energi. Dette klarer du!

Anonym poster: c24db0d669b50cfcaf865b799119718e