Hvordan takle kjærestens depresjon?

[AnonymBruker]

Kjæresten min gjennom flere år har siden i vinter slitt med en depresjon,og det begynner etterhvert å tære på både meg og forholdet oss imellom. Samlivet er ikke det samme og jeg kjenner jeg er mektig sliten av å hele tiden være den som holder hjulene i gang uten å få den vanlige responsen tilbake.

Noen tips til hvordan jeg best kan takle situasjonen uten å blir helt utbrent selv?

Anonym poster: 6b8f0a679aadf4550369b6954546d225

[AnonymBruker]

Forlat situasjonen.

Anonym poster: 51d9a71a35de855d3f096bad7a91c690

[AnonymBruker]

Får han noe hjelp for det? Jobber han fortsatt? Ser du noe håp om forbedring?

Du kan ikke lege hans depresjon, og du må passe på å ikke bli trukket ned av ham. Jeg tror det er viktig at han får hjelp til dette, og et krav må være at han prøver å jobbe seg ut av det.

Anonym poster: 0a22998a2d6318c0621a5bb532b36232

[AnonymBruker]

Får han noe hjelp for det? Jobber han fortsatt? Ser du noe håp om forbedring?

Du kan ikke lege hans depresjon, og du må passe på å ikke bli trukket ned av ham. Jeg tror det er viktig at han får hjelp til dette, og et krav må være at han prøver å jobbe seg ut av det.

Anonym poster: 0a22998a2d6318c0621a5bb532b36232

Står ingenting om at det er en han.

Anonym poster: bb1a68d38e1e2ccf5624382e69c5a15e

[AnonymBruker]

Får han noe hjelp for det? Jobber han fortsatt? Ser du noe håp om forbedring?

Du kan ikke lege hans depresjon, og du må passe på å ikke bli trukket ned av ham. Jeg tror det er viktig at han får hjelp til dette, og et krav må være at han prøver å jobbe seg ut av det.

Anonym poster: 0a22998a2d6318c0621a5bb532b36232

Han mener han ikke trenger hjelp og klarer dette selv,men jeg synes ikke det er noe tegn til forbedring.Når jeg pusher ham litt på at han kunne hatt godt av profesjonell hjelp går han rett i forsvarsmodus. Han er i full jobb takler jobben stort sett ganske greit.

Anonym poster: 6b8f0a679aadf4550369b6954546d225

[Gjest Gjest]

Han mener han ikke trenger hjelp og klarer dette selv,men jeg synes ikke det er noe tegn til forbedring.Når jeg pusher ham litt på at han kunne hatt godt av profesjonell hjelp går han rett i forsvarsmodus. Han er i full jobb takler jobben stort sett ganske greit.

Anonym poster: 6b8f0a679aadf4550369b6954546d225

Jeg kjenner meg igjen i både din og hans side.

Jeg har vært deprimert nå i ca 20 år, de siste 2-3 årene har det eskalert kraftig. Proff hjelp har jeg vært borti, og jeg nekter å gjenta det eksperimentet. Men, dette gjør også at jeg har et ansvar for å skjerme andre personer for min sykdom. Er ikke han villig til å ta det ansvaret, så kommer du fort til å brenne deg ut på han...

[AnonymBruker]

Kjæresten min gjennom flere år har siden i vinter slitt med en depresjon,og det begynner etterhvert å tære på både meg og forholdet oss imellom. Samlivet er ikke det samme og jeg kjenner jeg er mektig sliten av å hele tiden være den som holder hjulene i gang uten å få den vanlige responsen tilbake.

Noen tips til hvordan jeg best kan takle situasjonen uten å blir helt utbrent selv?

Anonym poster: 6b8f0a679aadf4550369b6954546d225

Jeg har mye erfaring med depresjoner og forhold.

Forholdet jeg er i nå har vært tung og lang, men vi er nå tilbake til der vi var før dette helvetet startet.

Det skjedde et par traumatiske hendelser før vi ble ilag, men så skjedde en ting iløpet av vårt forhold som fikk frem alt av gammelt grums.

Jeg var den deprimerte, jeg hverken spiste eller jobbet, jeg gjorde ingenting hjemme. Noe gjorde jeg i flekkene, men alt handlet om å la dagen gå. Ofte sov jeg på dagen og holdt meg oppe på nettene.

Dette varte på og av i 2-3 lange år, før jeg la meg selv inn ved et terapisenter (ikke psykiatrisk). Dette var starten på å komme meg ut av dette.

Det var en sterk prøvelse for kjæresten min, det var ingen sex, lite kvalitetstid og en ustelt kjæreste han hadde liggende i leiligheten vår. Jeg sugde sikkert til meg all positiv energi. Til tider var det uutholdelig, men mine små oppturer nå og da hjalp han og holde ut. Styrken hans lå i at han stengte meg totalt ute når han fikk nok. Etter noen små oppturer og mange stygge nedturer, fikk han nok. Han sparket meg bak, sa helt klart ifra at dette ikke var akseptabelt. Han sa han avsluttet forholdet, og vi måtte bli enige om hvem som skulle flytte.

Jeg var veldig deprimert, så dette var et ekstra slag i ansiktet. Men dagen etter, og påfølgende dager, så våknet jeg til. Som fra en dvale. Uten å trygle ham, begynte jeg å stelle meg, kle meg og gå ut. Gikk til psykolog, men det hjalp lite når jeg ikke var ute ellers. Så sa han til meg at han ikke avsluttet forholdet, men han var desperat på å få tilbake kampviljen min, og han kom frem til at han skulle prøve dette. Og han så endringen. Vi bodde selvsagt sammen ennå, dette var bare noen dager.

Det var forøvrig da jeg la meg selv inn på dette terapisenteret, og nå er det 1 år siden jeg avsluttet behandlingen der, og jeg er pr idag ikke deprimert.

Vi er stormende forelsket, og har mye å ta igjen.

Dette ble litt langt, og jeg unnlot mange detaljer rundt dette, men poenget er at som kjæreste til en deprimert, om så det er alvorlig deprimert (slik jeg var) eller mindre alvorlig deprimert, så tror jeg virkelig at for at det skal fungere:

Det vanlige som å være omsorgsfull.

-Vær egoistisk. Du er ikke behandleren til kjæresten din, du er kjæresten. Sett krav, helst ikke for harde krav i starten. Dette er ikke fasit, for noen kan dette knekke dem helt. Men da må du vurdere hvor mye du kan ta imot.

-Vær egoistisk2- ved å ta vare på deg selv. Slipp taket i enkelte områder, og fokuser på at dette bare er en periode. Det går fortere over om HAN tar tak. Men som deprimert er dette ikke rett frem, men ikke la ham sture. La ham slippe unna noe, men ikke alt. Som sagt, dere er kjærester/samboere.

-Vedvarer dette, flytt ut. Om dere bor sammen, så ville en utflytting kanskje reddet forholdet enn om du og han går opp på hverandre mens han er slik. Flytt inn/ilag igjen når han er på bedringen.

Forlat situasjonen.

Anonym poster: 51d9a71a35de855d3f096bad7a91c690

Fungerer ikke dette, eller at situasjonen ikke bedrer seg NOE over sommeren, så må jeg dessverre si meg enig i AB over. Dessverre. For dette er en stor prøvelse for forholdet, ja. Men også en stor prøvelse som kan påvirke deg og igjen gjøre deg deprimert.

Å være alvorlig deprimert er, logisk nok, alvorlig. Og kan ta lang tid å komme ut av. Så her må du passe på deg selv, skjerme deg.

Anonym poster: 673332565561b74ac123a09391168a6b