Vet ikke hvor lenge jeg kommer til å holde ut

[AnonymBruker]

Hei

Jeg strevde med å finne på tittel, men dette var det det nærmeste jeg kom fram til.

Det handler om meg og min familie, så tror at den passer her.

Jeg er ei dame som har passert 30, er gift og ingen barn. For tiden så sliter jeg veldig psykisk, gjort det i snart 3år, går jevnlig til behandling og håper på å bli frisk.

Er deprimert veldig til tider, men det hører også til psyken.

Jeg føler ikke at jeg får støtte av min familie, kun min kjære mann. Han forstår meg ikke, men han gir meg støtte, og når jeg er på min verste, så er han alltid der for meg. Ærlig talt, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort uten ham.

Det er vanskelig og veldig vondt, når i disse harde tider jeg ikke har familiestøtte, noe jeg trenger. De ringer meg så sjeldent for å spørre hvordan jeg har det. Mamma sier, når jeg ikke ringer så vet de at jeg har det bra, så da bekymrer de seg ikke.

Jeg har en eldre bror, som er gift, har barn og bor noen få meter unna mine foreldre. De er sammen så å si hver dag, og de hjelper min bror ufattelig mye, han har jo barn og trenger visstnok hjelp.

Jeg har ikke så god kontakt med min bror som før, etter at han ble gift. Jeg og kona hans går ikke så bra sammen, og hun er litt av grunnen til at jeg sliter i dag. Hun har såret meg gang på gang, spesielt etter at jeg ble gift. Jeg klarte ikke å ta imot spydigheten hennes, så da kuttet jeg henne ut.

Min mor har fått besøk av sin familie, og de var innom oss når de hentet dem på flyplassen, drakk kaffe og reiste hjem. Mamma sa at vi bare måtte komme på besøk. Jeg følte meg så trist og tom. Nå er de sammen og koser seg, og i kveld skal de på middag hos min bror og hans familie.

Min familie er samlet, uten meg og min mann.

Jeg er trist i dag også. Kanskje er jeg egoistisk, eller jeg vet ikke hva dere som leser tenker om meg, men når jeg sliter så psykisk, så kommer så mange tanker på en gang, og jeg blir bare mer å mer lei meg.

Føler bare at jeg kunne trengt støtten av mine foreldre, at de brydde seg litt mer om meg. De vil aldri prate om min tilstand. Bryr seg mer om min bror og hans sin familie.

Hva tenker dere?

Jeg følte at jeg bare måtte få dette ut...

Anonym poster: 557a99202921898a6a617843b2d516a1

[Gjest anonym]

Hei

Jeg strevde med å finne på tittel, men dette var det det nærmeste jeg kom fram til.

Det handler om meg og min familie, så tror at den passer her.

Jeg er ei dame som har passert 30, er gift og ingen barn. For tiden så sliter jeg veldig psykisk, gjort det i snart 3år, går jevnlig til behandling og håper på å bli frisk.

Er deprimert veldig til tider, men det hører også til psyken.

Jeg føler ikke at jeg får støtte av min familie, kun min kjære mann. Han forstår meg ikke, men han gir meg støtte, og når jeg er på min verste, så er han alltid der for meg. Ærlig talt, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort uten ham.

Det er vanskelig og veldig vondt, når i disse harde tider jeg ikke har familiestøtte, noe jeg trenger. De ringer meg så sjeldent for å spørre hvordan jeg har det. Mamma sier, når jeg ikke ringer så vet de at jeg har det bra, så da bekymrer de seg ikke.

Jeg har en eldre bror, som er gift, har barn og bor noen få meter unna mine foreldre. De er sammen så å si hver dag, og de hjelper min bror ufattelig mye, han har jo barn og trenger visstnok hjelp.

Jeg har ikke så god kontakt med min bror som før, etter at han ble gift. Jeg og kona hans går ikke så bra sammen, og hun er litt av grunnen til at jeg sliter i dag. Hun har såret meg gang på gang, spesielt etter at jeg ble gift. Jeg klarte ikke å ta imot spydigheten hennes, så da kuttet jeg henne ut.

Min mor har fått besøk av sin familie, og de var innom oss når de hentet dem på flyplassen, drakk kaffe og reiste hjem. Mamma sa at vi bare måtte komme på besøk. Jeg følte meg så trist og tom. Nå er de sammen og koser seg, og i kveld skal de på middag hos min bror og hans familie.

Min familie er samlet, uten meg og min mann.

Jeg er trist i dag også. Kanskje er jeg egoistisk, eller jeg vet ikke hva dere som leser tenker om meg, men når jeg sliter så psykisk, så kommer så mange tanker på en gang, og jeg blir bare mer å mer lei meg.

Føler bare at jeg kunne trengt støtten av mine foreldre, at de brydde seg litt mer om meg. De vil aldri prate om min tilstand. Bryr seg mer om min bror og hans sin familie.

Hva tenker dere?

Jeg følte at jeg bare måtte få dette ut...

Anonym poster: 557a99202921898a6a617843b2d516a1

Kan det være en av grunnene til at du sliter psykisk? At du ikke føler deg nok sett av dine foreldre?

Eller er det noe som har skjedd mer de siste årene dine?

En annen ting du må huske på er at det er sikkert tøfft for foreldrene dine hvis de skal høre på alle dine problemer hver gang. Foreldre vil barna sine det beste. Du sier du går til behandling, og det er bra. Det er ikke alltid de nærmeste kan være med på alle de tunge tankene man har, noen ganger kan det være bra at ukjente ( som psykologer, terapeuter etc ) tar de problemene.

Har selv ei søster som sliter, og vet at det går veldig inn på foreldrene mine. Det er viktig at ikke hennes problemer sliter dem helt ut, og det tenker jeg litt med foreldrene dine og, men hvis det handler om at du ikke føler at de bryr seg, er det jo noe annet.

[aquiz]

Begynn å ta opp kontakten med dine foreldre? Du skriver selv at de tror alt går greit når de ikke hører noe.

Jeg har et slikt forhold med mine foreldre jeg og...! Vi snakker ikke sammen hver uke med mindre det skjer noe.

Ta opp tlf, spør hvordan ting går og ta det derfra? Spør om hjelp om du føler du trenger det? Spør om hjelp selv om du egentlig ikke trenger det? Du trenger ikke lesse alle problemer over på dine foreldre med en gang, begyn med å bare snakke...? Det kan være tøft først, men det blir bedre!

[Gjest Gjest]

Jeg har en eldre bror, som er gift, har barn og bor noen få meter unna mine foreldre. De er sammen så å si hver dag, og de hjelper min bror ufattelig mye, han har jo barn og trenger visstnok hjelp.

Anonym poster: 557a99202921898a6a617843b2d516a1

Han har barn og trenger VISSTNOK hjelp... Er det en form for ironi? sjalusi?

Synes foreldrene dine høres kjekke ut, som stiller opp for barnebarna sine. Gjør du noe for tantebarna dine? Eller for andre menneseker i det hele tatt? Eller er du så fastlåst i dine negative tanker om svigerinnen at du har kutta ut bror og tantebarn i samme slengen? Sett utenfra, basert på innlegget ditt, virker du å leve i en ensom og egosentrisk verden. Tror du vil få det bedre om du begynner å vise omsorg/omtanke for dine nærmeste i stedet.

[AnonymBruker]

Kan det være en av grunnene til at du sliter psykisk? At du ikke føler deg nok sett av dine foreldre?

Eller er det noe som har skjedd mer de siste årene dine?

En annen ting du må huske på er at det er sikkert tøfft for foreldrene dine hvis de skal høre på alle dine problemer hver gang. Foreldre vil barna sine det beste. Du sier du går til behandling, og det er bra. Det er ikke alltid de nærmeste kan være med på alle de tunge tankene man har, noen ganger kan det være bra at ukjente ( som psykologer, terapeuter etc ) tar de problemene.

Har selv ei søster som sliter, og vet at det går veldig inn på foreldrene mine. Det er viktig at ikke hennes problemer sliter dem helt ut, og det tenker jeg litt med foreldrene dine og, men hvis det handler om at du ikke føler at de bryr seg, er det jo noe annet.

Kanskje kan det være en grunn til at jeg ikke føler meg nok sett av mine foreldre..

Jeg vil ikke mase på dem med min helsetilstand, men skulle ønske at de brydde seg mer bare.

Anonym poster: 557a99202921898a6a617843b2d516a1

[AnonymBruker]

Han har barn og trenger VISSTNOK hjelp... Er det en form for ironi? sjalusi?

Synes foreldrene dine høres kjekke ut, som stiller opp for barnebarna sine. Gjør du noe for tantebarna dine? Eller for andre menneseker i det hele tatt? Eller er du så fastlåst i dine negative tanker om svigerinnen at du har kutta ut bror og tantebarn i samme slengen? Sett utenfra, basert på innlegget ditt, virker du å leve i en ensom og egosentrisk verden. Tror du vil få det bedre om du begynner å vise omsorg/omtanke for dine nærmeste i stedet.

Jeg har gjort mye for andre mennesker, litt for mye også, noe som er årsaken til at jeg er i den tilstanden jeg er i dag. Jeg har ofret meg for min bror mange ganger, mens han aldri ringer og spørr om hvordan jeg har det. Det er JEG nå som trenger omsorg og omtanke i denne vanskelige tiden, ikke dem.

Anonym poster: 557a99202921898a6a617843b2d516a1

[isbjørnungen]

Dersom du ønsker mer kontakt med dem, og at de skal få vise deg at de bryr seg, kan det være fint å begynne med hverdagslige ting. En grunn til at de gjerne bruker mye tid med din bror, kan være at det er "enkelt" for dem å hjelpe ham.

Mitt eksempel her blir pappa: Det er ingenting han heller vil enn å hjelpe meg, men han er ikke typen som prater om følelser og triste ting - det er rett og slett vanskelig for ham. Han vil gjerne hjelpe meg på sin måte, dvs finne ut av korteste kjørerute til et sted, fikse varmtvannsbreder, lære meg å lage god saus eller forklare hvordan jeg fikser andre hverdagsproblemer.

Det samme med din bror, han vet ikke nødvendigvis hva han skal svare når du sier at du har det vondt. Da er det enklere å ikke spørre. Det er ikke fordi de ikke bryr seg, men gjerne fordi de er redde eller usikre.

Kort oppsummert: gi familien anledning til å hjelpe og bry seg på deres måte, så blir det gjerne enklere etterhvert å prate om andre problemer etterhvert.

Lykke til, håper det blir bedre =)

[AnonymBruker]

Du har laget en tråd om dette før, sant? Jeg mener å huske at da fikk du veldig mange råd om at du må jobbe med deg selv og din selvtillit. Jeg tror mye av problemet ditt ligger det, du ser på alt som avvisning selv om det ikke er ment å være det. Og begynn å dra på besøk til foreldrene dine.

Anonym poster: 244e9fe055d4c011ef8c1a17eb15f810