Misunnelig på religiøse mennesker

[AnonymBruker]

Det virkelige problemet her er at vi alle skal dø. Alle av oss. Men å tro på et liv etter døden fornekter helt din nåværende eksistens. Det er som en snikende og destabiliserende psykisk lidelse. Under hver dag - hver handling, hvert ord - du tror det spiller ingen rolle hvis du roter det til denne gangen, fordi du kan bare gjøre det riktig i "paradis". Du får tid, tross alt! Det er evigheten! Og du har vinger, og det vil være sol! Så, egentlig, hvem bryr seg hva du gjør nå? Dette er egentlig bare et venterom du bare kommer til å være i en kort stund, her vil du ikke ha vinger i det hele tatt, og blir tvunget til å gå rundt, på føttene, som griser gjør. Bare når flertallet av menneskene på denne planeten tror - fullstendig - at de er døende, minutt for minutt, vil vi faktisk begynne å oppføre seg som fullt sansende, rasjonelle og medfølende vesener. For mens anken av "å være god" er sterk, frykten for suser, ustoppelig, i uendelig ugyldigheten er mye mer effektiv. Når alle i verden innrømmer de kommer til å dø, vil vi virkelig begynner å få noen ting gjort.

Men hadde det ikke vært flott? Å kunne tro at om ting ikke går så bra i dette livet, kan vi kose oss i Paradis.

Anonym poster: 301a87c43562c8d5e7d6409fa90c189c

[Ghost Hunter]

Har egentlig tenkt en del på noe av det samme.

Jeg skulle ønske vi kommer til et fint sted når vi dør, at vi møtes igjen og kanskje får muligheten til å leve et nytt liv på jorden.

Men innerst inne er jeg sikker på at det ikke er noe mer, pappa venter ikke på meg på den andre siden når jeg dør.

Virkeligheten er ikke koselig, så jeg forstår at noen søker trøst i å tro på gud osv, men hvor sannsynlig er det egentlig?

Om det virkelig var noe mer etter dette livet, ville de ikke funnet bevis på det nå?

Jeg har nok litt kjedelig tankegang, men uansett hvor mye jeg ønsker at det skal være noe mer, så kan jeg bare ikke tro på det, for jeg er rimlig sikker på døden virkelig betyr nettopp det, død.

[mckinley]

Om det virkelig var noe mer etter dette livet, ville de ikke funnet bevis på det nå?

Og hvordan tenker du at det skal bevises?

[Ghost Hunter]

Og hvordan tenker du at det skal bevises?

Nei, det vet jeg ikke

Jeg kunne så klart ikke klart det, men om det faktisk finnes gjenferd foreksempel, så er det mange mennesker som både har sett og hørt ting (har selv sett ting, men skjønner jo at folk vil tro at det må ha vært noe annet, tenker jo sånn selv) og da burde det ikke være umulig å finne et bevis. Men så klart, om noen hadde fått tatt et bilde eller hva som helst så er det ingen som ville trodd det var ekte.

Som sagt, jeg vet ikke hvordan vi skulle fått et bevis eller hva det beviset skulle vært, men bare noe. Vi har kommet så utrulig langt sånn ellers.

Endret 28. mai 2013 av Ghost Hunter

[AnonymBruker]

Og hvordan tenker du at det skal bevises?

Skjønner ikke hvorfor det skulle vært en umulighet at vi kan få vite med sikkerhet i dette liv om det finnes et liv etter døden. Vi kunne kanskje ikke forsket oss til det på egen hånd, men om det først er slik at det f.eks. finnes en himmel, en guddommelig kraft som både tenker og handler, hadde det ikke kostet mye å sende et kredibelt bevis på egen eksistens. Da tenker jeg ikke på folk som mener de ser avtrykk av Jesus i en vaffel fordi svimerker i den danner noe som minner om et bilde av en hippie med skjegg, men et skikkelig bevis.

Og ja, det er selvsagt helt abstrakt, dette med hvorvidt det er mulig for oss å forske oss til bevis på en Gud som kanskje ikke vil at vi skal få det til. Men det er vel ingen tvil om at et allmektig skaper er i stand til å sende bevis. Bra douchebag å ikke gjøre det, i så fall.

Anonym poster: 53d037bfaafcd0b976d8135822ddd3b5

[Gjest Svampebob1]

Men hadde det ikke vært flott? Å kunne tro at om ting ikke går så bra i dette livet, kan vi kose oss i Paradis.

Anonym poster: 301a87c43562c8d5e7d6409fa90c189c

Det er derfor tro kan være såpass sterke saker... For det har ikke noe å si hva man gjør i dette livet eller hvor hardt man føkker opp. Så lenge man tror at det ikke har noe å si, så er det det viktigste.

Og det har ikke noe å si om man tror på om det handler om et liv etter døden eller ikke. Det har uansett ikke noe å si om det er en humanetisk overbevisning, panteisme eller en religiøs overbevisning. Jeg tror det kanskje handler om å ha noe å leve etter og at det gjør det lettere for oss å forholde oss til verden.

Den kjente psykologen Carl Jung var inne på dette.

[Gjest Svampebob1]

Og hvordan tenker du at det skal bevises?

Hvorfor trenger det å bevises?

[mckinley]

Hvorfor trenger det å bevises?

For min del trenger det ikke å bevises. Men Ghost Hunter mente at hvis det hadde funnes liv etter døden så ville vi visst det nå, det hadde blitt bevist innen nå, jeg var bare nysgjerrig på gjennomførelsen.

Endret 29. mai 2013 av mckinley

[Gjest Svampebob1]

For min del trenger det ikke å bevises. Men Ghost Hunter mente at hvis det hadde funnes liv etter døden så ville vi visst det nå, det hadde blitt bevist innen nå, jeg var bare nysgjerrig på gjennomførelsen.

Jeg tenker at det er vanskelig å bevise.

Kanskje vitenskapen kommer så langt engang... Jeg håper egentlig ikke det kommer til å skje, for å være ærlig.

Og for min del trenger det heller ikke å bevises. Men jeg tror altså på dette ;-). Ikke som i et liv etter døden, slik kristendommen og mange andre religioner ville ha definert det. Det er vel kanskje ikke helt definert hos meg heller... akkurat fordi det er noe man ikke vet.

[yes2yes]

Tvert i mot bør religiøse være enda mer bevisst på livet vi lever her på jorden. Man skal tross alt stå til ansvar for det man har gjort i denne verden, det være å ødelegge for andre eller bringe goder til samfunnet.

[Maria12345]

Det virkelige problemet her er at vi alle skal dø. Alle av oss. Men å tro på et liv etter døden fornekter helt din nåværende eksistens. Det er som en snikende og destabiliserende psykisk lidelse. Under hver dag - hver handling, hvert ord - du tror det spiller ingen rolle hvis du roter det til denne gangen, fordi du kan bare gjøre det riktig i "paradis". Du får tid, tross alt! Det er evigheten! Og du har vinger, og det vil være sol! Så, egentlig, hvem bryr seg hva du gjør nå? Dette er egentlig bare et venterom du bare kommer til å være i en kort stund, her vil du ikke ha vinger i det hele tatt, og blir tvunget til å gå rundt, på føttene, som griser gjør. Bare når flertallet av menneskene på denne planeten tror - fullstendig - at de er døende, minutt for minutt, vil vi faktisk begynne å oppføre seg som fullt sansende, rasjonelle og medfølende vesener. For mens anken av "å være god" er sterk, frykten for suser, ustoppelig, i uendelig ugyldigheten er mye mer effektiv. Når alle i verden innrømmer de kommer til å dø, vil vi virkelig begynner å få noen ting gjort.

Men hadde det ikke vært flott? Å kunne tro at om ting ikke går så bra i dette livet, kan vi kose oss i Paradis.

Anonym poster: 301a87c43562c8d5e7d6409fa90c189c

Nr. 1: Selvfølgelig har det noe å si om du roter det til i dette livet, et paradis eller ikke.

Nr. 2: Ingen hevder at vi skal få vinger og rette opp alle feil, tvert imot.

Og sist men ikke minst; utrolig trist å se at mennesker idag ikke tror at det fins noe større enn seg selv, med tanke på hvor selvopptatte og trangsynte vi mennesker er..

[oslotur]

hvorfor være trist fordi du er SIKKER på at det ikke er noe etter døden? jeg trur dere mener det ikke er noe etter døden fordi dere ikke trur på det religion lærer, og det skjønner jeg godt.

Jeg er deist, det betyr at jeg tror det finnes en gud, og at det finnes et etterliv hvor vi alle skal få se de vi er glad i. MEN det har absolutt ingenting med religion å gjøre