Tilbake på jobb - møtt med irritasjon og unnvikenhet

[AnonymBruker]

Jeg opplevde et brått og uventet dødsfall i nær familie for kort tid siden.

Min beste venn er borte, og jeg er fremdeles i en form for sjokk.

Hodet fungerer ikke, men å ikke gjøre noe bare forsterker dette.

Bestemte derfor, i samråd med legen, å gradvis gå tilbake i jobb. Dette var min leder også enig i, da jeg kontaktet ham.

Jeg opplever nå, etter å komme tilbake, at leder ikke har vært interessert i å vite om/når jeg er fullt oppegående igjen. Han gjør seg utilgjengelig på telefon, og sier jeg maser når jeg sender ny mail etter ikke å ha fått svar på flere dager på praktiske spørsmål jeg har. "Har så mye å gjøre akkurat nå"...

Dessuten er mange nære kolleger ikke informert om hva som har skjedd. Er det noe jeg burde gjort da det skjedde? Vet ikke om jeg ville klart det ...

Jeg stiller på jobb, men blir latt for meg selv. Har ingen å snakke med i praksis, selv om dagligdagse ting. Leder unngår meg, og de andre også. Viker med blikket, skifter tema og har det "travelt".

Føler jeg holder på å eksplodere av innestengte følelser.

Jeg er verdens minste lille dritt akkurat nå. Går på do for å grine.

Ekstra ille har det vært denne uken, da jeg ut av det blå fikk levert uplanlagt overtidsarbeid og mulig helgejobbing. Ingen spørsmål om jeg klarer dette. Det er arbeid andre greit kunne gjøre. Tror de jeg er en maskin uten følelser?? Jeg sa nei, og dro hjem. Men er overstresset av frustrasjon, og får neppe sove særlig i natt heller ...

Gjør de sånn fordi jeg sier jeg har det tøft, når noen spør hvordan jeg har det? En straff? Klager jeg, uten at jeg merker det selv?

Egentlig lurer jeg på hva andre sine erfaringer er med å komme tilbake på jobb etter en tøff opplevelse.

Er dette normalt, og hvordan kan jeg best mulig takle det?

Anonym poster: 5919943dcaaf8507eed0743f6c2b80ed

Anonym poster: 5919943dcaaf8507eed0743f6c2b80ed

Anonym poster: 5919943dcaaf8507eed0743f6c2b80ed

Anonym poster: 5919943dcaaf8507eed0743f6c2b80ed

Anonym poster: 64ff5b9cc1c7a3559ec61088373723bb

[Pringle]

Dødsfall er vanskelige å forholde seg til, folk er usikre og vet ikke hva de skal si til deg, holder seg istedet unna eller later som ingenting. Det er helt vanlig og har ikke noe med deg å gjøre.

[Amens]

Jeg har aldri mistet noen jeg er veldig glad, så jeg vet aldri hva jeg skal si når noen jeg kjenner gjør det. En jeg jobber i prosjekt med mistet sin far for ett par uker siden (etter lang tids sykeleie) og jeg frembragte mine kondolanser da han var tilbake på jobb, men siden har jeg ikke sagt noe. Dette er rett og slett fordi jeg ikke vet noe som helst om hvordan man skal snakke om det.

Så dette er nok ikke på grunn av noe du gjør eller ikke gjøre, det er fordi vi ikke vet hvordan vi skal ta det opp. Og det blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som tiden går.

Jeg håper at du kan finne noen å snakke med dette om slik at du får lettere dager i tiden fremover.

[AnonymBruker]

Dødsfall er vanskelige å forholde seg til, folk er usikre og vet ikke hva de skal si til deg, holder seg istedet unna eller later som ingenting. Det er helt vanlig og har ikke noe med deg å gjøre.

Det dreier seg nok om litt mer når sjefen din mener du maser etter å purre opp en sak når man ikke har fått svar på mange dager. Det kalles utfrysning og er en velkjent hersketeknikk.

Anonym poster: c74dfe2aba80af335a9b11c25aca7863

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for tilbakemeldinger.

Dere har nok rett, dette er en situasjon som gjør folk usikre.

Det dreier seg nok om litt mer når sjefen din mener du maser etter å purre opp en sak når man ikke har fått svar på mange dager. Det kalles utfrysning og er en velkjent hersketeknikk.

Anonym poster: c74dfe2aba80af335a9b11c25aca7863

Tanken på hersketeknikk eller en form for avstrafflse har falt meg inn en del ganger siste dager. Men det virker helt absurd i en slik situasjon.

Hvordan bør jeg håndtere dette, uten å selv gå til grunne eller risikere å bli enda sterkere straffet?

Sykemelding er ikke noe jeg ønsker.

Anonym poster: 64ff5b9cc1c7a3559ec61088373723bb

[Elanore]

Folk kan være vanvittig urimelige, og det har jeg erfart selv. At du blir møtt med utfrysning og eventuelt hersketeknikker når de VET at du er sårbar, er så svakt at jeg ikke har ord for det, men det er dessverre en situasjon mange av oss har vært i... Noen mennesker bryr seg ikke, så du kan være så nedbrutt du bare vil, og de vil utnytte seg av det heller enn å støtte deg eller behandle deg humant.

Er vondt å lese om folk som opplever denne siden hos andre mennesker, og jeg føler virkelig med deg, TS. Tror at du må heve deg over det så godt du kan, og søke støtte i det vanskelige andre steder. Om du i det hele tatt skal forholde deg til dette, så bør du lære litt om dem som personer slik at du er bedre rustet neste gang de utsetter deg for urettferdig og ekkel behandling. Det sier mye om hva slags menneske sjefen din er, og det kan være godt å vite til en annen gang...