Krangle foran baby

[AnonymBruker]

Jeg er så lei meg nå, vi kranglet foran babyen vår sånn at h*n begynte å gråte Dvs jeg skrek til mannen min, og da ble babyen redd. H*n er 9 måneder gammel, og dette var vel kanskje tiende gang vi kranglet foran babyen. Men før har h*n ikke reagert på denne måten, selv om h*n vel har oppfattet at ting ikke var som de skulle være.

Som oftest er det jeg som roper og skriker, mannen min er (heldigvis) en mye roligere type. Og kranglene starter alltid fordi jeg er sur på han for noe. Jeg hadde egentlig sverget på at jeg aldri skulle krangle foran barna mine, men så viste det seg å være så vanskelig likevel

Jeg har aldri, aldri vært sinna på babyen min, og har faktisk aldri engang tenkt sinte/aggressive tanker når den har vært vrang (og det har h*n vært mye siden vi både har slitt med kolikk, søvnproblemer og andre ting) Men det er vel like skadelig for baby å se at mamma og pappa er sinte på hverandre, selv om sinnet ikke er rettet mot babyen.

Jeg sitter med en skikkelig vond følelse inni meg nå og føler meg som en utrolig dårlig mor, og når jeg googler krangling foran baby finner jeg bare masse tråder fra diverse forumer om hvor skadelig dette er og at INGEN har kranglet foran babyen sin. Men er alle virkelig så flinke, og greier å alltid ta diskusjonene andre steder? Noen som i såfall har noen gode tips til meg sånn at jeg også kan greie dette, og babyen vår slipper å bli redd igjen??

Anonym poster: 64de6510840eaf2460534a5a300900b7

[super-s]

Du er ikke en dårlig mor, men du trenger å jobbe litt med deg selv. Prøv å lære deg å ta diskusjonene på en ordentlig og rolig måte istedenfor å skrike til mannen din. Tell til ti når du blir sint/sur og heller ta det i et annet rom enn der babyen er. Jo eldre han/hun blir, jo mer skadelig er det (ser jeg for meg) når foreldrene krangler, for h*n skjønner bare mer og mer.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mer skadelig om barnet aldri opplever at mor/far krangler-sålenge dere blir venner igjen og det ikke er ofte.

Anonym poster: 84b279e29ece091e0f11038628486ca0

[Susa]

Du er ikke alene om det! Vi krangla (eller jeg kjefta...) foran babyen i dag... skulle ha besøk og så manglet jeg noen ingredienser. Sendte mannen på butikken, så jeg skulle få legt babyen imens.

Babyen hadde nesten sovna da han kommer brasende inn, vekker såklart babyen (sukk!), kvarter til besøk kommer og han har kjøpt kålhode ISTEDEN for salat

Det er selvfølgelig ikke noe gøy eller heldig at det foregår foran baby, men er ikke alltid til å unngå. Tror nok ikke han tar alt for mye skade av det! Og jeg tror ikke noe på at det aldri skjer andre

[AnonymBruker]

Jeg og samboer krangler aldri, klart vi er uenige om småting men vi diskuterer og kan bli litt småsure ja, men hisser oss ikke opp. Vi er så enige om det meste. Har hatt det sånn sammen i 3 år. Tviler for at det er usunt for babyen å aldri se oss krangle, kan jo ikke krangle for babyen sin skyld. Men selvsagt bra å vise babyen at man blir venner etterpå når man har kranglet. Og sunt å vise at det er lov å ha følelser.

Er bra for barn å lære seg at man diskuterer eller gir av seg når man er uenig, selvsagt en baby skjønner ikke så mye så da hjelper det ikke. Men senere når barnet forstår ting så la den se at man kan være uenige men også venner.

Men ikke ha dårlig samvittighet TS, det går garantert bra med barnet dere

Anonym poster: 1bcafcde777dbc4815adb967f65af9f6

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mer skadelig om barnet aldri opplever at mor/far krangler-sålenge dere blir venner igjen og det ikke er ofte.

Anonym poster: 84b279e29ece091e0f11038628486ca0

Okei... Dette er det dummeste jeg har lest noen gang. Hvordan kan du mene dette??? Legendarisk utsagn.

Anonym poster: 4ce813e9e0c38cf4b02872ecc40f9623

[AnonymBruker]

Slapp av, barnet tar ikke skade av en slik enkeltepisode. De har jo ikke spesielt mye hukommelse å snakke om i den alderen. Men jeg stemmer i at du absolutt burde jobbe med å mestre sinnet ditt. Å skrike til hverandre er fryktelig lite konstruktivt, og hvis barnet opplever det når det er blitt eldre, lærer det seg til dårlig konflikthåndtering. Raserianfall løser ingenting.

At det skulle være usunt å ikke se foreldrene krangle synes jeg er en latterlig påstand. Oppfarende mennesker synes å tro at det er nødvendig å krangle og skrike og kjefte innimellom - men sånn fungerer altså ikke alle. Jeg og min samboer kan være uenige om ting, da diskuterer vi det. Vi blir ikke sinte, og kjefter ikke, fordi personlighetene våre er sånn og vi har et godt samspill. Tviler på at det skal være så fryktelig skadelig for barna.

Anonym poster: bb11ae895f706fea6ebfa82182668aa3

[AnonymBruker]

Okei... Dette er det dummeste jeg har lest noen gang. Hvordan kan du mene dette??? Legendarisk utsagn.

Anonym poster: 4ce813e9e0c38cf4b02872ecc40f9623

Fordi barnet vil lære seg at det er ok å vise følelser, at det er greit at man er uenige og lærdommen om at ting også blir bra igjen om stemningen er dårlig.

Anonym poster: 84b279e29ece091e0f11038628486ca0

[Hjarte]

Hva med å slutte å rope, og skrike? Det er nok det som er skremmende for babyen, jeg tror nå jammen meg at jeg selv ville ha blitt redd om jeg var i samme rom med noen som roper og skriker.

Endret 23. mai 2013 av Hjarte

[Gjest Brienne of Tarth]

Hva med å slutte å rope, og skrike? Det er nok det som er skremmende for babyen, jeg tror nå jammen meg at jeg selv ville ha blitt redd om jeg var i samme rom med noen som roper og skriker.

Enig, voksne mennesker må klare å diskutere uten å rope og skjelle. Spesielt når det er barn tilstede!

[AnonymBruker]

Har vokst opp i et hjem med en overfølsom mor som kunne rope og skrike for en liten ting. Eller smelle igjen døren til soverommet når hun fikk nok. (Nå vet jeg riktig nok ikke HVA de kranglet om, men oppfattelsen min som barn, var at det var småting).

Altså, de kranglet ikke hele tiden, men opplevde det alt for mange ganger.

Kunne også våkne på natten av kjefting og mye roping. Da krøp jeg i senga til lillebror for å passe på. Var skjelven og veldig redd. Det har gjort meg slik at jeg er veldig sensitiv til om noen hever stemmen sin eller blir sint. Jeg blir redd og passiv.

Med dette godt plantet i bakhodet, passer jeg alltid på å diskutere saklig med samboeren min. Uavhengig om barnet er til stede eller ikke. Når jeg føler for å rope, sier jeg ifra til sambo at jeg går ut av rommet for å roe meg ned, og at jeg vil komme inn igjen for å diskutere dette ferdig.

Anonym poster: d82e3fd1ce78901b8ee9f55995bb2bef

[lillevill]

Det går nok bra Ts. men Kansje dere skal jobbe med å slutten krangle? Hvile mer, og løse problemer rolig mellom dere. Fremover blir det bare bedre, og babyen glemmer dette.

[kaffegjest]

Jeg tror ikke krangler mellom foreldre er bra for barn. Det skaper uro og engstelse hos barn, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Fordi barnet vil lære seg at det er ok å vise følelser, at det er greit at man er uenige og lærdommen om at ting også blir bra igjen om stemningen er dårlig.

Anonym poster: 84b279e29ece091e0f11038628486ca0

Ja, det er OK å være uenige. Men syns barnet heller skal lære seg hvordan man takler situasjonen ved å være rolig og prate om det, istedet for å rope og skrike.

TS, syns ikke du skal ta så alt for hardt på dette! Alle gjør feil iblant. Nå vet du ihvertfall at du bør tone ned og ikke kjefte eller skrike Ta dette som lærdom istedet for å slå deg selv ned.

Anonym poster: d82e3fd1ce78901b8ee9f55995bb2bef

[Sweet77]

Du er ikke alene om det! Vi krangla (eller jeg kjefta...) foran babyen i dag... skulle ha besøk og så manglet jeg noen ingredienser. Sendte mannen på butikken, så jeg skulle få legt babyen imens.

Babyen hadde nesten sovna da han kommer brasende inn, vekker såklart babyen (sukk!), kvarter til besøk kommer og han har kjøpt kålhode ISTEDEN for salat

Det er selvfølgelig ikke noe gøy eller heldig at det foregår foran baby, men er ikke alltid til å unngå. Tror nok ikke han tar alt for mye skade av det! Og jeg tror ikke noe på at det aldri skjer andre

Den vil i hvert fall ingen kvinne ved sine fulle fem klandre deg for, full forståelse herfra!!

Og enig med deg og de andre. Det finnes ingen perfekte foreldre, og feil skjer. Det viktige er at man tar tak i det og går inn for å unngå det i framtiden og jobber med seg selv.

[Irja]

Det er greit å være uenig. Det er lov å bli frustrert og sint, men ikke hev stemmen, rop og skrik. Ikke smell med dører eller kast ting. Det er først og fremst lydene de reagerer på når de er så små. Senere merker de også andre ting i kranglene og blir usikre.

[AnonymBruker]

Jeg tror vel ikke baby får noen langvarige traumer av å se/høre foreldrene krangle en gang eller 3. De har ikke særlig hukommelse, så det er glemt fort. MEN den merker jo godt at noe er galt, den er var på hvordan mor/far oppfører seg, og kan bli stresset av dette. Så jeg tror heller ikke det er bra for baby der og da. Og om det skjer ofte, så vil jo babyen være oftere stresset og oppkavet, og det er nok ikke bra i lengden.

Anonym poster: 885fb7354e7af2d9142a602eac35596c

[Gjest RockOn]

I forhold til min oppvekst, der det var hyl, skrik, smelling og knusing av glass/tallerkener osv. Så vil jeg si at det er veldig skremmende.. MEN da jeg ble eldre så gikk denne kranglingen over til å være at de tiet det i hjel, de gikk rundt omlag ikke snakket med hverandre på flere dager/uker. Og det var ille.. Det lå som en tykk eim i hele huset, jeg hatet det.

Jeg mener at et barn har godt av å se at foreldre kan være uenige, altså diskutere uten kalle opp/høye stemmer osv. Men da skal de også se at mamma og pappa blir venner igjen etter diskusjonen.

Jeg jobber nye med meg selv for å klare å ikke reagere som mine foreldre, men det krever sitt.

[hjärterdam]

Jeg tror det er mer skadelig om barnet aldri opplever at mor/far krangler-sålenge dere blir venner igjen og det ikke er ofte.

Anonym poster: 84b279e29ece091e0f11038628486ca0

Dette mener jeg er tull, voksne mennesker trenger faktisk ikke å rope og skrike til hverandre foran barn - noen sinne.

Jeg og min eks har aldri, på tross av et ganske heftig brudd da det sto på, hevet stemmene til hverandre. Vi var sammen i 6 år, i 4 av dem hadde vi barn.

Jeg har heller aldri i løpet av mine snart 28 år opplevd at mine foreldre har hevet stemmen til hverandre, noe som har gitt meg troen på at det går an å kommunisere uten skriking og roping.

Det går meget vel an å vokse opp i et hjem uten krangling uten å ta skade av det.

Edit: At det går an å diskutere og være uenige er jeg med på, men man trenger faktisk ikke hverken å rope, skrike eller kjefte på hverandre for å være uenige.

Endret 24. mai 2013 av hjärterdam