Sykelig overvektig venninne - hvordan ta opp?

[AnonymBruker]

Jeg har et dilemma. Jeg har en venninne som alltid har slitt med vekten - men de siste 5-6 årene har det eskalert voldsomt av ulike årsaker (jeg tror ensomhet/isolasjon og medhørende trøstespising er en av de viktigste).

Vekten hennes er aldri et tema - utenom ved enkelte tilfeldige hjertesukk her og der om hvordan det er vanskelig å finne klær/passe inn/osv. Hun har tidligere hardnakket påstått at vekten ikke forhindrer henne i å utfolde seg - men pr nå tror jeg ikke på henne lenger. Hun har vondt overalt, problemer med å komme seg rundt, går rart osv. Jeg er kjempebekymret for henne, men jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det opp uten at det blir teit/at jeg møter en vegg av fornektelse. Jeg prøvde en gang å tilby meg at jeg kunne hjelpe til litt med tilpasning av kost/trening dersom hun ønsket det, noe som ble sablet ned omtrent før jeg hadde fått sagt det.

Vi bor ikke i samme by, om det hadde vært tilfelle hadde jeg for lengst foreslått litt felles trening/middager osv. Jeg ønsker å vise at jeg bryr meg, men jeg aner ikke hva slags ende jeg skal begynne i. Jeg føler nærmest at relasjonen mellom oss bare er i veien når jeg skal prøve å hjelpe henne. Er det noen av dere som har (konkret) erfaring med noe liknende (overvekt i nær relasjon) eller gode råd, tar jeg gjerne imot

Anonym poster: 96ce3265fbf43a4e36eb63e27a43e72a

[Tulling]

Forslag om tiltak direkte for vekten er ikke veien å gå. Hun å finne ut SELV at hun må gjøre det. (eller du må i hvertfall få henne til å tro det selv at det var hennes ide)

Prøv heller å finne det underliggende problemet, og hjelp henne med det. Hvis hun trøstespiser er det mer som plager henne enn kun vekta.

[Obiola]

Det er et sårt tema, å være så overvektig er jo noe man skammer seg over og som er veldig vanskelig å snakke om. Man skammer seg over at det har gått så langt og man har mistet kontrollen over seg selv.

Å gå ned i vekt er hardt arbeid, hver eneste dag, og noe man virkelig må gå inn for og ønske selv.

Jeg har en venninne som sliter med overspising og flere ganger har forsøkt å gå ned i vekt, hun vet godt hva som skal til men klarer ikke å ta i bruk den kunnskapen hun har. Jeg prøver stadig vekk å komme med tips til mat og forklare henne hva hun burde spise, god og sunn mat. Noen ganger blir jeg litt oppgitt, da hun gang på gang faller tilbake til usunt kosthold. Jeg blir litt sliten av å prøve å hjelp! Men jeg tror det er det eneste man kan gjøre, oppmuntre og støtte. Det handler om livsstilsendring, og det er noe man må ta et valg om selv! Tror det hjelper lite hva andre sier. Venninna di som lever med sin egen kropp vet jo godt hvordan hun selv er, det å høre det fra andre kan kanskje ses som en fornærmelse. Kropp er jo veldig privat, samtidig som det er umulig å skjule for andre. Overspising er en ganske alvorlig spiseforstyrrelse, som forveksles med at vedkommende er lat (ikke gidder å spise sunt og bevege seg) Man har jo ofte ikke sympati med sykelig overvektige, på samme måten med de som har anoreksi. Det ligger nok andre grunner bak enn kun det at man er glad i mat, og det er jo det venninna di bør ta tak i, grunnen til at hun overspiser! Det er vel det man bør begynne med.

[AnonymBruker]

Jeg er overvektig, i den forstand at jeg er overvektig på BMI skalaen, ikke fedme. Har lagt om livsstilen og gått ned 10 kg, er videre på vei ned. Selv om jeg ikke er i nærheten av sykelig fedme, så tror jeg at det samme gjelder for alle som vil ned i vekt uansett kilo: de må ville det selv. Det hjelper svært lite om kjæresten, vennina eller mora di vil ha deg ned i vekt, hvis du ikke selv har genuint ønske om å endre livsstil.

Anonym poster: 9a8fab1b86653230b72203dc8365f606

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme! Jeg hadde en venninne som var veldig overvektig! Hun hadde alltid ett svar eller en unnskyldning om jeg prøvde å hjelpe.

Min erfaring er at om temaet kommer opp fra hennes side, kan du prøve å hjelpe, men om hun ikke vil høre, er det desverre ikke så mye du får gjort!

Jeg tror nok at det etterhvert går inn på henne og at hun da vil ha din hjelp, men det å presse seg på når hun ikke er klar for å ta i mot hjelp, er dumt! Prøv heller å være venninne og ikke hjelper!

Anonym poster: 43f4928a2a8f38b182542c0bc9850aad

[AnonymBruker]

Oi, her gjelder det å trå meget forsiktig. Å ville gi uttrykk for ekte bekymring for vekta hennes uten å såre er vel bortimot umulig.

Jeg hadde samme problemstilling selv ang min venninne og ante ikke hvordan jeg skulle gripe fatt i det.

Det løste seg selv engang noen la et bilde av henne og noen andre var med på ut FB

Da hun så bildet av seg selv skjønte hun at hun måtte gjøre noe drastisk. Og gjorde det.

Hun fikk etterhvert en såkalt slankeoperasjon og nå spretter hun rundt som en ungsau.

Veien dit var lang, vond og kronglete men hun ser selv at det nytter. Det gjør det lettere på mange måter.

Anonym poster: 13f49be5df6f13c9ac195c5a1708c0d8

[AnonymBruker]

Prøv heller å finne det underliggende problemet, og hjelp henne med det. Hvis hun trøstespiser er det mer som plager henne enn kun vekta.

Her synes jeg du pålegger ts for mye ansvar. Hvis hun trøstespiser har hun mye mer bruk for en profesjonell og så kan ts heller fortsette i sin rolle som støttespiller og venninne.

Anonym poster: 13f49be5df6f13c9ac195c5a1708c0d8

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig ikke at du skal ta det opp. En ting hadde vært om hun klaget over det hele tiden og du ble lei, men du sier jo selv at vekten som regel aldri er et tema. Hun har det vondt nok selv om ikke venninner skal begynne å bekrefte at vekten er et problem for de også.

Tar hun det opp selv kan du trå til med gode råd, ellers ville jeg forsøkt å få henne penset inn på en psykolog om hun selv tar opp tema depresjon/overspising. Bor hun i en større by er det også mulighet for fedmeklinikk.

Men som sagt, hun er nok smertelig klar over det selv og om du begynner å ta det opp uten at hun har snakket om det selv først kommer til å føles fryktelig dømmende for henne. Da vil du bekrefte at alle rundt henne kun tenker "feit feit feit feit". Forferdelig vondt.

Anonym poster: 1018056281908b248a4df55980b023ab

[AnonymBruker]

Do it!

Anonym poster: 8a8b5cacb8c3c26001fef842ccf38cc6

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ta det opp? Tror du at hun ikke vet at det er skadelig å være overvektig? I dagens samfunn er det vel ingen som ikke har fått med seg at det ikke er bra å være for tung. Jeg tenker at hun sikkert allerede sliter med dårlig selvfølelse og skam fordi hun er overvektig.Så elnge du bor langt unna og ikke kan bidra i hverdagen med for eksempel turer og sunne middager sammen og sånn, tror jeg egentlig at du bare vil legge sten til byrden hennes ved å si noe.

Anonym poster: 9b9f057f62871357548374276cdff30b

[AnonymBruker]

Tror du hun ikke vet hun er feit?

Anonym poster: a0e01dd27964c2cf0dbd1abd60682179

[Tulling]

Her synes jeg du pålegger ts for mye ansvar. Hvis hun trøstespiser har hun mye mer bruk for en profesjonell og så kan ts heller fortsette i sin rolle som støttespiller og venninne.

Anonym poster: 13f49be5df6f13c9ac195c5a1708c0d8

Vel, å dytte i en person som ikke har det bra og tro at de ivrig hiver seg på ett sunnhetskick hjelper heller ikke. og ja, jeg er helt enig i at det virker som at TS er litt for "fjern venn" til å gå inn i dette. eneste er å prøve å få henne til å prate og innrømme at hun har ett problem. Å be henne spise selleri hjelper ikke.

[Gjest Eurodice]

Man skal ikke gi råd uten at man blir bedt om det går igjen som et mantra i alle andre fora her. Gjelder ikke dette venninner som "prøver å hjelpe"?

Endret 23. mai 2013 av Arabella

[AnonymBruker]

Trådstarter igjen:

Pkt 1. Dette er en av mine nærmeste, om ikke den nærmeste venninnen jeg har. At vi bor i forskjellige byer er kun en konsekvens av omstendigheter, og ikke en beskrivelse av relasjonen.

Pkt 2. Jo, selvfølgelig vet hun selv at hun er tjukk. Hun har speil hun som alle andre. Men når det går til det punktet at man ikke kan delta på normale aktiviteter lenger og gjøre ting som alle andre tar for gitt som å gå i trapper osv, så blir jeg bekymret. VEKTEN i seg selv er nesten aldri et tema, men konsekvensen av overvekten hennes kommer til syne hver eneste gang vi tilbringer tid sammen.

Pkt 3. Jeg skjønner også at overvekten kun er et symptom. Likevel synes jeg det er forferdelig å skulle stå og bare observere dette uten å så mye som kunne uttrykke min bekymring. Jeg er livredd for å såre henne, og jeg er livredd for å legge sten til byrden. Det sier seg selv. Men hva i alle dager skal man gjøre?

Anonym poster: 96ce3265fbf43a4e36eb63e27a43e72a

[Sugerøret]

Hvorfor vil du ta det opp? Tror du at hun ikke vet at det er skadelig å være overvektig? I dagens samfunn er det vel ingen som ikke har fått med seg at det ikke er bra å være for tung. Jeg tenker at hun sikkert allerede sliter med dårlig selvfølelse og skam fordi hun er overvektig.Så elnge du bor langt unna og ikke kan bidra i hverdagen med for eksempel turer og sunne middager sammen og sånn, tror jeg egentlig at du bare vil legge sten til byrden hennes ved å si noe.

Anonym poster: 9b9f057f62871357548374276cdff30b

Helt enig i dette . Det er ikke TS sitt ansvar å påpeke overvekten eller be venninnen om å slanke seg

Jeg er selv tung og jeg VET det. Ingen trenger å fortelle meg om vekta.

Men tilbake til TS, vær en støtte uten å presse. Ikke snakk om vekta hennes med mindre hun selv tar opp tema. Om hun ønsker forandring,så kan du vel tilby deg å hjelpe ? om det så er "kun" telefonkontakt

[waco]

Man skal ikke gi råd uten at man blir bedt om det går igjen som et mantra i alle andre fora her. Gjelder ikke dette venninner som "prøver å hjelpe"?

Men alle vil jo heller være hun "omtenksomme" venninna som hjelper alle venninne sine med det DE strever med heller det enn å hjelpe seg selv med sine egne vansker.

hvor slitsomt er ikke det da?

Endret 23. mai 2013 av waco

[Gjest Coolaid]

Hei TS Flott at du bryr deg, du er en god venninne som vil det aller beste. Hva med å fortelle henne at du er glad i henne og bekymret for helsen hennes ? Si at du stiller opp dersom hun ønsker en eller annen form for hjelp, det er jo det dette handler om, Å STILLE OPP ! Selvfølgelig vet hun at hun er overvektig.... Så blir det opp til henne. Dette handler jo ikke om at hun ikke er bra nok på andre områder. Dette handler om at du er redd for helsen hennes. Som venn ville jeg vært bekymra for en kompis som feks drakk for mye, spiste for lite, trente for hardt osv osv... selv om det er følsomt er det også greit å ta opp temaet helse/overvekt.

Endret 23. mai 2013 av Coolaid

[Gjest vaskosi]

Hei TS! Har vært i samme situasjon som deg, angående min bestevenninne. Vekt og utseende er et utrolig sårt tema for kvinner. Særlig dette med kropp. Jeg vurderte også lenge å si noe til min venninne, da hun aldri kommenterte dette selv men ga uttrykk for at hun ikke hadde det bra. Jeg visste at hun slet med depresjoner og andre ting som har preget hennes liv. Det jeg har lært av hele denne perioden er at det ligger noe annet bak overvekten. Jeg var et par år yngre enn det jeg er nå, så det var lett å tenke at det kun var et usunt forhold til mat. Overfladisk nok. Men etter et år tett på hverandre (vi bodde sammen) ble det lettere å se at det var så mye mer. Og jeg angrer så fælt på alle gangene jeg har spurt om hun ville være med på trening o.l. Jeg tenkte jo ikke på hvilken belastning dette ville være for henne, og alle tankene hun ville sitte med om hun skulle ha hoppet rundt i en saltime, løpe, eller lignende. Prøvde å spørre om å gå tur og lignende og, men det ble det ikke så mye av. Og det skjønner jeg godt, for tilslutt ble det nok bare et mas. Jeg ville hjelpe, men hadde helt feil tankegang. Jeg sluttet å spørre. Jeg ventet med å si noe. Hun snakket med meg om depresjonene sine, men det var såvidt. Det var så sårt. Ettersom tiden gikk fant jeg ut at jeg ville heller bare ville vise henne på alle andre mulige måter at hun kunne komme til meg om det var noe, hun kunne stole på meg og at jeg var glad i henne. For ikke så lenge siden hadde vi en samtale. Dette er da en stund siden vi bodde sammen, vi er like gode venner og skilles kun pga studier. Hun sa hun ville fortelle meg noe, men at det var utrolig vanskelig for henne. Hun brukte veldig lang tid på å si ordene rett ut. Men der kom det. Hun ville ta et tak i livet sitt og endre livsstilen fordi hun innså at dette preget hverdagen hennes negativt. Og da tenkte jeg på alle de gangene jeg hadde spurt om trening og småhintet til aktivitet - og skammet meg. Hun fortalte det jeg nå vet, at det hadde vært ukomfortabelt for henne å være rundt aktive mennesker på treningssente, og at dette så så mye dypere enn man skulle trodd. Hele livet hadde dette preget henne veldig, men hun hadde aldri snakket med venninner om det. Aldri. Det var for sårt. Men tilslutt åpnet hun seg og spurte om støtte og råd, fordi hun visste at vi ville være der. Og jeg er der fremdeles i dag - som en støttespiller og venninne.

Hun vet det så innmari godt selv. Det går heller an å stille spørsmål som: hvordan går det med deg? Har du det bra? Mer enn det vil jeg ikke råde deg til å gjøre. Men det er min erfaring. Lykke til :-)

Endret 23. mai 2013 av vaskosi

[AnonymBruker]

ærlighet uten kompromiss

Anonym poster: 412d5c4bde3c2b2fe3b2d173eef14caf

[oeas]

Mulig det bare er noe med meg. Men jeg er litt sånn motstander av at man skal ta opp hver minste, lille ting med hverandre. Selv venner. Det er ikke min sak om en venn av meg er sykelig overvektig. Ikke at jeg ønsker vedkommende vondt. Men det hadde ikke falt meg inn å skulle blande meg i vedkommende sin overvekt. Jeg ville ikke likt det selv, hvis jeg hadde vært overvektig, at noen kom å skulle blande seg inn i det. Du kan droppe enkelte hint her og der. Men til syvende og sist er det vedkommende selv sitt ansvar å ta tak i det. Det eneste du kan gjøre er å rose vedkommende, og gi henne tro på seg selv. Da, og bare da etter mitt forståelse, vil vedkommende få motivasjonen hun trenger for å ta ak i det selv.