Hvordan fortelle barna på 6 og 10 år at mamma og pappa skl gå fra hverandre...?

[Gjest Gjest]

Trenger hjelp.. aner ikke hvordan jeg skal formulere det på en forstående og grei måte... Takknemlig for alle innspill..

[AnonymBruker]

Barn på 6 og 10 år forstår mye mer enn dere tror. De har kanskje allerede skjønt det, uten at de klarer å forklare hvordan...

Si det som det er, og de vil forstå.

Viktig å forklare at iblant vokser man fra hverandre, og har det bedre om man bor hver for seg. Da blir dere lykkeligere.

Også viktig å poengtere at det overhodet ikke er barna sine feil. At de overhodet ikke har gjort eller sagt noe galt. Si at dette er kun noe som er mellom mamma og pappa, og dere forandret dere, eller hva det nå er.

Det dummeste man gjør er å ikke si det som det er, for da blir barn forvirret.

Anonym poster: 313f797a15c87e71b4fc91c76347e2fd

[Kajal]

Si at mamma og pappa ikke skal være kjærester lenger, men at dere alltid vil være foreldre for dem.

Poengter at det på ingen måte er deres feil.

Fokuser på de praktiske konsekvensene dette vil ha for barna. Hvor skal de bo og med hvem? Hvor mye hos hver av dere? Hvem skal de være med på bursdagen, på sommerferie, og i julen? Det kan derfor være lurt at dere finner ut av dette før dere forteller det til barna.

[Gjest Elseby13]

Stakkars barn.. jeg gruer meg på deres vegne. Huff, jeg håper det går greit, TS. Masse lykke til!

[Gjest Gjest]

Tusen takk for alle svar. vledig takknemlig.

-TS

[Chien]

Stakkars barn.. jeg gruer meg på deres vegne. Huff, jeg håper det går greit, TS. Masse lykke til!

Hvorfor sier du noe sånt? Det kan umulig hjelpe TS på noen måte. Og dessuten kan det hende at det går helt fint! Ja, selvfølgelig - barna blir jo sikkert triste i starten, men dersom TS og (eks)mannen er gode foreldre, vil det gå helt fint.

Mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var 4-5. Har aldri hatt noen "skader" på grunn av det Kan ikke en gang huske om jeg var trist der og da, men i ettertid har de samarbeidet så godt og vært så gode venner at det har ikke vært noe problem å leve sånn. Nøkkelen er rett og slett godt samarbeid!!

Ikke ta sorgene på forskudd, TS. Bare vær helt ærlig med barna og fortelle de at ingenting fælt kommer til å skje, det er bare at mor og far ikke skal bo sammen lenger. Men dere skal fortsatt møtes alle sammen av og til, osv

Endret 23. mai 2013 av Chien

[Gjest Gjest]

Hvorfor sier du noe sånt? Det kan umulig hjelpe TS på noen måte. Og dessuten kan det hende at det går helt fint! Ja, selvfølgelig - barna blir jo sikkert triste i starten, men dersom TS og (eks)mannen er gode foreldre, vil det gå helt fint.

Mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var 4-5. Har aldri hatt noen "skader" på grunn av det Kan ikke en gang huske om jeg var trist der og da, men i ettertid har de samarbeidet så godt og vært så gode venner at det har ikke vært noe problem å leve sånn. Nøkkelen er rett og slett godt samarbeid!!

Ikke ta sorgene på forskudd, TS. Bare vær helt ærlig med barna og fortelle de at ingenting fælt kommer til å skje, det er bare at mor og far ikke skal bo sammen lenger. Men dere skal fortsatt møtes alle sammen av og til, osv

Tusen takk! det var oppløftende å lese.. Vi skal prøve å samarbeide så godt vi kan for barnas del. Vi ble enige i å gå fra hverandre så ligger ikke noe dramatisk bak. Heldigvis.. så krysser fingrene og håper det går bra.. Tusen takk

[Chien]

Tusen takk! det var oppløftende å lese.. Vi skal prøve å samarbeide så godt vi kan for barnas del. Vi ble enige i å gå fra hverandre så ligger ikke noe dramatisk bak. Heldigvis.. så krysser fingrene og håper det går bra.. Tusen takk

Jeg har lest i slike tråder her på forumet før. Og man blir jo nærmest slaktet om man sier at barn kan ha det like bra med foreldre som ikke er sammen. Syns det er helt horribelt å lese folk som til og med ikke har vokst opp slik selv, og som slakter den ordningen basert på.... vel, ingenting. Jeg har både opplevd det selv, har mange gode venner som har opplevd det, og har lest om dette. Det er ingenting som tilsier at det ikke skal gå bra! Det er bare de barna med foreldre som baksnakker hverandre, som ikke tar hensyn, som krangler og som viser avsky for hverandre, som ikke har det bra.

Vær klar på at mor og far er gode venner fortsatt - vi er bare ikke kjærester lenger! jeg er sikker på at det går helt fint.

Må bare legge til at i dag er jeg voksen, har hatt et langt og meget sunt forhold, har sunne verdier, tar høyere utdanning og er ikke deprimert eller har noen andre sånne "issues" - og det samme kan jeg si om mine venner som også har skilte foreldre.

Endret 23. mai 2013 av Chien

[Gjest Mandalas]

For nesten et år siden fortalte vi barna at vi skulle flytte fra hverandre, barna var da 6 og 9 år gamle. Det var utrolig vanskelig å få ordene ut av munnen. Barna hadde overhodet ikke skjønt noe, for vi kranglet ikke og var tilsynelatende venner. Jeg tror nok begge barna ble veldig sjokkerte, spesielt hun yngste som alltid har vært veldig kosete, kjærlig og likt nærhet. Han eldste er mye mer "ta det som det er"-type.

Vel, vi sa at vi ikke er kjærester lenger og at vi ønsker ulike ting. Derfor er det vanskelig å bo og leve sammen. Begge barna har venner med skilte foreldre, hun yngste har mange av dem. Så det var lett å vise litt til andres situasjon. Det var mange spm i ettertid og yngste var ganske trist og lei i noen mnd. Jeg tror jeg har klart å ha en dialog med dem om at det er greit å savne pappa, at jeg er lei for at det ble slik og lignende.

Nå som dette året har gått syns jeg ting har gått fint, når jeg ser tilbake. Barna virker glade og fornøyde, og jeg syns vi har et harmonisk hjem. Vi (jeg, eks og barna) feiret jul sammen, var sammen på 17.mai og bursdager. Men det å få sagt de ordene til barna, det er noe av det verste jeg har gjort. Det å se ansiktsuttrykkene dems når de skjønte hva som skulle skje.. Grusomt...

Lykke til.

[Gjest Elseby13]

Til chien! Se på den siste setningen i innlegget over meg. Det er dette jeg mener når jeg sier stakkars barn.

[Gjest Mandalas]

Til chien! Se på den siste setningen i innlegget over meg. Det er dette jeg mener når jeg sier stakkars barn.

Selvfølgelig er det synd for barna at mor og far ikke bor sammen. Det er naturligvis det ideelle, og det tror jeg alle syns. Men når det ikke fungerer, så er det best å bryte ut. Og selvom det var forferdelig å fortelle barna hva som skulle skje, så angrer jeg ikke et sekund på at vi tok dette valget. Og legg også merke til at jeg skriver at barna nå virker harmoniske og lykkelige, og jeg syns vi har en utrolig fin hverdag. Så ja, stakkars for en stund, men så kan det bli bra for barna også med andre løsninger enn kjernefamilien.

[AnonymBruker]

Trist at så få barn idag opplever å vokse opp i ÈN familie.

Skjønner ikke hvorfor folk gidder å få barn engang. Er bare en egoistisk greie.

Anonym poster: 051cb43efde896d5734af556e4a34b24

[AnonymBruker]

Enig. Og hva skiller man seg for? Jo, pappa har funnet seg ny dame og mamma har mistet følelsene. Unger, de er bare tilbehør.

Anonym poster: ee6df15fe7f8de3367cc596da715501c

[Chien]

Til chien! Se på den siste setningen i innlegget over meg. Det er dette jeg mener når jeg sier stakkars barn.

Triste ting skjer hele tiden, også med barn. Å fortelle at familiens kjæledyr er død, eller at morfar dessverre har gått bort - sånne ting er helt vanlig, og det skjer i løpet av et barns liv. Også det at mor og far går fra hverandre. Og det er lov for barn å være trist en stund. Det er faktisk helt greit at barn føler på sorg en eller annen gang i løpet av livet. Det er noe med det at barn også skal vite at triste ting skjer, men at livet går videre...

[Gjest Gjest]

Det å fortelle barna at vi skulle gå fra hverandre er absolutt det vondeste jeg har opplevet siden jeg fikk barn. Her ville pappaen flytte ut fordi han hadde funnet noen annen, og det å sitte og si at vi ikke var kjærester lenger og at pappa derfor skulle flytte var helt grusomt. Barna ville først ikke tro det, deretter ble de lei seg. De var triste i 2-3 mnd, deretter har de slappet mer av og det ser ut som om de tar det fint nå.

Vi har ikke fortalt dem at han har en ny kjæreste, men jeg tror de kanskje har forstått det. Ganske vanskelig å skjule for barn over 10år...

[AnonymBruker]

De var triste i 2-3 mnd, deretter har de slappet mer av og det ser ut som om de tar det fint nå.

Hvor lenge er det siden?

Anonym poster: 61ca7340a2c58a1990f97b693b663deb

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor folk gidder å få barn engang. Er bare en egoistisk greie.

Anonym poster: 051cb43efde896d5734af556e4a34b24

Det har vel alltid vært en egoistisk greie å få barn? Jeg kunne sagt meg enig i konklusjonen din i tilfeller der man ikke bryr seg om barna, ikke gir dem mat eller kjærlighet - omsorgssvikt altså. Men barn har det godt selv om foreldrene er skilt. Livet er ikke over for barna, og de er nok takknemlige for livet sitt selv når mor og far bor hvert sitt sted. Det finnes viktigere ting i livet enn en kjernefamilie.

Anonym poster: 61ca7340a2c58a1990f97b693b663deb

[Gjest Gjest]

Hvor lenge er det siden?

Anonym poster: 61ca7340a2c58a1990f97b693b663deb

Det er 1 år siden nå.

[Gjest Gjest]

Tusne takk for alle svar, setter stooor pris på alle innspillene! <3

-TS