Bekymret for datteren min...

[AnonymBruker]

Jeg har en voksen datter (hun er 21 år gammel), men i mine øyne vil hun alltid være den lille jenta vår. Hun har slitt veldig psykisk en god del år nå, og hun har tidligere vært veldig flink til å skjule dette for omverden, før det så smeller, og plutselig er hun på akutten etter et selvmordsforsøk.

Dette er veldig vondt for meg å se at datteren min har det vondt. Hun bor ikke hjemme nå lenger, etter en lang sykemelding i høst, og på begynnelsen av dette året er hun nå i jobb igjen (jobber 80 %), og hun sier selv at hun har det bra.

Men som sagt, hun har tidligere vært veldig flink til å skjule at ting ikke har vært bra, og selv om hun smiler og uttad virker glad når hun er hjemme på besøk ol., så er jeg for tiden bekymret.

- Hun har blitt merkbart mye tynnere på kort tid. Hun har gått fra kanskje lett overvektig, og vil tro at hun nå snart er på grensa til undervekt. Hun påstår at hun spiser og har et greit forhold til mat. Men merker at hun snakker mye om mat, spiser mindre når hun er hjemme, og i tilegg vet jeg at hun teller kalorier og veier seg ofte. Jeg vet at da hun var yngre, sånn 15-16, var også mat et vanskelig tema, og det hendte at hun kastet opp.

- Jeg mistenker at hun ikke tar medisinene sine, men samler de opp. Dette er noe hun har gjort tidligere også, for å så tatt alle på en gang. Jeg var hjemme hos henne her om dagen, og da så jeg ukesdosetten ligge på badet, og det lå piller nok for hele uka i dosetten, virket som om hun ikke hadde rørt en eneste en.

Hun går jo i behandling ca. 1 gang hver 14. dag, og det er jeg jo glad for, men hun har aldri vært typen til å fortelle folk når ting er ekstra vanskelig, hun er alltid den som pynter på sannheten og smiler, uansett hvor vondt hun har det. Selv da hun var på sykehuset etter et selvmordsforsøk var hun smilende og blid, legene sa at oppførselen hennes ikke var i samsvar med det hun nettopp hadde gjort, hun var rett og slett for blid og hyggelig, og jeg har før vært med henne til samtaler med behandlere, og de har sagt det samme; at det er bekymringsverdig at hun ikke viser noe klare tegn før hun har prøvd å tatt livet sitt. Det kommer bare plutselig som et sjokk.

Når jeg spør henne hvordan hun har det, har hun bestandig svart at hun har det bra, ingen grunn til bekymring, at det går så mye bedre nå, ofte har dette vist seg å ikke være sant.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe datterea mi? Går rundt å bekymrer meg sånn for at hun ikke har det bra...

Anonym poster: 231624895b65f42c3051d0ed3535dfa4

[AnonymBruker]

Uff Jeg skjønner at det må være en forferdelig situasjon du er i. Og som mødre slutter vi aldri å bekymre oss for våre barn, det er sikkert. Mamma er sånn overfor meg også, og jeg er langt over 40 og har store barn selv!

Jeg vet rett og slett ikke hva du kan gjøre. Det er vondt å se at barna våre lider, men samtidig så må vi se at de er blitt voksne. Skjønner jo at du har en grunnleggende redsel for at noe lignende kan skje igjen.

Eneste rådet jeg kan gi er at du gir din datter tillit, og samtidig viser at du er der og bryr deg. At hun alltid kan komme til deg om hun skulle trenge å prate.

Anonym poster: 90f6301ecff1856586ef320d7bf85ff0

[AnonymBruker]

Du gjør rett i å bekymre deg. Spesielt, det med maten når hun har historie med spiseforstyrrelse. Å plutselig miste masse kiloer, samtidig som man snakker masse om mat er klassisk tegn.

Anonym poster: a48df35b41a5eff8bd742a048e9f554d

[AnonymBruker]

Jeg som datter, ville satt pris på at mine foreldre var der for meg når jeg har det vanskelig. Kanskje du kan flytte inn hos henne, eller omvendt i en periode? Om du har muligheten.

Anonym poster: a6d487e9b243e8865433b7db31b954e6

[AnonymBruker]

Takk for svar

Hun har alltid vært en pliktoppfyllende jente, og kanskje sagt ja til mer enn hun burde, så er nok ofte at hun presser seg selv for hardt, er jeg redd. Og så har hun sagt selv at hun ikke vil at folk skal bekymre seg for henne, og at det er derfor hun later som om ting går bra. Selvsagt vil jeg at hun skal ha det bra, men om hun ikke har det bra, så vil jeg at hun skal være åpen om det, det er greit å være nede noen ganger, og jeg vil at hun skal vite at jeg tåler å høre det (jeg tror i alle fall at jeg tåler det). Jeg vil ikke at hun skal få dårlig samvittighet for å ikke ha det bra! (Men jeg vet at hun har det)

Hun blir aldri sint, i alle fall tilsynelatende, jeg har nesten aldri kranglet med henne, og jeg har heller aldri hørt at hun har kranglet med venner, jeg er redd for at hun kanskje lar seg tråkke på noen ganger, hun er hvert fall ikke typen til å si i fra når hun blir behandlet urettferdig.

Hun er jo voksen, og verken jeg eller noen andre kan overvåke henne døgnet rundt, og så vet jeg også at hun er typen som setter pris på mye alenetid, og hun synes det er slitsomt med for mye sosiale ting som skjer. Men jeg blir urolig de gangene hun ikke svarer på melding eller tar telefonen, TENK om hun har gjort seg selv noe?

Jeg var på kaffebesøk for ikke lenge siden til henne, på badet så jeg også noen piller, dulcolax (ikke meningen å snoke), det er avføringspiller? Er vel ikke normalt at en 21 (snart 22) år gammel jente skal ha problemer med fordøyelsen? Går det an å misbruke sånne piller? Kan man slanke seg på dem? Burde jeg spørre henne om det?

TS

Anonym poster: 231624895b65f42c3051d0ed3535dfa4

[AnonymBruker]

Takk for svar

Hun har alltid vært en pliktoppfyllende jente, og kanskje sagt ja til mer enn hun burde, så er nok ofte at hun presser seg selv for hardt, er jeg redd. Og så har hun sagt selv at hun ikke vil at folk skal bekymre seg for henne, og at det er derfor hun later som om ting går bra. Selvsagt vil jeg at hun skal ha det bra, men om hun ikke har det bra, så vil jeg at hun skal være åpen om det, det er greit å være nede noen ganger, og jeg vil at hun skal vite at jeg tåler å høre det (jeg tror i alle fall at jeg tåler det). Jeg vil ikke at hun skal få dårlig samvittighet for å ikke ha det bra! (Men jeg vet at hun har det)

Hun blir aldri sint, i alle fall tilsynelatende, jeg har nesten aldri kranglet med henne, og jeg har heller aldri hørt at hun har kranglet med venner, jeg er redd for at hun kanskje lar seg tråkke på noen ganger, hun er hvert fall ikke typen til å si i fra når hun blir behandlet urettferdig.

Hun er jo voksen, og verken jeg eller noen andre kan overvåke henne døgnet rundt, og så vet jeg også at hun er typen som setter pris på mye alenetid, og hun synes det er slitsomt med for mye sosiale ting som skjer. Men jeg blir urolig de gangene hun ikke svarer på melding eller tar telefonen, TENK om hun har gjort seg selv noe?

Jeg var på kaffebesøk for ikke lenge siden til henne, på badet så jeg også noen piller, dulcolax (ikke meningen å snoke), det er avføringspiller? Er vel ikke normalt at en 21 (snart 22) år gammel jente skal ha problemer med fordøyelsen? Går det an å misbruke sånne piller? Kan man slanke seg på dem? Burde jeg spørre henne om det?

TS

Anonym poster: 231624895b65f42c3051d0ed3535dfa4

Jeg vet at Dulcolax blir anbefalt etter operasjoner o.l, hvis man sliter å komme på do. Med en historie med spiseforstyrrelser, nå plutselig drastisk vekttap, så er avføringspiller absolutt mistenksomt å ha på badet. Selvfølgelig går de an å misbruke, har en vennine som endte opp på sykehus etter hun brukte avøfringspiller over for lang tid ( og altfor høy dose) for å gå ned i vekt.

Anonym poster: a48df35b41a5eff8bd742a048e9f554d

[AnonymBruker]

ja mange bruker avføringsmiddler for å gå ned i vekt.

og med unntaket av visse detaljer så kunne jeg vært datteren din. og for min del så kommer ser jeg ingen fremtid hvor jeg åpner meg opp for mamma eller noen andre.jeg smiler og sier alt er bra uansett. det er min overlevelses strategi i livet,rett og slett.

Anonym poster: e97f39cc49d33fb9e0fe529817e441e6

[AnonymBruker]

Åh. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Tror egentlig ikke at det nytter å ta det opp med henne, for jeg vet at hun ikke klarer å være ærlig med meg. Kan jeg ringe psykologen hennes? Eller vil det være å trå over en grense? Er ikke veldig lenge siden hun begynte å gå til denne behandleren, så psykologen har jo ikke sett vekttapet hennes i den grad jeg har...

Anonym poster: 231624895b65f42c3051d0ed3535dfa4

[AnonymBruker]

Åh. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Tror egentlig ikke at det nytter å ta det opp med henne, for jeg vet at hun ikke klarer å være ærlig med meg. Kan jeg ringe psykologen hennes? Eller vil det være å trå over en grense? Er ikke veldig lenge siden hun begynte å gå til denne behandleren, så psykologen har jo ikke sett vekttapet hennes i den grad jeg har...

Anonym poster: 231624895b65f42c3051d0ed3535dfa4

psykologen har ikke lov å fortelle deg noe. eller diskutere pasienter med andre uansett hvem det er.

Anonym poster: e97f39cc49d33fb9e0fe529817e441e6