Ærlige mennesker

[sve]

Hei

Jeg har bestandig vært en selvstendig jente som har greid meg fint alene, men har bestandig hatt venner jeg kan henge sammen når jeg føler for det. Venner jeg har hatt tidligere og mine barndomsvenner har vært til å stole på, og jeg har aldri følt meg avhengig av de eller andre.

Det var for to dager siden at jeg satt sammen med to venninner på skolen, hvor vi jobbet med et gruppearbeid på høyskolen.

Som jenter flest gjør, sitter de å snakker og baksnakker andre. Jeg må innrømme at jeg ikke synes det er særlig fint. Den ene av dem har mer eller mindre hele tiden "snakket meg ned", hvor hun framhever seg selv som en mye bedre person enn meg. Alle vet at det ikke stemmer, for hun er ikke "uskyldig" på noen som helst måte.

Jeg kan ikke si noe som helst til henne, har jeg sagt noe går det fem minutter og hele skolen det. Jeg liker at mennesker skal være ærlige, i hvertfall til en viss grad (jeg har fortalt henne private ting, noe jeg aldri mer kommer til å gjøre).

Det er det siste året jeg har blitt "ordentlig" kjent med henne og i denne perioden hvor vi har vært mye sammen har jeg gjort en del ting jeg angrer på. Hun har holdninger til livet som jeg ikke synes er sunne, utseende kommer før personlighet og hun tiltrekker seg gutter som man ikke kan stole på (som lyger og er utro).

Jeg har derfor også rotet meg opp i noen av disse guttene, men har fått nok.

Jeg er et ærlig menneske som fortjener bedre.

Jeg har visst det hele tiden, men denne (forr to dager siden) dagen gikk det opp for meg at jeg fortjener å ha en bedre venninne.

Derfor gikk jeg bare ut døra uten å si noe som helst. Hun tror jeg gikk for å slippe unna gruppearbeidet (innleveringen), men det stemmer ikke. Jeg har skrevet det meste på gruppearbeidet (har beviser på det). Hun ble derfor meget sint fordi hun påstår at jeg ikke bidrog nok og ikke gjorde min del av gruppearbeidet. Hun truet derfor med å si fra om dette til læreren. Den forrige innleveringen gjorde jeg nesten helt alene. Hun har derimot ikke møtt opp på framføringa hvor jeg og hun andre måtte gjøre det alene. Vi er jo voksne mennesker?

Hun forstår selvsagt ingenting, jeg ble bombadert av sms'er og telefoner etter denne dagen, men har ikke svart på noen av dem. Hun truet meg også hvor hun sa; "hvis jeg skyver henne vekk, vil det ikke være særlig smart".

Jeg orker ikke forklare meg, men for meg føles det best å kutte ut all kontakt.

Hun lager drama ut av ingenting, og jeg liker ikke intriger. Paradise Hotel er ingenting for meg.

Nå slipper jeg å se henne på 3 måneder, etter det har jeg ca. et halvt år igjen på høyskolen og da er jeg ferdig her for godt.

Jeg har vært vant med å ha venner jeg kan stole på og som er ærlige.

Hva er egentlig best å gjøre i en slik situasjon ?

J22

[Gjest Kaffekrus]

Jeg synes du har gjort det eneste rette. Kuttet henne ut.

PS: Ta vare på meldinger der hun kommer med trusler.