samboeren min vil ikke slippe meg..

[AnonymBruker]

Jeg er samboer med en mann som er en god del eldre enn meg. selv er jeg 41 år. Vi har 3 barn sammen, en gutt på 18 år, og to jenter - en på 15 og en på 8 .

Vi ble sammen da jeg var forholdsvis ung, så jeg har ikke hatt så mange andre partnere.

problemet mitt er at jeg ikke lenger er glad i ham som en kjæreste. Det er en laaang prosess, som i grunn har vart i snart like mange år som vår eldste sønn....

Når vi fikk det siste barnet vårt, var i egentlig forholdet over for min del, og det var et lite "uhell" som forårsaket denne graviditeten. Da hadde jeg i lang tid gått og syslet med tanken på å forlate ham.

Kort fortalt er vi to veldig ulike. Han føles som faren min mange ganger, og er til tider veldig kontrollerende og dominerende på meg. Jeg har videreutdannet meg på mine voksne dager, noe han i grunn ikke anerkjenner, og sier at utdannelsen min bare er noe tull. Jeg ønsker å flytte til et større sted for å realisere utdannelsen min, mens han nekter. Dersom jeg sier at jeg ønsker å prøve å bo borte et års tid for å få litt erfaring, nekter han, og sier at jeg i alle fall ikke får ta med meg barna. Han kan være sur og stille i dagesvis helt til jeg kanskje kapitulerer litt og sier at jeg ikke kommer til å gjøre det likevel. Da blir han "normal" igjen, og alt er som før. Han ignorerer derfor egentlig mitt uttrykte ønske om et nytt liv, ved å tie det i hel, og kaller meg en "drømmer" og at jeg må være mer realistisk til tilværelsen. Han truer meg også med at jeg ikke har penger nok til å greie meg selv, og har sørget for å belåne oss såpass mye at jeg ikke vil få med meg noe særlig om jeg forlater ham. Det er jeg helt sikker på at han er bevisst på. Vi har ikke sex lenger, jeg orker ikke å tenke på en feire med ham i sommer.... kort fortalt så er jeg veldig sliten av dette nå. Men jeg greier ikke å ta det endelige skrittet til å forlate ham. Dette virker nok veldig uselvstendig og taslete, men jeg har aldri greid meg på egen hånd, selv om jeg nå har en bra utdannelse og jobberfaring, er det vanskelig å få klarnet tankene.

Er det noen som har lignende erfaring som de ønsker å dele med meg slik at jeg får det "puffet" jeg trenger til å ta skrittet fullt ut?

Anonym poster: df65a822f78fb027b7d34c75f5adba38

[vimp]

Dra.

[Klatt]

Hvis du ikke tror det er mer å hente i forholdet, at det absolutt ikke kan fikses, så må du nok bare gå i deg selv og ta skrittet. Dra! Å realisere utdannelsen din (drømmen din?) vil nok gjøre deg mer lykkelig enn du føler deg nå. Ungene kommer dere nok til en enighet om.

[mahu]

Han er veldig bestemt på det med ungene. De skal ikke få bli med meg. Det skal jammen ikke være enkelt.

[Gjest Faerunpedia]

Du burde dra, det blir jo ikke noe bedre av å bli. Angående de to eldste barnene kan jo de bestemme selv hvor de vil bo. Med hensyn til det minste er det kanskje lurt å tenke på hva som er best for barnet. Men i en barnefordelingssak er det stort sett moren som får ansvaret likevel. Det høres også ut som om han sier dette med barna i et forsøk på å kontrollere deg. Dra og realiser deg selv.

[Gjest Gorgonzola]

Han er veldig bestemt på det med ungene. De skal ikke få bli med meg. Det skal jammen ikke være enkelt.

Enkelt for hvem?

[Gjest beenthere]

Kontakt sosialkontoret og be om hjelp. Du kan sikkert få overgangstønad, og så må du gjøre noen forberedelser i all hemmelighet. Det virker for meg som du ikke kan vente medhold fra han på noe vis.Og det virker som dette grenser til psykisk terror. Oppsøk kommunen i all hemmelighet, og evt den kommunen du ønsker å flytte til. Er det noen du og ungene kan flytte til for kortere tid? Glem å dra med deg møbler og sånt. Bare ta det aller viktigste av papirer og småting og dra. Om ikke du kan få lurt han til å reise på ferie alene i 14 dager da? Da kan du og ungene flytte ut mens han er borte.

Lykke til!

[la Flaca]

Kontakt sosialkontoret og be om hjelp. Du kan sikkert få overgangstønad, og så må du gjøre noen forberedelser i all hemmelighet. Det virker for meg som du ikke kan vente medhold fra han på noe vis.Og det virker som dette grenser til psykisk terror. Oppsøk kommunen i all hemmelighet, og evt den kommunen du ønsker å flytte til. Er det noen du og ungene kan flytte til for kortere tid? Glem å dra med deg møbler og sånt. Bare ta det aller viktigste av papirer og småting og dra. Om ikke du kan få lurt han til å reise på ferie alene i 14 dager da? Da kan du og ungene flytte ut mens han er borte.

Lykke til!

Altså HÆH? For det første; hun er den som ønsker å bryte ut av forholdet, hvorfor skal hun ta med seg ungene? Fordi hun er kvinne?

For det andre; stikke av mens han er bortreist?

Det er ikke et tenåringsforhold det er snakk om her, det er en familie. Fatter ikke at noen kan tenke at noe sånt er greit!

Mannen min opplevde faktisk at samboer og barn flyttet mens han var borte ei helg. Definitivt ikke den beste starten på et godt samarbeid om barna...

Endret 23. mai 2013 av la Flaca

[Britt Banditt]

Altså HÆH? For det første; hun er den som ønsker å bryte ut av forholdet, hvorfor skal hun ta med seg ungene? Fordi hun er kvinne?

For det andre; stikke av mens han er bortreist?

Det er ikke et tenåringsforhold det er snakk om her, det er en familie. Fatter ikke at noen kan tenke at noe sånt er greit!

Mannen min opplevde faktisk at samboer og barn flyttet mens han var borte ei helg. Definitivt ikke den beste starten på et godt samarbeid om barna...

Enig med deg at det ikke er greit, med mindre det er snakk om et forhold med vold (innimellom kan det være nødvendig hvis man er redd partneren skal skade en selv eller barna hvis man drar).

Men til TS:

Du kan ikke leve sånn, du må komme deg vekk uansett. Er det langt unna du har tenkt til å flytte? Jeg regner med barna må bytte skole, så det er jo ikke sikkert det er det beste at de flytter med deg, men de to største barna er jo så store at det bestemmer de selv. Den minste har også rett til å bli hørt, om det skulle gå så langt som til retten. Sannsynligvis er det bare trusler for å få deg til å bli. Kanskje det kan være en løsning å flytte innenfor skolekretsen, sånn at barna får fortsette på skolen? Da får du i hvert fall kommet deg vekk fra mannen, og han blir kanskje mer samarbeidsvillig.

Husk også at du kan ikke bare flytte og ta med deg barna, far må skrive under på flyttemeldingen hvis barnas adresse også skal endres.

[AnonymBruker]

Han er veldig bestemt på det med ungene. De skal ikke få bli med meg. Det skal jammen ikke være enkelt.

Han kan ikke nekte deg å se dine barn/la dem flytte inn med deg, om de ønsker det. Drit i hans trusler og dra! Livet er kort og du har ingen nytte av å være med en slik mann .

Anonym poster: 683415f525c544b8a36d1cf2f5c9898a

[Gjest beenthere]

Altså HÆH? For det første; hun er den som ønsker å bryte ut av forholdet, hvorfor skal hun ta med seg ungene? Fordi hun er kvinne?

For det andre; stikke av mens han er bortreist?

Det er ikke et tenåringsforhold det er snakk om her, det er en familie. Fatter ikke at noen kan tenke at noe sånt er greit!

Mannen min opplevde faktisk at samboer og barn flyttet mens han var borte ei helg. Definitivt ikke den beste starten på et godt samarbeid om barna...

Noen ganger er det ingen andre utveier. Dessverre.

[Britt Banditt]

Noen ganger er det ingen andre utveier. Dessverre.

Men så lenge han ikke er voldelig eller hun er redd han skal bli det så er det jo andre muligheter her..

[Gjest beenthere]

Men så lenge han ikke er voldelig eller hun er redd han skal bli det så er det jo andre muligheter her..

Noen ganger kan en partner ha veldig stort psykisk overtak, og da må en velge samme utvei som når det er vold i bildet. Det vet bare ts.

Forstå at det ikke er alle forhold det er mulig å bryte opp på "vanlig" vis for å bli fri.

[edderkoppdame]

TS: Kan hende han er en manipulerende kødd, men det er en ting man må være klar over når man får barn og det er det at dersom barna har en annen forelder inni bildet så vanskeliggjør det som innebærer å realisere seg selv, følge drømmer og flytte rundt som man ønsker seg. Hadde min eks sagt at han trengte å reise vekk for å fullføre utdanning og samtidig ville være like mye med barna måtte jeg satt foten ned. Synd, men sånn er det. Det skal ikke være enkelt. Skaffer man seg barn, skaffer man seg samtidig en fotlenke. Jeg har innsett at tidligere drømmer om å flytte på seg må legges på is til barna er store nok til å klare seg selv, da jeg verken ønsker eller kan ta dem vekk fra sin far. Det er fakta som man ikke kan endre på.Synes du virkelig at det skal være en selvfølge at du skal få ha med deg barna dit du ønsker å realisere drømmene dine? Hva skjer etterpå, skal du flytte tilbake? Du skal ikke se bortifra at barna vil bli værende der de bor, takler du å bo uten dem, og vil de være uten deg?

Det du burde gjøre etter min mening, er å legge alle planer om utdannelse på is og prøve å komme deg ovenpå økonomisk og bli selvstendig, sett opp et budsjett, ta det rolig og se etter en ok plass å bo som ikke trenger å koste for mye. Det dummeste mange av oss kvinner gjør er å gjøre oss avhengige av menn og overlate alt av økonomiske avgjørelser til dem. Den dagen vi ikke vil mer setter vi oss da i en veldig sårbar posisjon og det er jo ikke penger som gjør at man skal holde sammen?

Nytter ikke å skylde på at han har skaffet for mye gjeld til at du skal ha råd til å gå fra ham. Skaff deg oversikt over hvor mye du/dere skylder, del opp lånet og be om refinansiering i banken om du har mange smålån. Be gjerne om veiledning i banken din.

Når du har planene klare, setter du opp et forslag på hvordan barnefordelingen skal foregå og presenterer ham for dette. Lag en klar konkret plan som du holder på, og ikke la deg knekke av spydige bemerkninger. Har vært i en liknende situasjon og klart å komme meg ovenpå selvom det virket umulig en stund, og jeg måtte holde meg til et stramt budsjett, men kan love deg at det er herlig. Jeg satt i min nakne leilighet og trålet "gis bort" på finn og fulgte med på tilbudene i dagligvarebutikkene samt solgte bilen, men hadde det helt strålende. Når du har kommet deg noenlunde ovenpå økonomisk kan kan du begynne å se på muligheter for fjernstudier, deltidsstudier eller få en ordning slik at du pendler noe for å få fullført studiene, evt be om kursing fra jobben. Tenk at du skal ta ett steg om gangen og at det viktigste er at du kommer deg vekk fra forholdet du ikke trives i og får selvstendighet og så tilslutt kan du føle på dette med studier og selvrealisering.

[mahu]

Tusen takk for svar. Jeg har forresten alt fullført videreutdannelsen min, og har i tankene å flytte til nærmeste by, der min eldste sønn bor. Jeg hadde eventuelt tenkt å bo hos ham delvis, og delvis hjemme hos de yngste en overgangsperiode. Men samtidig føler jeg meg feig som ikke tar den "helt ut" og flytter fra mannen min. Føler det blir så mye å takle både ny jobbsituasjon, ny by og ny leilighet uten familie/mann på en gang. Kanskje bedre å ta en ting om gangen.... Har forståelse for at mannen min vil se barna, men jeg har til og med bedt han om å bli med på flyttelasset fordi jeg har så sterkt ønske om å komme meg bort en stund. Men han nekter og sier at han kun vil bo her vi bor og at jeg også skal bo her, at jeg er en egoist dersom jeg reiser, og at jeg i alle fall ikke får ta med barna. Men jeg kan ikke styre følelsene mine. Føler meg i perioder desp! Tenker av og til at jeg ikke utstår ham, og at han er skyld i at jeg har det sånn....

forresten var han også helt i mot at jeg videreutdannet meg, føler at jeg har kommet dit jeg er på tross av ham og ikke ved hjelp av ham...

[mahu]

Saken er nok den at han ikke vil slippe meg selv om han vet at det ikke lenger er et forhold mellom oss, han setter de "gammeldagse" verdiene først; barna, huset, jobben og den ytre fasaden. Sier til meg at jeg vil ødelegge alt "han" har bygd opp sammen med meg, og at han har ofret mye han også... Selv holder jeg ikke ut noe særlig lenger føles det som, men samtidig er jeg så h...... feig siden jeg aldri har prøvd å leve alene. Er livredd for at jeg skal finne ut at jeg skulle angre selv om jeg innerst inne vet at jeg mest sannsynlig vil være sjeleglad den dagen jeg er fri og at jeg trolig aldri kommer til å angre. Nei, dette er ikke et godt stadium å være i for å være ærlig. Har også veldig dårlig samvittighet overfor ham hele tiden...

[Anjah]

Hvor langt er det fra dere dere bor nå til nærmeste by, da?

[Pinto2013]

Men kan du ikke bare flytte uten barna da, og ha minstemann på helgebesøk/delt omsorg?

Jeg skjønner at du ikke har det bra slik du har det nå, og det er veldig trist. Uten at jeg kjenner noen av dere, så virker det som om du og din mann kanskje ikke har så mye til felles lenger, men at han slett ikke er noen drittsekk. Det er jo ikke så rart at han vil holde fast ved det gamle, spesielt ikke hvis han er en del eldre enn deg. Selvfølgelig er det uheldig at han ikke støtter deg i dine valg, men han tenker nok mest ut i fra egen situasjon, og gjør det han kan for å tviholde på tingenes tilstand. Det at han ikke anerkjenner utdannelsen din og drømmene dine gjør han heller ikke uskikket som far. Alle har vi våre negative sider!

Det er viktig å huske på at du ikke har mer rett enn han til å ha barna deres, og at det godt kan være slik at 8-åringen har det best hos far, i barndomshjemmet, og med etablerte vennerelasjoner.

Skaff deg en oversikt over det økonomiske, og oppsøk banken din for råd. Du trenger jo heller ikke mye kapital for å finne et sted å bo når du er alene. Det holder i verste fall med en ettroms i første omgang, eller en toroms slik at du har plass til minstemann. Lev ut drømmene dine, og vær der for barna dine når det trengs. Husk at de er det viktigste i denne situasjonen, men at du også må ha det bra for å være en god mor i lengden! Og unngå å snakke negativt om barnas far. Det er mitt råd.

[mahu]

ca en times tur til nærmeste by. Poenget er at jeg i lengre tid har ønsket å flytte langt bort for å jobbe og å prøve noe annet. Det er faktisk ikke bra nok å kun pendle. Huff. Vet ikke om jeg greier å flytte fra datteren min på 8 år heller.....

[ung_frøken]

Skjønner godt at du vil vekk fra denne mannen og det bør du nok også. Men du bør ikke flytte langt vekk fra din 8 år gamle datter. Jeg hadde sett på det som at mamma hadde sviktet meg om hun hadde flyttet FRA meg. Tror ikke jeg hadde greid å tilgitt det faktisk. Mødre drar ikke fra barna sine. Synes heller ikke det ikke er en selvfølge at du drar med deg barna i det hele tatt.