Sønnen min glemmer meg på bursdagene.

[AnonymBruker]

Jeg har en voksen sønn på 22 som bor like ved meg sammen med sin kone og deres lille datter.

Dagen min kom og gikk uten at jeg hørte noe og jeg lurer på om det er bare meg som er rar som reagerer litt bare sånn dypt inni meg. Eller er jeg urettferdig når jeg blir litt lei meg.

Vil ikke si noe om dette da det ikke ligger til min person å skulle klage.

Jeg kjøper ofte flotte gaver , særlig til jul og bursdager ofte over 1000,- kr til hver av dem, ringer og spør hvordan det går osv.. men blir aldri bedt dit ved spesielle anledninger selv om han sier at jeg bare må stikke innom er det hennes foreldre som blir invitert og som de i all hovedsak omgåes.

Er det bursdag og lignende må jeg invitere meg selv og det synes jeg er dumt i lengden.

Før jul fikk de greie på at de venter barn nr to og da var det å invitere hennes foreldre på kaffe overbringe den gledelige nyhet mens jeg fikk en knapp oppringning om det samme.

Jeg er fullt klar over at det ofte er slik med døtre at dem har man for alltid og bare sønner til låns. jeg har en sønn og en datter men hun er enda bare 5 år en skikkelig attpåklatt. Hun savner også broren sin. men er det vanlig å distansere seg så veldig når menn stifter familie.

Det er litt trist og synes dere det er barnslig av meg å skjære ned på gavene. Når man aldri hører noe igjen mener jeg. Er jo ikke derfor jeg gir men allikevel.

Iblant ringer sønnen min som om ingenting har hendt og jeg er verdensmester i å synes synd på han og alt er glemt , jeg vet ikke det beste jeg skal gjøre for han helt til min neste bursdag eller anledning jeg ikke blir bedt.

Vil bare si at jeg later som ingenting og viser ikke at jeg er lei meg eller noe slikt. Jeg blander meg bare i deres hvis de spør meg om noe og det gjør de jo aldri.

Anonym poster: ea8d86c40a40584f98d9c8edc5bbcea8

[Gjest Gjest]

Tror ikke du skal bekymre deg så veldig. Gutter er bare sånn. Og foreldrene er til for dem, og ikke omvendt. Du bør ikke skjære ned på gavene. Bare fortsett å vise at du bryr deg, og husk at barna forventer mer av sine foreldre enn vi gjør av dem. Også er han jo bare 22 år, altså fortsatt en "guttunge"...

[Gjest navnelapp]

Enig i det gjest seier. Når det gjeld menn generelt så går ikkje ein gong subtile hint inn, så å forvente at ting skal skje av seg sjølv trur eg er å forvente for mykje. Mitt tips er å bygge relasjonen til ho han er gift med, og "pleie" den. Det brukar ofte å hjelpe. Det som hjelper minst av alt er å "teste" relasjonen ved å sjå kva som skjer, og så bli bitter fordi ingenting skjer.

[Spirali]

Uff, jeg kjenner meg litt igjen fra da jeg var tidlig i tyveårene, og samboeren var det viktigste i livet mitt.

Jeg kunne også fint glemme bursdagen til mamman min. Jeg var selvfølgelig ikke noe mindre glad i henne enn han, men jeg tenkte bare ikke på det i det hele tatt. Jeg skammer meg over det i dag, og forteller mamman min så ofte jeg kan at jeg er glad i henne. Og jeg glemmer i hvert fall ikke bursdagen hennes lenger.

Du skal se det kommer seg når han kommer ut av boblen sin

[AnonymBruker]

Var 24-25 før jeg husket bursdagsdatoene til foreldrene mine. Hadde ikke det vært for storesøsken hadde jeg glemt de hvert år.

Anonym poster: d160da66f91e59ee9e5ec75814f1bdc7

[Gjest Gjest]

Hvorfor inviterer du dem ikke på kaffe og kake på bursdagen din? Jeg har også en sønn på 22 og han hadde aldri husket bursdagen min av seg selv, og det er ikke fordi han ikke er glad i meg. Hjelper det deg på noen måte å gå å kjenne på sårhet pga dette? Blir livet ditt og forholdet til sønnen din og hans familie bedre av det?

[tingeling]

Når de inviterer hennes foreldre støtt og stadig kan det komme av noe så enkelt som at hun tar ansvar for relasjonen m sine foreldre og regner med at mannen tar ansvar for sine.

Gutter er sløve, sånn er det bare og han er bare 22 år og sånn sett veldig ung for den familierollen han har.

[Berit]

Jeg forstår deg. Det er naturlig å føle og reagere som du gjør. Synes det er fint av deg å ikke klage.

Jeg tenkte litt på det om du er flink til å invitere dem? Du kan jo godt invitere til et lite bursdagselskap. Det er veldig koselig for alle. Er også veldig viktig og fint for ditt barnebarn og ha minner hos farmor, som f.eks bursdag hos farmor

[Gjest Jon Snow]

Personlig har jeg aldri glemt en bursdag. Jeg er veldig god på datoer

men hvem vet kanskje jeg er en kvinne fanget i en manns kropp bare at jeg ikke er klar over det enda

Eller kanskje det er slik at ikke alle menn glemmer bursdager

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Det er naturlig å føle og reagere som du gjør. Synes det er fint av deg å ikke klage.

Jeg tenkte litt på det om du er flink til å invitere dem? Du kan jo godt invitere til et lite bursdagselskap. Det er veldig koselig for alle. Er også veldig viktig og fint for ditt barnebarn og ha minner hos farmor, som f.eks bursdag hos farmor

Ja det var jo litt greit å få bekreftet at det gjelder andre også for da ser jeg straks lysere på det.

Og ja jo inviterer dem ofte hit og da kommer de men tenker bare at det blir litt egoistisk å be de i ens ærend i min bursdag . Kan jo be de men skal jeg si "hei husker du ikke hvilken dag det er?" Får meg ikke til det jeg. og jeg er altså ikke bitter helle. Bare en ørliten greie jeg lurer på for de som tror jeg går og tenker på dette konstant. det gjør jeg jo ikke.

Ts

Anonym poster: ea8d86c40a40584f98d9c8edc5bbcea8

[AnonymBruker]

Min mann var også litt sånn da jeg møtte han (han var da 25 år). Nå har jeg (som svigerdatter) innført helt nye standarder for oppmerksomhet på bursdagene.

Anonym poster: 021f8643f6cb49207488a8716e7a19fe

[Gjest navnelapp]

Ja det var jo litt greit å få bekreftet at det gjelder andre også for da ser jeg straks lysere på det.

Og ja jo inviterer dem ofte hit og da kommer de men tenker bare at det blir litt egoistisk å be de i ens ærend i min bursdag . Kan jo be de men skal jeg si "hei husker du ikke hvilken dag det er?" Får meg ikke til det jeg. og jeg er altså ikke bitter helle. Bare en ørliten greie jeg lurer på for de som tror jeg går og tenker på dette konstant. det gjør jeg jo ikke.

Ts

Anonym poster: ea8d86c40a40584f98d9c8edc5bbcea8

Nei, det må vel vere heilt innanfor? "Hei, eg tenkte å feire bursdagen min på søndag ettermiddag med litt kake og snacks, vil du ta med kjæresten din og kome?"

[AnonymBruker]

Du forventer å bli invitert til dem på deres bursdag og andre store dager, men du inviterer ikke de på din bursdag? Du har jo også en stående invitasjon når som helst

Anonym poster: eb18de76a3e9fdd329632499d00dfba4

[Gjest Gaea]

Jeg hadde nok tatt det opp. Ikke vist at jeg er sur eller lei meg, bare sagt at jeg gjerne vil komme oftere på besøk og ha mer kontakt med dem. En ukes tid eller et par dager før bursdager hadde jeg kanskje ringt og sagt "hei, jeg har bursdag på søndag, det hadde vært koselig om du og familien ble med til lunsj da", eller noe lignende. Han burde greie å huske på det om han blir minnet på dagen et par dager i forveien.

Ærlig talt så skjønner jeg ikke at noen kan være så sløve at de ikke husker foreldrenes bursdag, men en ting er i hvertfall sikkert; ikke unnskyld det han gjør kun fordi "gutter er sånn". Det er bare tull.

[AnonymBruker]

Når jeg tenker etter, så passer det ikke alltid for han å komme i anledning morsdag for da er de hos hennes mor og han kan komme en uke etterpå å si åja jjjjjeg skulle jo hatt noe men det blir aldri noe..jeg vil ikke be om en gave heller liksom.. Når det er avklart sitter jeg ikke og er bitter men tar meg heller en tur med venninner-

Jeg er aldeles ikke bitter, bare undrende iblant.

men.... kanskje at jeg overreagerer for jeg husket jo alltid mine foreldre men så er jeg jente da..

Noe med det spontane og uoppfordrede som gir den gode følelsen. Men det kommer vel som mange av dere sier med tiden. Og gjør det ikke så skal jeg da hvertfall ikke syte. eller være bitter.

Lurte vel egentlig bare på hva andre gjør.

Ts

Anonym poster: ea8d86c40a40584f98d9c8edc5bbcea8

[AnonymBruker]

Når jeg tenker etter, så passer det ikke alltid for han å komme i anledning morsdag for da er de hos hennes mor og han kan komme en uke etterpå å si åja jjjjjeg skulle jo hatt noe men det blir aldri noe..jeg vil ikke be om en gave heller liksom.. Når det er avklart sitter jeg ikke og er bitter men tar meg heller en tur med venninner-

Jeg er aldeles ikke bitter, bare undrende iblant.

men.... kanskje at jeg overreagerer for jeg husket jo alltid mine foreldre men så er jeg jente da..

Noe med det spontane og uoppfordrede som gir den gode følelsen. Men det kommer vel som mange av dere sier med tiden. Og gjør det ikke så skal jeg da hvertfall ikke syte. eller være bitter.

Lurte vel egentlig bare på hva andre gjør.

Ts

Anonym poster: ea8d86c40a40584f98d9c8edc5bbcea8

Om bursdager og andre merkedager er viktig defineres jo i og av familien. I vår familie, feks ønsker vi minst mulig styr og avskyr morsdager og lignende.

Men du vet jo selv om morsdag og bursdag ble innhyllet i glede og feiring og om gutten ble innprentet viktigheten av å se slike dager og være obs på sine medmennesker i oppveksten? Det er jo dere som har stått for oppdragelsen her.. Det sagt så er han bare 22 år. Selv om du sier han har egen familie alt er han ikke engang mentalt utvokst. Hva (og hvem) han blir vet du først mot slutten av 20-årene.

Anonym poster: 78378a31cdfca3534a5dead01263041a

[Tibbie]

Jeg forstår deg veldig godt, og jeg ville følt akkurat det samme. Men jeg vet mange menn er slik.

Selv bor jeg utenbys, og jeg snakker nesten aldri med faren min selv om vi har et ok forhold. Det hender til og med at han ringer den siste timen av bursdagen min for å gratulere (da er jeg sikker på at han hadde glemt den, men noen minte han på det ).

Men hver gang jeg er i byen, hinter han masse om at jeg skal komme på besøk, men han sier det aldri rett ut. "Det ville vært koselig for broren din!", "hønene trenger å se nye folk", "bestemor og bestefar kommer på kaffebesøk, da kan du likeså bare overnatte".

Mange menn er ikke så flink til å være tydlig i sine følelser (det er egentlig ikke jeg heller ), så det bør du huske.

__

Den mulige grunnen til at hennes foreldre blir mer involvert enn deg, kan være at datteren deres er flinkere til det enn sønnen din.

Neste gang du har bursdag syns jeg du skal invitere dem noen dager i forveien, hvor du spesifik sier at du inviterer dem på kaffe og kake i forbindelse med bursdagen din

(Ps; Jeg elsker familien min, men suger på bursdagsdatoer. Aldri hadde jeg klart å gratulere noen med dagen med mindre det var for mamma eller Facebook)

[AnonymBruker]

Når jeg tenker etter, så passer det ikke alltid for han å komme i anledning morsdag for da er de hos hennes mor og han kan komme en uke etterpå å si åja jjjjjeg skulle jo hatt noe men det blir aldri noe..jeg vil ikke be om en gave heller liksom.. Når det er avklart sitter jeg ikke og er bitter men tar meg heller en tur med venninner-

Jeg er aldeles ikke bitter, bare undrende iblant.

men.... kanskje at jeg overreagerer for jeg husket jo alltid mine foreldre men så er jeg jente da..

Noe med det spontane og uoppfordrede som gir den gode følelsen. Men det kommer vel som mange av dere sier med tiden. Og gjør det ikke så skal jeg da hvertfall ikke syte. eller være bitter.

Lurte vel egentlig bare på hva andre gjør.

Ts

Anonym poster: ea8d86c40a40584f98d9c8edc5bbcea8

Du framstår som veldig stakkarslig her. "Nei, jeg klager ikke jeg, det er ikke så farlig med meg, jeg er ikke bitter", akkurat som du egentlig har en grunn til å klage og være bitter og at det er synd på deg, men du setter deg selv til side og holder ut. Sånne folk er veldig slitsomme å forholde seg til, sånne som "lider i stillhet", Du får ta tak i det du er misfornøyd med,og invitere og ta litt initiativ.

Anonym poster: c299c2322e4f11a4102467e124bec698

[Kontormus]

Min venninne har 2 barn, en sønn og en datter. Det er 12 år mellom dem.

Som mor var hun nærmest selvutslettende og den var ikke den ting hun ikke gjorde for dem i tillegg til at alle deres bursdager og andre dager som var verdt å feire sto hun på som en hest for at de skulle bli minneverdige.

Det resulterte i at begge to aldri har gjort noe som helst selv, og når de ble store anstrengte de seg ikke det minste for å glede sin mor på hennes bursdager osv.

Sånn kan det bli når mor tas som en selvfølge, og eldstemann ble ikke bedre før han fikk samboer og det var HENNE som tok tak når svigermor trengte oppmerksomhet.

[Berit]

Nei, det må vel vere heilt innanfor? "Hei, eg tenkte å feire bursdagen min på søndag ettermiddag med litt kake og snacks, vil du ta med kjæresten din og kome?"

Helt klart

Men faktisk da jeg var yngre, tenkte jeg at jeg ikke ville si høyt at jeg hadde bursdag, for det er jeg egentlig vant til i min familie. Men tenk selv så hyggelig det er å få bli invitert til bursdag, synes du ikke? Jeg tenker at jeg kan ikke bare forvente å bli invitert til bursdag, og la være å invitere selv. Selvom man er flink til å invitere generelt, så er det ekstra kos med bursdag. Og det synes i hvertfall barn.