avhengi? hva skal jeg gjøre? ...

[rebex]

Kanskje litt feil å skrive på dette emnet.. men jeg viste ikke hvor det ville passet så jeg valgte å skrive det her.

Jeg er sammen med en gutt og vi har hvert sammen i 1 og halvt år. Etter 1 mnd så fortalte han meg at han har brukt å ta kokain og amfetamin pga han har hatt en veldig nedtur før han traff meg. Og jeg satt veldig pris på at han fortalte meg det uten at jeg hadde spurt eller hatt mistanker om det. Jeg trodde aldri dette om han. Vi begge gråt og han lovet meg å aldri ta det igjen, fordi jeg sa til han at jeg ikke kunne leve med en som driver med slikt. Og han "Lovet" meg.

Jeg trodde han hadde sluttet og det var aldri et tema på over et halvt år.. jeg finner ut at han tar det når han er ute og drikker, jeg har tatt det opp med han hver gang og jeg har hatt bevis så han kan ikke lure seg unna. det har han aldri prøvd på heller. han har alltid hvert ærlig når jeg har spurt om det. Jeg har på en måte godtat at han tar det inne mellom.. Dumt av meg? Men jeg kan ikke styre hans liv. Det har ikke påvirket meg i det heletatt, og han er veldig snill mot meg. Jeg har fortalt søsteren hans om dette.. Men hun vet selv ikke hva hun kan gjøre for å få slutt på dette, og hun har ikke vist hvordan hun skal gå ut med det til han eller foreldrene hans pga, jeg vil ikke bli blandet inn i det. Egentlig så burde jeg vel stå for det jeg har gjort og hjelpe gutten med å så for det at det er jeg som har sladret.. Men jeg føler ikke at det vil hjelpe så jeg vil ikke ødelegge noe for han..

Jeg har mange ganger gråtet og kjeftet på han og sagt hvor redd jeg er og hvor mye jeg hater de stoffene. Han sier at han skal slutte og at det ikke er noe å være redd for.. Han drikker nesten hver helg og da tar han kokain, cola. Han sier at han gjør det fordi det blir mer morro da.. Fordi han drikker så mye så blir han mer klar i hodet når han får i seg det greiene. Jeg kan ikke forstå det helt..

I helgen så snakket jeg med han om dette, og han blir sur og lei. Jeg har tatt opp det veldig mye med han og jeg kan forstå han blir lei av at jeg snakker om det heletiden. Eller hver helg han skal drikke tar jeg det opp fordi da finner jeg ut at han driver å skaffer seg det.. Endte med at jeg spurte "meg eller det?" Han svarte; Deg. så spurte jeg; "men du hadde tatt det bak ryggen min innemellom?" Han svarte; Jeg hadde sikkert glippet litt ja..

Når han sa det, viste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg så jeg gikk til et annet rom. Det fikset seg med at vi glemte det og hadde det koselig istede.

På søndag så måtte jeg bare ta det opp igjen for det er noe som plager meg veldig. Jeg mener det at han er avhengi når han drikker alkohol.. Men han mener ikke det selv. Jeg har sagt at jeg trodde jeg var den som kunne være grunnen til at han ikke trengte å ta slike ting. Men han svarer liksom ikke på det.. Han sier at det er noe han vil fikse opp i selv og at jeg ikke skal blande meg så mye mer i det. Og at han ikke klarer å slutte om han har det presset på seg.. For meg så er det lettere om folk presser, støtter og hjelper meg.. Men tydeligvis ikke for han?

Hva skal jeg gjøre? Hvordan kan jeg få slutt på dette?

[Tidus]

Dette har holdt på for lenge til at han kan fikse det selv.

Enten må han på avrusing, ellers er det ikke noe håp for ham. Kjenner (dvs. har kjent) kokainavhengige. Det blir ikke bedre med årene skal jeg love deg, når amfetamin og kanskje til og med heroin frister fordi kokainen ikke lenger gjør susen...

Jeg ville gått ut døra om han ikke dro på avrusing. Kanskje det å miste deg faktisk får ham til å innse problemet. Men mest sannsynlig er han tapt så lenge han ikke selv tror at det er noe farlig.

[Gjest Gjest]

Hvorfor har du laget en ny tråd om akkurat det samme?

[rebex]

Dette har holdt på for lenge til at han kan fikse det selv.

Enten må han på avrusing, ellers er det ikke noe håp for ham. Kjenner (dvs. har kjent) kokainavhengige. Det blir ikke bedre med årene skal jeg love deg, når amfetamin og kanskje til og med heroin frister fordi kokainen ikke lenger gjør susen...

Jeg ville gått ut døra om han ikke dro på avrusing. Kanskje det å miste deg faktisk får ham til å innse problemet. Men mest sannsynlig er han tapt så lenge han ikke selv tror at det er noe farlig.

Jeg vet ikke helt om det å miste meg vil hjelpe.. Virker ikke sånn hvertfall med tanke på at han sier "jeg hadde valgt deg" og når jeg sier: men du hadde jo tatt litt bak ryggen min? han"jeg hadde kanskje glippet litt ja, men jeg passer på meg selv og vil fikse opp i dette selv. Hjelper ikke å mase så mye på emg om det" .. Har så lyst til at noen skal få vite om dette, noen som virkleig kan ta tak i det sånn at jeg ikke blir innblandet, at det ikke er jeg som har sladdret.. Han klarer jo ikke innse dette selv. Moren hans har til og med hatt oversikt over kontoen, men da har han lånt penger av andre ogslikt.. Det er ganske drøyt..

[Alvina]

Huff. Amfetamin, alkohol og gjerne også piller (vet knapt om noen som ikke tar piller på nedtur eller blander både piller og amf)

Men han har rett i det han sier, at han føler seg jaget under press. Han må finne ut av dette. Be han være ærlig, det er det eneste du kan kreve.

Men du kan fortelle han at lang tids amfetaminbruk (bare å google) gjerne fører til at det blir vanskelig å få utløsning/orgasme.

[Tidus]

Jeg vet ikke helt om det å miste meg vil hjelpe.. Virker ikke sånn hvertfall med tanke på at han sier "jeg hadde valgt deg" og når jeg sier: men du hadde jo tatt litt bak ryggen min? han"jeg hadde kanskje glippet litt ja, men jeg passer på meg selv og vil fikse opp i dette selv. Hjelper ikke å mase så mye på emg om det" .. Har så lyst til at noen skal få vite om dette, noen som virkleig kan ta tak i det sånn at jeg ikke blir innblandet, at det ikke er jeg som har sladdret.. Han klarer jo ikke innse dette selv. Moren hans har til og med hatt oversikt over kontoen, men da har han lånt penger av andre ogslikt.. Det er ganske drøyt..

Sier du det til noen andre vil du mest sannsynlig miste ham hvis han finner ut at du "sladret".

Du må som sagt få ham på avrusing, ellers er det ikke noe håp. Det er alt.

[Gjest Gjest]

Nå forteller jeg om hvordan jeg opplevde å være i et forhold med en en rusavhengig.

Da jeg traff han jeg ble sammen med var han rusfri, han hadde vært rusfri i over 2 år fortalte han meg.

Han var oppmerksom og hadde mange fine kvalifikasjoner som jeg hadde lett etter hos en mann.

Jo, jeg var litt mistenksom ang fortiden hans , men valgte å gi det en sjangse.

Jeg var i slutten av 30 årene og regnet med at jeg hadde såpas fornuft at jeg ville bryte med han om han begynte å ruse seg i gjen.

Jeg gjorde det også helt klart at det ikke var aktuelt for oss å ha et forhold om han brukte narkotika.

Han sa at det livet var han helt ferdig med og ville satse 100% på oss.

Vi hadde det helt topp i ca 2 år . Nå skal det sies at vi nesten bare traff hverandre i helgene, og jeg vet jo ikke hva han holdt på med når vi ikke var sammen.

Når vi var på en ferie så lå buksa hans på badet. Jeg fikk en magefølelse på at jeg skulle sjekke lommene på den.

Jeg har ikke sjekket noe av tingene hans før.

I den ene lomma hans var det en pose med amfetamin... Jeg ble helt dårlig, kvalm og urolig.

Jeg klarte ikke å konfrontere han før det var seint på kvelden. Han nektet først på at det var amfetamin , og det var ikke hans osv. Men tilsutt så innrømmet han det.

Vi hadde en lang og god prat. Han hadde mistet jobben før på sommeren og han sa han hadde tatt det for å glemme det.

Jeg satte hardt mot hardt og sa at dette måtte han slutte med/ få hjelp for.

Han sa han skulle slutte og jeg trodde på han.

Det gikk fint en stund, eller jeg trodde det.

Vi flyttet etterhvert sammen og hadde det fint. Jeg fant ut at han fremdeles ruset seg på amfetamin. Samme runden igjen og igjen...

Jeg flyttet grensene mine og han lovet bot og bedring.

Tilsutt så blir man en medavhenig. DVS man kontrolerer/sjekker , bekymrer seg osv.Lyver og blir løyet for

Man vil aldri få kontroll.

Jeg søkte hjelp på nettet i en gruppe for pårørende av narkomane. Det hjalp veldig.

Narkomani er en fryktelig sykdom som rammer både den som ruser seg og de menneskene rundt.

Hva han følte for meg har ingen ting med rusingen å gjøre. Han vil valgte rusen først.Det var det han kjente til når ting ikke var bra.

Den som ruser seg må ønske selv å bli rusfri. Du kan ikke hjelpe han til å bli det, men du kan fort hjelpe han til å fortsette å ruse seg. Det ved å legge tilrette , ikke gjøre alvor av å slå opp, lyve osv.

Jeg kom til et punkt der jeg ikke orket mere. Jeg har ikke opplevd han tydlig rusa, men det var nok av spor på at han gjorde det. Jeg tok han i masse løgn, og da blir tilitten borte.

Jeg flyttet og brøt med han. Vondt for jeg var fremdeles glad i han, men for å ikke miste meg selv så måtte jeg det.

Mitt råd er å sette deg selv først og be han søke hjelp om dere skal fortsette å være sammen. Lykke til

[rebex]

Nå forteller jeg om hvordan jeg opplevde å være i et forhold med en en rusavhengig.

Da jeg traff han jeg ble sammen med var han rusfri, han hadde vært rusfri i over 2 år fortalte han meg.

Han var oppmerksom og hadde mange fine kvalifikasjoner som jeg hadde lett etter hos en mann.

Jo, jeg var litt mistenksom ang fortiden hans , men valgte å gi det en sjangse.

Jeg var i slutten av 30 årene og regnet med at jeg hadde såpas fornuft at jeg ville bryte med han om han begynte å ruse seg i gjen.

Jeg gjorde det også helt klart at det ikke var aktuelt for oss å ha et forhold om han brukte narkotika.

Han sa at det livet var han helt ferdig med og ville satse 100% på oss.

Vi hadde det helt topp i ca 2 år . Nå skal det sies at vi nesten bare traff hverandre i helgene, og jeg vet jo ikke hva han holdt på med når vi ikke var sammen.

Når vi var på en ferie så lå buksa hans på badet. Jeg fikk en magefølelse på at jeg skulle sjekke lommene på den.

Jeg har ikke sjekket noe av tingene hans før.

I den ene lomma hans var det en pose med amfetamin... Jeg ble helt dårlig, kvalm og urolig.

Jeg klarte ikke å konfrontere han før det var seint på kvelden. Han nektet først på at det var amfetamin , og det var ikke hans osv. Men tilsutt så innrømmet han det.

Vi hadde en lang og god prat. Han hadde mistet jobben før på sommeren og han sa han hadde tatt det for å glemme det.

Jeg satte hardt mot hardt og sa at dette måtte han slutte med/ få hjelp for.

Han sa han skulle slutte og jeg trodde på han.

Det gikk fint en stund, eller jeg trodde det.

Vi flyttet etterhvert sammen og hadde det fint. Jeg fant ut at han fremdeles ruset seg på amfetamin. Samme runden igjen og igjen...

Jeg flyttet grensene mine og han lovet bot og bedring.

Tilsutt så blir man en medavhenig. DVS man kontrolerer/sjekker , bekymrer seg osv.Lyver og blir løyet for

Man vil aldri få kontroll.

Jeg søkte hjelp på nettet i en gruppe for pårørende av narkomane. Det hjalp veldig.

Narkomani er en fryktelig sykdom som rammer både den som ruser seg og de menneskene rundt.

Hva han følte for meg har ingen ting med rusingen å gjøre. Han vil valgte rusen først.Det var det han kjente til når ting ikke var bra.

Den som ruser seg må ønske selv å bli rusfri. Du kan ikke hjelpe han til å bli det, men du kan fort hjelpe han til å fortsette å ruse seg. Det ved å legge tilrette , ikke gjøre alvor av å slå opp, lyve osv.

Jeg kom til et punkt der jeg ikke orket mere. Jeg har ikke opplevd han tydlig rusa, men det var nok av spor på at han gjorde det. Jeg tok han i masse løgn, og da blir tilitten borte.

Jeg flyttet og brøt med han. Vondt for jeg var fremdeles glad i han, men for å ikke miste meg selv så måtte jeg det.

Mitt råd er å sette deg selv først og be han søke hjelp om dere skal fortsette å være sammen. Lykke til

Vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg setter så utrolig stor pris på det du fortalte meg nå!!

- Jeg sjekker ofte tingene hans.. Jeg har blitt veldig snokete av meg og igår så så jeg at han skrev til en kompis av han at han skal slutte, bedre å sitte på pcn og game. Men han slettet mye av det andre i den samtalen, som var om kompisen hadde fått noen spørsmål og slikt ang røyking. ( Kompisen røyker)

Grunnen til at han ikke slettet "jeg skal slutte" er vel fordi jeg skal liksom se det ? og tro på det?

Men han vet egentlig veldig godt at jeg ikke er så dum og går på det.. Jeg har sagt at innen 3 mnd så må han ha klart å slutte.. så vi får se.. Jeg tviler veldig.

Hvis jeg sier at han må søke hjelp hvis vi skal fortsette.. så tror jeg virkelig at det rakner for han.. han bryr seg ikke lenger om hva jeg føler om ting, han har blitt veldig "agressiv" når jeg skal snakke om hva jeg føler om det.. Tror dette forholdet ikke er bra for noen av oss siden jeg alltid må snakke om ting og han syntes jeg bare er tåpelig mange ganger..

[rebex]

Huff. Amfetamin, alkohol og gjerne også piller (vet knapt om noen som ikke tar piller på nedtur eller blander både piller og amf)

Men han har rett i det han sier, at han føler seg jaget under press. Han må finne ut av dette. Be han være ærlig, det er det eneste du kan kreve.

Men du kan fortelle han at lang tids amfetaminbruk (bare å google) gjerne fører til at det blir vanskelig å få utløsning/orgasme.

Det kan jeg forstå.. Men jeg hadde satt pris på det om noen presset meg litt.. Men vet ikke hvordan det er med rus og slikt.. hvordan det er å bli presset da.. sikkert anderledes. Jeg har bedt han om å være ærlig om dette og jeg får håpe han er det. og at han kan ta seg selv til fornuft.. :/

Han vet alt om det greiene selv... MEN det har vist ingen betydning for han virker det som..

[AnonymBruker]

Jeg har litt erfaring med å bli presset og kontrollert. Men dette er kun min personlige erfaring.

Man føler at man mister fotfestet, blir umyndiggjort og ikke lenger blir ansett for å kunne tenke selv. Og rus - som er/var en viktig faktor og en stor del av livet er lett å ty til i større grad. Man er også redd for å forsøke og deretter gå på en sprekk (en sprekk fører ofte til et større forbruk enn før en behandling)

Man vet godt selv at det man driver med er ødeleggende, men når noen presser på, føles det som om man blir tvunget til en bråstopp og det er skremmende, gjerne har man ruset seg i større eller mindre grad over år. Vennene ruser seg også, da vil man miste vennene sine og føle seg ensom. I voksen alder er det tøft å få nye venner. Rusen føler man at man mestrer. Resten er vanskelig.

Man vet også at behandlingsapparatet er restriktiv med nedtrapping og piller, mens jeg mener det er for strengt. (snakker ikke kun om amf, men om alle rusmidler)

I et behandlingsopplegg der man legger seg inn vet man at det er noen som vil dra med seg rus inn og ruse seg under behandlingen, gjerne de som velger behandling fremfor fengselstraff. Deretter blir man kastet ut hvis man blir tatt for å ruse seg. Da er det rett "på gata" igjen.

Førerkortet kan bli inndratt hvis man blir stemplet som rusavhengig.

Man kan også føle seg i en lojalitetskonflikt til sitt "rusmiljø" og sine venner. Venner vil også ofte bidra med å få den som forsøker til å gå på en sprekk, siden de føler seg alene hvis "alle" blir rusfrie. Selv familien kan synes å være dobbeltmoralistiske - siden deres vin til maten og akevitt på julaften, champagne på nyttårsaften vil innebære at de ofte føler de må endre seg pga "den stakkars idioten som klarte å blir rusfri".

Dette er komplekst. Alt dette er ikke selvopplevd, men jeg har levd i mange år med et fra og på forhold til alkohol, det vil si at jeg drikker mer enn den jevne.

Har også i perioder drevet med amf. En periode var jeg psykisk avhengig. Da var jeg 19. En annen perioder hadde jeg når jeg var ca 39, og i alle årene mellom tok jeg gjerne amfetamin en eller to ganger i året, men merket at jeg ville ha mer - og kuttet det ut fordi jeg visste at veien tilbake til amf-avhengighet var kort.

Det jeg gjorde var å bytte rusmiddel og drikke mer enn tidligere. Dette er også vanlig.

Nå har familien sluttet å legge press på meg, de sier kun at jeg må drikke mindre, ikke at jeg må bli totalavholdende.

Jeg har vært sammen med en som drev med amfetamin. Han gjør ikke det mer i dag, holder seg til hasj og alkohol. Men jeg gikk bare, gjorde det slutt - også siden jeg begynte å ta det mer enn en gang i året over fem-sju måneder ble det ofte...

Hvordan jeg klarte vende ryggen til amfetamin? Fordi jeg har sett hva som skjer med andre. De forandrer personligheten. De sitter der med pumpa og til og med når de er innlagt på et sykehus av andre grunner bruker de veneflonen til å sette seg et skudd.

Vet ikke om jeg har vendt ryggen helt siden jeg inntok det i fjor sommer, et par ganger. Men det frister ikke mer, nedturene blir for tøffe.

En liten fyllesjuke er ingenting i forhold og gjerne har man blandet alk og amf og får begge delene dagen etter.

Jeg vet ikke hva du skal gjøre. Han må bli bevisst på hva han driver med.

Anonym poster: c9734b6c578240ade130b35f3ce3bff5