Jeg er sammen med en sint mann...

[Gjest Gjest TS]

Han er så sint

Ja, nå har jeg vært i ett forhold med en mann i 7år. Og jeg begynner å bli så utrolig sliten.

Problemet er at min samboer har så mye sinne i seg. Nå skal det sies at ikke alt dette sinne er rettet mot meg, men uansett om det er rettet mot meg eller mot andre, så blir jeg jo påvirket av all negativiteten.

Han har hatt ett vanskelig liv siden han var barn, med voldelig far, sengeliggende mor, alkohol og rusmisbruk.

Når han kom til min by, så var det for å starte med blanke ark, vekk fra alt i fortiden hans. Han møtte meg, og sluttet med dop, fikk seg arbeid her i byen min. Jeg merket etterhvert hvor lettsint og langsint han kunne være, spesiellt etter at vi flyttet sammen. Jeg børstet det alltid til side, for jeg viste jo om fortiden hans og tenkte at det ville bli bedre med tiden.Jeg prøvde også så godt jeg kunne å ta vare på han, få han på lysere tanker og se positivt på livet han har nå.

Nå har vi altså vært sammen snart 7 år, og ting har jo blitt litt bedre. Han har ikke så mange sinneutbrudd som før, og jeg ser at han prøver å kontrollere seg. Men likevel, så er det fortsatt for mye for meg. Små ting som jeg finner kjipt, kan han finne på å smelle og kjefte for en hel dag (eller over flere dager om det er noe han virkelig misliker) Å få en litt stor regning i postkassa f.eks, kan føre til flere timers misnøye hjemme hos oss. Og da mener jeg ikke vanlig surmulig, men kjefting, kasting av eiendeler i veggen osv. Vi driver å pusser opp huset vårt, og vi har det begge helt jævlig. Han blir sinna for alt han ikke får til, hvor dyrt alt er og alt som jeg ikke kan hjelpe til med.Jeg har aldri grått og vært så miserabel før, og han har sine utbrudd hver eneste dag.

Han går også å tygger på ting som har hendt for mange år siden. Sint på personer som gjorde han urett for 5-10år siden. Og da mener jeg ikke at han er bitter, men lynende forbanna som om det skulle hendt i går. At han blir forbanna over småting er det vanskeligste for meg, små vanlige ting kan få han til å gå i taket.Og han er så variabel, så det er vanskelig å vite hva som får han til å eksplodere neste gang.

Han er forresten ikke voldelig, han har ikke rørt meg noen gang.

Jeg har også tryglet han om å gå til psykolog, men det vil han ikke.

Jeg har ofte vært innom tanken på å forlate han. Men jeg greier det bare ikke. Jeg vet at jeg er den eneste personen i livet hans. Han har ikke kontakt med familien sin (er vel bare far som lever nå), og han har vanskelig for å bli kjent med nye folk, og greier ikke å holde på venner.Jeg elsker han enda også, utrolig nok så gjør jeg det. På så mange måter er han min drømmemann, så hjelpsom, snill og herlig humor. På mange måter så fremstår han som en fyr med to personligheter. Den ene er snill, god og en drøm å være sammen med, mens den andre er noen jeg vil løpe langt vekk fra..

Jeg kommer aldri til å få barn med han, for jeg tror ikke han vil greie å kontrollere sinnet sitt foran unger heller. Noen mener folk forandrer seg når de får barn selv, men jeg tør ikke å ta sjansen.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, men jeg lurer kanskje på om noen andre har vært sammen med, eller kjenner en slik person. Sint, men ikke voldelig. Holdt du ut?

[Nusseli]

Visa han denna texten och se om han förstår då?

[AnonymBruker]

Dersom han har slitt med alkohol og rusmisbruk, har nok hjernen hans vært i "dvale" en stund, da man ikke evner å tenke klart i beruset tilstand.

Har han da vært misbruker over flere år, kan det jo være at nå som han er rusfri blir overveldet av alt som har skjedd tidligere, at han nå klarer å reagere.

Han bør selvfølgelig ikke la det gå ut over deg og han burde jo så absolutt snakket med en psykolog, det er jo tydelig at han trenger hjelp.

Han kan ikke lene seg på deg heller, du er kjæresten hans, ikke psykologen. At du elsker han og støtter han er jo både viktig og bra, men det kan fort bli for mye å takle.

Jeg sleit selv med x antall raseri utbrudd i løpet av en dag, daglig. Jeg var ikke voldelig, men jeg skreik og ødela mye, truet og var rett og slett helt forferdelig å være rundt.

Samboeren min skjønte jo hva problemet var, men jeg feide det bort. Helt til jeg innså at om jeg ikke fikk hjelp kom jeg til å drive henne til vanvidd og miste henne, noe jeg for alt i verden ikke ønsker.

Det var tøft å ta steget, men jeg begynte med å snakke med fastlegen om problemene. Mye var gjort bare jeg selv innrømmet og innså at jeg faktisk hadde et problem.

Etter litt "graving" i livet kom det så tydelig frem hva som feilte meg, og jeg fikk hjelp. Nå har jeg kanskje ett utbrudd i løpet av en måned.

Jeg har ikke ødelagt noe etter at jeg fikk hjelp og medisiner, i det store og hele er jeg blitt et bedre menneske.

Jeg er fremdeles meg, men bare ikke en tikkende bombe

Nå har jo jeg adhd, som var grunn til det meste av min oppførsel, mener ikke å si at han kan lide av det samme, men jeg tenker at selv om det er for jævlig vanskelig å innrømme at en har et problem, og aller mest ta steget å gjøre noe med det, så er det verdt å bite i den sure sitronen og ta tak i det før det eskalerer.

Han vil ikke til psykolog, men fastlegen er jo også der for å hjelpe. Kanskje h*n kunne fått han på bedre tanker når det gjelder å søke hjelp?

Det er utrolig slitsomt å være sinnatagg, men jeg vil tro det er verre for dere som er rundt.

Håper det ordner seg for dere!

Anonym poster: a35b1c9cd74559e0e09fbfdfa49e2fa1

[Gjest Elseby13]

Det er ikke din jobb å fikse ham, det er hans egen. Din jobb er å støtte ham HVIS han bestemmer seg for å la seg behandle. Men det må være hans valg.

7 år i helvete er nok. Du fortjener ditt eget liv med lykke og fred og ro. Og en snill mann og barn, kanskje?

Du vet nok hva du må gjøre.. Det kan være det beste for begge.

[Gjest samme her]

Min eks var sint og kunne surmule/furte lenge, han var sint på grunn av oppveksten, på grunn av en forelder han hadde mistet og jeg tok ansvaret. Han ville ikke til psykolog, og ikke til fastlege. Jeg måtte til slutt kaste inn håndkleet da jeg innså at jeg ikke var kjæresten hans lenger, men moren til en obsternasig tenåring (han var i slutten av 20-åra) og at jeg ble i forholdet kun på grunn av at jeg var redd for at han ikke kom til å ha det noe bra uten meg.

Slet med skyldfølelse en stund, men har hørt i ettertid at han har sin egen versjon av historien nå - det var visst han som forlot meg! Utrolig deilig å få det av skuldrene.

En annen grunn til at jeg dro, og det var nok den viktigste, var at jeg ikke hadde samvittighet til å få barn med en så sint mann. Våre planlagte barn hadde fått en forkvaklet oppvekst, og det ville jeg ikke ha ansvaret for. Jeg har fortsatt ingen barn, og føler at jeg skylder mine evt. framtidige barn den beste og mest stabile faren de kan få.

[Gjest anonym]

Kjære ts,

høres virkelig ut som om han bør gå til psykolog. Kjenner folk som har fått det MYE bedre etter å gå til psykolog. Han har sikkert mange ting fra oppveksten, fra tiden han ruset seg, som han bør bearbeide. Vis han innlegget her som ei skrev. Han vil få stor hjelp hvis han innser at han har et problem, og tar tak i det. Han har jo klart å komme seg bort fra rus, det viser at han kan også klare dette, hvis han bare vil! Han trenger hjelp til å mestre sinne sitt, men han kan ikke fortsette å ta det ut på deg lenger.

[Gjest ...]

Badboy equals trøbbel - no shit Sherlock...

[Gjest anonym]

Hvordan går det ts?