Har hun det egentlig bra på skolen?

[Gjest bekymret mor]

Jeg var på foreldre samtale i går. Fikk vite at jentungen på 7 år var kjempe flink i alle fag og lå blant de beste i klassen. Så begynte læreren å snakke om vennskap. Lærer hadde tatt en spørreundersøkelse i klassen over hvilke tre man helst ville være sammen med, dette ble gjort anonymt. Lærer ble da veldig overrasket over at ingen av jentene nevnte min datters navn. Ifølge lærer, leker min datter med noen i alle friminutt og hun blir aldri sett alene. Hun er en veldig utadvent og kontaktsøkende jente. Men jeg som den paranoide hønemor jeg er, blir da veldig bekymret. Hvorfor valgte ingen henne på sin topp tre, er det spørsmålet som gnager meg. Vi flyttet til ny skole når hun begynte i 2 klasse, men hun har ikke gitt noe uttrykk for at hun mistrives her. Hun sier selv at hun leker med mange og har det bra. Hun er blid og fornøyd som regel når jeg henter henne på sfo. Dette er jo så klart tegn på at hun har det bra, men jeg ble utstøtt selv som barn og vet hvor flink man blir på å skjule det.. nå har det gått snart ett år på ny skole og hun har enda ikke blitt bedt med noen hjem fra skolen. Hun spør heller ikke om å ha med seg noen. Jeg vet jo at de andre jentene flyr inn og ut hos hverandre. Vi bor litt utenfor område der klasse jentene bor så dette kan nok ha litt med saken å gjøre. Hun fikk seg en venninne i starten, men dette har kjølnet. Jeg er bare redd for at hun skal bli ignorert. Er med på lek, men hun er ikke så viktig, hvis dere skjønner. Jeg er nok litt over bekymret fordi jeg selv hadde det kjipt på skolen, men det å føle seg tilsidesatt og utenfor er en følelse jeg ikke orker å se henne ha. Nei, det orker jeg rett og slett ikke. Jeg er den typen som helst vil ha henne hjemme sammen med meg og, for da er hun helt trygg, da slipper hun å oppleve noe stygt. Dette har jeg fått kjeft for av lærer, hun sier at hvis ikke ungene får kjenne på livet og alt som hører med, lærer de seg aldri å bli sterke nok til å klare livet, for livet er ikke alltid rosenrødt. Og lærer er ikke bekymret enda, men hun følger med sa hun. Er det noen som har noe erfaring med døtre og vennskap og disse tingene? Skal jeg slå meg til ro med at hun har det bra?

[AnonymBruker]

Synes du kan prøve å hjelpe henne litt. Snakk med de andre foreldrene og invitere de andre jentene hjem på besøk.

Anonym poster: 136355e4243c0402635aedc660ecdd76

[Gjest Mammamia]

Hva med å melde henne inn i aktiviteter? Var selv med på det meste og det hjalp meg til å få venner.

[Gjest navnelapp]

Relasjonen mellom foreldra er faktisk veldig viktig. Bli kjent med dei andre mødrene, arranger "åpen skole" (aktivitetar på skulen etter skuletid i foreldreregi) eller ein søndagstur i skogen for heile klassa. Då får du også sjå korleis ho fungerer saman med dei andre. Å ta tak i slike ting no før dei byrjar å bli bevisste på klede, merke og status er kjempeviktig. Mange av mødrene driv statusjaget, og då er det lettare å sette ein stoppar for det ved å kjenne mødrene og å kunne ringe til dei eller stikke innom for å snakke om slikt.

[Gjest bekymret mor]

Hun har en fritidsaktivitet, som hun er på 2 dager i uken. Jeg må nok bli flinkere å be noen hjem også, for nå er dette mulig. Vi har inntil nylig hatt ett middelaldrende ektepar med 2 voksne sønner boende over oss i vår horisontalt delte tomannsbolig. Disse tålte verken unger eller andre mennesker, og jentene mine fikk verken lov å leke på verandaen eller på trampolinen i hagen. De klagde når de lekte inne på rommene sine til og med. Jeg ble jo nervevrak... heldigvis flyttet de, og våre nye naboer er normale folk. Nå går det ann å ha besøk. Jeg håper det ikke er for sent for henne bare, men hu er jo bare 7..

[Gjest navnelapp]

Det kjem nok til å gå heilt fint. Ikkje stress for mykje med dette, det kan smitte.

[Chanchan]

Joda, det er definitivt lov å stresse. Å ikke få ordentlig kontakt med klassekamerater i den alderen kan faktisk bli livsfarlig - dette er barn som kommer til å gå på samme skole som poden til de begynner på videregående skole. Å gå gjennom disse årene uten å få ordentlig kontakt med noen...

Har en lillesøster som er 18 år og er innlagt på institusjon. Hun er alvorlig deprimert, suicidal og har sosial angst, trolig fordi hun aldri i løpet av livet har hatt denne ene vennen som hun alltid kan stole på. Aldri noen som har valgt henne over noen andre. Jeg har snakket veldig mye med henne, hun har lært meg om ting jeg nå vet at jeg må være obs på angående mine egne barn.

Det er ikke meningen å skremme deg, men når noen du er veldig, veldig glad i hater livet så mye at de ikke vil leve det lenger... da vil man gjerne spare andre for det samme.

[AnonymBruker]

Joda, det er definitivt lov å stresse. Å ikke få ordentlig kontakt med klassekamerater i den alderen kan faktisk bli livsfarlig - dette er barn som kommer til å gå på samme skole som poden til de begynner på videregående skole. Å gå gjennom disse årene uten å få ordentlig kontakt med noen...

Har en lillesøster som er 18 år og er innlagt på institusjon. Hun er alvorlig deprimert, suicidal og har sosial angst, trolig fordi hun aldri i løpet av livet har hatt denne ene vennen som hun alltid kan stole på. Aldri noen som har valgt henne over noen andre. Jeg har snakket veldig mye med henne, hun har lært meg om ting jeg nå vet at jeg må være obs på angående mine egne barn.

Det er ikke meningen å skremme deg, men når noen du er veldig, veldig glad i hater livet så mye at de ikke vil leve det lenger... da vil man gjerne spare andre for det samme.

Jeg er en som aldri har hatt den ene vennen heller. Jeg sliter IKKE med noe av det som søsteren din sliter med. Selv om jeg nå er godt over 30 og fortsatt ikke har den ene vennen, er jeg heller ikke ensom.

"Tvangssosialisering" kan gi like store skader, og man må nesten se an sine barns personligheter før man setter i gang med prosjekt -du-skal-ha-flere-venner-nå

Anonym poster: 8096fa33af92322b755b47fc6598e46e

[Chanchan]

Jeg er en som aldri har hatt den ene vennen heller. Jeg sliter IKKE med noe av det som søsteren din sliter med. Selv om jeg nå er godt over 30 og fortsatt ikke har den ene vennen, er jeg heller ikke ensom.

"Tvangssosialisering" kan gi like store skader, og man må nesten se an sine barns personligheter før man setter i gang med prosjekt -du-skal-ha-flere-venner-nå

Anonym poster: 8096fa33af92322b755b47fc6598e46e

Jeg snakker ikke om tvangssosialisering eller prosjekt "du-skal-ha-flere-venner-nå". Jeg snakker om at det er helt greit å være involvert, å passe på litt, å ha regelmessige samtaler med kontaktlærer for å undersøke hvordan hun ser ut til å ha det. Jeg snakker om at det er flott å ta småsteg som å bli kjent med andre foreldre, for eksempel. Man trenger ikke bli en tigermamma á la Kongsvik.

[sol87]

Jeg ville gjort som de andre sier, invitert noen jenter hjem til dere. Gjør det gjerne litt koselig og stimuler til lek mellom jentene. Da kan du jo observere jentene sammen. Ofte kan det være at jentene trekker seg unna fordi datteren din ikke har lært seg kodene for lek og samvær med andre barn. Det betyr ikke at det er noe galt med jenta di, men at hun trenger litt veiledning. Det kan også være helt tilfeldig, at de ikke har blitt godt nok kjent med henne og at de bare trenger å finne ut hvem hun er for å bli bedre venner med henne.

Lillesøstera mi slet litt med venninner tidligere, da hun var omtrent på din datters alder. Det bedret seg da hun fikk veiledning i hva som var lurt og ikke lurt i lek med andre barn. Hun kunne være litt oppfarende og dominerende. Når hun lærte seg å gi andre litt mer plass (uten å forsvinne/forandre seg totalt), så ble det bedre.

Uansett, lykke til.

[Muscae]

Støtter opp om å invitere andre barn hjem til dere, og vær bevisst på at barnet ditt kanskje kan få lov å leke i området der de andre barna leker. Om nødvendig kan du kjøre henne dit, og være på lekeplassen mens de leker, eller hun kan få låne en gammel mobil som hun kan ringe deg med når de andre går hjem.

Det er viktig at du gjør en innsats for å bli kjent med de andre foreldrene i klassen. gå til klassekontaktene i klassen og spør om de kan arrangere noe, og vær bevisst på å bli med på arrangementer innad i skolekretsen, om det er 17 mai, basar, juletrefest, kulturarrangement, festivaler eller andre ting som blir arrangert i bygda/skolekretsen. De andre foreldrene går gjerne på besøk til hverandre med barn, og dette fellesskapet er det viktig at deres familie også blir en del av.

[Gjest Anonymator]

Det kan tenkes at hun er "nummer 4" på disse listene. Altså at hun har ikke-nære vennskap med flere elever, i stedet for noen få men nære?

Det du kan be læreren om, er om hun kan se på hvordan situasjonen er når de leker. Hvem er det som oppsøker kontakten? er jenta di den som går til de andre, eller går de til henne?

Det er vanskelig å komme med gode råd uten å ha sett hvordan situasjonen er rundt henne. Det kan ligge mye bak en handling. Hva om du oppfordrer henne til å invitere venninner hjem? Kanskje arrangere en sleepover? Da kan du både bli kjent med venninnene, og du får sett hvordan de leker sammen. I tillegg vil datteren din få gode fordeler av det? Dersom du inviterer alle i klassen kan det jo være litt overveldende, men hva med bare noen få, eller en?

[Gjest Gjest]

Her hos oss var det i den alderen ofte sånn at det var vi mammaene som avtalte oss i mellom om samvær, "Vil x være med y hjem etter skolen på mandag?", og det førte til fine og varige vennskap både blant døtrene våre og mammaene, spesielt 4-5 av oss. Det er viktig med kontakten foreldrene i mellom for å følge med på det som skjer på skolen, spesielt blant jentene der mye er skjult fra 9-10-årsalderen. Kanskje du kunne bedt 2-3 skolejenter hjem via melding til foreldrene deres, og samtidig skrevet at de voksne er velkomne til kaffe ved henting..? Hvis barna hentes der dere bor - her er det slik, da vi bor i by.

Det er veldig mye vi foreldre kan gjøre for å lette situasjonen, og ta tak nå før dette får sette seg. Hjelp datteren din til å få et knppe venner. Aktiviteter er også en idé, men de gode venninnene finner man som oftest på skolen.

[Gjest Gjest]

Inviter hjem. Inviter med på sykkeltur i helger. Finn ut hva slags aktiviteter de andre går på, og bli med der.

[Gjest Reza08]

Du bør helt klart følge med på hvordan din datter opplever skolehverdagen. Ensomheten kan ha mange ansikt. Individuelle forskjeller spiller en sentral rolle. Noen velger å fortelle om å føle seg ensom, andre forteller ingenting. Måten de opptrer på kan også indikere at noe ikke er helt på plass. Hvis du synes hun ser nedfor ut, kan dette være noe av grunnen.

Ikke alle ser på ensomhet som noe tungt. Enkelte trives best i sitt eget selskap. Uansett må du til bunns i saken. Hvis du finner ut at hun trives best alene eller ha mange å være med på skolen, men ikke privat, trenger du ikke mase så mye. Hvis hun mot formodning skulle ytre et behov for å ha mer sosial kontakt, bør du hjelpe henne på vei.