lille_myyy Skrevet 21. mai 2013 #1 Skrevet 21. mai 2013 Hei. Jeg føler meg ofte (omtrent hele tiden) ensom og nedstemt uten noen som helst grunn. Jeg har mange venner, og mange nære venner jeg kan snakke om alt med, har en herlig familie som støtter meg 100 % i alt jeg gjør, har en jobb jeg trives godt i etc. Men likevel føler jeg meg ensom og nedstemt. Jeg kan føle meg ensom når jeg er sammen med venner, eller når jeg driver med en hobby jeg VET jeg elsker. Har egentlig hatt det slik hele livet. Alltid vært NOE som manglet, og jeg higer alltid etter mer. Utrolig rastløs, og stresset om jeg ikke har noe å finne på. Men det som er problemet er at jeg føler det slik også når jeg gjør ting.. Eller ER med venner/mennesker, ja, you name it. Hadde en samboer for litt under et år siden, og jeg følte det slik da også. Akkurat som at jeg lever i min egen boble, og ingen kommer helt inn, eller jeg finner ingen til å dele denne boblen 100 % med.. Er så utrolig sliten av å gruble, og tenke, og være rastløs, og hele tiden ha en form for bekreftelse (?) eller aktivitet rundt meg. Er rett og slett sliten.. Noen andre som har det slik, eller er jeg totalt alene i dette også?
lille_myyy Skrevet 21. mai 2013 Forfatter #2 Skrevet 21. mai 2013 Har tenkt det kanskje kan være ADHD eller noe som ligger i bunnen, siden jeg virkelig ikke klarer å roe ned noen gang, bortsett fra de dagene hvor jeg blir helt utslått, og har null energi eller overskudd til noen ting.. Men vet det er en fin linje mellom personlighetstrekk og ADHD. Noen som har noe form for erfaring, eller har ADHD selv? Årker ikke ha det slik mye lengre, så tenkte jeg skulle ta det opp med fastlegen, for utredning eller for å få noe annet hjelp. Har forsøkt psykolog også, uten særlig effekt... Kanskje jeg finner lykken om jeg reiser til utlandet og redder verden. Kanskje.
Lilac Skrevet 21. mai 2013 #3 Skrevet 21. mai 2013 Du kan ha en eller annen psykisk lidelse som gjør at du føler det sånn. Som meg foreksempel. Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du sier.
lille_myyy Skrevet 21. mai 2013 Forfatter #4 Skrevet 21. mai 2013 Hva slags "lidelse" er det du sikter til om jeg kan spørre? Siden "psykisk lidelse" er litt udefinerbart, og mange kan vel ha en form for psykisk lidelse i perioder, eller gjennom hele livet. Så rart egentlig, for det ligger fortsatt en del tabu omkring dette temaet, og ikke minst skam. Psykologen jeg gikk til ga meg iallefall ikke noe form for lidelse.
Gjest anonym Skrevet 22. mai 2013 #5 Skrevet 22. mai 2013 Hva slags "lidelse" er det du sikter til om jeg kan spørre? Siden "psykisk lidelse" er litt udefinerbart, og mange kan vel ha en form for psykisk lidelse i perioder, eller gjennom hele livet. Så rart egentlig, for det ligger fortsatt en del tabu omkring dette temaet, og ikke minst skam. Psykologen jeg gikk til ga meg iallefall ikke noe form for lidelse. Hvilken oppvekst hadde du? Hvilket forhold har du til dine foreldre? Føler du at du ble sett som barn? Eller kan det være en gap der, som gjør at du føler denne rastløsheten, tomheten? Kanskje du mangler en bekreftelse du skulle hatt som liten? Kjærlighet? Hvordan er selvbildet ditt? Er du glad i deg selv?
lille_myyy Skrevet 22. mai 2013 Forfatter #6 Skrevet 22. mai 2013 Jeg er veldig klar over at mye av rastløsheten og ensomheten kommer av at: 1) Mine foreldre ble skilt da jeg var liten, og mamma flyttet fra meg og pappa en periode. Etterpå flyttet jeg og mamma ganske langt vekk (ergo fra min far). Siden jeg var så liten, husker jeg ikke noe av dette, men ligger vel en del i underbevisstheten. -> Tomhet/ensomhet. 2) Pga jobber, har vi flyttet mye i oppveksten. -> Rastløshet. 3) Har også blitt mobbet en periode på 5 år i mine barneår. -> lav selvfølelse. Men er veldig glad i meg selv nå, og har egentlig ingen grunn til å ha dårlig selvbilde... Er ganske selvreflektert, og er veldig klar over hvorfor enkelte ting er slik de er, og har som sagt jobbet mye med dette hos psykolog. Men har ikke hatt noe effekt av det, eller kognitiv jobbing *gjesp*. Mister fort oppmerksomheten og konsentrasjonen over ting, så føler at det ikke er mye som hjelper meg.. Får prøve å finne på noe annet lurt. Har det absolut ikke ille, og føler det er skammelig at jeg klager over et liv som egentlig er utrolig bra. Er så mange andre som har hatt en mer problematisk oppvekst, og har mye større problemer enn det jeg har. Ville bare høre om det var noen andre som hadde erfaring omkring dette.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå