Blir redd når jeg møter gamle bekjente!

[AnonymBruker]

Jeg får helt hysterisk anfall hvis jeg møter noen gamle bekjente.

Ok, litt overdrevet kanskje, men jeg blir redd.. prøver å gjemme meg.. unngår dem for enhver pris. Later som jeg ikke ser dem osv..

Jeg får helt angst altså, hjertet banker, jeg blir så redd, får mest lyst til å løpe andre vegen. Det verste er at jeg er dårlig på å skjule det

Er det flere som er sånn? Det er ikke nye bekjente, kun gamle bekjente. Som f.eks gamle klassekamerater eller lærere. Slitsomt...

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

[AnonymBruker]

Er sånn selv. Livredd for at de skal tenke at jeg har "tapt" meg o.l. Jeg løper faktisk somregel den andre veien og

Anonym poster: 58075bedf5b2f3b994cda5f7b129ff42

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn, men det er fordi jeg har Unnvikende PF. Som vil si at jeg faktisk er redd for dem fordi jeg tror de hater meg. Hehe. Redd for at de ikke liker meg og slikt.

Anonym poster: a72a85a753c3f39e4989686b4adf7b06

[AnonymBruker]

Kanskje det er det, at jeg er redd for at de skal tenke noe stygt om meg??

"Nei, så fæl hun har blitt" eller noe.. Eller tenke at jeg ikke fikk til noe i livet eller noe.

Men det er ikke gøy, føler meg teit og er redd for å være ute i byen pga det. Orker ikke å bable, snakke med gamle bekjente, får angst bare av å tenke på det.

2 ganger har to stk oppsøkt meg og si "hei NN, kjenner du meg ikke igjen?".

JOOODA, det gjør jeg, men jeg klarte bare tydeligvis ikke å unngå deg

Og så føler jeg meg så teit etterpå.

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

[Gjest LadySizz]

Kjenner meg godt igjen,og til meg også handler det om folk jeg gikk på skolen med når jeg var barn og ungdom.

Er nok redd for å bli "dømt" på noe vis. Vet ikke hvorfor det skal bry meg uansett da,for har så og si ikke kontakt med noen av de pr.dags dato.

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen,og til meg også handler det om folk jeg gikk på skolen med når jeg var barn og ungdom.

Er nok redd for å bli "dømt" på noe vis. Vet ikke hvorfor det skal bry meg uansett da,for har så og si ikke kontakt med noen av de pr.dags dato.

Dette er folk jeg har gått i klasse med/kjent i opptil 10 år, kanskje de har en spesiell plass i hjertet mitt og at jeg er redd for å ødelegge inntrykket de har av meg, vet ikke.

Sliiitsomt.. uff..

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

[Gjest LadySizz]

Dette er folk jeg har gått i klasse med/kjent i opptil 10 år, kanskje de har en spesiell plass i hjertet mitt og at jeg er redd for å ødelegge inntrykket de har av meg, vet ikke.

Sliiitsomt.. uff..

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

Ja det er det til meg også.

Men rart vi bryr oss om mennesker som vi har gått på skole med i så ung aldre. Alle forandrer jo seg når man vokser opp,så hvorfor skal vi tenke mere på slike ting?

[Singha]

Ja. Det går i perioder. Er jeg nede og føler meg generelt skit blir det verre. Har jeg det bra går det bra.

Heldigvis er det såpass lenge siden jeg har sett noen gamle kjente at jeg tviler på jeg ville kjent igjen noen av dem. Fordelen med å bo i en annen by enn alle de gamle.

[AnonymBruker]

Jeg unngår de bare fordi jeg ikke orker snakke med de. Vet heller ikke hva jeg skal si. Blir så kleint: "øøh, hei. hyggelig å treffe på deg.. "ilikemåde...." *jaja, står der å glor*

Anonym poster: cdcd684520a58707b81b7763e040adeb

[AnonymBruker]

Jeg har den samme tendensen. Tror nok det har noe med at jeg er redd for hva de skal tenke om meg nå. Da jeg gikk på ungdomsskolen/videregående var jeg tynn som en strek, men samtidig forferdelig sjenert. Nå har jeg lagt på meg litt (har ikke blitt direkte tykk, men man kan ikke unngå å se at jeg egentlig har litt for mye), men samtidig blitt mye mer utadvent! Jeg er redd for hva de skal tro om utseende mitt, men prøver å trøste meg med at utadventheten (er det egentlig et ord?? ) min sikkert gjør meg mer attraktiv likevel. Men på dårlige dager gjemmer jeg meg gjerne hvis jeg ser noen jeg ikke har møtt på noen år!

Anonym poster: 6aeb9a46b59df6b16ee4df0584c9ce2e

[AnonymBruker]

Ja det er det til meg også.

Men rart vi bryr oss om mennesker som vi har gått på skole med i så ung aldre. Alle forandrer jo seg når man vokser opp,så hvorfor skal vi tenke mere på slike ting?

Nei, ikke sant.. men det er bare sånn, ubehagelig er det i allefall. Særlig når de ser jeg prøver å unngå dem. Som idag, så en gammel lærer, han så at jeg unngikk ham. Off..

Er ikke noe personlig heller. Ikke at jeg ikke liker dem liksom, er bare livredd for dem.

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

[AnonymBruker]

Ja. Det går i perioder. Er jeg nede og føler meg generelt skit blir det verre. Har jeg det bra går det bra.

Heldigvis er det såpass lenge siden jeg har sett noen gamle kjente at jeg tviler på jeg ville kjent igjen noen av dem. Fordelen med å bo i en annen by enn alle de gamle.

Høres deilig ut! Skulle gjerne flyttet.

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

[AnonymBruker]

Jeg er bare "redd" for å småprate med disse tidligere bekjente, å skulle ramse opp livet mitt fra sist vi møttes til i dag, når vi går hvert til vårt så glemmer de mest sannsynlig uansett. Det blir nesten alltid awkward, men det er jo sikkert fordi jeg tenker "nei, nå blir det kleint!". Derfor setter jeg opp farten, klistrer på et smil og sier "hei" imens jeg går forbi.

Anonym poster: 01b582f7540ae3a373ca5f4346cce6b5

[AnonymBruker]

Jeg unngår de bare fordi jeg ikke orker snakke med de. Vet heller ikke hva jeg skal si. Blir så kleint: "øøh, hei. hyggelig å treffe på deg.. "ilikemåde...." *jaja, står der å glor*

Anonym poster: cdcd684520a58707b81b7763e040adeb

Hehe, blir sånn "hva driver du med" og jeg har ikke noe å fortelle jeg, siden det har gått i dass med meg utdanningsmessig sett. Vel, går på skole nå da, men. Føler meg dum.

"Åja, så du er sjef i en kleskjede og tjener fett ja! Jaha.. ja jeg.. jeg gjør ingenting"

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

[AnonymBruker]

Jeg har den samme tendensen. Tror nok det har noe med at jeg er redd for hva de skal tenke om meg nå. Da jeg gikk på ungdomsskolen/videregående var jeg tynn som en strek, men samtidig forferdelig sjenert. Nå har jeg lagt på meg litt (har ikke blitt direkte tykk, men man kan ikke unngå å se at jeg egentlig har litt for mye), men samtidig blitt mye mer utadvent! Jeg er redd for hva de skal tro om utseende mitt, men prøver å trøste meg med at utadventheten (er det egentlig et ord?? ) min sikkert gjør meg mer attraktiv likevel. Men på dårlige dager gjemmer jeg meg gjerne hvis jeg ser noen jeg ikke har møtt på noen år!

Anonym poster: 6aeb9a46b59df6b16ee4df0584c9ce2e

Jeg har det sånn bare med karakterene. Jeg var en av de beste i klassen på skolen, bortsett fra etterhvert da jeg fikk psykiske problemer og falt helt ut.

Er nok redd for at de skal få vite det Skammer meg kanskje.

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

[AnonymBruker]

Jeg er bare "redd" for å småprate med disse tidligere bekjente, å skulle ramse opp livet mitt fra sist vi møttes til i dag, når vi går hvert til vårt så glemmer de mest sannsynlig uansett. Det blir nesten alltid awkward, men det er jo sikkert fordi jeg tenker "nei, nå blir det kleint!". Derfor setter jeg opp farten, klistrer på et smil og sier "hei" imens jeg går forbi.

Anonym poster: 01b582f7540ae3a373ca5f4346cce6b5

Den var lur, hehe.. men ser for meg de bekjente stå der og måpe og snu seg etter meg som bare gikk fint forbi uten å hilse. Nei, æsj.. blir redd bare av å tenke på det

Anonym poster: 4d5ffba0f5d011410864ef39bea680a2

[Djungelvrål]

Jeg vet hva du mener....men med meg er det litt motsatt ifh til det "å tape seg"....Jeg syns mange gamle bekjente på min alder ser både slitnere og eldre ut enn meg....Høres sikkert innbilsk ut her men det dr... jeg i.