Tar du det som en selvfølge at du skal ha kjæreste, eller er det utenkelig?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt lyst på en kjæreste, innerst inne, men samtidig har jeg tenkt at det er uoppnåelig. Jeg har tenkt at jeg ikke er pen nok eller bra nok.

Jeg føler jeg ikke har noe spennende å si i et forhold. Er redd jeg er kjedelig...

Det å ha kjærete for meg, ser jeg på som å vinne i lotto. Det skjer bare ikke.

Jeg føler meg ikke verdt noens dyrbare tid. Det at noen skal bruke sin tid på meg, når det er så mange som er bedre og penere enn meg, og sikkert morsommere.

Når jeg hører om par som skiller lag, og der mannen gjør alt for å få tilbake dama ... det er utenkelig for meg. At en mann skal like meg så godt at han ikke vil miste meg for alt i verden.

Helt utenkelig og samtidig tenker jeg at jeg ikke er god nok for noen...

Jeg har ofte vært forelsket, men det har bare blitt med forelskelsen. Jeg tenker at jeg bare blir avvist uansett, og det har jeg blitt et par ganger.

Er heller aldri noen som har vist interesse ...

Hvor pen og bra må man være for at en gutt skal bli hodestupsforelsket i meg?

Anonym poster: 6a5064cc4436a13672aaabf22fbf1e95

[Gjest Faerunpedia]

Du må jobbe med selvfølelsen din. Man trenger ikke være kjempepen og kjempespennende for å finne en kjæreste, men problemet er at når man utstråler at man ikke er god nok, er man heller ikke det. God selvtillit og positiv utstråling er tiltrekkende.

[Elanore]

Ser ikke på det som helt utenkelig, men føler meg ganske sær og kjedelig selv. Tror det er vanlig at man føler det litt merkelig at noen kan være helt oppslukt av en selv, særlig hvis man har lite erfaringer eller lav selvfølelse i utgangspunktet.

Tror nok det er noen som kommer til å like deg for den du er. Jeg ville kanskje jobbet litt med å finne ut av hvorfor du tenker så negativt, for det kan helt klart være veldig destruktivt for deg selv i lengden, særlig hvis du ønsker å komme deg inn i et forhold.

[MLy92]

Jeg har alltid hatt lyst på en kjæreste, innerst inne, men samtidig har jeg tenkt at det er uoppnåelig. Jeg har tenkt at jeg ikke er pen nok eller bra nok.

Jeg føler jeg ikke har noe spennende å si i et forhold. Er redd jeg er kjedelig...

Det å ha kjærete for meg, ser jeg på som å vinne i lotto. Det skjer bare ikke.

Jeg føler meg ikke verdt noens dyrbare tid. Det at noen skal bruke sin tid på meg, når det er så mange som er bedre og penere enn meg, og sikkert morsommere.

Når jeg hører om par som skiller lag, og der mannen gjør alt for å få tilbake dama ... det er utenkelig for meg. At en mann skal like meg så godt at han ikke vil miste meg for alt i verden.

Helt utenkelig og samtidig tenker jeg at jeg ikke er god nok for noen...

Jeg har ofte vært forelsket, men det har bare blitt med forelskelsen. Jeg tenker at jeg bare blir avvist uansett, og det har jeg blitt et par ganger.

Er heller aldri noen som har vist interesse ...

Hvor pen og bra må man være for at en gutt skal bli hodestupsforelsket i meg?

Anonym poster: 6a5064cc4436a13672aaabf22fbf1e95

Jeg føler meg heller ikke så bra ut. Jeg har kjæreste og samboer i dag, for to år siden da jeg møtte han følte jeg meg verre enn i dag. Vi møttes på nach, der jeg snakket en del med han. Ble venn med han på face, etter at vi hadde vært litt sammen dagen etter. Jeg tok ikke noe kontakt(hadde lyst), men tenkte at han kanskje ikke var interessert i meg(hadde dårlig selvbilde). Men så pluppet det opp en melding etter et par dager, og etter det fortsatte vi. Vi var begge forelska, og plutselig var vi kjærester. Etter hvert samboere. Jeg var 19 år på den tiden, aldri vært ordentlig forelska før(bare betatt av gutter jeg ikke hadde noe spesielt forhold til). Jeg hadde en kjæreste før han, som jeg var sammen med bare 2 mnd, og som jeg egentlig aldri var forelska i, bare betatt(følte det som en lettelse da han gjorde det slutt, og er glad for det en dag i dag). Han jeg er sammen med i dag, er min første ordentlige kjæreste, noe jeg aldri hadde trodd. Det er mulig, når som helts. Det var en ren tilfeldighet at jeg møtte på kjæresten min på det Nachspielet.

ikke tenk at det aldri skjer, for plutselig skjer det.

[Gjest Nn]

Jeg kan kjenne igjen følelsen du sitter på, men jeg har mange som ønsker møte meg og date meg. Det hjelper lite at andre sier du er vakker og en fantastisk person om man ikke føler seg god nok selv. Hos meg har det alltid vært et problem og det bunner i at jeg aldri har følt meg god nok pga manglede annerkjenning i oppveksten + jenter som var stygg med meg opp gjennom. Jeg har alltid vært i forhold da, men ikke de siste 2 årene. Jeg måtte alltid ha en der. Nå er jeg lykkelig og har funnet roen alene, men selvfølelsen er fortsatt skadet.

Jeg datet en flott fyr for en stund tilbake, men han hadde så lav selvfølelse at jeg ikke orket møte han mer. Jeg er nok flink til å fake it inntil i make it, men inni meg sliter jeg. Uansett det er siste sort med mennesker som er usikker og som er unnskyld for at jeg er til. Fokuser på alt som gjør deg glad i dag og kom deg ut å lev livet. Du er unik for akkurat den du er og du skal velge en kjæreste, ikke la de velge deg. Du må stille krav og man skal ikke bare ha en kjæreste bare for å ha en. Ønsker deg lykke til.

[Auroressa]

Kjenner meg helt igjen i hva du sier frøken, men man kan ikke gi opp, jeg har snart vært singel i to år, små forelsket et par ganger, og gått til helvette alle gangene, men har og i ettertid klart og innse at det var for det beste, hadde det vært riktig så ville det forhåpentligvis godt bra? Prøv og sett tankene dine i et mer positivt lys , og ikke bare tenk ; er jeg ikke pen nok? bra nok? spennende nok?

Prøv heller og tenk ; Nei vi hadde nok ikke kjemien , og da ville det gått dundas uansett, slike tanker er mye bedre og tilslutt vil du møte den som det klaffer helt med.

Jeg er fremdeles singel, men jeg gir meg ikke enda, uansett hvor mange ganger lynet slår ned, tilslutt så vil man ikke lenger bli brent, og en dag så får man på seg gummistøvler og det er en mer behagelig gnist.

Ikke gi opp og ikke tenk for mye ; er det meg?

For det gjør deg ikke godt i lengden.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også fryktelig godt igjen i hvordan du føler deg ! Jeg hadde ett negativt selvbilde lenge; trodde jeg ikke var god nok for noen, at jeg ikke var verdt å benytte tiden på, ikke pen nok, ikke morsom nok osv osv. At jeg utviklet ett slik selvbilde kom bl a som følge av personer jeg hadde i livet mitt, som med vilje skulle ødelegge mitt selvbilde slik at jeg rett og slett skulle se på meg selv som ikke god nok for noen.

Som andre sier; du må starte med ditt eget selvbilde. Jeg er hundre prosent sikker på at du er en kjempefin person med masse gode kvaliteter ! Du må bare få disse opp til overflaten og fremheve disse sidene ved deg i din kontakt med andre mennesker og sosiale settinger.

Det finnes kun 1 av deg og du er spesiell Få opp troen på deg selv, så kommer resten av seg selv, det er jeg sikker på Start i det små med ting du mestrer, da øker selvtilliten med en gang

Anonym poster: 0995f4e3d167f517d4005d9db9dbbb12

[aquiz]

Hvordan skal noen kunne elske deg når du ikke elsker deg?

Første steget mot å få en kjæreste som elsker deg høyere enn verden selv er å elske deg selv, se på deg selv i speilet og være fornøyd med det du har.

Tenk; du kommer til å ha samme ansikt og kropp til den dagen du dør! Vil du sitte igjen om 5 år og tenke "hvis jeg bare hadde gjort sånn eller sånn, så hadde livet mitt vært det jeg ønsker meg i dag!".

Ingen kan endre seg på 2 dager, det krever en lengre prosess som kun DU kan starte.

[AnonymBruker]

Jeg har noen ganger mange av de samme tankene. Det var verre før men har blitt mye bedre de siste årene. Likevel har jeg vært i 2 lange forhold med kjekke, snille, smarte gutter som elsket meg. Har også hatt noen kortvarige flørter og hookups og det er iallfall en gutt som har vært litt forelsket i meg som det ikke ble noe med. Jeg forstår ikke HELT hva de ser i meg annet enn at jeg er veldig snill (ikke akkurat en spennende egenskap selv om det jo er fint:P) så ja... Ting er ikke håpløst selv om man har dårlig selvtillit! Sannsynligvis har du masse gode egenskaper og er søtere enn du tror:) Synes du skal arbeide med selvtilliten din og selvfølelsen din, forsøk å finn ut hva som er bra med deg selv og fokuser på det. Tror nok det er mer attraktivt med personer som ikke hater seg selv... Vet det er vanskeligere å gjennomføre enn å si men jeg vet også at det går an å gjøre bedre.

Anonym poster: dbf2dd4a69d36a4b393bff197a8067ff

[AnonymBruker]

Ja, jeg forstår jo det dere skriver, men alle rundt meg har jo fått kjæreste selv om alle hadde dårlig selvtillit og ikke elsket seg selv...

Anonym poster: 6a5064cc4436a13672aaabf22fbf1e95

[AnonymBruker]

Ja, jeg forstår jo det dere skriver, men alle rundt meg har jo fått kjæreste selv om alle hadde dårlig selvtillit og ikke elsket seg selv...

Anonym poster: 6a5064cc4436a13672aaabf22fbf1e95

Kanskje de er flinkere til å skjule det, at de ikke i samme grad utstråler at de ikke er bra nok?

Anonym poster: e59e8d09fb1e69cded39d6b15d060dd5

[Obiola]

Jeg føler jeg er for sær til å fungere i et forhold. Jeg er ganske stille og rolig, til tider orker jeg ikke forholde meg til mennesker, har lite å si og føler det kan være anstrengende at man må gi mye av seg selv.

Tror jeg fort kan være kjedelig å være sammen med, jeg klarer ikke ta initiativ til å treffes eller finne på ting, tenker fort at jeg maser. Skal jeg finne meg noen må den personen være pågående og ta mye initiativ.

Jeg har også problemer med nærhet og det fysiske, tar veldig lang tid før jeg blir komfortabel med nye mennesker og slipper de inn på meg. Så det å skulle ha kjæreste er vanskelig, har vært i et par forhold som har tatt fort slutt, og det er nok mye på grunn av min egen usikkerhet og dumme tanker. Det blir veldig komplisert, i teorien har jeg veldig lyst på en å dele livet med, men det fungerer liksom ikke alltid så bra i praksis. Er ikke alle som har tolmodighet nok til å bli værende til jeg er komfortabel og klarer å åpne meg. Jeg merker kjærlighet blir mer og mer skremmende, spesielt tanken på at jeg kanskje aldri vil finne en å være sammen med noen gang. At jeg skal ende opp alene, fordi jeg ikke klarer å knekke kodene som er nødvendige for å fungere i et forhold. Kanskje noen bare er ment til å være alene? Eller jeg bare ikke har truffet den jeg klaffer helt perfekt med på alle områder og som får frem det beste i meg. Vet jeg må jobbe med meg selv og da, ingen kan elske deg om du ikke elsker deg selv.

Endret 23. mai 2013 av Obiola

[Red-Ruby]

Ikke nok med at du ikke kommer til å få kjæreste md sånn tankegang,men hvis du fortsetter den kommer du til å være ulykkelig selv om du har kjæreste.

Å ha kjæreste er en fin ting, det skaper masse glede og kjærlighet, men samtidig er det ikke akkurat et unikt konsept og heller ikke like vanskelig å oppnå som å vinne i lotto!

Jobb med deg selv, gjør noe for å øke din selvfølelse, enten begynn med noe du er flink til eller få en makover, eller hva enn som får deg til å føle deg litt bedre.

Dra på steder hvor du kan møte nye folk, fylla telles ikke. Du må behandle deg selv slik du behandler alle andre, med respekt og kjærlighet, og da kommer du til å se at andre gjør det også.

Du er din egen bestevenn, du kjenner deg selv best, hadde du sagt til din bestevenn at hun aldri kommer til å få kjæreste? nei!

Og siden du kjenner deg best,men ikke respekterer deg selv, hva kommer andre til å tro da?

[Gjest Jølliiiiz]

Noen jenter er litt mer kjæreste-jenter enn andre. Ikke at de (iallfall ikke alle) nødvendigvis er noe bedre kjærestemateriale, fordi flere av de "kjæreste-jentene" jeg kjenner har gått fra kjæreste til kjæreste....og gjerne med litt overlapp.

Men jeg tror du kan ha godt av å ta en skikkelig titt i speilet, og fokusere på hva som gjør deg til en fantastisk person, som en eller annen fyr hadde vært kjempeheldig å være sammen med! Da mener jeg, tenk deg, noen du kan være 100% deg selv med, det er sånn kjærester er. Og det er garantert noen du finner en god kjemi med, som du stoler på... Bare husk at du er verdifull. Ikke døm din egenverdi på hvor mange venner eller beilere du har, men vit at du er det mest verdifulle som finns. Du er et reflekterende vesen, og du kan legge igjen dine fotspor i andres liv, ja, til og med i hele verden - om du vil.

Ta noen risikoer. Det er bedre å angre på noe du gjorde, enn noe du ikke gjorde.

[Wonders]

for meg er det et sjokk å se meg til siden på puta, å se han fortsatt ligg der. Og at jeg fortsatt liker han ! Jeg klyper meg selv i armen og takker.

[Avalon]

Jeg var sånn som deg TS.

Jeg trodde ikke noe på at jeg var god nok, flink nok, pen nok, slank nok osv. til at noen kom til å bli glad i meg.

Jeg trodde rett og slett at jeg ikke var verdt nok, ingen kom til å elske noen som meg.

Og mens jeg gikk med disse ganske inngrodde tankene hadde jeg forhold. Men, de gikk rett i dass hver gang, og etter rimelig kort tid.

Noe som også "bekreftet" min tankegang.

Etter maaaange år, kom jeg på bedre tanker. Såklart er jeg verdt noe, såklart er jeg verdt å elske!

Jeg begynte å jobbe med meg selv og hvordan jeg tenkte om meg selv.

Jeg kom til et punkt, hvor jeg faktisk ble ganske komfertabel med å være alene. Og kombfertabel med meg selv.

På den tiden var en kjæreste det siste jeg kunne tenke meg.

Og hvor enn klisjeaktig der er, så var det først DA han dukket opp.

En mann som ble glad i meg, som ville ha meg for den jeg er.

Så det du bør gjøre, er å jobbe med tankegangen din. Bli sikker på deg selv, og slutte å ha negative tanker om deg selv.

[Silfen]

Jeg tar det som en selvfølge at jeg ikke skal være i et forhold. Helt greit.

[Alvina]

Satt på spissen men er man kvinne og kåt og tenker positivt og ikke for langsiktig har man alltid en kjæreste, hvis man velger det da. Ikke dermed sagt at man blir lykkelig med kjæresten.

Jeg er også sær og har liten angst for å være singel. Det motsatte kan derimot virke skremmende. I startfasen møtes man ikke så ofte, og har tid til å pleie seg selv og vise sine beste sider. Så kommer følelsen av forpliktelse og da også hverdagen.

Sexlivet kan være på topp, tror spesielt menn ikke bryr seg så mye om en liten krangel mens damer har lettere for det. Men sex er ikke alt.

Men jeg husker følelsen når jeg var singel par år når jeg var cirka 23. Par menn møtte jeg, men ingen seriøsitet fra noen sider. Trodde ikke jeg skulle møte noen (hadde par faste forhold bak meg). Men jeg møtte noen, har hatt flere faste forhold, alle har endt (er venner med alle minus en og en halv).

Når jeg ikke er på jakt eller bekymrer meg treffer jeg blink, selv om det ikke har vart i det lange løp, har det også gitt gleder og ikke kun sorg og smerte.

Jeg er ganske sjenert men det vises ikke alltid. Fra jeg var barn elsket jeg å lage teater utendørs, og stå på en scene var topp! Da slapp jeg å være meg selv, men kunne spille en rolle. Eller innta en rolle. Applaus derimot gjorde meg flau hvis det ble for mye.

Leste ett sted at advokater under utdannelsen ikke nødvendigvis må ha god selvfølelse, men de må opptre med god selvtillit og påføre seg den. Da vil de fremstå som sterke. Selv om de tviler på en sak.

Jeg sliter med angst, men er blitt vant til det og husker hvem jeg engang var. Foretrekker å stemple meg som sjenert istedet for å diagnosere meg med evig angst.

Vet ikke hvor gamle dere er og om dere aldri har hatt kjæreste. Jeg fikk min første kjæreste når jeg var 13. Ikke helt seriøst, men dog. Når jeg var 15 var jeg sammen med en i to år. Det var seriøst, men følte meg for ung til å binde meg.

Jeg vil kalle meg en 5,7 utseendemessig, kanskje en tilnærmet 7 hvis jeg har en god dag. Og jeg bryr meg ikke om utseendet når jeg faller for en mann, det er utstålingen og andre faktorer. Men oppskriften på et vellykket forhold har jeg ikke.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til flere folk som jeg tenker at om det ikke var for deres personlighet, ville de mest sannsynlig ikke vært i et forhold. Ikke misforstå meg, jeg er ikke overfladisk, men når du ser en jente som er ikke så pen (subjektiv, men likevel), med en fyr som har ''alt'' så vet man at det er pga. personligheten hennes.

Tenk på dette selv; ville du likt å være i et forhold med noen som har veldig dårlig selvbilde? Som er aldri fornøyd med seg selv uansett hva? Jeg tror svaret er nei, for de fleste.

Prøv å være mer imøtekommende. Prøv å smile litt oftere.

Jeg forstår hva du føler. Jeg har en SVÆR vegg som blokkerer mine muligheter til å få meg en mann. Jeg er gjennomsnittelig pen, har en bra kropp og en nokså bra personlighet (litt kjedelige interesser, men jaja). MEN når det gjelder menn så stuper selvtilliten min fordi jeg tror jeg ikke er bra nok å elske o.l.

Anonym poster: fcabb0450640394cb52c71bb79084472

[Anglofil]

Jeg tar det overhodet ikke som en selvfølge. Før jeg traff mannen min hadde jeg aldri hatt kjæreste, og jeg trodde ingen kom til å bli glad i meg. Det jeg lengtet aller mest etter var å ha noen å elske, og bli elsket tilbake.

Jeg føler meg veldig heldig som er gift og sammen med en mann jeg er veldig glad i, og som i tillegg er veldig glad i meg. Det er mange ganger jeg føler at det nesten er uvirkelig.

Mvh Yvonne