Mest vondt å gå eller bli?

[AnonymBruker]

Lang historie kort: mannen har hatt et forhold on-off med ei annen i et halvt år. Jeg har vært sjokka, rasende, bitter, lei, vært innom hele følelsesregisteret egentlig.

Nå har sjokket lagt seg, og jeg må finne ut om jeg kan komme gjennom dette. Mannen har lagt seg flat, er helt fortvila, angrer som en hund og gjør alt for å bøte på skadene. Sier han ikke visste hva han hadde før han nå står i fare for å miste det.

Så hva er mest/minst smertefullt? Å prøve å redde stumpene her, eller å gå gjennom et samlivsbrudd med alt som følger med? Flere barn, hus, et halvt liv sammen.. Begge alternativa føles uoverkommelige akkurat nå..

Anonym poster: b0967f3cccfeeb138fc8e6fba3c20fb8

[AnonymBruker]

Lang historie kort: mannen har hatt et forhold on-off med ei annen i et halvt år. Jeg har vært sjokka, rasende, bitter, lei, vært innom hele følelsesregisteret egentlig.

Nå har sjokket lagt seg, og jeg må finne ut om jeg kan komme gjennom dette. Mannen har lagt seg flat, er helt fortvila, angrer som en hund og gjør alt for å bøte på skadene. Sier han ikke visste hva han hadde før han nå står i fare for å miste det.

Så hva er mest/minst smertefullt? Å prøve å redde stumpene her, eller å gå gjennom et samlivsbrudd med alt som følger med? Flere barn, hus, et halvt liv sammen.. Begge alternativa føles uoverkommelige akkurat nå..

Anonym poster: b0967f3cccfeeb138fc8e6fba3c20fb8

Jeg vil tro begge deler vil gjøre vondt.

Det å gå vil skape stor forandring i tilværelsen din... Og dere må igjennom en prosess med skilsmisse, barnefordeling, deling av eiendeler osv. Siden dere har barn sammen, så blir du ikke helt kvitt han heller. Du må fortsette å se han til barna blir voksne.

Hvis du ikke går, så må du belage deg på å jobbe for å tilgi han.. Dette kommer til å kreve mye av han også. Jeg kan tenke meg dette kan bli en krevende prosess.

Anonym poster: cc14bcf1157e2c6dc563e17401714537

[AnonymBruker]

Jeg vil tro begge deler vil gjøre vondt.

Det å gå vil skape stor forandring i tilværelsen din... Og dere må igjennom en prosess med skilsmisse, barnefordeling, deling av eiendeler osv. Siden dere har barn sammen, så blir du ikke helt kvitt han heller. Du må fortsette å se han til barna blir voksne.

Hvis du ikke går, så må du belage deg på å jobbe for å tilgi han.. Dette kommer til å kreve mye av han også. Jeg kan tenke meg dette kan bli en krevende prosess.

Anonym poster: cc14bcf1157e2c6dc563e17401714537

Ja, tror begge deler ville vært vondt..

Men nå som mannen er så oppsatt på å løse dette, får jeg så dårlig samvittighet ovenfor ungene også. For skal JEG ta valget om å oppløse familien? Skal JEG ta fra ungene muligheten til å ha et trygt og stabilt hjem med to foreldre, muligheten for å reise på ferie sammen, felles opplevelser.. Vet det vil være svært opprivende for ungene å gå gjennom noe sånt. De er ikke så store heller.

Vet bare ikke om jeg vil klare å se på mannen som den snille, trygge omsorgspersonen jeg alltid har sett på han som. For hvordan kan en god mann svikte familien sin så grovt? Han har vært stupforelska, ingen tvil om det. Men nå er de rosa brillene brutalt revet av..

Anonym poster: b0967f3cccfeeb138fc8e6fba3c20fb8

[Luring-59]

Så et program på TV her forleden som handlet om dette. Om smertene ved å gå fra hverandre og smerten ved å leve i et vanskelig forhold. Statistisk sett er de som fortsetter forholdet og jobber seg gjennom problemene lykkeligere enn de som skiller seg. Statistikk kan selvfølgelig misbrukes til mye rart, men jeg tror likevel at mange har mulighet til å bli litt lykkeligere hvis de virkelig går inn for å "reparere" et forhold. Og for barna er dette oftest det beste.

Men jeg er selv skilt og er lykkeligere nå en før på tross av hva statistikken sier.

Jeg tror at hvis man virkelig har elsket hverandre og fortsatt har følelser for hverandre så er det verdt å prøve å finne sammen igjen selv etter at den ene har vært utro. Men hvis man kjenner at kjærligheten er død eller at det var mangel på kjærlighet som førte til utroskapen (hvilket ofte er tilfelle), så er det en annen sak.

Jeg syns at mange gir opp for fort når de havner i slike situasjoner, mens andre holder ut for lenge.

Noen ødelegger livet for hverandre ved å holde ut et helt liv i et ulykkelig ekteskap.

[AnonymBruker]

Ja, tror begge deler ville vært vondt..

Men nå som mannen er så oppsatt på å løse dette, får jeg så dårlig samvittighet ovenfor ungene også. For skal JEG ta valget om å oppløse familien? Skal JEG ta fra ungene muligheten til å ha et trygt og stabilt hjem med to foreldre, muligheten for å reise på ferie sammen, felles opplevelser.. Vet det vil være svært opprivende for ungene å gå gjennom noe sånt. De er ikke så store heller.

Anonym poster: b0967f3cccfeeb138fc8e6fba3c20fb8

Tror du at du klarer å skape et trygt og stabilt hjem med mannen din etter dette?

En av kompisene mine som jeg har vokst opp med opplevde at faren var utro, men at de holdt sammen for barnas skyld allikevel.

Det var alt annet enn trygt og stabilt og han har slitt med mye rart i voksen alder.

Sier ikke at det skjer dere, men om dere ikke skal gå fra hverandre så må dere ordne opp også. Husk at du skal se mannen din hver dag hele året fremover hvis dere ikke går fra hverandre.

På en annen side vet jeg om mange som har slitt pga. skilsmisse og foreldre som ikke klarte å ordne opp etter skilsmissen.

Uansett hva dere gjør, så må dere huske å sette barna først og da kan man ikke gå og være ulykkelig selv heller. Da har man ikke mulighet til å gi barna det de trenger.

Vet bare ikke om jeg vil klare å se på mannen som den snille, trygge omsorgspersonen jeg alltid har sett på han som. For hvordan kan en god mann svikte familien sin så grovt? Han har vært stupforelska, ingen tvil om det. Men nå er de rosa brillene brutalt revet av..

Anonym poster: b0967f3cccfeeb138fc8e6fba3c20fb8

Han er nok sikkert den snille og trygge omsorgspersonen fortsatt. Men snille mennesker gjør grove feil de også, dessverre. Verden er ikke svart/hvit.

Hadde dere problemer av noe slag før dette skjedde?

Anonym poster: cc14bcf1157e2c6dc563e17401714537

[AnonymBruker]

Han er nok sikkert den snille og trygge omsorgspersonen fortsatt. Men snille mennesker gjør grove feil de også, dessverre. Verden er ikke svart/hvit.

Hadde dere problemer av noe slag før dette skjedde?

Anonym poster: cc14bcf1157e2c6dc563e17401714537

"Problemet" vi hadde, var en baby som sov med meg halve natten, og småbarn som våknet om natta, så vi sov på separate soverom i et år kanskje. Lite nærhet. Jeg tenkte det var en fase vi måtte holde ut, han har tydeligvis sklidd mer og mer vekk fra meg. Dårlig kommunikasjon er nok et stikkord. Så jeg klarer å være rasjonell nok til å se at det kan være forklaring til at han begynte å se etter nye beitemarker. Men en unnskyldning for å holde meg for narr i flere mnd er det ikke! Jeg blir så forbanna, han hat kjøpt gaver for 6-7000 til henne mens jeg har spinket og spart og ikke kjøpt me noe nytt på aldri den tid.. Blæh:(

Anonym poster: b0967f3cccfeeb138fc8e6fba3c20fb8

[MLy92]

Jeg hadde aldri tilgitt noe sånt, han var utro et halv år, altså seks måneder og det er lenge. Han må helt klart ha tenkt at det er mulig at du oppdager det og går fra han. Når man er glad i noen, så faller man bare ikke for sånne fristelser. Det betyr bare at følelsene ikke er der så sterkt som før(fra hans side), når han tillater seg å gå videre med en forelskelse som han ikke aner hvilken vei går. Han satt i fare å miste familien sin, og jeg syns ikke du fortjener en mann som har gjort noe slikt. Jeg er sikker på at du og barna vil få det bra, selv om barna får foreldre som er skilte.

Jeg husker ene venninna(18år da) mi fortalte meg at foreldrene hennes skulle skilles, og det kom fram etter hvert at faren hennes hadde vært utro mot moren hennes, og at de hadde holdt sammen de siste årene kun på grunn av de tre barna de hadde. Venninna mi ble veldig lei seg og sur fordi det hadde blitt sånn, fordi det eneste hun ønsket seg var foreldre som var lykkelige. I dag har hun ikke noe godt forhold til faren sin, fordi han var utro og sviktet moren hennes. Hun har god kontakt med mor.

Jeg regner med at du ikke vil at noe sånt skal skje. For alt du vet kan mannen din finne på å være utro igjen, bli forelsket igjen(han har kanskje ikke de rette følelsene, bare tryggheten om et hjem). Jeg mener at du utsetter barna dine for mer smerte om du fortsetter et samliv du ikke er lykkelig i, selv om de kanskje ikke forstår det nå(så vil de merke det/finne ut av det når de bli eldre).

Det er jo noe annet om du klarer å bygge opp tillit, være lykkelig sammen med han, og føle at han er der for deg og har følelser for deg. Innerst inne er det du som vet hva som bør skje, for du føler hva som er riktig og ikke riktig. Du føler om han er der for deg, om han angrer og om følelsene er der fra hans side, er han der som en kjæreste for deg? er han der bare fordi han ikke vil at familien skal gå i oppløsning? er han der fordi det er trygt ,orker ikke tanken på skilsmisse og styr med flytting, delt omsorg, deling av eiendeler? Føler han det er lettere å bli, og prøve å få det til å fungere, uten å tenke på deg og dine behov, kanskje finner han på å være utro igjen, klarer ikke å motstå fristelsen av ny forelskelse og hvor fantasien leder an osv??

Lykke til uansett hva som skjer, du fortjener det beste! klem

[Luring-59]

Utroskap er alltid ekkelt. Og slike detaljer som at han har kjøpt dyre gaver til henne, smaker vondt. Skjønner godt at du syns det er vanskelig og at det kan være vanskelig å stole på en mann etter slik oppførsel.

Men tilgivelse er alltid en mulighet. Det finnes folk som har tilgitt verre ting.

Og en som har mottatt tilgivelse for slikt blir ydmyk og kan være i stand til å lære av sine feil.

Jeg vet av erfaring at det ikke er lett å tilgi, og selv om man tilgir er det vanskelig å klare å glemme det som har skjedd. Og det er enklere å tilgi hvis man har litt forståelse for hvorfor ting har skjedd. Det synes tross alt å finnes en forklaring på hvorfor ting har utviklet seg galt for dere. Er forklaring er imidlertid ikke det samme som en unnskyldning og han er fortsatt ansvarlig for sine handlinger.

Alternativet til tilgivelse er hat og det er ødeleggende for alle parter, spesielt for barna.

Selv om det ender med skilsmisse så er det greit å ikke hate hverandre.