Hvorfor få barn når de skal dyttes til barnehage i tidlig alder?

[AnonymBruker]

Jeg hadde en diskusjon i dag der vi snakket om barn og barnehage. Vi ble ikke enige så derfor drar jeg denne debaten videre hit inn.

Det som jeg ikke forstår er hvorfor skal "dytte" barna ut av hjemmet før de har gått tre år? Det må være helt på tryne. En skulle nesten tro at det er en stor plage å få barn siden de skal sendes ut av huset i den alderen. Hvorfor får en barn når de skal dyttes bort til andre? Jeg trodde at de skulle få de første leveårene et god start på livet i stedenfor å få en start på livet som er hardt og brutal.

Også har de virkelig godt av å være borte fra mor og far så lenge i starten av livet?

En annen ting som jeg lurer på er mister en ikke verdifull tid sammen med barnet når det er det er så ungt. For vi vet at barna blir eldere og voksne...og da er det slutt på kos og hyggen. Da er det to altrenativ som står. 1 Foreldrene gir så blanke blaffen i de håpefulle. Eller 2 At foreldrene blir så nervøse hvor deres håpefulle er at de blir helt på tuppa.

Jeg tror forøvrig at alternativ en er nok det som mange foreldre praktiserer siden de har fått barn ut av heime i tidlig alder.

Hva mener du? kjør debatt.

Anonym poster: 6ccec5b576e5a29b5bc4007a380724ac

[Gjest Offensive Pie]

Ikke alle har økonomisk mulighet til å være hjemme med barn så lenge. Ikke alle har lyst til å være borte fra jobben så lenge. Ikke alle bor på et sted der man vil være garantert å få ny jobb etter å ha vært borte fra arbeidslivet så lenge. Ikke alle føler de blir bedre foreldre av å bare gå hjemme med barna hele dagen så lenge.

Ikke alle føler de trenger å være med barna hele dagen for å være gode foreldre. Ikke alle har andre muligheter til å la barna treffe jevnaldrende. Ikke alle foreldre er bare foreldre, men også mennesker som trenger annet input enn en smårolling kan gi. Ikke alle synes din løsning er mulig for dem i deres situasjon.

[Gjest Sitronmelisse]

Foreldre gjør en stor jobb som omsorgspersoner for barna sine. Men i samfunnet vårt får barna også mulighet til å knytte til seg andre omsorgspersoner i barnehage og skole, og skaffe seg mange venner. Jeg tror det er verdifullt at barna også har andre støttepersoner rundt seg enn bare mor og far.

I tillegg kan nevnes at det er viktig at folk jobber i dette landet slik at det betales skatt som kan dekke skole, politi, forsvar og helsevesen.

[Gjest navnelapp]

Folk er forskjellige, eg hadde blitt sprø skulle eg vore "husmor" og "kost meg" heime med barna mine. Eg hadde heller ikkje økonomisk muligheit til å ta meg fri, men eg var heime med ei frustrert mor sjølv, og eg veit kor ille det kan vere. Å ha småbarnsforeldre i jobb etter at barna har fylt eitt år er god samfunnsøkonomi av mange grunnar.

[Patronus]

Er delvis enig med deg i det du skriver. Jeg har ikke lyst til å sende barnet mitt i barnehagen, men er tvunget til det, for at vi skal ha mat på bordet og andre goder jeg vil at barnet mitt skal ha.

Har holdt henne ute av barnehagen så lenge det rakk med pengene, for jeg mente hun var for liten til å være fra meg. Det er anbefalt å vente til barnet er 18 mnd, men staten tillater det ikke. Så da er det ikke mye annet å gjøre!

Men det skal også sies at jeg er en mye gladere mor etter å ha fått begynt smått i arbeid. Jeg får sosialisere meg andre voksne, og får tid til å savne henne og glede meg til å hente jenta. Jeg føler jeg har mer overskudd til henne.

[AnonymBruker]

Økonomien er nok det som spiller sterkest inn for alle her.

For min del var en like stor grunn at jeg fikk fødselsdepresjon. Det er ikke noe man spør om å få akkurat. Det kom uventet siden jeg har hatt en fin psyke før jeg hadde barn. Jeg trengte å få avstand fra barnet. Det høres nok litt vondt ut å lese, men jeg trengte det.

Anonym poster: 3581fb30ec4af5bb07a9ebd87d9072b9

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg skulle ønske vi kunne hatt henne hjemme lenger, men vi har ikke råd til å leve på en inntekt. Jeg lar ikke vær å få barn bare fordi hun må i barnehage.

Dessuten er vel ikke barnehage utelukkende negativt? Jeg har ikke så stort nettverk der vi bor nå, så når hun begynner i barnehagen får hun i hvert fall sosialisert seg. I stedet for å bare forholde seg til mamma hele dagen.

[AnonymBruker]

Har det blitt helt unormalt å bruke dagmamma? Jeg var aldri i barnehage, men foreldrene mine jobbet fullt fra jeg var ett år likevel, for vi hadde en dagmamma som kom hjem til oss. Foreldrene mine tjente ikke spesielt godt heller, likevel hadde de råd til det. Da fikk jeg være hjemme og hadde bare en ny voksenperson å forholde meg til. Har dette blitt mye dyrere, eller hva har skjedd? Det kan umulig være bra for ettåringer å være hele dagen i barnehage.

Anonym poster: 4d0aec698ac168bb14fbed2c3e9148a0

[AnonymBruker]

Jeg var så utrolig heldig at jeg kunne være hjemme til barnet var 3 år. Foreldre setter ikke barna i barnehagen fordi de gir blaffen i barna sine men heller fordi de er økonomisk tvunget. Hørt sånt vas.

Anonym poster: b406e1a70fdaca74485c0fa748d296ce

[AnonymBruker]

Jeg mener helt oppriktig at barnehage, slik dagens samfunne er lagt opp, er en god start på livet.

Anonym poster: 61cc303bf0ba77df9068ec30bf6a3511

[AnonymBruker]

Økonomien er nok det som spiller sterkest inn for alle her.

For min del var en like stor grunn at jeg fikk fødselsdepresjon. Det er ikke noe man spør om å få akkurat. Det kom uventet siden jeg har hatt en fin psyke før jeg hadde barn. Jeg trengte å få avstand fra barnet. Det høres nok litt vondt ut å lese, men jeg trengte det.

Anonym poster: 3581fb30ec4af5bb07a9ebd87d9072b9

Bare en liten avsporing her, men trodde de visste bedre i dag...

Det rådet fikk moren min også, og sendte meg i barnehage fra jeg var tre måneder. I dag er jeg voksen og har fått borderline i sterk grad og er varig ufør. Løsningen for fødselsdepresjon er ikke å få avstand til barnet, det er å få behandling for depresjonen. Og beiledning for å bedre tilknytningen mellom mor og barn, som er så livsviktig for barnet. Ellers kan det koste både mor, barn og samfunnet dyrt.

Anonym poster: 4a69114561164f7a4cec76bc4d5e3950

[AnonymBruker]

Bare en liten avsporing her, men trodde de visste bedre i dag...

Det rådet fikk moren min også, og sendte meg i barnehage fra jeg var tre måneder. I dag er jeg voksen og har fått borderline i sterk grad og er varig ufør. Løsningen for fødselsdepresjon er ikke å få avstand til barnet, det er å få behandling for depresjonen. Og beiledning for å bedre tilknytningen mellom mor og barn, som er så livsviktig for barnet. Ellers kan det koste både mor, barn og samfunnet dyrt.

Anonym poster: 4a69114561164f7a4cec76bc4d5e3950

Min var 11 mnd da h*n begynte i barnehage, så det var ikke så tidlig som det du begynte. Jeg har brukt mange timer på å snakke med både psykolog, helsesøstre og diverse andre innen helsevesenet bare så det er sagt.

Anonym poster: 3581fb30ec4af5bb07a9ebd87d9072b9

[AnonymBruker]

Min var 11 mnd da h*n begynte i barnehage, så det var ikke så tidlig som det du begynte. Jeg har brukt mange timer på å snakke med både psykolog, helsesøstre og diverse andre innen helsevesenet bare så det er sagt.

Anonym poster: 3581fb30ec4af5bb07a9ebd87d9072b9

Godt å høre at du får hjelp. Jeg sier ikke at det samme gjelder for deg og ditt barn, men vil i alle fall dele min smertefulle erfaring, For å ha en mor som tar avstand kan jeg skrive under på har vært ekstremt smertefullt. Jeg er totalt ødelagt i dag. Prøver så godt jeg kan å heles og blir bedre, men det er store skader som kan skje tidlig i utviklingen om barnetikke får den tryggheten, nærheten og responsen det trenger.

Anonym poster: 4a69114561164f7a4cec76bc4d5e3950

[Gjest navnelapp]

Bare en liten avsporing her, men trodde de visste bedre i dag...

Det rådet fikk moren min også, og sendte meg i barnehage fra jeg var tre måneder. I dag er jeg voksen og har fått borderline i sterk grad og er varig ufør. Løsningen for fødselsdepresjon er ikke å få avstand til barnet, det er å få behandling for depresjonen. Og beiledning for å bedre tilknytningen mellom mor og barn, som er så livsviktig for barnet. Ellers kan det koste både mor, barn og samfunnet dyrt.

Anonym poster: 4a69114561164f7a4cec76bc4d5e3950

I dag er det ingen barnehagar som tek imot barn som er så små. Det er ein konsekvens av at permisjonsordningane er så rause. Tilknytinga mellom mor og barn er viktig, men den vert etablert i permisjonstida, og vert vedlikeholdt ved at mora (og faren) er tilstades, oppegåande og opne for barnet sitt når dei er saman.

[AnonymBruker]

Jeg tror foreldre er like omsorgsfulle i dag som de alltid har vært.

Problemet er det samfunnet politikerne har skapt.

I sosialkommunistiske Norge har vi kommet langt i å nå idealet beskrevet av Karl Marx i "Det kommunistiske Manifest", hvor det er samfunnets oppgave å ha ansvar for, og å oppdra ungene.

Noen partier har forsøkt å gi oss alternativer til denne utviklingen, med diverse støtteordninger som gir oss anledning til å være sammen med barna våre.

Dessverre skal venstresiden hele tiden stikke kjepper i hjulene, straks de lukter noe som ligner naturlig kjønnsforskjell, som i deres verden ikke eksisterer.

Med sin iver etter å gjøre alle menn til kvinner, og kvinner til menn, har de ved hjelp av sin forlengede arm NRK, og programmer rettet mot barn og foreldre, derfor langt på vei lyktes i å viske vekk naturlige kjønnsroller knyttet til oppdragelse og barn.

Anonym poster: 051332988916010ed71751a5f8b87637

[AnonymBruker]

Det å gå i barnehage er da også en viktig del av sosialseringen. Barn har generelt ikke vondt av å gå i bh. , men 1 åringer synes jeg kunne være hjemme til de er 1 1/2. Idag har vi en ordning hvor folk kan ha barna hjemme til de er 2 år, men det de som er best økonomisk stilt som kan ha barnet hjemme så lenge.

Anonym poster: 1426d808d02c0a96639dc31d70310d74

[Gjest TinaT]

Jeg synes det er en skremmende utvikling at barna har lengre og lengre dager i barnehagen.

På 12 år har andelen barn som tilbringer mer enn 33 timer i uken i barnehagen blitt fordoblet enkelte steder.

Og det er jo en tankevekker at det er de yngste barna (0-3 år) som har lengst dager og kortest ferie.

Betyr det at foreldre idag synes det er for slitsomt med barn når de er små?

Det er nesten ferie for dem å være på jobb?

Kan jo faktisk virke sånn på enkelte innlegg her på KG og i denne artikkelen tar de opp problemstillingen.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er naturlig for barn å forholde seg til en "storfamilie" etterhvert som de vokser til, og at barnehagen kan bli et slags substitutt for dette. Problemet er at mange barn fremdeles er veldig små når de begynner i bhg, og at det ikke er nære omsorgspersoner som besteforeldre, tanter og onkler som tar del i omsorgen men i utgangspunktet totalt fremmede voksenpersoner. De aller fleste som jobber i bhg er selvfølgelig dyktige og kompetente, men den brutale overgangen fra å være i mors/fars armer til å bli plassert i et fremmed miljø med fremmede mennesker og barn kan for mange av de minste barna være ganske traumatisk.

Barn er også veldig forskjellige, alle passer ikke inn i en form. Noen barn er vesentlig mere sensetive og reagerer mere på stress og forandringer enn andre. Jeg er overbevist om at for mange barn vil det å kunne være hjemme de to-tre første årene være det beste alternativet.

Hva er verdiskapning? Barnehager koster! Hver plass krever tilrettelagde inne og uteområder, pedagoger og assistenter. Hva kan det bety for de minste barna å dele de aller første årene i stressfri samvær med sine foreldre, og ikke minst, hva betyr det for foreldrene å kunne tilbringe dagen med sine små barn? Dele opplevelser, høre de første ordene, se de første skrittene og gi dem nærhet, kos og veilede dem. Dette er en ubetalelig verdi som ALDRI kommer tilbake.

Vi droppet gladelig ny bil, ferieturer og nye klær et år for å tilbringe tiden med det flotteste vi har skapt. Jeg synes det blir tull å snakke om alle verdiene Norge går glipp av ved at foreldre velger å tilbringe noe mere tid hjemme enn "normalen". Barna vil alltid ha større vedi for meg enn det største hippeste tv eller hytta på fjellet....

Folk flest får barn og de aller fleste er gode foreldre som elsker barna sine. Noen foreldre trives ikke med å tilbringe for mye tid med sin 1-2 åring, da er det sansynligvis et bedre alternativ for barn og foreldre at andre overtar omsorgen på dagtid.

Noen har satt seg i et tøff økonomisk situasjon som gjør at de er tvunget ut i arbeid/skole rett etter permisjonen. Noen har ikke planlagt graviditeten godt nok, eller de har ikke vært klar over hvor tøft det kunne bli å måtte ut i full jobb rett etter permisjon. Noen er redd for å sakke akterut i jobben og føler at karrieren får en knekk om de blir borte for lenge.

Alle er forskjellige og tar sine valg ut ifra hva de tror er best for seg og sine, men jeg er takknemmelig for at det her i landet er mulig for de fleste å velge hvor mye tid man vil tilbringe med de minste barna. Barna blir fort nok plassert i barnehage, skole og SFO og organisert fritid.

Anonym poster: 6d49f57f2279f9a938e1cf1a8956a240

[Gjest navnelapp]

Jeg tror foreldre er like omsorgsfulle i dag som de alltid har vært.

Problemet er det samfunnet politikerne har skapt.

I sosialkommunistiske Norge har vi kommet langt i å nå idealet beskrevet av Karl Marx i "Det kommunistiske Manifest", hvor det er samfunnets oppgave å ha ansvar for, og å oppdra ungene.

Noen partier har forsøkt å gi oss alternativer til denne utviklingen, med diverse støtteordninger som gir oss anledning til å være sammen med barna våre.

Dessverre skal venstresiden hele tiden stikke kjepper i hjulene, straks de lukter noe som ligner naturlig kjønnsforskjell, som i deres verden ikke eksisterer.

Med sin iver etter å gjøre alle menn til kvinner, og kvinner til menn, har de ved hjelp av sin forlengede arm NRK, og programmer rettet mot barn og foreldre, derfor langt på vei lyktes i å viske vekk naturlige kjønnsroller knyttet til oppdragelse og barn.

Anonym poster: 051332988916010ed71751a5f8b87637

For noko vrøvl. Vi som i dag har barn er langt nærare våre barn både emosjonelt og praktisk enn nokon foreldre før oss har vore. Synet på det å ha barn har endra seg drastisk på dei siste førti åra. Eg huskar sjølv venninner når eg var lita, som ikkje fekk kome inn før klokka åtte. Dei måtte pent vere ute frå dei spiste middag (rundt 15:30) fram til etter dagsrevyen. Ho eine brukte å få ein potetball på ein gaffel ut vinduet, for då vart det mindre oppvask.

[Wolfmoon]

Jeg må ærlig innrømme at jeg blir litt forundret over utsagnet "staten tillater oss ikke å være mer enn ett år hjemme", selvfølgelig tillater staten det, men den betaler ikke for det. Man har krav på permisjon uten lønn mens barna er små. Hvis man da mener at barnet har direkte vondt av å gå i barnehage fra det er ett år, og at det er skadelig for barnet, ja da bør man faktisk vurdere sin økonomiske situasjon og ta ansvaret for å tilrettelegge for at barnet kan være hjemme lenger.