Noen som har opplevd å finne noen etter lang tid alene?

[AnonymBruker]

Har vel egentlig mistet håpet på å finne noen etter at ei dame fikk meg til å føle ting jeg aldri har følt for, bare for så å knuse hjertet meg og sende meg spinnende inn i en depresjon..

Er kun 22 år men så en del kommer sikkert bare til å fnyse av problemet mitt men det kjennes nå, som aldri før at jeg ikke kommer til å finne noen. Det er rett og slett bare ett eller annet galt med meg. Forstår bare ikke hva.

Jeg er snill, omtenksom, oppegående, gjennomsnittlig utseende (noen finner meg særdeles attraktiv men det er fåtallet), kjærlig, smart, har ambisjoner, har fått høre jeg er god i senga, har et trolig over gjennomsnittlig godt kosthold og prøver å trene jevnlig. Fremdeles er det noe som mangler, men hva? :/ Jeg er ikke arrogant i det hele tatt uansett om det kanskje virker som at jeg skryter.

Føler at alt annet er på plass i livet mitt, utenom noen å være sammen med. Mulig jeg virker desperat når jeg faktisk finner noen jeg liker, for det er ikke så ofte. Så jeg ønsker å tilbringe tid med dem, for jeg har hele livet være ensom og alene (uansett om jeg har venner som jeg ofte tilbringer tid sammen med).

Drikker ikke og går ikke på byen så de eneste damene jeg treffer er fra nettet, tør ikke å starte en samtale med noen tilfeldig person

Det jeg tror jeg trenger å høre nå er at det finnes andre som har vært gjennom det samme og faktisk fått en person i livet sitt som de ikke ønsker å leve uten.

Og eventuelt tips om noen har noe lurt å si.

Anonym poster: c724b00e2f7241e6b29f766332b5a310

[AnonymBruker]

I hear you, pal.

23. Jomfru. Har ikke vært i et forhold siden ungdomsskolen. Det varte riktignok et år, men likevel. Er ei oppegående jente med gode karakterer, venner, er helt vanlig utseendemessig, samfunnsengasjert og snill. Får høre at jeg har masse energi og er ei sprudlende jente. Men noe mannfolk må jeg visst se lenge etter. Har begynt å gi opp håpet, selv om alle mine venner (med kjærester) forteller meg hvor teit det er at jeg er så negativ.

Men jeg antar at det er håp. Jeg håper det... Har ikke lyst til å være alene for resten av livet :S

Anonym poster: ccfb2c8346eceb38998a57ba260c11c7

[AnonymBruker]

Samma her. Bare at jeg er 32år og heldigvis ikke jomfru. Er ei helt vanlig dame, men menn liker meg bare ikke. Har aldri hatt et lengre forhold, bare flørter. Møtte en drømmemann for noen mnd siden ved nettdating, men han bare dumpa meg. Har faktisk blitt skikkelig lei meg av det

Dere to over her er heldigvis unge ennå da. Mange muligheter som kommer til å by seg. Mine "tabber" har vært følgende (kanskje de kan være av interesse):

- har prioritert utdanning og arbeid, nedprioritert det sosiale

- er melankolsk, henger opp i è`n mann og kan deppe veldig lenge før jeg kommer meg videre

- Sjenert og innadvendt, oppfattes som arrogant og kjølig

- Har vært passiv og ventet på at noen skulle "finne" meg

- Er kresen

- Er ikke spesielt pen

Anonym poster: 95341bfbfd9002234eb4f89b77967bd5

[AnonymBruker]

Lover ikke godt for meg da AB over meg

- Selv er jeg muligens litt ødelagt emosjonelt, føler hvertfall det.

- Faller fort for damer som jeg er interessert i, og deretter blir veldig lei meg når det ikke funker.

- Som deg, sjenert og innadvendt.

- Også som deg, passiv og kresen. I tillegg til at jeg ønsker å få en partner som ikke har lyst på barn, noen som er ganske vanskelig siden damer er som regel ganske gira på barn etter hvert.

Håper jo på det beste men etter 22 år alene så føler jeg at om jeg skulle finne meg en seriøs kjæreste, så burde det ha skjedd så langt. Har kun hatt 2 kjærester, i totalt 5 mnd til sammen iløpet av livet. Første dumpa meg etter en mnd fordi jeg var så sjenert og lite frempå fysisk, den andre var distanseforhold som kun var basert på fysisk kjemi (dømt til å feile men var fremdeles trist).

Jeg vet jeg kan tiltrekke meg damer som jeg synes er nydelige så det er jo noe hvertfall. De to siste damene jeg hadde sex med var i mine øyne helt perfekte utseendemessig og de var interessert i ganske lang tid men det ble dessverre kun med det fysiske.

Det var virkelig surt med hun siste for var hu jeg skrev om i åpningsposten, hun jeg falt hardt for. Så dumt så det høres ut tviler jeg på at jeg kommer til å finne noen som henne igjen. Både personlighetsmessig og seksuelt var det helt full klaff, dessverre for meg så ville hun ikke noe mer og gikk lei.

Mulig det var alderforskjellen (hun var en del eldre enn meg) eller at hun hadde ett vondt brudd med eksen ett år før som jeg ikke tror hun er over, uansett hva det var så har jeg aldri følt meg så knust og håpløs som ved tanken på å ikke dele livet mitt med henne. Har heldigvis kommt meg litt og er ikke lenger fullt så deprimert, men har vel egentlig gitt opp å finne noen..

Anonym poster: c724b00e2f7241e6b29f766332b5a310

[AnonymBruker]

Lover ikke godt for meg da AB over meg Håper det er greit at jeg svarer deg, på tross av at jeg er eldre enn deg

- Selv er jeg muligens litt ødelagt emosjonelt, føler hvertfall det. Samme her. Faktisk så blir jeg bare deppa og lei meg av dating, og det lover jo ikke bra.

- Faller fort for damer som jeg er interessert i, og deretter blir veldig lei meg når det ikke funker. Tell me all about it

- Som deg, sjenert og innadvendt. Tror du at du kan endre på dette? Jeg har prøvd, men har bare innsett at grunnen til at jeg ikke fungerer sosialt er fordi jeg er innesluttet og sjenert Har du prøvd nettdating forresten?

- Også som deg, passiv og kresen. I tillegg til at jeg ønsker å få en partner som ikke har lyst på barn, noen som er ganske vanskelig siden damer er som regel ganske gira på barn etter hvert. Tja, si ikke det. Selv har jeg ikke lyst på barn og blant mine venninner er vi et par frivillig barnløse. Det jeg merker er at folk forventer at damer skal ha veldig lyst på barn og at det derfor reagerer negativ når jeg forteller at jeg ikke vil ha. Da blir det litt slik at jeg holder det litt for meg selv. Kanskje andre kan være litt slik også? Ønsker ikke barn, og roper ikke så høyt om det?

Håper jo på det beste men etter 22 år alene så føler jeg at om jeg skulle finne meg en seriøs kjæreste, så burde det ha skjedd så langt. Har kun hatt 2 kjærester, i totalt 5 mnd til sammen iløpet av livet. Første dumpa meg etter en mnd fordi jeg var så sjenert og lite frempå fysisk, den andre var distanseforhold som kun var basert på fysisk kjemi (dømt til å feile men var fremdeles trist). Jeg syns du er litt for ung til å tenke slik. Du har mange år igjen, og mange mennesker "blomstrer" først når de nærmer seg 30. Jeg er selv en "late bloomer" og det er flere av oss.

Jeg vet jeg kan tiltrekke meg damer som jeg synes er nydelige så det er jo noe hvertfall. De to siste damene jeg hadde sex med var i mine øyne helt perfekte utseendemessig og de var interessert i ganske lang tid men det ble dessverre kun med det fysiske. Prøv å se litt forbi utseende. Du trenger ikke finne deg dame du syns er utiltrekkende, men sats heller på de som har mer å tilby deg, som interesse for deg og livet ditt forresten. Det er også viktig at dere er enige om de store tingene, som barn f.eks. slik du allerede har nevnt. Bli heller bedre kjent med henne og bygg en relasjon som inkluderer mer enn sex. Husk at easy come, easy go nettopp fordi dere ikke er knyttet til hverandre.

Det var virkelig surt med hun siste for var hu jeg skrev om i åpningsposten, hun jeg falt hardt for. Så dumt så det høres ut tviler jeg på at jeg kommer til å finne noen som henne igjen. Både personlighetsmessig og seksuelt var det helt full klaff, dessverre for meg så ville hun ikke noe mer og gikk lei. Vi har alle en slik, dessverre. Jeg møtte min drømmemann i høst men han ville ikke ha noe med meg å gjøre. Sjelden har jeg vært så langt nede pga en mann. Føler med deg, virkelig. Mitt beste råd er å akseptere situasjon og kom deg videre. Ikke dvele ved henne, bare fortsett videre med livet. Lær deg å legge lokk på slike følelser og kom deg videre i livet ditt. Du vil sannsynligvis få bruk for det senere også.

Mulig det var alderforskjellen (hun var en del eldre enn meg) eller at hun hadde ett vondt brudd med eksen ett år før som jeg ikke tror hun er over, uansett hva det var så har jeg aldri følt meg så knust og håpløs som ved tanken på å ikke dele livet mitt med henne. Har heldigvis kommt meg litt og er ikke lenger fullt så deprimert, men har vel egentlig gitt opp å finne noen..Igjen, jeg er der selv og det suger max. Klem til deg, håper det går bedre med oss begge snart.

Anonym poster: c724b00e2f7241e6b29f766332b5a310

Anonym poster: 95341bfbfd9002234eb4f89b77967bd5

[AnonymBruker]

Tror dessverre aldri at det vil endre seg at jeg er sjenert og innadvendt :/ Er en "lone wolf", har vel egentlig alltid vært det.

Er kun nettdating jeg får meg til å prøve, men det er ganske begrenset hvor mye suksess en kan få der som mann siden de fleste damer har ganske så mange friere.

Godt mulig at det finnes en del av de som ikke ønsker barn, men det er som regel noe en finner ut senere heller en tidlig for damer virker det som. Er få damer i tidlig 20-årene som vet hva de vil med tanke på det, utenom de som allerede er verpesjuke og har hatt lyst på barn siden barneskolen

Går selvfølgelig ikke kun etter utseende Men har prøvd å gå ut med og bli kjent med damer jeg ikke fant så attraktive og det var poengløst. For meg så må det være en fysisk attraksjon der. Og jeg er som sagt litt kresen... Er ikke slik at jeg ser etter modeller alså, bare så det er sagt!

Krysser fingrene for at du finner deg noen snart du også

Anonym poster: c724b00e2f7241e6b29f766332b5a310

[Nowayback]

Har vel egentlig mistet håpet på å finne noen etter at ei dame fikk meg til å føle ting jeg aldri har følt for, bare for så å knuse hjertet meg og sende meg spinnende inn i en depresjon..

Er kun 22 år men så en del kommer sikkert bare til å fnyse av problemet mitt men det kjennes nå, som aldri før at jeg ikke kommer til å finne noen. Det er rett og slett bare ett eller annet galt med meg. Forstår bare ikke hva.

Jeg er snill, omtenksom, oppegående, gjennomsnittlig utseende (noen finner meg særdeles attraktiv men det er fåtallet), kjærlig, smart, har ambisjoner, har fått høre jeg er god i senga, har et trolig over gjennomsnittlig godt kosthold og prøver å trene jevnlig. Fremdeles er det noe som mangler, men hva? :/ Jeg er ikke arrogant i det hele tatt uansett om det kanskje virker som at jeg skryter.

Føler at alt annet er på plass i livet mitt, utenom noen å være sammen med. Mulig jeg virker desperat når jeg faktisk finner noen jeg liker, for det er ikke så ofte. Så jeg ønsker å tilbringe tid med dem, for jeg har hele livet være ensom og alene (uansett om jeg har venner som jeg ofte tilbringer tid sammen med).

Drikker ikke og går ikke på byen så de eneste damene jeg treffer er fra nettet, tør ikke å starte en samtale med noen tilfeldig person

Det jeg tror jeg trenger å høre nå er at det finnes andre som har vært gjennom det samme og faktisk fått en person i livet sitt som de ikke ønsker å leve uten.

Og eventuelt tips om noen har noe lurt å si.

Anonym poster: c724b00e2f7241e6b29f766332b5a310

Her ligger problemet

[Sulosi]

Du må ut blant folk og være uformell sosial. Jeg har truffet drømmemannen etter 9 år alene og det var på en sammenkomst hjemme hos meg hvor en av mine venner tok han med.

[AnonymBruker]

TS, hvis du er god i senga så har du i hvert fall sex, så skjønner ikke hva du syter over?

Anonym poster: 0287cce622886c514c23c5a2ced3c08b