Fosterhjem og akuttplassering

[AnonymBruker]

Vi går PRIDE-kurs og blir godkjent som fosterforeldre i løpet av sommeren. Nå har vi fått spørsmål om vi kan tenke oss en såkalt akuttplassering når den tid kommer, dvs at barnet blir plassert direkte hos oss uten å være innom beredskapshjem. Fordelen med det er at barnet slipper å flytte flere ganger enn nødvendig, ulempen (for oss) er at det ikke finnes noe ordinært vedtak i fylkesnemnda, noe som gjør det veldig uforutsigbart. For alt vi vet vil nemnda sende barnet hjem til sine biologiske foreldre igjen etter et par måneder.

Vi er litt usikre på hva vi bør gjøre. Vi heller mot å si ja, fordi det er det beste for barnet. Men vi lurer litt på hvordan det er å leve i en såpass uforutsigbar hverdag. Ønsker å høre fra andre fosterforeldre, enten med eller uten akuttplassering, om hvordan dere har tenkt med tanke på dette.

Her er det selvfølgelig mer enn greitt være anonym

Anonym poster: 069ce9814ae2430f56a8e8c078a77293

[Miamaia83]

Det er det beste for barnet å bli plassert rett i det fosterhjemmet som er tenkt for barnet OM det blir omsorgsovertakelse. Det er oftest med små barn det skjer. Det slipper å først bo i beredskapshjem, for så å flyttes i fosterhjem om barnevernet får ta over omsorgen.

Det et dere det vil være mest uforutsigbart for. For det første kan Barneverntjenesten først ikke få godkjent akuttvedtaket og barnet skal plasseres hjem. Om akuttvedtaket blir godkjent blir barnet hos dere til fylkesnemndsaken skal opp. Foreldrene kan underveis anke akuttvedtaket. Før fylkesnemndsaken er det oftest (ut i fra situasjonen) hyppig samvær og mye møter.

Min personlige erfaring er at å ta i mot barn akutt er givende (og en viktig) "jobb". Et tips er å ikke holde igjen på kjærligheten og omsorgen til barnet fordi "det kan jo hende det ikke skal bo hos oss så lenge". Barnet trenger kjærligheten og oppmerksomheten uavhengig av hvor lenge det skal være hos dere. Dere må tenke på om dere vil klare "tapet" av barnet om det plasseres hjem.

[AnonymBruker]

Min personlige erfaring er at å ta i mot barn akutt er givende (og en viktig) "jobb". Et tips er å ikke holde igjen på kjærligheten og omsorgen til barnet fordi "det kan jo hende det ikke skal bo hos oss så lenge". Barnet trenger kjærligheten og oppmerksomheten uavhengig av hvor lenge det skal være hos dere. Dere må tenke på om dere vil klare "tapet" av barnet om det plasseres hjem.

Ja, for oss er dette selve hovedpoenget. Vi kommer til å gi av oss selv helt betingelsesløst, akkurat som om det var vårt eget barn Barna kommer jo ofte med bagasje, selv små barn, som gjør at de trenger ekstra mye omsorg og tilknytning. Så det er dette med å miste barnet "vårt" som er vanskelig (det kan jo selvfølgelig alltid skje, men ofte har man jo en slags formening om varigheten av plasseringen når et vedtak er gjort) Samtidig tenker vi at vi er de voksne i denne situasjonen, så det er vi som har best evne til å tilpasse oss.

Anonym poster: 069ce9814ae2430f56a8e8c078a77293

[AnonymBruker]

Vi tenker også litt på dette med samvær i perioden før det finnes et ordinært vedtak, det kan jo være relativt hyppig. Vi har hørt alt fra en gang i uka til en gang om dagen (i noen tilfeller er det jo av åpenbare grunner ikke samvær i det hele tatt) Hvordan må det føles å overlate barnet som en pakke til personer som muligens ikke er skikket til å ta vare på barn?

Anonym poster: 069ce9814ae2430f56a8e8c078a77293

[Gjest Gjest]

Vi er en fosterfamilie m akuttplassering. Det er det som er beste for barna, og da må dere elske dem betingelsesløst uansett utfall. Usikkerheten er del av det å være fosterforeldre. Vi levde leeenge i usikkerhet og var gjennom mange rettssaker før det ble avgjort. Hvis de flytter hjem igjen, så får du heller tenke på det positive og den gleden du har gitt dem i bagasjen mens de var hos deg. Det er ofte hyppig samvær helt i starten for at barna skal få en overgang, men sjelden slik at bio foreldre tar dem med seg som du sier. Enten er dere der eller noen fra BV.

[AnonymBruker]

Vi er en fosterfamilie m akuttplassering. Det er det som er beste for barna, og da må dere elske dem betingelsesløst uansett utfall. Usikkerheten er del av det å være fosterforeldre. Vi levde leeenge i usikkerhet og var gjennom mange rettssaker før det ble avgjort. Hvis de flytter hjem igjen, så får du heller tenke på det positive og den gleden du har gitt dem i bagasjen mens de var hos deg. Det er ofte hyppig samvær helt i starten for at barna skal få en overgang, men sjelden slik at bio foreldre tar dem med seg som du sier. Enten er dere der eller noen fra BV.

Takk for svar! Kan jeg spørre hvor lenge dere har vært fosterfamilie? Har dere hatt ett barn eller flere? Hvordan har dere forholdt dere til venner og familie mtp spørsmål om barnets situasjon?

Det er iallefall sant det du sier om at vi kan være en positiv faktor i livet til barnet, uansett om det ender opp med at barnet flytter hjem til mor og far. Det er nok det som gjør at vi tar sjansen

Anonym poster: 069ce9814ae2430f56a8e8c078a77293

[Gjest Gjest]

Vi har vært fosterhjem i flere år, men kun for samme barn. Det er nå avgjort at det er en oppvekstplassering. Vi sier til venner rett som det er at vi kan ikke gå i detaljer og svare på alt de spør om. Detaljer er det taushetsplikt rundt. Realiteten er at det er ytterst få fosterbarn som returneres, men det skjer og man må være forberedt på det utfallet også. Kommer barnet til dere som liten og er der i mange år, er det uansett liten sjangs for tilbakeføring.

[Miamaia83]

Vi tenker også litt på dette med samvær i perioden før det finnes et ordinært vedtak, det kan jo være relativt hyppig. Vi har hørt alt fra en gang i uka til en gang om dagen (i noen tilfeller er det jo av åpenbare grunner ikke samvær i det hele tatt) Hvordan må det føles å overlate barnet som en pakke til personer som muligens ikke er skikket til å ta vare på barn?

Anonym poster: 069ce9814ae2430f56a8e8c078a77293

Forskjellig fra tilfelle til tilfelle men oftes er det tilsyn under samvær. Og om barnet ikke er på skjult adresse kan det hende dere/du skal være med.

[AnonymBruker]

Takk igjen!

Vi har ikke barn fra før, så det er ekstra utfordrende å vite hva slags spørsmål som kommer. Jeg regner med de fleste som ikke kjenner oss så godt vil anta at det er vårt biologiske barn, men jeg vet ikke om vi kommer til å spille med eller si det som det er. Spesielt hvis de lurer på hvor lenge barnet skal bo hos oss som da vil være høyst usikkert.

Barnevernet gir uttrykk for at de ser for seg en oppvekstplassering, og det er jo selvfølgelig det vi håper på også.

Anonym poster: 069ce9814ae2430f56a8e8c078a77293

[Gjest Gjest]

Ett eller annet sted på veien må der jo tas en avgjørelse. Jeg vil anbefale at dere er ærlige. De her tross alt to sett med foreldre. Dere trenger jo ikke fortelle i situasjoner hvor det ikke er nødvendig og folk ikke spør (dette er nok se fleste tilfellene). Kommer det opp, er det jo bare å si det som det er.

[Gjest Gjest]

Ett eller annet sted på veien må der jo tas en avgjørelse. Jeg vil anbefale at dere er ærlige. De her tross alt to sett med foreldre. Dere trenger jo ikke fortelle i situasjoner hvor det ikke er nødvendig og folk ikke spør (dette er nok se fleste tilfellene). Kommer det opp, er det jo bare å si det som det er.