Er det vanlig å bli ulykkelig av å være forelsket?

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig forelsket, og det er gjensidig. Det føles selvfølgelig veldig bra, og når vi er med hverandre har jeg det helt fantastisk. Da føler jeg meg virkelig glad! Men med en gang vi går til hvert vårt, blir jeg bare lei meg. Når jeg er forelsket, tenker jeg ikke på NOE annet enn den jeg er forelsket i, og alt annet rundt blir ubetydelig. Sånn er det jo med de fleste, vil jeg tro, men det er ikke noe gøy når det ikke gjør meg noe godt. Jeg er redd for at han skal miste interessen for meg(selv om det er han som har vært mest på), eller at han skal begynne å like noen andre. Jeg stoler generelt veldig lite på gutter, når det kommer til den slags.

Er det jeg som har et problem, eller er det vanlig å være litt usikker, fordi man er redd for å miste noe man er glad i? Det er ikke det at jeg er sykelig sjalu altså, jeg tåler at han har kontakt med andre jenter, det er bare det at jeg er så redd for at han skal ha andre i tillegg. Jeg tror jo ikke at han er sånn, og har vel egentlig ingen grunn til å tro det, men han er veldig glad i jenter og har kontakt med mange. I disse tider hører man jo stadig om alle som er utro, og jeg regner med at det ikke gjør saken noe bedre... Det har jo blitt mye mer akseptert, virker det som, selv om det ikke er greit.

Anonym poster: 295372bf9bf21875cd06d19e0d15719d

[MLy92]

jeg har også usikker i starten av forholdet, og tenkte KUN på han. Det var vondt når han var langt borte. Dere lærer dere å kjenne etter hvert, og da blir det litt annerledes. Du bygger opp tillit. Du må ville selv å ta det videre med han, og det er viktig at du etter hvert lærer deg å stole på han. Men ofte så er det greit å bli kjent også. MAnge som bli usikre, i starten, mange som ikke blir det og. Avhenger av person, aller er forskjellige. Jeg tror ikke det er så farlig at du er usikker, for den rister du av deg etter hvert. Er dere virkelig rette for hverandre, vil det funke

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt som deg TS. Det har med at nesten alle jeg har vært sammen med har vært utro. Nå har jeg funnet en som har ALT; superkjekk, snill, god moral, riktige verdier osv. Når vi er sammen er alt bare supert. Med en gang vi er fra hverandre kommer negative tanker om at jeg ikke er god nok til at han skal holde seg på matta... Eller at jeg må bli slankere, brunere, mer trent osv. for å være så bra for at han ikke skal bli fristet og være utro. Det er veldig slitsomt å tenke slik. Men når dette er det man har levd er det utrolig vanskelig å snu tankegangen. Han sier han synes jeg er superdeilig, vakker, alt han vil ha, osv. Problemet er bare at jeg har hørt mye av det der før og det var tomme ord. Har bestemt meg for å lide i stillhet og ikke prate mer om det. Det er tross alt mitt problem og ikke hans. Så får jeg heller spise lite og sunt, sole meg og trene hardt for å prøve å bli bra nok, selv om jeg hater det...

Anonym poster: a36b2e7414804c3b7abec74ad2f5914f

[Gjest Gjest]

Ja, det tror jeg er ganske naturlig. Man er jo redd for at dette fine og deilige skal slutte. At han plutselig skal bli lei eller ombestemme seg el. Men etter hvert så vil dette avta, og man får mer trygghet for hverandre. Og DET er en god følelse, mye bedre enn å være nyforelsket.

[Gjest broken]

Jeg var sånn så mye at det tilslutt kom til overflata, og jeg tilslutt mistet min elskede pga det </3